Ikke-smittsomme sykdommer er de viktigste årsakene til tapte leveår i befolkningen (FHI, 2025). Det forebyggende arbeidet for å endre levevaner i befolkningen bør derfor videreføres og styrkes. Innsatsen må skje på flere nivåer og involvere flere aktører. Å legge til rette for sunne valg handler om alt fra en restriktiv avgifts- og reguleringspolitikk, til intervensjoner i helsetjenesten. Videre handler det om å utvikle byer og nærmiljøer på en måte som fremmer fysisk aktivitet. På dette området finnes solid kunnskap om hvilke tiltak og intervensjoner som har god effekt på helsen. Selv om det gjøres mye bra er det fremdeles mer å gå på, for å oppnå større helsemessige gevinster, ikke bare for den enkelte, men for samfunnet som helhet.
Helsedirektoratet gir innspill til folkehelsemeldinger hvert fjerde år. Det har skjedd store geopolitiske og globale omveltninger siden sist. For første gang innlemmes nå klima- og helseberedskap tydeligere i direktoratets innspill. Et samfunn med god helse, små sosiale forskjeller og høy tillit står sterkere når kriser rammer. Folkehelsearbeidet bidrar allerede til en robust befolkning, men vi bør styrke kapasitet for krisehåndtering både lokalt og gjennom internasjonalt samarbeid. Vi må følge med og overvåke utviklingen på smittevernfeltet og sikre mottiltak. Og vi må gi relevant informasjon og bygge helsekompetanse i befolkningen blant annet for å kunne stå imot desinformasjon. Klimaendringer vil være en forsterker av allerede eksisterende helsetrusler og må i større grad tas med som en del av beredskapsarbeidet.
Vi har god kunnskap om befolkningens helse, men vi har mindre kunnskap om hvordan helsen fordeler seg mellom ulike sosioøkonomiske grupper, og kan ikke i dag følge utvikling i sosial ulikhet i helse over tid. Ved å sikre mer effektiv utnyttelse av registerdata er dette mulig å få til, og dette vil gi et bedre grunnlag i arbeidet med å redusere sosiale helseforskjeller, som er et sentralt folkehelsepolitisk mål. Helsedirektoratets undersøkelse av det kommunale folkehelsearbeidet viser at det er stor variasjon og kvalitetsforskjeller mellom kommunene når det gjelder det systematiske folkehelsearbeidet som folkehelseloven legger opp til. Samordning og verktøyutviklingen kan gi bedre og mer treffsikker veiledning til kommunene på dette området.