KAPITTEL 3
Helhetlig forståelse og oppfølging

Hva trenger målgruppen?

Helhetlig tilbud tilpasset den enkeltes behov.

Hvorfor trenger de det?

For å unngå at barn og unge blir "kasteballer" og at familier selv må koordinere det offentlige hjelpetilbudet

Hva sier kunnskapsoppsummeringen?

3.1 Sammensatte behov krever sammensatte løsninger

Barn og unge lever ikke sine liv innenfor spesifikke sektorer (Hansen mfl. 2019, Helsedirektoratet 2018). Det enkelte barn, unge eller familiens utfordringer i møte med tjenestene vil ofte befinne seg i skjæringspunkter eller grenseflater mellom ulike sektorer eller tjenester enten det er innenfor utdanning, familievern, barnevern, helse, sosial, arbeidsinkludering, kultur eller bolig (Ulfrstad 2011, Strand mfl. 2015, Brøndbo 2018).

Slike komplekse og sammensatte utfordringer betegnes som "gjenstridige problemer", det vil si problemene som har sammensatte årsaker og som påvirker hverandre gjensidig (Ulfrstad 2011) og som dermed krever sammensatte og individuelt tilpassede løsninger (Lo mfl. 2016). Slike gjenstridige problemer må løses av flere personer med supplerende kompetanse, som ofte vil være ansatt på flere steder (Backe-Hansen mfl. 2017). Barn og unge med sammensatte behov trenger omfattende koordinering og samhandling både i helse- og omsorgstjenesten og på tvers av fagområder og nivåer. De krever involvering av flere sektorer og egner seg ikke til å bli delt opp i avgrensede ansvarsområder (Difi 2014, NOU 2019). Dette innebærer en vesentlig utfordring for et sektorsammensatt, spesialisert og ofte fragmentert hjelpeapparat (Lo mfl. 2016, Møller 2016 og Backe-Hansen mfl. 2017).

3.2 Et fragmentert hjelpeapparat mangler helhetlig forståelse

Et fragmentert hjelpeapparat strever med å kunne «se» ungdommens livssituasjon i sammenheng (Lo mfl. 2016). Gjenstridige problemer innebærer per definisjon mange potensielle hjelpetjenester, det vil si at ansvaret er fragmentert og at utfordringen kan beskrives på mange ulike måter (Ulfrstad 2011). De enkelte aktørene kan ha en tendens til å tolke og forenkle det enkelte barn, unge eller families komplekse utfordringsbilde i lys av sitt avgrensede ansvars- og kompetanseområde (Hansen mfl. 2019, Lo mfl. 2016) og lage løsningsforsøk basert på basis av sin egen fortolkning (Ulfrstad 2011).

Om tjenestene får definere behov og tilbud eller tiltak, blir dette raskt preget av hva som er tjenestens definerte ansvarsområder: skolen for læring, NAV for arbeidsinkludering, barnevernet for omsorgssituasjonen, utekontakten for ungdomsmiljøet, flyktningetjenesten på integrering, BUP for psykiske helseplager, osv. (Strand mfl. 2015, Hansen mfl. 2019). Utfordringen er at selv om mange har sin egen forståelse av hva problemet er, så er ingen enkelt aktørs innsats eller løsning tilstrekkelig for å løse problemet (Ulfrstad 2011). Brukere etterlyser mer helhetlig forståelser av sin livssituasjon og persontilpassede tilbud (Norvoll 2011).

 

3.3 Ansvarsfraskrivelse skyver byrden videre på brukeren

Mange potensielle "eiere" av et problem, åpner også for ansvarsfraskrivelse, da flere aktører kan definere hovedproblemet til å ligge utenfor sitt prioriterte område (Brøndbo 2018) og dermed vurdere at det er noen andre som har ansvaret for å følge opp (Ulfrstad 2011, PROBA 2017, EGGS design 2018, Ogden 2012). Skarpe skiller mellom sektorene forhindrer helthetlig og tilpasset hjelp (PROBA 2017). Konsekvensen er at barn og unge og deres familier blir henvist fra den ene tjenesten til den andre (Brøndbo 2018) og får alt for mange personer å forholde seg til (PROBA 2017, NOU 2019, Rambøll 2011). De blir kasteball i systemet og opplever at ingen tar et helhetlig ansvar for oppfølging (PROBA 2017), at ingen klarer å se "hele ungdommen" og dens behov (EGGS design 2018).

Når ikke systemet klarer å ta et helhetlig ansvar, så betyr det i praksis at brukere og deres familier må ta over ansvar tjenesteyter burde hatt, og finne ut av ting selv (EGGS design 2018, PROBA 2017). De opplever at det i stor grad blir deres oppgave å finne, utløse og koordinere hjelp som gis (Midtsundstad 2019, Demiri mfl. 2016). Brukeren må bli sin egen "prosjektleder" for å få hjelp eller ha med en ressurssterk ildsjel som kan ta ansvaret (PROBA 2017). Det blir ofte opp til foreldrene å få koordinert hjelpen fra mange unike tjenester som strever med å kommunisere og samarbeide (0-24 samarbeidet 2019a). Å få hjelp krever dermed ressurssterke foreldre som klarer å selv tilegne seg kunnskap om tjenester og hvordan de skal gå fram for å få hjelp (PROBA 2017). Hvorvidt foreldre lykkes med dette, er i stor grad avhengig av bakgrunn og utdanningsnivå. Foreldre med minoritetsbakgrunn bruker f.eks. i mindre grad hjelpetjenester enn andre (0-24 samarbeidet 2019a).

3.4 Mye ansvar med lite påvirkningskraft for brukeren

Brukeren og familien får sjelden definert behovet selv (Hansen mfl. 2019) og har lite påvirkningskraft på når og hva de får av hjelp (EGGS design 2018). Brukernes egne perspektiver inkluderes i liten grad i utformingen av den enkeltes tjenestetilbud noe som hindrer tilpasninger til den enkeltes helhetlige livssituasjon (Follesø 2010). En slik mangel på reell brukermedvirkning skaper mistillit og mistro og hindrer at brukerne føler seg trygg og opplever mestringsfølelse (Anvik mfl. 2011, Follesø 2010, Wik mfl. 2013).

Intensjoner om brukermedvirkning er heller ikke nok, noe som støttes av forskning med bruk av velferdsteknologi for barn og unge (Trondsen mfl. 2019). Samtidig som offentlige institusjoners krav om brukermedvirkning blir stadig mer utbredt, blir det også tydelig at terskelen for reell deltakelse kan være særlig vanskelig for unge mennesker. Konsekvensen er ofte at ungdom ikke får en reell innflytelse og medvirkning på beslutninger, enten det er snakk om systemnivå, organisasjonsnivå eller i egen sak/individ nivå (Lo mfl. 2016).

Sist faglig oppdatert: 28. november 2019