De norske kartleggingsundersøkelsene er unike ved at få andre land gjennomfører regelmessige undersøkelser på representative utvalg av hele befolkningen på tvers av hele livsløpet. Det vi dog ser er at det nå i langt større grad enn tidligere inkluderes objektive målemetoder for fysisk aktivitet i observasjonelle og eksperimentelle studier, og i alle de nordiske landene er det nå gjennomført ulike kartleggingsundersøkelser (Norge (10), Danmark (11), Finland (12) og Sverige (13). Det er sannsynlig at dette vil bli en standard i overskuelig fremtid.
For å kunne sammenligne data mellom ulike nasjonale kartleggingsundersøkelser er det essensielt at samme metodikk benyttes. Eksempelvis er det utfordrende å sammenlikne informasjon mellom undersøkelser som har benyttet ulike instrumenter, ulik plassering av måler (for eksempel hofte og håndledd), eller har brukt ulike strategier for å analysere data fra aktivitetsmålere (dette gjelder både hvordan man håndterer data fra målerne samt hvordan man for eksempel operasjonaliserer det å oppfylle aktivitetsanbefalinger). For å kunne gjøre en valid sammenlikning av aktivitetsnivå mellom ulike land er det dermed en rekke faktorer som må være til stede for at sammenlikningen skal være meningsfull. Den første kartleggingsundersøkelsen i Norge (Kan1) inngikk i et internasjonalt harmoniseringsprosjekt (14) og viste at sammenliknet med Sverige, Portugal og England, brukte nordmenn mest tid stillesittende (62 % av våken tid) mot 57 % til 61 % i de andre landene. Interessant nok var voksne nordmenn også mest fysisk aktive i moderat til hard fysisk aktivitet (14).
Av nyere undersøkelser er det interessant å sammenlikne resultatene fra Kan3 med den svenske SCAPIS-undersøkelsen (13). Her har man inkludert i underkant av 30.000 personer i alderen 50-64 år og samlet inn data i perioden 2013-2018. Undersøkelsen har benyttet tilnærmet lik metodikk som Kan-undersøkelsene (med unntak av en noe høyere grenseverdi for hvordan man definerer moderat intensitet i den svenske undersøkelsen). Resultatene viser at blant middelaldrende svensker er det omtrent 76 % som oppfyller gjeldende anbefalingene for fysisk aktivitet, tilsvarende tall fra Kan3 for samme aldersgruppe er 74 %. På grunn av nevnte forskjell i grenseverdi er det dog slik at forskjellen i andel som oppfyller anbefalingene ville vært noe større dersom prosedyre for dataanalyse var identisk. Dersom Kan3 brukte SCAPIS-grenseverdiene ville andelen som oppfylte anbefalingene i Norge vært lavere, og dersom SCAPIS brukte Kan3-verdiene ville andelen som oppfylte anbefalingene i Sverige vært høyere. Videre ser de overordnede aktivitetsmønstrene ut til å være sammenliknbare mellom Norge og Sverige, blant annet med tanke på at aktivitet varierer med grad av utdanning og kroppsmassekategori.
Overnevnte gjennomgang understreker behovet for internasjonale standarder for innsamling, analyse og presentasjon av data fra sensor-basert registrering av fysisk aktivitet.
