Flere innspillsaktører løftet betydningen av å styrke det systematiske ernæringsarbeidet for å få til individuelle tilpasninger, spesielt i hjemmebaserte tjenester. Riksrevisjonen viser til at kommunens tildelingspraksis kan variere, noe som kan ha betydning for hvilket tilbud den enkelte får[24].
Hjemmebaserte tjenester skiller seg fra institusjon på flere måter. Bruker bestemmer i stor grad selv hva som skal handles inn og hva som skal spises, og mat og måltidstilbudet er også avhengig av den enkeltes økonomi, kjøkkenfasiliteter, hygiene og hva den eldre selv har av mat/utstyr i hjemmet.
Målet for den hjemmeboende gruppen eldre må være at mat og måltider skal fungere helsefremmende og forebyggende og bidra til at man kan forbedre eller vedlikeholde funksjonsnivå ha mulighet til å bo lengst mulig i eget hjem [26]. Den hjemmeboende eldrebefolkningen er ikke en ensartet gruppe. Det er stor variasjon i helse og skrøpelighet i eldre år. Det er særlig de eldste eldre som har helse- og funksjonsproblemer med hjelpebehov[3].
En rekke faktorer påvirker den enkeltes ernæringssituasjon. Ensomhet og mangel på mat- og måltidsfelleskap kan påvirke både appetitt og matglede. Manglende muligheter til måltidsfelleskap/samspising, fleksibilitet i matombringing eller hjelp til tann- og munnstell, hjelp til tilberedning av mat, individuell veiledning eller tilrettelegging i spisesituasjonen kan gi økt risiko for feil- og underernæring og sykdom som følge av dette. Samtidig vil sykdommer eller tilstander og legemidler også kunne påvirke både ernærings- og næringsstoffbehov og -omsetning i kroppen.
Hvilket tiltak som er aktuelt når det gjelder mat og ernæringsoppfølging i hjemmet er dermed avhengig av den enkeltes livssituasjon, ernæringsstatus, samt psykiske, mentale/kognitive og fysiske funksjon.
Kompetanse
Det må være kompetanse i tjenestene til å kunne avdekke risiko for feil- og underernæring, kartlegge eventuelle årsaker og lage en individuell ernæringsplan med tilpassede tiltak. Dette kan være alt fra å avdekke og behandle underliggende faktorer (levevaner, legemiddelbruk, ensomhet, depresjon, mv), behov for tiltak knyttet til appetitt/måltidsmiljø (medspising/spisemiljø, sosiale tiltak/aktivitetstiltak), individuell kostveiledning eller praktisk hjelp med selve maten (handling, oppvarming, tillaging etc).
Manglende kunnskap om brukers behov eller manglende dialog om bruker mellom "bestiller" og "utfører" kan føre til at tiltak ikke er tilstrekkelig individuelt tilpasset[27].
Flere av innspillsaktørene mente at Ernæringstrappen er for lite kjent og brukt. De mente at det bør jobbes mye mer med kartlegging for å finne gode tiltak på et lavere nivå i ernæringstrappen. Trinn 1, som omhandler kartlegging av underliggende faktorer og årsaker til risiko, vil da være avgjørende for å finne fram til effektive tiltak på et lavest mulig nivå.
Personer med utviklingshemming
Flere innspillsaktører poengterte at personer med utviklingshemming er en stor gruppe som bør omfattes av utredningen. Personer med utviklingshemming er en sammensatt gruppe med ulike behov. Mange kan ha særlige utfordringer knyttet til kosthold og ernæring, noe som stiller krav til at ernæringstiltak må være individuelt tilpasset [9, 28]. Spise- og ernæringsvansker, og også feilernæring, er vanlig for noen av gruppene. Utfordringene kan variere fra underernæring til stor grad av fedme. Begge deler har sammenheng med følgetilstander som ubehandlet kan gi forverret livskvalitet og helse. Det er behov for økt kunnskap og kompetanse i tjenester til personer med utviklingshemming, blant annet om ernæringsbehov og kostholdsråd knyttet til ulike ernæringsutfordringer, samt hvordan den enkelte kan gis tilstrekkelig beslutningsstøtte for å ivareta selvbestemmelse, egenverd og livsførsel[28, 29].