Modell 1 gir spesialistgodkjenning på bakgrunn av mastergradsvitnemål innenfor et fagområde. Dette er den modellen som benyttes i dag for spesialistgodkjenning av kliniske allmennsykepleiere (AKS).
Standardiseringen av utdanningene skjer gjennom forskriftsfestede nasjonale retningslinjer (RETHOS 3). Sykepleieren får klinisk praksis gjennom veiledede praksisstudier. I enkelte av utdanningene utgjør praksisstudier opptil 50 prosent av utdanningen.
De fleste utdanningsinstitusjoner som tilbyr de aktuelle masterutdanningene, krever at sykepleieren har noe klinisk yrkeserfaring etter bachelorgrad. For å få fullt utbytte av studiet, bør studentene ha noe klinisk erfaring som autorisert sykepleier. Nasjonale faglige retningslinjer angir kun krav om at utdanningen skal bygge på bachelorutdanning i sykepleie. Yrkeserfaring før opptak er ikke et forskriftsfestet krav.
Krav om yrkeserfaring før opptak til aktuelle mastergrader, vil kreve endring av forskrift. Dette styres av Kunnskapsdepartementet.
Vurdering av modell 1
Spesialistgodkjenning basert på en fullverdig mastergrad, vil være enkel å forvalte da strukturene for utdanningene allerede er etablerte i UH-sektoren, tjenestene og Helsedirektoratet. Spesialistgodkjenningen kan tilnærmet tildeles automatisk ved vitnemål fra godkjent utdanningsinstitusjon via Vitnemålsportalen. En modell for spesialistgodkjenning som tar utgangspunkt i fullført mastergrad på 120 studiepoeng, vil oppfylle kravene i nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk, det samsvarer med Bologna-prosessen og europeisk samstemming av nivå på høyere utdanning i tråd med våre internasjonale forpliktelser, og det speiler internasjonale trender for utdanningsnivå på spesialsykepleiere. Dette vil legge til rette for at norske sykepleierspesialister holder samme kompetansenivå som land vi sammenligner oss med.
Spesialistgodkjenning basert på mastergrad vil sikre at sykepleierne har grunnleggende forskningskompetanse. Dette er særlig viktig for å drive faglig utvikling på arbeidsplassen, som er nødvendig for å møte fremtidens behov for helse- og omsorgstjenestene.
Selv om de nasjonale retningslinjene skal sikre lik sluttkompetanse, vil det være variasjon i oppnådd kompetanse innenfor rommet karaktersystemet gir (Universitets- og høyskoleloven, 2005). Dette har Helsedirektoratet erfart i behandlingen av søknader om spesialistgodkjenning av kliniske allmennsykepleiere. Som eksempel er det klare forskjeller mellom kompetanse oppnådd etter snittkarakter A og E, men begge kvalifiserer til godkjent mastergrad med vitnemål. Dersom man velger et system for spesialistgodkjenning som kun baserer seg på vitnemål, må denne variasjonen vurderes til å være akseptabel. Det vil ikke være aktuelt å kreve nasjonal eksamen etter oppnådd godkjent mastergrad, da dette vil undergrave dokumentert mastergrad som godkjent sluttkompetanse.
En annen kilde til variasjon ved utelukkende å basere spesialistgodkjenning på vitnemål, er at dette ikke gir grunnlag for å stille krav om klinisk erfaring all den tid dette ikke er forskriftsfestet som opptakskrav til utdanning og praktiseres ulikt i UH-sektoren. Vitnemål vil dermed kun gi dokumentasjon på fullført krav til praksis inkludert i studiet. Man risikerer da å gi spesialistgodkjenninger til sykepleier som har lite klinisk erfaring, og som heller ikke jobber klinisk. Det kan føre til forringelse av "spesialist" som begrep og være med å skape forvirring/utrygghet rundt hva man kan forvente av en klinisk spesialistsykepleier. Det er ofte satt krav om C i snitt fra bachelor for opptak til de aktuelle mastergradene. Dette kan igjen medføre at autoriserte sykepleiere som har utviklet seg til gode klinikere, ikke kommer inn på videreutdanning, men sikrer samtidig et høyt akademisk nivå på søkere og muligens at flere gjennomfører studiet.
Kostnader ved denne modellen knytter seg til vikar mens sykepleieren er under utdanning, samt videreutvikling av portal for søknader. Til tross for stor grad av automatisert søknadsprosess, vil ordningen vil kreve økt personellressurser i forvaltningen av ordningen.