Sykepleiergruppene som omfattes av denne utredningen, er ulike. Det samme gjelder tjenestenes organisering og behov. Det kan tenkes at en modell er bedre egnet for en bestemt gruppe, og at flere modeller kan føre frem til spesialistgodkjenning parallelt. Dersom man ønsker at de tre hovedmodellene skal eksistere side om side, må man akseptere at spesialistgodkjenningen gis på varierende grunnlag, både oppnådd klinisk kompetanse innen relevant fagområde, og akademisk grad.
I modell 1(AKS) stilles det ikke krav om yrkeserfaring. De fleste aktørene inkludert Helsedirektoratet mener at klinisk yrkeserfaring bør være en forutsetning for å oppnå spesialistgodkjenning. Skal modell 1 være et godt alternativ, bør det forskriftsfestes krav om yrkeserfaring før opptak til masterstudiet. Dette ligger imidlertid utenfor helsemyndighetenes ansvarsområde.
Modell 2 er en variant av modell 1, men med krav om relevant klinisk yrkeserfaring. Denne er primært lagt etter masterstudiet for å oppnå tilstrekkelig klinisk erfaring, mengdetrening og modenhet i eget fagområde. Det kan derfor være uheldig om noen sykepleiere kan velge modell 1 og noen kan velge modell 2, fordi det sannsynligvis vil gi sykepleiere med ulik klinisk sluttkompetanse.
I modell 3 stilles det ikke krav om masteroppgave. Utdanningsløpet er tenkt administrert i tjenestene. Det kan være en fordel med et nært samarbeid med utdanningssektoren om den teoretiske delen av utdanningen. Det kan også være hensiktsmessig at læringsmålene i modell 3 bygger på LUB-ene i RETHOS 3 for de ulike utdanningene. I modell 3 er det rom for å bruke lenger tid på den teoretiske delen av utdanningene, og den er mer fleksibel med hensyn til når emner, kurs og fagmoduler kan gjennomføres. Modellen utelukker ikke at sykepleieren kan fullføre en mastergrad, men dersom kravene til klinisk kompetanse innen det aktuelle fagområde er oppnådd, kan sykepleieren kvalifisere for spesialistgodkjenning.
Fordi modellene er så ulike med hensyn til klinisk og akademisk kompetanse, vil det kreve mye arbeid å definere opp den endelige kliniske sluttkompetansen som kvalifiserer for spesialistgodkjenning. Det vil også kreve mye ressurser for alle aktørene å drifte og vedlikeholde tre ulike utdanningsløp. Konsekvensen vil være at godkjenning oppnås på ulikt grunnlag noe som vil gi variasjon i kompetansen til spesialistene. Det har ikke vært rom for å gjøre en utvidet vurdering av de åtte sykepleiergruppene opp mot de ulike godkjenningsmodellene, da dette også må sees i lys av de ulike utdanningenes egenart og behov. Det er imidlertid gjort noen overordnede betraktninger.
De åtte aktuelle utdanningene utdanner sykepleiere i åtte ulike utdanningsretninger rettet mot pasientgrupper på begge tjenestenivåer. ABIOK-utdanningene er tradisjonelt rette inn mot de spesialiserte avdelingene i spesialisthelsetjenesten. Jordmor, kreftsykepleiere og sykepleiere med masterutdanningen i sykepleie innen psykisk helse, rus og avhengighet har oppgaver i både spesialist- og kommunehelsetjenesten, mens helsesykepleieren har sitt primære virke i kommunehelsetjenesten.
Det kan være ulike behov og modeller for de utdanningene som primært er tenkt for kommunenes behov for spesialisert kompetanse og de som tilhører spesialisthelsetjenesten. Et eksempel kan være at modell 1(AKS) kan gjelde for kommunene. En slik innretning kunne ha spart kommunene for utgifter knyttet til utvidet kostnader, f.eks. veiledning, som følger av de andre modellene.
Likeledes kan man tenke seg egne modeller for utdanningene som primært er rettet mot spesialisthelsetjenestens behov.
Fremtidens tjenester krever helsepersonell som har kjennskap til begge nivåer
Fremtidens helsetjenester vil være avhengig av samarbeid der man kan bruke helsepersonellets kompetanse på ulike nivåer i tjenestene. Modeller for spesialistgodkjenning som er rigget spesifikt for det ene eller andre nivået, kan bidra til å skape siloer og gjøre det vanskelig å benytte helsepersonell på tvers. Av de aktuelle utdanningene er det også flere som har sitt virke både i spesialist- og kommunehelsetjenesten.
Fagmiljø og karriereveier
En av de viktigste faktorene for å beholde helsepersonell i tjenestene, er at det finnes gode fagmiljøer der de jobber og at man opplever at kompetansen man har ervervet gjennom kompetanseheving, blir tatt i bruk. Gode utdanningsløp kan bidra til gode fagmiljø og være med å utvikle karriereveier. For å lykkes med dette må arbeidsgiver/leder ha en plan for hvordan denne nye kompetansen skal tas i bruk.
Modell 2 og 3 stiller krav om klinisk yrkeserfaring. En av fordelene ved disse modellene er at arbeidsgiver og annet samarbeidende helsepersonell vil ha mulighet til å bli bedre kjent med kompetansen sykepleieren har ervervet gjennom utdanningen og sammen kan utvikle rollen (rolleavklaring) og ansvarsområdet. Dette kan være med å skape tillit både mellom leder og sykepleier, men også mellom de andre helseprofesjonene i teamet/avdelingen. Da deltagelse i utdanning av helsepersonell er en av de viktigste arenaene for rekruttering kan dette være gode modeller for kommunene (Helsedirektoratet, 2020, Helsedirektoratet, 2021).
Dersom man kun legger til rette for de utvidede modellene (2 + 3) innenfor spesialisthelsetjenesten, kan dette føre til at flere sykepleiere ønsker seg vekk fra kommunehelsetjenesten.
Det bør derfor settes av ressurser og arbeides for at kommunene skal være i stand til å aktivt delta i utdanningen av det helsepersonellet de trenger. For distriktskommuner vil det være ekstra viktig at spesialistutdanningen kan tilbys der studentene bor og jobber. Det må derfor være et mål at utdanningene på sikt kan tilbys som desentraliserte og/eller fleksible utdanninger.