Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

5. Vurderinger og veien videre

Oppsummering

I mai 2019 igangsatte Helsedirektoratet en systematisk kartlegging på forsøkssykehusene som en del av videreutviklingen av den sykehusodontologiske forsøksordningen. Målet med kartleggingen var å opparbeide seg mer kunnskap om behovet for sykehusodontologiske helsetjenester.

Kartleggingen pågikk fra januar til desember 2020, men som følge av covid -19 ble datainnsamlingen midlertidig stoppet på flere avdelinger og redusert på andre avdelinger mellom april og august. Totalt ble det samlet inn data fra 2 664 pasienter på alle forsøkssykehusene. På grunn av begrensninger i muligheten til å undersøke pasientene i tannlegestol eller sykehusseng, samt feilregistreringer og manglende registreringer i sentrale variabler, ble utvalget redusert til 1 996 pasienter.

Resultatene fra kartleggingen viser at det er et behov for orale helsetjenester blant pasientene i kartleggingen. Sykehusene angir at om lag 70 pst. av pasientene har samlet sett behov eller omfattende behov for tannbehandling. Resultatene viser at det ikke er tydelige forskjeller i behandlingsbehov mellom mannlige og kvinnelige pasienter, og at behovet for tannbehandling øker med alder, hvor behovet er størst blant pasientene over 70 år. Andelen pasienter som har behov for tannbehandling , er relativt lik for de fleste diagnosegruppene i utvalget. Pasienter med psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser (kap. V) skiller seg litt ut ved at de har størst behov tannbehandlingsbehov blant diagnosegruppene.

Resultatene fra kartleggingen viser at sykehusene har vurdert at 32 pst. av pasientene i utvalget som har behov eller omfattende behov for tannbehandling, må behandles helt eller delvis på sykehus. Resultatene er relativt likt for flere av diagnosegruppene. Diagnosegruppen som skiller seg mest ut er pasienter med svulster (kap. II), hvor behovet for behandling på sykehus er markant større enn i de andre diagnosegruppene. Vedrørende alder har sykehusene vurdert at behovet for å utføre behandlingen på sykehuset er størst blant barn under 18 år og minst blant pasienter over 70 år.

Kartleggingen viser at det er behov for ulike typer tannbehandling blant pasientene. Sykehusene har vurdert at om lag halvparten av pasientene i utvalget har behov for hygieneinstruksjon og profylaktiske tiltak, samt scaling og puss, mens i overkant av ⅓ av pasientene har behov for infeksjonsforebyggende behandling. Pasienter med svulster (kap. II) skiller seg ut med et større behov for infeksjonsforebyggende tiltak, munnstell og lindrende behandling i munnhulen enn pasientene fra de andre diagnosegruppene.

Overordnede vurderinger

Resultatene fra kartleggingen støtter oppunder og delvis nyanserer de kvalitative funnene i evalueringen av forsøksordningen fra 2019, som avdekket at det er et behov for orale helsetjenester på sykehus. I evalueringen var tilbakemeldingene fra pasienter, helsepersonell (odontologisk og ikke-odontologisk) og sykehusledelsen at det er et behov for tannbehandling på sykehus. I tillegg ga ikke-odontologisk personell på sykehusene klare tilbakemeldinger om at et oralt helsetilbud på sykehus har styrket behandlingene av pasientene.

Denne kartleggingen har hatt fokus på å gå bredt ut, hvor odontologisk personell har oppsøkt pasienter på avdelinger og sengeposter på sykehusene. Analysegrunnlaget i evalueringen i 2019 var i hovedsak basert på sykehusenes behandling av henviste pasienter til forsøksordningen. Kartleggingen supplerer de kvalitative funnene fra evalueringen med at resultatene viser at det er stort behov for odontologiske helsetjenester blant de kartlagte pasientgruppene. Videre viser kartleggingen at pasientene i utvalget hadde størst behov for hygieneinstruksjon og profylaktiske tiltak, samt forebyggende tannbehandling som scaling og puss og infeksjonsforebyggende behandling .

Kartleggingen viser at det er stort behov for odontologiske helsetjenester (ca 70 pst.), men det bør vurderes om deler av disse behovene kan dekkes utenfor sykehusene. For pasienter hvor sykehusene har vurdert at tannbehandlingen helt eller delvis må gjennomføres på sykehus (ca 30 pst.) oppgis den viktigste årsaken å være medisinske årsaker. Gjennom å sammenligne resultater fra Haukeland universitetssykehus og St.Olavs hospital pasienter med sykdommer i sirkulasjonssystemet (kap. IX), gir kartleggingen likevel indikasjoner på at det kan være andre faktorer enn det rent medisinskfaglige som spiller inn når det kommer til å vurdere hvor tannbehandling skal finne sted. Sammenligningen viser at organisering på sykehusene kan potensielt ha stor betydning for hvorvidt tannbehandlingen må utføres på sykehuset eller på en lokal tannklinikk. Samtidig ble det i evalueringen i 2019 pekt på at enkelte pasientgrupper, som for eksempel barn som får behandling over flere år, eller pasienter med kreft i hode- hals-regionen, kan ha omfattende behov for tannbehandling som kan være fordelaktig for pasientene å gjennomføre på sykehus.

Et av funnene i evalueringen fra 2019 var at forsøksordningen hadde opparbeidet seg en del kunnskap som indikerte at det ikke kan utformes en generisk “personellpakke” som kan etableres på sykehus med forskjellige pasientgrunnlag. Konsekvensen er at innretningen av type personell må tilpasses det enkelte sykehus. Med utgangspunkt i de ulike typene tannbehandling som er registrert i denne kartleggingen, kan en mulig tilnærming være å se på fordelingen av type behandling mellom odontologisk personell som en «behandlingstrapp». Et eksempel er vist i figur 24 hvor de ulike typene tannbehandling er delt mellom tannpleier, tannlege uten spesialisering og tannlege med spesialisering . Dette er normalt behandlingstyper som utføres av de ulike typene odontologisk personell, selv om personellet kan utføre hverandres oppgaver, avhengig av kompetanse og erfaring.

oral figur 24.jpg
Figur 24 «Behandlingstrappen» for odontologisk personell

Siden behandlingsbehovet til pasientene i kartleggingen var størst for behandlingstypene på det nederste trappetrinnet, kan det vurderes alternative løsninger hvor tannpleiere og tannleger uten spesialisering inngår som en fagenhet på sykehus. Dette kan gjøres på ulike måter:

  • Dersom behandlingsomfanget er stort nok, kan den odontologiske fagenheten lokaliseres på sykehusene
  • Dersom behandlingsomfanget ikke er omfattende, er en mulighet å inngå avtaler med den offentlige tannhelsetjenesten eller private tannklinikker

For tannleger med spesialisering er omfanget av behandlingsbehov på et nivå som gjør at det må vurderes for hvert sykehus. For å sikre tilstrekkelig volum på behandlinger slik at personellet får bygget erfaring er det grunn til å anta at tannleger med spesialisering må konsentreres om sykehus med nasjonal og regionalt ansvar, som for eksempel forsøkssykehusene som har inngått i kartleggingen.

Veien videre

I evalueringen i 2019 ble det drøftet hvem som kan få tilbud om oral behandling på sykehus. Disse pasientene gikk under paraplyen «Den sykehusodontologiske pasienten», hvor evalueringen hadde følgende forslag til definisjon:

  • Pasienten mottar behandling på sykehuset for en ikke-odontologisk sykdom eller lidelse, hvor tilstanden har en sammenheng med munnhulen
  • Det er ikke mulig å gjennomføre den odontologiske behandlingen andre steder pga:
    • Immobilitet
    • Behov for rask behandling/er i et pakkeforløp
    • Kompliserte tilfeller der det er behov for tverrfaglig behandling
  • Behandlingen hos den primære tannhelsetjenesten ikke vurderes som tilstrekkelig

Definisjonen bygger på forutsetninger om at behandlingen bør gjennomføres på lavest mulig behandlingsnivå, samt at pasientens sosioøkonomiske status ikke blir en faktor i vurderingen av behandlingstilbudet. Vår vurdering er at denne definisjonen står seg som et godt utgangspunkt i det videre arbeidet med å utvikle de sykehusodontologiske helsetjenestene. Evalueringen pekte også på andre temaer og problemstillinger som bør adresseres:

  • Grenseskillene mellom aktørene i den odontologiske sektoren burde gjennomgås grundig - det vil bidra til å forberede grunnen til å gjennomgå lovverket og tilpasse det til dagens organisering av det orale helsetilbudet, hvor pasientenes rettigheter til et sykehusodontologisk helsetilbud kommer tydelig frem
  • Mulighetene for et forsvarlig og velfungerende finansierings system burde utredes, hvor valg av system tar hensyn til hvordan myndighetene ønsker å organisere tilbudet av orale helsetjenester og evt. endringer i lovverket og rettigheter til behandling
  •  Det burde tenkes mer helhetlig i oppbyggingen av det odontologisk e sykehustilbudet, og se forsøksordningen og eksisterende odontologisk helsepersonell på sykehusene under ett
  • Det burde igangsettes et arbeid med å utvikle et journalsystem som er dekkende for det sykehusodontologiske personellet

Vår vurdering er at arbeidet med disse temaene/problemstillingene bør igangsettes, hvor det er særskilt viktig at grenseskillene mellom aktørene i den odontologiske sektoren gjennomgås . Parallelt med dette arbeidet, anbefales det at Helsedirektoratet tar initiativ til å starte en utredning om hvordan sykehusodontologiske tjenester kan innrettes. En slik utredning bør følge utredningsinstruksen for statlige tiltak, som har som formål å sikre gode beslutningsgrunnlag før statlige tiltak iverksettes.5 En slik utredning bør omfatte følgende informasjon og vurderinger:

  • En beskrivelse av dagens situasjon og rammebetingelser
  • En beskrivelse av eventuelle endringer i behov og potensiale for utvikling av de sykehusodontologiske tjenestene
  • Et estimat for omfang, herunder pasientgrupper og geografisk fordeling
  • Utvikling av alternative innretninger for de sykehusodontologiske tjenestene
  • Kostnadsestimat for implementering med tilhørende sensitivitetsanalyse og risikovurdering
  • Identifiseringer av gevinster (nytte) og verdsetting av disse for hvert alternativ
  • Vurdere gjennomføringsrisiko
  • Begrunne anbefalt alternativ

De tre første punktene kan basere seg på opparbeidet kunnskap i forsøksordningen, evalueringen i 2019 og denne kartleggingen, samt eventuelle suppleringer. I utvikling av alternative innretninger for de sykehusodontologiske tjenestene bør Helsedirektoratet utforske spennet i ambisjonsnivået der man ivaretar behovene til den «Den sykehusodontologiske pasienten» på ulike måter.

5 Https://dfo.no/fagomrader/utredningsinstruksen.


PWC

Kartleggingen er foretatt av PwC på oppdrag fra Helsedirektoratet.

Sist faglig oppdatert: 04. oktober 2021