Kapittel 5.5 Dommer med slutning om opphør av tvungent psykisk helsevern 2024

Begrunnelser i dommer om opphør

Av 225 gjennomførte søksmål om tvungent psykisk helsevern, endte 16 av sakene med dom om opphør av tvungent vern. Dette gjaldt elleve menn og fem kvinner.

Nedenfor følger en gjennomgang av rettens vurdering av vilkårene i § 3-3 i disse 16 sakene, med hovedvekt på de vilkårene retten fant at ikke var oppfylt.

Bakgrunnen for at dommene endte med opphør er varierende. I kun én sak var årsaken at grunnvilkåret ikke var oppfylt. I flertallet av sakene tar retten stilling til alle tilleggsvilkårene, men finner verken behandlingsvilkåret, farevilkåret eller kravet om manglende samtykkekompetanse til å være oppfylt. I de tilfellene forverringsalternativet ikke finnes oppfylt, skyldes det ofte usikkerhet knyttet til tidskravet, enten basert på historikken eller fordi pasienten uttaler at vedkommende vil fortsette med medisinene frivillig.

I syv av sakene fra 2024 ble farevilkåret vurdert, men ikke funnet oppfylt. Her er det enten fordi faren ikke vurderes som «alvorlig» nok, eller fordi den ikke vurderes å være «nærliggende», da det legges til grunn at pasienten vil fortsette behandlingen frivillig. Ingen av sakene i 2024 ble opphevet etter helhetsvurderingen. Fire av dommene er avsagt under dissens.

Kort oppsummering av dommene

1. Oslo tingrett (Sak 24-000235)

Oslo tingrett fant at saksøker hadde en «alvorlig sinnslidelse», selv om det var tvil knyttet til diagnosen paranoid psykose, og at saksøker åpenbart manglet samtykkekompetanse. Retten fant imidlertid ikke forverringsalternativet oppfylt:

«Retten anser at saksøker ved opphør av tvangen vil oppleve en «forverring», men det er slik retten ser det usikkert både om den vil være «vesentlig» og om forverringen med «stor sannsynlighet» vil skje i «meget nær fremtid».

Retten vurderte også farevilkåret, men kom til at heller ikke dette var oppfylt. Retten begrunnet det med at tidligere hendelser i liten grad var knyttet til sykdommen, og i større grad knyttet til saksøkers fortvilte livssituasjon på tidspunktet for de ulike handlingene. Det forelå derfor ikke en reell og påregnelig fare på nåværende tidspunkt.

2. Hordaland tingrett (Sak 24-031807) – dissens

Hordaland tingrett kom til at hovedkriteriet var oppfylt, men delte seg ved vurderingen av de øvrige vilkårene.

Flertallet, bestående av rettens leder og fagkyndig meddommer, fant verken forbedring- eller forverringsalternativet oppfylt. På domstidspunktet hadde saksøker vært uten medisiner i tre måneder, uten en vesentlig endring i tilstanden verken i positiv eller negativ retning. Flertallet opplevde saksøker som adekvat og med plausible refleksjoner rundt egen situasjon og fungering under hovedforhandlingen. På nåværende tidspunkt var det ikke observert funksjonsfall hos saksøker, til tross for tiden som var gått siden siste medisinering.

Mindretallet mente forbedringsalternativet var oppfylt, at saksøker manglet samtykkekompetanse og at fortsatt tvang var den klart beste løsningen.

3. Trøndelag tingrett (Sak 24-083528)

Trøndelag tingrett fant grunnvilkåret klart oppfylt. Staten hadde anført forverringsalternativet, men retten fant det ikke bevist at det forelå «stor sannsynlighet» for at en vesentlig forverring ville inntre ved opphør. Pasienten viste innsikt i egen sykdom og erkjente at fortsatt medisinering var viktig for å hindre tilbakefall av psykoselidelsen. Retten kom også til at saksøker hadde samtykkekompetanse. Farevilkåret var ikke påberopt.

4. Oslo tingrett (Sak 24-085163)

Oslo tingrett fant grunnvilkåret oppfylt. Under vurdering av forverringsalternativet kom retten til at det var stor sannsynlighet for at saksøker ville avslutte den antipsykotiske behandlingen i nær fremtid, og at det ikke var tvil om at dette ville føre til en vesentlig forverring.

Retten mente imidlertid at det ikke var stor sannsynlighet for slik forverring ville skje innenfor tidskravet på fire måneder. Dette baserte seg på saksøkers historikk hvor det tidligere hadde gått mellom 6–8 måneder fra seponering til nytt psykosegjennombrudd. Statens argumenter om at medisinbehandlingen hadde vart kortere i denne omgang, at konsentrasjonen av antipsykotika ved siste måling lå i nedre del av normalområdet, og at det vil gå kortere tid mellom hver forverring etter seponering, var ikke tilstrekkelig.

5. Follo og Nordre Østfold tingrett (Sak 24-094614)

Tingretten fant grunnvilkåret oppfylt, men at saksøker hadde samtykkekompetanse og at verken behandlingsvilkåret eller farevilkåret var oppfylt.

Retten mente de tidligere voldshandlingene var «alvorlige», men at de ikke skyldtes en psykotisk fungering, men heller rusinntak og uenigheter mellom pasienten og pårørende. Fare ble derfor ikke vurdert å være «nærliggende».

Videre fant retten at det ikke var «stor sannsynlighet» for en forverring da saksøker ønsket å fortsette oppholdet i psykisk helsevern institusjon med samtaler, rusbehandling og nedtrapping av medisiner over 6–12 måneder. Saksøker erkjente eget behov for medisiner ved oppblomstring av symptomer. Retten vurderte at saksøker viste en forståelse for eget sykdomsbilde, behovet for medisiner og konsekvensene av sine valg, og konkluderte med at saksøker hadde samtykkekompetanse. 

6. Follo og Nordre Østfold tingrett (Sak 24-101198)

Saksøker hadde diagnosen paranoid schizofreni og tingretten var ikke i tvil om at grunnvilkåret var oppfylt. Retten var heller ikke i tvil om at saksøker ville stanse medisineringen umiddelbart ved et opphør og som følge av dette få en "vesentlig forverring". Det var imidlertid tvil om hvor raskt en slik forverring ville vise seg, og retten konkluderte med at det ikke var sannsynliggjort at forverringen ville inntre innenfor tidskravet, basert på saksøkers tidligere historikk.

Retten fant heller ikke farevilkåret oppfylt. De vurderte at det var "nærliggende" fare for at saksøker ikke ville ivareta sin egen helse, men at de tidligere handlingene ikke var så alvorlige at de kunne kategoriseres som "alvorlig fare". Når det gjaldt spørsmål om fare for psykisk skade på andre, kom retten til at dette heller ikke var oppfylt.

7. Søndre Østfold tingrett (Sak 24-153232)

Tingretten fant grunnvilkåret oppfylt da saksøker hadde diagnosen paranoid schizofreni og fremsto paranoid i retten. Staten hadde kun anført forbedringsalternativet. Retten fant det ikke oppfylt begrunnet i at saksøker har fastlåste vrangforestillinger som har vedvart gjennom hele sykehistorikken. Faglig ansvarlig uttalte at det ikke kan sannsynliggjøres at disse vrangforestillingene er tilgjengelige for systematisk psykiatrisk behandling. Forventet bedring besto av bedret psykososial fungering og bedring i saksøkers reelle livskvalitet. Retten mente dette kunne anses som en viss bedring, men ikke en vesentlig bedring. 

8. Romerike og Glåmdal tingrett (Sak 24-152117) – dissens

Retten fant at grunnvilkår og behandlingsvilkår var oppfylt, og at saksøker manglet samtykkekompetanse. Saken omhandlet i hovedsak hvorvidt vilkåret i § 3-3 nr. 5 var oppfylt, nemlig kravet om at «Institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby pasienten tilfredsstillende behandling og omsorg». Saksøker ble behandlet under rammene av tvang uten døgnopphold, med bosted i en kommunal bolig som av psykisk helsevern ble beskrevet som «uholdbar». I vurderingen av vilkåret i nr. 5 var det dissens, hvor flertallet fant at vilkåret ikke var oppfylt. 

Flertallet begrunnet dette i at institusjonens ansvar for «tilfredsstillende behandling og omsorg», ikke bare omfattet medisineringen, men alle miljøtiltak og andre tilbud fra helsevesenet som har til hensikt å behandle sinnslidelsen. 

Staten anket dommen på bakgrunn av feil rettsanvendelse, men anken ble trukket etter at saksøker kort tid senere ble innlagt med et nytt vedtak om tvungent psykisk helsevern.

9. Agder tingrett (Sak nr. 24-170970)

Agder tingrett fant at saksøker åpenbart manglet samtykkekompetanse og hadde en alvorlig sinnslidelse. Retten vurderte at behandlingen hadde hatt en stabiliserende effekt og at det ikke var tvilsomt at saksøker kom til å avslutte behandlingen og bli mer preget av sykdommen ved et opphør.

Imidlertid var det en for stor usikkerhet knyttet til tidsperspektivet for en slik forverring. Saksøkers historikk viste at det tidligere hadde gått 6–10 måneder fra avsluttet medisinbehandling til reinnleggelse. Statens argumentasjon om at saksøker isolerte seg slik at forverringen ikke fanges opp av helsevesenet, ble vurdert som plausibel, men ikke tilstrekkelig etter vilkårets beviskrav og ut fra at bevisbyrden ligger hos staten.

10. Agder tingrett (Sak 24-174213)

Agder tingrett kom til at grunnvilkåret ikke var oppfylt. Det ble anført av staten at saksøker hadde diagnosen paranoid psykose, med kun én konkret vrangforestilling om at vedkommende ikke var alvorlig somatisk syk. Saksøker på sin side mente at det manglende ønske om medisinsk behandling skyldtes religiøs overbevisning. Saksøker ble beskrevet som forbedret gjennom oppholdet. Retten fant det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at denne bedringen kom av behandling med antipsykotiske legemidler. Retten konkluderte på bakgrunn av dette med at en psykoselidelse ikke var dokumentert i saken.

11. Oslo tingrett (Sak 24-185043)

Oslo tingrett kom til at saksøker hadde en alvorlig sinnslidelse, men at saksøker var samtykkekompetent og ikke oppfylte farevilkåret.

Saksøker hadde tidligere forsøkt å knivstikke en person. Ut over dette hadde ikke saksøker tidligere voldshistorikk. Retten vurderte at knivangrepet uten tvil var motivert av psykoselidelsen, og at det var en klar risiko for nye voldshendelser ved nytt psykosegjennombrudd. Retten la vekt på at saksøker hadde hatt god effekt av medisinbehandlingen og at saksøker hadde vært symptomfri de siste seks månedene. Retten fant derfor at det ikke var en «nærliggende fare» for ny vold så lenge saksøker fikk behandling. Retten fant det sannsynliggjort at saksøker ville følge opp behandlingen uten rammene av tvungent vern.

Retten la også vekt på at en overføring til frivillig vern ikke medfører at alle rammer forsvinner, spesialisthelsetjenesten vil fortsatt ha behandlingsansvar for saksøker og lage en plan for videre oppfølgning. Det ble også vektlagt at saksøker har vært stabil over lengre tid og at saksøker viser god innsikt i hvilke stressmomenter som kan påvirke sykdommen og eget symptombilde.

12. Borgarting lagmannsrett (Sak 24-102141)

Borgarting lagmannsrett kom til at grunnvilkåret var oppfylt og at ankende part åpenbart manglet samtykkekompetanse. Tingretten hadde funnet farevilkåret oppfylt på bakgrunn av at pasienten uten tvang ikke ville følge opp sin somatiske sykdom, noe som ville utgjøre en fare for pasientens eget liv eller helse over tid.

Lagmannsretten mente det ikke var en «nærliggende fare» for eget liv eller helse. De vurderte at det var troverdig at ankende part ville følge opp behandling for den somatiske sykdommen frivillig. De la også vekt på at pasienten ville bli fanget opp dersom vedkommende skulle bli så dårlig at det igjen var grunnlag for tvungent vern, og at vedkommende tidligere, til en viss grad hadde klart å følge opp somatisk behandling, også i perioder uten antipsykotisk medisinering.

13. Borgarting lagmannsrett (24-10346) – dissens

Borgarting lagmannsrett kom under dissens (3–2) til at farevilkåret ikke var oppfylt.

Retten var enig i at de dokumenterte hendelsene med vold og trusler nådde opp til terskelen for «alvorlig fare». Dissensen knyttet seg til spørsmålet om fare ville være «nærliggende» ved et opphør av vernet. Flertallet la vekt på tidsmomentet og viste til pasientens forklaring om at ville fortsette å ta antipsykotika hos sin fastlege. Historikken viste at det fra avsluttet medisinering til forverring og påfølgende fare, kunne ha gått opptil ti måneder. Flertallet uttalte at det er uklart hvor lang tid det vil ta før pasienten nå avslutter medisinbehandlingen, og konkluderte under tvil med at det ikke var sannsynliggjort at tvungent vern var nødvendig for å hindre en nærliggende fare. 

Mindretallet mente farevilkåret var oppfylt.

14. Gulating lagmannsrett (sak 24-185285)

Gulating lagmannsrett kom til at ankende part hadde en alvorlig sinnslidelse. Det avgjørende spørsmålet for tilleggsvilkårene, var hva som ville skje dersom tvangen opphørte.

Lagmannsretten la vekt på ankende parts forklaring hvor vedkommende ønsket å fortsette med medisiner, og fant da at frivillighet var mulig. I tillegg ble det vektlagt at ankende part til tross for daglig rusbruk, hadde fulgt opp avtaler og at atferden for øvrig underbygget at vedkommende kom til å søke hjelp ved behov. Skulle ankende part likevel slutte med medisiner og bli dårligere, vil dette raskt kunne fanges opp.

15. Frostating lagmannsrett (Sak 25-005771)

Frostating lagmannsrett var ikke i tvil om at grunnvilkåret var oppfylt, men retten fant verken det anførte forverringsalternativet eller farevilkåret oppfylt. I tråd med ankende parts forklaring, la retten til grunn at vedkommende ville avslutte medisinbehandlingen ved et opphør. Basert på ankende parts historikk, mente lagmannsretten at det ikke var stor sannsynlighet for at forverring vil inntreffe innenfor tidskravet.

I vurderingen av farevilkåret gjennomgikk retten flere risikovurderinger som var gjort av ankende part de siste årene, blant annet HCR-20-vurderinger. Disse vurderingene konkluderte med at risikoen for vold var høy dersom vedkommende ble utskrevet umedisinert. Lagmannsretten stilte seg imidlertid kritisk til grunnlaget for disse vurderingene.

Videre vektla retten at ankende part ikke hadde vært involvert i nye alvorlige voldshendelser etter 2022, at ankende part i avdeling konsekvent var beskrevet som rolig, og at det ikke var rapportert nye voldshendelser i periodene hvor vedkommende var umedisinert eller hadde høyt alkoholforbruk. 

Når det gjaldt risiko for psykisk skade hos andre, vurderte retten at ankende part, til tross for at vedkommende ved forverring kunne oppleves som skremmende og utgjøre en påkjenning for både nærstående og andre, ikke hadde en atferd fra de siste årene som var tilstrekkelig til at det forelå en konkret og påregnelig fare for alvorlig psykisk skade hos andre.

Staten anket dommen til Høyesterett, og ba om opprettholdelse av vernet frem til rettskraftig dom i saken, men anken ble ikke tillatt fremmet for Høyesterett.

16. Borgarting lagmannsrett (Sak 25-14514) – dissens

Borgarting lagmannsrett kom under dissens (4–1) til at forverringsalternativet ikke var oppfylt.

Lagmannsretten som helhet mente pasienten utvilsomt ville slutte å ta antipsykotisk medisin dersom tvangen ble opphevet. Flertallet kom likevel til at det etter en prognosevurdering, var for usikkert hva som ville skje med ankende part ved avsluttet medisinering. Flertallet la vekt på at det ikke fantes tidligere erfaringer med hvordan ankende part ville reagere på å slutte med antipsykotika. De viste til at ankende part ikke hadde hatt pauser i medisineringen siden den ble startet i 2021.

Faglig ansvarlig bekreftet at vurderingen av forverring var mer usikker for ankende part enn for andre pasienter fordi dette var første behandling. Videre la de vekt på at ankende part nå hadde stabile rammer i livet, med bolig, verge og gjenopprettet kontakt med familie. Dette tilsa at en forverring ville ta lengre tid, og lettere bli fanget opp av omgivelsene.

Mindretallet la avgjørende vekt på vurderingene til faglig ansvarlig og erfaringer fra tilsvarende pasientgrupper, og fant slik forverringsalternativet oppfylt.