Kapittel 5.5Oppsummering og vurdering

Innenfor alle modellene bidrar klinisk ernæringsfysiolog i større eller mindre grad med veiledning og rådgivning rettet mot ansatte i tjenestene. Behov for veiledning i pasientoppfølgingen har blitt vektlagt fra tjenestenes side, og flere av de systemrettede prosjektene har blitt justert underveis for å ivareta dette behovet. Samtidig vises det til at omfanget av veiledning begrenses av kapasiteten klinisk ernæringsfysiolog har til rådighet. Som omtalt i kapittel 4, kan veiledning i konkrete saker være et viktig bidrag i det kompetansehevende arbeidet.

Direkte pasientrettet arbeid er i hovedsak avgrenset til et fåtall prosjekter som tilhører Modell 2 og Modell 3. Nytteverdien av pasientkonsultasjoner fremheves av flere, samtidig som antall brukere/pasienter man når ut til med denne arbeidsformen er direkte avhengig av klinisk ernæringsfysiologs kapasitet. Effektene for den enkelte bruker/pasient kan imidlertid være vesentlige, og klinisk ernæringsfysiolog sin innsats kan potensielt bidra til å frigjøre tid hos annet helsepersonell til å ivareta andre oppgaver. I den grad klinisk ernæringsfysiolog samarbeider med andre yrkesgrupper om pasientkonsultasjoner vil også denne arbeidsformen kunne ha et kompetansebyggende element, men avgrenset til det konkrete personellet man samarbeider med i saken.

Det er Deloittes vurdering at tilnærmingen der klinisk ernæringsfysiolog veileder annet helsepersonell i konkrete pasientsaker synes å ha stort potensiale når det gjelder målet om å øke den ernæringsfaglige kompetansen i helse- og omsorgstjenestene, særlig når denne tilnærmingen kombineres med et systematisk arbeid med utvikling og videreutvikling av strategier, planer og rutiner som gjelder ernæring, samt andre kompetansehevende tiltak som omtalt i kapittel 4. En slik tilnærming har potensiale for å kunne nå ut til mange brukere/pasienter i målgruppen, uten å være direkte avhengig av klinisk ernæringsfysiologs kapasitet til å ta imot pasienter. Samtidig er det viktig å erkjenne, som man har gjort i flere av de systemrettede prosjektene som har mottatt tilskudd, at det kan være tilfeller der det er behov for at klinisk ernæringsfysiolog også har direkte pasientkonsultasjoner, fordi man står overfor komplekse problemstillinger i enkeltsaker. En rendyrket satsing på systemarbeid og kompetanseheving av øvrig personell i helse- og omsorgstjenesten er med andre ord ikke nødvendigvis en tilstrekkelig tilnærming. Det å finne en god balanse mellom systemarbeid, veiledning og direkte pasientkonsultasjoner (gjerne i samarbeid med annet helsepersonell, slik at konsultasjonen bidrar til kompetanseoverføring) er med andre ord viktig for å lykkes med i størst mulig grad å bidra til å sikre en mat- og ernæringsoppfølging som er i tråd med brukers egne ønsker og behov og nasjonale faglige anbefalinger.

I alle prosjektene har de kliniske ernæringsfysiologene vært del av og/eller etablert ulike former for tverrfaglig samarbeid, men det varierer noe hvilke typer samarbeid og med hvem. Etablering av ernæringsnettverk er noe flere av prosjektene har satset på, og som av flere også oppleves som svært nyttig. Økt samhandling mellom ulike tjenester, samt med mat- og kjøkkenpersonell fremheves også som viktig av mange. Igjen er en vesentlig forskjell mellom de ulike modellene hvilken innretning det tverrfaglige samarbeidet har, og hvor mange aktører som er involvert. Klinisk ernæringsfysiolog som ressurs på legesenter samarbeider primært med annet helsepersonell ved de aktuelle legesentrene [35]. Gjennom evalueringen fremheves dette samarbeidet som nyttig og viktig, samtidig som denne modellen inkluderer relativt få aktører i samarbeidet. Dette gjør det i mange tilfeller også enklere å etablere et tett og godt samarbeid.

Modellene som primært har et systemrettet fokus, har et betydelig større nedslagsfelt når det gjelder samarbeidsparter, og Deloitte mener at potensialet for læring og utvikling er større når klinisk ernæringsfysiolog jobber bredt ut mot tjenestene, og samarbeider med en rekke ulike aktører og roller som på ulikt vis er involvert i arbeidet med mat og ernæring. Blant annet omfatter disse modellene også samarbeid med kjøkkenpersonell og/eller matverter, noe som er vektlagt både i tilskuddsordningens regelverk, i strategien God og riktig mat hele livet og i de årlige budsjettproposisjonene. Samtidig medfører et bredt samarbeid også en del risikoer, og for å lykkes og oppnå effekter for mange eldre brukere av de kommunale helse- og omsorgstjenestene, forutsetter det at klinisk ernæringsfysiolog har tilstrekkelig kapasitet til å være til stede og følge opp alle samarbeid og relasjoner i den grad det er nødvendig. Det kan derfor være hensiktsmessig med visse avgrensinger, slik noen av prosjektene også har valgt å gjøre, slik at tilnærmingen når bredt ut men likevel er håndterbar innenfor begrensede ressurser. I neste kapittel går vi nærmere inn på noen forutsetninger for å lykkes, og noen barrierer som kan hindre måloppnåelse for modellene.