Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

2.2. De største utfordringene nå og i tiden fremover

2.2.1 Psykisk helse og livskvalitet

De fleste barn og unge i Norge trives og har god psykisk helse. Ungdata-undersøkelsene viser at det store flertallet av barn og unge mellom 10 og 19 år er fornøyde med livene sine, og rapporterer om høy grad av livskvalitet - selv under pandemien.

En rekke faktorer kan påvirke livskvaliteten, slik som mestringsressurser, sosial støtte, positive og negative livshendelser, gener og personlighet, tilknytningsforhold, venner og familiebånd, kultur og objektive faktorer som samfunnsforhold og økonomi. Seksuell orientering viser seg å være en viktig faktor for unges psykiske helse. Blant skeive i aldersgruppen 18-24 år er over halvparten lite tilfreds med sin psykiske helse (54 prosent). Tilsvarende for den samme aldersgruppen i befolkningen er 34 prosent (SSB). Forskning viser også at det er en sammenheng mellom fattigdom og ulike helseutfall. Bøe (2018)[32] viser at ungdommers psykiske helse påvirkes negativt av å tilhøre en lavinntektsfamilie, og særlig det å oppleve at familien er fattig.

Viktige faktorer som fremmer psykisk helse på befolkningsnivå er sosial tilhørighet, deltakelse, sosial støtte, sosial kapital og like muligheter for alle. Kaasbøll m.fl. (2018)[33] viser til flere studier som har pekt på hvordan sosial støtte og deltakelse i lokalsamfunnet eller nabolaget virker positivt på ungdoms helsetilstand gjennom å skape tilhørighet, sosiale nettverk og en god balanse mellom opplevelse av autonomi og sosial kontroll.

Flere norske studier har påvist negative konsekvenser for barn og unges psykologiske utvikling ved å vokse opp med dårlige levekår eller i en familie med lav sosioøkonomisk status.[34] Søvnvansker, mobbing og ensomhet blant unge er viktige risikofaktorer for psykiske helseutfordringer og redusert livskvalitet.[35]  En rekke undersøkelser viser en økning av selv-rapporterte psykiske helseplager blant ungdom, og helseregistre viser at det har vært en økning i psykiske lidelser blant ungdom mellom 2008 og 2016, og at økningen er større for jenter enn for gutter.[36] Kommunene rapporterer om en økning på 28 prosent i 2021 i antall henvendelser og henvisninger for psykiske helseproblemer fra barn og unge. Vi vet ikke om dette skyldes en reell økning i forekomst, og vi kjenner heller ikke eventuelle årsaker. Foreløpig upubliserte funn fra FHI viser at det ikke er en økning i psykiske lidelser generelt i spesialisthelsetjenesten under pandemien.

Vold og seksuelle overgrep

Barn og unge som har vært vitne til vold eller selv blitt utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt er særlig utsatt. De har nedsatt livskvalitet, flere fysiske, psykiske og seksuelle helseplager på kort og lang sikt sammenlignet med barn uten slike erfaringer. Barn som vokser opp i lavinntektsfamilier, i familier med rus, psykisk sykdom eller kriminalitet har oftere overgrepserfaringer i oppveksten sammenlignet med andre barn. Ungdom med en funksjonsnedsettelse eller som ikke ønsker å kategorisere seg selv som hverken gutt eller jente har flere overgrepserfaringer enn annen ungdom.[37],[38] Tidligere forskning har vist at lesbiske, bifile og homofile ungdommer rapporterer å være fem ganger mer utsatt for trusler og vold enn ungdom generelt.[39]

Vold, overgrep og omsorgssvikt i oppveksten er en vanlig årsak til at barnevernet åpner for omsorgsovertagelse.[40] Barn i barnevernet har en høyere forekomst av helseutfordringer knyttet alle dimensjonene av helse, uavhengig av bakgrunnen for omsorgsovertagelsen (Helsedirektoratet, 2021). Det er viktig å sikre at barn i barnevernets omsorg følges opp med sikte på å avdekke behov, forebygge skjevutvikling og behandle sykdom tidlig.

30-50 prosent av seksuelle krenkelser og overgrep mot barn og unge begås av barn og unge under 18 år. Barn og unge med kognitive funksjonsnedsettelser står for en stor andel av disse krenkelsene. Tiltak for å forebygge debut av problematisk og skadelig seksuell atferd må rettes mot barn under 8 år og skolebarn 9-12 år. På grunn av alder, utviklingsnivå, fungering og varierende digital kompetanse i disse aldersspennene, vil vektlegging av universelle primærforebyggende tiltak og tiltak rettet mot foreldrene og andre omsorgspersoner gi størst forebyggende effekt. Helsedirektoratet har kommet med en rekke anbefalinger i sin konseptutredning.[41]

Selvskading hos barn og unge

Selvskading defineres som skade en person har påført seg med vilje, uten intensjon om å dø. Det kan være kutting, kloring, å slå seg selv, brenning, overdosering og annet. Undersøkelser viser at det for enkelte kan være en sammenheng mellom selvskading og andre typer selvdestruktivitet som spiseforstyrrelser, skadelig rusmiddelbruk eller annen risikoatferd.

Selvskading starter oftest i alderen 12 til 15 år, men kan også oppstå tidligere eller senere. Problematikken kan være forbigående eller langvarig. Undersøkelser av forekomsten blant ungdom viser at mellom 13 og 23 prosent av barn mellom 12 og 18 år har hatt en eller flere episoder med selvskading.[42] Siste oppdaterte nasjonale tall fra 2018 viser en forekomst på 16,2 prosent.[43] De fleste studier finner at forekomsten er høyest hos jenter i tenårene, men også gutter og menn skader seg, ofte med litt andre metoder. Kjønnsforskjellene blir ofte mindre når undersøkelsene spør detaljert og inkluderer et videre spekter av handlinger enn kutting.

Det er registrert stor økning i selvskading i mange land, også i Norge i perioden mellom 2002 (4,1 prosent) og 2018 (16,2 prosent). Det er usikkert om dette skyldtes enn reell økning, økt oppmerksomhet om fenomenet, eller mer forskning og bedre registrering. Arbeid for forebygging av selvskading er i dag ivaretatt gjennom tiltak i Handlingsplan for forebygging av selvmord og i Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse og må følges in utarbeidelse av ny opptrappingsplan innen psykisk helse.

Spiseforstyrrelser hos barn og unge

I mars 2021 meldte Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten om en tydelig økning av psykiske plager blant barn og unge. Særlig alvorlig depresjon og alvorlig spiseforstyrrelser utmerket seg på målingene. Helsetjenenesten melder om stor økning i spiseforstyrrelser under pandemien, og at det er utfordrende å behandle alle ordentlig. Pasientene er både yngre og sykere. Økningen har fått følger for flere helseinstanser, og lavterskeltilbudene forteller om eksplosiv vekst i antall henvendelser. Nye tall fra FHI viser til indikasjoner på at spiseforstyrrelser spesifikt har økt både i primær- og spesialisthelsetjenesten (upubliserte funn, FHI). Det er behov for å følge nøye med på den trenden som ser ut å ha utviklet seg under pandemien, og en ny opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse bør videreføre en vektlegging av spiseforstyrrelser og negativt kroppspress fra gjeldende opptrappingsplan.

Bruk av tobakk og rusmidler hos ungdom

Norge har gjennom mange år hatt en positiv utvikling der stadig færre unge røyker. Parallelt med nedgangen i røyking har det over tid vært en kraftig økning i snusbruk blant unge. Et overordnet mål er at tobakksrøyking skal fases helt ut. I tillegg bør det være et mål at kommende ungdoms-generasjoner skal være helt tobakks- og nikotinfrie, med blant annet tiltak som hindrer bransjen i å rekruttere unge til tobakks- og nikotinbruk.

Bruk av rusmidler blant ungdom har vært relativt stabil over flere år. Ungdata har over flere år vist at ungdom drikker mindre enn før. Forskningen har ikke konkludert med bakgrunnen for nedgangen, men knytter det til fenomener som at ungdom er mer hjemme enn tidligere, økt søkelys på kropp og helse og en økning av andelen minoritetsungdom som er en gruppe som drikker i mindre grad. Samtidig er det primært mindreårig ungdom som drikker mindre som gjør at debutalderen har blitt utsatt, mens unge voksne drikker omtrent like mye som før.

Blant de illegale rusmidlene er det cannabis som er mest utbredt, og etter noe økning over noen år ser det ut til å ha stabiliserte seg de siste to årene. I ungdomsskolealder ser utbredelse ut til å være ganske marginal i de første årene, men øker jevnt utover ungdomsårene. Det siste året på videregående rapporterer 25 prosent av guttene og 15 prosent av jentene at de har brukt cannabis det siste året.[44] Det har gjennomgående vært en høyere andel gutter enn jenter som oppga å ha brukt cannabis både noen gang, i løpet av siste 12 måneder og i løpet av siste 30 dager. I 2019 rapporterte 9,6 prosent av guttene og 4,5 prosent av jentene at de hadde brukt cannabis i løpet av de siste 12 månedene.[45] Dette samsvarer godt med resultater fra Ungdata 2020, der 8 prosent av guttene og 5 prosent av jentene i 10. trinn oppga å ha brukt cannabis siste år.[46] Selv om det er en relativ høy andel som har benyttet cannabis, rapporterer mange om at de har prøvd det en eller få ganger – tallene viser at det er langt flere som har blitt tilbudt cannabis enn som har benyttet det – som betyr at det er mange som sier nei. Forskning finner høyere rusbruk blant personer med homofil identitet og homoseksuell erfaring enn blant dem som har en heterofil identitet og erfaring. Både bakenforliggende psykiske problemer og et høyt forbruk av alkohol er risikofaktorer for skjevutvikling.[47]

For mange av ungdommene fører ikke bruk av rusmidler til videre problemutvikling, mens andre ungdom utvikler rusproblemer, ofte i kombinasjon med psykiske vansker. Depresjon, atferdsproblemer og traumelidelser henger i større grad sammen med problematisk rusbruk. I evaluering av opptrappingsplan for rusfeltet rapporterer kommuner at de ikke har et godt nok tilbud til barn og unge som enten har et rusproblem, eller som står i fare for å utvikle dette. Sårbare overganger uten klare ansvarsforhold og manglende ruskompetanse i ordinære tjenester som møter barn og unge rapporteres som en utfordring. Dette gjelder også NAV. Det rapporteres om stor variasjon mellom kommuner om oppmerksomhet og ambisjoner på rusfeltet, og det trekkes fram at økt oppmerksomhet om metoder for å nå unge tidlig i rusforløp bør prioriteres.

Studenters psykiske helse

Studenters psykiske helse har under pandemien fått særlig oppmerksomhet, da de er blitt særlig rammet av smittevernstiltakene. Mange studenter flytter hjemmefra for første gang for å studere i en fremmed by. Å miste muligheten til å fysisk møte dine medstudenter og bli mer eller mindre isolert inne på en hybel i lengre tid har for mange vært tungt. Hvert fjerde år gjennomføres Studentenes helse -og trivselsundersøkelse (SHoT). Nivået av livskvalitet har vist seg å være rimelig stabilt over tid (2010-2018); gjennomsnittskåren på livskvalitetsskalaen er uendret på tvers av undersøkelsesår for begge kjønn (22), og likt med de foregående årene oppgir omtrent 4 av 10 studenter i årets undersøkelse god livskvalitet. Samtidig kan det antydes en svak økning i andel studenter med dårlig livskvalitet fra 2010 til 2018.

Det ble i 2021 gjennomført en ekstra undersøkelse for å kartlegge pandemien sin påvirkning av studenthelse- og trivsel. Tallene viser en økning i psykiske plager blant studenter fra 2018. Omfanget av selvrapporterte psykiske plager blant studenter har imidlertid vært økende også før pandemien. Fra 2018 til 2021 økte andelene med et høyt nivå av plager (≥2,25) ytterligere fra 21 til 32 prosent blant menn, og fra 37 til 52 prosent blant kvinner. Stigningen er noe brattere fra 2018 til 2021, enn mellom 2010 og 2014, og mellom 2014 og 2018. Dette kan tyde på at situasjonen i pandemiperioden spiller inn og har bidratt til en ytterligere eskalering av psykiske helseplager.[48]

2.2.2 Skolepress og mobbing

Manglende mestring i skolen er blant de mest alvorlige risikofaktorene for ungdoms psykiske helse.[49] Det å oppleve skolemiljøet som belastende eller stressende henger sammen med tegn på psykiske helseproblemer og selvopplevde helseplager.[50] Følelsen av støtte fra foreldre, lærere og medelever er derimot forbundet med høyere grad av tilfredshet med livet.[51]

Økt omfang av vurdering i skolen bidrar trolig til mer negativt skolestress, men det mangler fortsatt empirisk forskning som bekrefter hypotesen.[52] Negativt skolestress skyldes først og fremst et vedvarende prestasjonspress med mange arbeidsoppgaver og høyt arbeidstempo i hverdagen, og bekymringer for fremtiden og muligheter for videre utdanning og karriereutsikter. Vi ser en særlig økning av stress i tilknytning til skolen mot slutten av ungdomsskolen og slutten av videregående. Skolestress fungerer som en risikofaktor for flere forhold som eksempelvis psykiske plager, og det er store kjønnsforskjeller hvor jenter ser ut til å ha størst utfordringer med å takle stress og press i tilknytning til skolen. Den siste Ungdata-undersøkelsen gjennomført i 2021 viser at stadig færre elever trives på skolen, det er flere som kjeder seg og det er en økning av andelen som opplever stress på skolen. Dette følger en trend i Ungdata-undersøkelsen de siste årene, men det er vanskelig å si om 2021-undersøkelsen er et resultat av tiltakene under pandemien eller om det er en styrking av den negative trenden de siste årene.

En forskningsrapport fra NOVAibid. viser at det er en sterk sammenheng mellom skolepress og psykisk helse. I en større kunnskapsoppsummering[53] vises det til tre ting som gjør skoleelever stresset. Det første er stress som skapes av lekser eller tidspress om å bli ferdig med skolearbeid. Det andre handler om elevenes egne ambisjoner; å ha en identitet som «flink på skolen» eller ønsket om å komme inn på spesielle studier, skaper ofte stress. Til sist handler det om sosiale relasjoner; dårlig forhold til medelever eller at lærere stresser mange elever. Ifølge den samme studien er det særlig fire faktorer skolene kan gjøre noe med:

  • ha stor oppmerksomhet om sin kjerneaktivitet, undervisningen. Engasjerende undervisning hvor elevene føler seg utfordret, aktive, glade og kompetente, motvirker negativt stress.
  • skape et godt læringsmiljø hvor de kan være trygge og utforskende. Støttende relasjoner har stor betydning for barn og unge, og kan virke som en buffer mot stress.
  • forsøke å unngå stor arbeidsbelastning over lang tid i alle fag og emner. Skolen må hjelpe elevene til å lære hvordan de skal planlegge, sortere og prioritere.
  • bidra til å unngå at det utvikles en stresskultur blant elevene, blant annet ved å være svært bevisst hvordan prestasjonsforventninger kommuniseres.

Barnehager og skolen har aktivitetsplikt for å sikre at elever har et trygt og godt psykososialt skolemiljø. Dette innebærer bla. nulltoleranse mot krenking som mobbing, vold, diskriminering og trakassering.[54], [55] Det innebærer også at barnehager og skoler skal fremme barnas trivsel og gode psykososiale forhold. Mistrivsel og dårlige psykososiale forhold i barnehagen og skole kan gi mange utslag hos barn. Barnet kan bli psykisk trett, få konsentrasjonsvansker, utvikle spisevegring, angst og nedsatt motstandskraft mot sykdom. God psykososial helse forbindes med opplevelser av trygghet, mestring, nærhet og livsglede. En nøkkel til å fremme disse verdiene i barnehagen er å vektlegge utvikling av barnas sosiale kompetanse.[56] En del av dette arbeidet er å støtte barnas identitetsutvikling, motvirke diskriminering og fremme likeverd og likestilling uavhengig av kjønn, funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.[57]

Å bli utsatt for mobbing har sammenheng med et bredt spekter av helseproblemer og sosiale vansker. Det er solid kunnskapsgrunnlag når det gjelder emosjonelle problemer, psykosomatiske problemer, lav selvtillit og selvmordstanker. Det å bli utsatt for mobbing har sammenheng med økt fravær fra skolen og dårligere skoleprestasjoner.[58] Forskning viser også en sammenheng mellom frafall i videregående opplæring og mobbing i barnehagen.[59]

Tallene om mobbing i barnehagen fra nasjonal og internasjonal forskning varierer, men hovedtyngden av resultater viser at mellom 6 og 12 prosent av barn i barnehagen blir mobbet.[60] I skolen blir i gjennomsnitt 6 prosent elever utsatt for mobbing. Andelen som oppgir å ha blitt mobbet, avtar ettersom elevene blir eldre, men det er en liten økning igjen på 9. trinn.[61 Skeive ungdommer rapporterer om betydelig mer mobbing enn heterofile ungdommer. En undersøkelse viser at 36 prosent av homofile gutter har vært utsatt for mobbing, sammenlignet med 6 prosent blant heterofile gutter.[62]

Partnerskapet mot mobbing er opptatt av at alle barn og unge skal ha et trygt og godt barnehage, - fritids- og skolemiljø uten mobbing, og det er de voksnes ansvar å sørge for det. Videre er partnerskapet inspirert av forskning fra både Danmark[63], [64]  og Norge,[65], [66] som de senere årene har utfordret en tradisjonell individ-psykologisk forståelse av mobbing som uttrykk for enkeltindividers aggressive atferd eller manglende regulering. Denne forskningen forstår mobbing som en sosial prosess hvor tiltak for å motvirke mobbing settes inn, ikke bare for å korrigere enkeltindivider, men for å påvirke den sosiale dynamikken i grupper. I skoler bør kjernevirksomheten, lek og undervisning, i henhold til denne forskningen være aktiviteter knyttet til læring i sosialt fellesskap med andre, også kalt fellesskapende didaktikk.[67]

2.2.3 Lavterskeltilbud for barn og unge med psykiske plager

Psykiske helseproblemer er en viktig forklaring på hvorfor så mange ungdommer ikke fullfører videregående skole – og det ser ut til at det er like viktig uavhengig hvilken sosial bakgrunn du har.[68] I Meld. st. 21 (2020-2021) Fullføringsreformen – med åpne dører til verden og fremtiden slås det fast at det er mye som tyder på at skolene ikke har god nok tilgang til kompetanse om hvordan skolen kan drive forebyggende psykisk helsearbeid.

Fullføring av videregående skole er svært viktig for senere yrkesdeltakelse, helse/uførhet, og muligheter til å stifte familie. Flere faktorer påvirker sannsynligheten for frafall fra videregående skole; ungdom med lave karakterer fra grunnskolen, ungdom fra lavinntektsfamilier og gutter fullfører i mindre grad. Å redusere utenforskap i barnehagen, skolen og videregående opplæring er blant de viktigste langsiktige folkehelsetiltakene for å redusere sosial ulikhet knyttet til helseforskjeller.[69]

Formålet med kommunale lavterskeltilbud er å gi lett tilgjengelig og tidlig hjelp til personer med psykiske plager og dermed hindre at disse plagene vedvarer eller utvikles til psykiske lidelser. Riksrevisjonens (Dokument 3:13 (2020-2021) rapport viser at omtrent 75 prosent av kommunene har en egen lavterskeltjeneste for psykisk helse som behandler barn og unge. Den viser også at omtrent halvparten av kommunene som har en lavterskeltjeneste, oppgir at det ikke er noen ventetid for å få hjelp av lavterskeltjenesten. 40 prosent av kommunene oppgir at det er enten én eller to ukers ventetid, mens nesten ti prosent oppgir at barn og unge må vente i tre uker eller lenger.

Oppsøkende tjenester skal gjøre det mulig å komme i kontakt med personer med psykiske plager og lidelser som selv ikke møter opp til behandling. Undersøkelsen viser at mer enn halvparten av kommunene ikke tilbyr oppsøkende tjenester til barn og unge med psykiske plager og lidelser.

I Sintef-rapporten Kommunalt psykisk helse og rusarbeid fremkommer det at 11 prosent av kommunene oppgir at de ikke har et lavterskeltilbud for barn og unge utover fastlegene, og 20 prosent oppgir at de har et tilbud som i noen grad er tilpasset målgruppen. Små kommuner svarer i mindre grad at de har et lavterskeltilbud for barn og unge, enn større kommuner. Det sees ikke systematiske forskjeller mellom kommuner i ulike fylker. Rapporten viser en tydelig nedgang i andel som svarer at de ivaretar oppfølging av barn og unge som pårørende på en god måte.

Helsedirektoratet har i forbindelse med utarbeidelse av veileder for barn og unges psykiske helse utarbeidet en innsiktrapport som viser at helsefremming og forebygging er et ansvar for hele kommunen, men særlig på universelle arenaer som barnehage, skole, helsestasjons- og skolehelsetjeneste. Innsikten viser et behov for bedre system og rutiner for tverrsektorielt samarbeid på de universelle arenaene.

Det er store variasjoner og manglende avklaringer av hva kommunen har ansvar for å tilby av hjelp utover tilbudet i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Dette gjelder både behandling til barn og unge med psykiske helseplager og oppfølging av barn med behov for mer langvarig oppfølging.

Innsiktsrapporten viser at det ikke eksisterer en entydig tolkning blant kommunene om hva som defineres som lavterskeltilbud innenfor psykisk helse for barn og unge. Det er også et gjennomgående funn at det mangler koordinering av tilbudet slik at barn og unge får et sammenhengende løp på tvers av kommune- og spesialisthelsetjenesten. I fraværet av slik koordinering må ungdom eller foreldre selv ta ansvaret for å sikre helheten i tilbudet og informasjonsflyt mellom tjenestene.

2.2.4 Digitale tjenester for barn og unge

Ungdommer er tydelige på hvilke utfordringer de har i møte med det offentlige hjelpeapparatet.[70] Tilgjengelighet er en av de største, og terskelen for å ta kontakt er høy. Svært få tjenester legger til rette for digital kontakt, selv om det oftest er det mest naturlige for unge. Synlighet er også en utfordring. Mange gode tjenester er lite kjent og viktig informasjon forsvinner i mengden av tilbud.

Ungdommer trenger hjelpetjenester som er både tilgjengelige og trygge. Det viktigste for å sikre tilgjengelighet for ungdom er å samle alt på et sted uavhengig av sektor. Ungdommer er tydelig på at ung.no er det mest naturlige stedet for en slik samordning da nettsiden er svært godt kjent og fremmer en tverrsektoriell profil. Ungdommer ønsker et sted som er åpent for alle, ikke bare de som "sliter" eller har et "problem". De ønsker at alt skal være tilrettelagt for mobilbruk og at de tjenestene som tilbys skal være åpne utenom skoletid. Enkelt språk og universell utforming er også viktige forutsettinger. Når det gjelder å skape trygghet for ungdom, er det viktigste faktisk å sørge for anonymitet slik at ungdommer kan bli kjent med tjenesten på egne premisser og bygge opp tillit. Et oppdatert og brukervennlig design er også helt sentral for å gi inntrykk av at innholdet er aktuelt og kvalitetssikret.

DIGI-UNG programmet jobber aktivt for å ta ungdom i alderen 13 til 20 på alvor og sørge for at det offentlige vil være til stede, til støtte og til hjelp digitalt via ung.no, uavhengig av sektor. Arbeidet er godt i gang, og programmet har oppdaget to behovsområder som faller utenom omfanget til DIGI-UNG, og som burde adresseres i nærmeste fremtid for å sikre en trygg digital oppvekst for alle barn og unge.

Tilbud til barn under 13 år på nett

Digitale medier har blitt en integrert del av barn og unges hverdag. Halvparten av alle barn og unge i alderen 3-11 år er på internett daglig, og en firedel av barn i alderen 6-11 år benytter seg daglig av sosiale medier/chattjenester. Blant 10- og 11-åringene har 96 prosent egen smarttelefon.[71] Halvparten av norske 9-åringer bruker sosiale medier, og andelen øker til 65 prosent for 10-åringene. De fleste barn får først lov av foreldrene til å bruke og dele bilder/videoer på Snapchat, TikTok og Instagram fra 11–12-årsalderen. Nesten alle 9–12-åringer får bruke YouTube.[72]

Det er få nettsteder som er beregnet på barn, og de aller fleste er drevet av kommersielle interesser. Barn blir i stor grad eksponert for reklame, og i noen tilfeller upassende/skadelig innhold og ubehagelige interaksjoner.

Det offentlige tilbyr i dag ikke kvalitetssikret og forebyggende informasjon og veiledning til barn under 13 år, til tross for at barn i denne alderen har et stort informasjonsbehov. Tidlig innsats og lavterskeltilbud er viktige tiltak for å hindre at små utfordringer utvikles til alvorlige problemer for den enkelte og samfunnet. Det er et stort potensiale i utforming av godt koordinert digital formidling, som supplement til informasjon/opplæring som gis i skolen for barn og unge under 13 år.[73] For å sikre alle barn og unge en trygg digital oppvekst, må tilnærmingen være bred og omfatte alle fagfelt, etater og aktører som legger rammer for barns oppvekstsvilkår.[74] I DIGI-UNG programmet estimeres det at tjenesten mottok om lag 4 000 spørsmål fra barn under 13 år i 2021, til tross for at tjenesten bevisst ikke markedsføres mot målgruppen. Å tilby kvalitetssikret informasjon og veiledning digitalt til barn under 13 år burde være høyt prioritert og vil dekke et betydelig behov.

Ny tilnærming til sosiale medier og psykisk helse

Forskning på sammenhengen mellom sosiale medier og ungdommers psykiske helse peker på noen utfordringer. Kombinasjonen av eksponering for nettmobbing, forskyvning av søvn eller fysisk aktivitet og fasilitering av sosial sammenligning kan bidra til psykiske helseplager[75]. Denne effekten er sannsynligvis avhengig av total tidsbruk.[76] Eksempler på negative konsekvenser som trekkes frem i ulike studier er lavere selvtillit, negativt kroppsbilde, angst, depresjon, ensomhet, tanker om selvskading og selvmord og redusert livstilfredshet.

Det er imidlertid ikke slik at all forskning peker mot utelukkende negative effekter av sosiale medier på ungdommers psykiske helse. Systematiske gjennomganger konkluderer med at mens noen studier viser til negative effekter, oftest med kun svak årsakssammenheng og usikker praktisk betydning,[77] er det andre som ikke finner negative effekter,[78] eller i noen tilfeller kunne vise positiv effekt for enkelte målgrupper.[79] Et flertall av studier som ser på sammenhengen mellom sosiale medier og psykisk helse har en negativ tilnærming og utforsker utelukkende negative effekter.[80] Det er sjeldnere fokus på å identifisere positive effekter ved bruk av sosiale medier og hvordan disse kan utnyttes, og få studier vektlegger individuelle endringer over tid. Nyere forskning fra OsloMet viser at det er en ensidig problematisk belysning på barn og unges mediebruk i norske medier som preger samfunnsdebatten. Et slikt ensidighet er med på å skape en generasjonskonflikt.[81]

De studiene som har sett på positive effekter av sosiale medier er tydelige på at sosiale medier når bredere ut, har en lavere terskel og er mer populære enn konvensjonelle informasjonskilder for personer som trenger psykiske helsehjelp.[82] Ungdommer bruker sosiale medier for å dele sine egne erfaringer med psykiske lidelser, og få informasjon om andres erfaringer og mestringsteknikker.[83] Sosiale medier kan slik spille en viktig rolle i formidling av informasjon rundt psykisk helse og relaterte hjelpetilbud, og være en arena for tilhørighet og sosial støtte.[84] Utfordringen i et folkehelseperspektiv er å finne riktig balanse mellom å utnytte sosiale medier som verktøy for å nå ut til ungdom, samtidig som man prøver å minimere de negative effektene av kommersielle sosiale medier.

Tilgang til kvalitetssikret, offentlig informasjon tilpasset barn og unges behov vil være et viktig grep. For aldersgruppen 13 til 20 år ivaretas dette gjennom ung.no og DIGI-UNG-programmet. Intervensjoner for å fremme psykisk helse bør inkludere innsats for å forebygge eller øke motstandskraften mot nettmobbing og sikre tilstrekkelig søvn og fysisk aktivitet hos ungdom, samt kampanjer og tiltak som promoterer positive hjemme- og skolemiljøer og skaper motstandsdyktighet hos ungdommer.

2.2.5 Fysisk aktivitet og en aktiv fritid

Et viktig arbeid for å øke aktivitet og forebygge ensomhet blant barn og unge er å skape aktive lokalmiljø og fremme deltakelse i meningsfylte fritidsaktiviteter. Det er tydelige sosiale forskjeller i ungdoms deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter, særlig idretts- og kulturaktiviteter. Pandemien ser ut til å ha påvirket barn og unges deltakelse i fritidsaktiviteter – og at det har slått ulikt ut for ulike aktiviteter.

Fysisk aktivitet blant barn og unge

De siste tiårene er det investert betydelige ressurser for å styrke arbeidet med å legge til rette for og stimulere til økt fysisk aktivitet for barn og unge. Det er herunder gjort milliardinvesteringer i idrettsanlegg og idrettsaktivitet, innsatser for å få flere til å gå og sykle til skolen, utforming av nærmiljøer, tilrettelegging på barnehager og skoler, og ukentlig kroppsøving for de fleste barn og unge. I tillegg er det blant annet gjort investeringer knyttet til friluftsliv og egenorganisert aktivitet.

Treningssentrene er en arena som verver stadig flere unge.[85] Nasjonal transportplan 2010-2019 hadde som mål at minst åtte av ti barn og unge skulle gå eller sykle til skolen.[86] I 2020 oppfylte 64 prosent dette målet.[l87] Tett trafikk og høy hastighet ble rapportert som en utfordring av flere (73 prosent) barn og unge i 2020 sammenliknet med 2013-2014 (64 prosent). Syv av ti barn gikk til fots til lekekamerater i 2005, andelen var redusert til 55 prosent i 2020.[88] Samlet sett har aktivitetsnivået vært stabilt blant 9- og 15-åringer i perioden 2005-2018. Unntaket er 9-årige gutter der aktivitetsnivået har gått ned. Når vi ser til trender i tid brukt i ro mellom 2011 og 2018, har 9-årige gutter økt tiden med et kvarter per dag og 15-årige gutter med åtte minutter per dag.[89]

Innsatser de siste tiårene har kun stabilisert aktivitetsnivået på befolkningsnivå, men ikke klart å øke det. Mangel på effekt av statlige og kommunale innsatser er bekymringsfull. Det må til en bredere mobilisering og vi har kunnskap om hva som må til.[90] Digitalisering og ny teknologi krever nye måter å tilrettelegge samfunn og tjenester på for å fremme fysisk aktivitet og redusere tid i ro. For å nå alle, anbefales i første omgang et tiltak for å øke aktivitetsnivået og styrke fysisk form for dagens unge og fremtidens arbeidstakere.

Ekstra fysisk aktivitet og kroppsøving i skolen har vist å føre til bedre skoleprestasjoner i regning og lesing og bedre skolemiljø,[91] i tillegg flere helsemessige effekter, bl.a. mindre sykdom, positiv effekt på vekt og psykisk helse.[92] Mye stillesitting kan ha en sammenheng med lavere livskvalitet og dårligere velvære, videre vises det til en sammenheng mellom mye skjermtid på fritiden og depresjon.[93]

Sosial ulikhet i deltakelse i fritidsaktiviteter

Årsakene til sosial ulikhet i deltakelse blant barn og unge er sammensatte. Hva som er den viktigste årsaken til at barn og unge fra lavinntektsfamilier i mindre grad deltar i organiserte fritidsaktiviteter enn andre jevnaldrende, er vanskelig å peke på. Forskning på området viser at det er en sammenheng mellom oppvekst i familier med høy inntekt og deltakelse i idrett og organiserte fritidsaktiviteter, og at det også er høyere grad av deltakelse blant voksne som vokste opp i familier med høy inntekt. [94]

Familiens inntekt har mye å si for deltakelse i idretten og denne betydningen ser ut til å ha økt de siste årene. [95] Familiens kulturelle kapital virker å være viktigere enn økonomiske ressurser når det kommer til deltakelse i fritidsaktiviteter som kor, korps og musikkskole. Blant ungdom som deltar i fritidsklubber er det et omvendt sosialt mønster hvor andelen som deltar fra familier med lav sosioøkonomisk status er størst. Dette gjelder særlig for ungdom som benytter fritidsklubber og ungdomshus hyppig.[96]

Frafallet i idretten har en tydelig sosial gradient, er større blant jenter og er jevnt økende utover i ungdomstiden.[97] Det har vært en utfordring over mange år. Tilbakemeldinger fra idretten tyder på at det har vært et økt frafall under pandemien. Idretten bør være en inkluderende arena og redusere frafallet slik at det kan være en folkehelsearena for flere barn og unge lengre.

En fremgangsmåte for å redusere sosiale ulikheter i helse vil ifølge Fredriksson m.fl.[98] være å bedre ungdommenes levekår i form av tilrettelagte fritidsaktiviteter. Fritidstilbudene har gode forutsetninger for å være helsefremmende arenaer, forutsatt at bestemte faktorer inkluderes i virksomhetens strategier. Dette må gjenspeiles i virksomhetens planer så vel som i de praktiske arbeidsmåtene.

Ifølge NOVA[99] finnes det noen hovedutfordringer for fritids- og ungdomshusfeltet i Norge. Ungdomshusene og fritidsklubbenes betydning i det lokale folkehelsearbeidet fremstår som skjult eller preget av manglende annerkjennelse. Fritidssektoren gis omtale og fremheves i statlige styringsdokumenter samtidig som det i liten grad er utviklet noen aktiv og helthetlig politikk på feltet. Europarådet anbefalte i 2017 alle medlemslandene å etablere et helhetlig og fleksibelt kompetansebasert rammeverk for utdanning og opplæring av ungdomsarbeidere.[100] NOVA skisserer noen mulige veivalg i feltet som gjelder fritidsklubber og ungdomshus som kan oppfattes som mulige svar på denne utfordringen; økonomisk forutsigbarhet, utdannings- og opplæringstilbud og fritidsklubbenes- og ungdomshusenes plass i det lokale folkehelsearbeidet.

2.2.6 Kosthold, overvekt og fedme hos barn og unge

Overvekt og fedme hos barn og unge

Verdens helseorganisasjon utpeker overvekt og fedme til en av de mest alvorlige helsetrusler i vår tid. Barn og unge rammes i stor grad, noe som er spesielt urovekkende siden overvekt og fedme undergraver deres fysiske, sosiale og psykiske velvære.[101]

Barnevekststudien[102] og Ung-HUNT4[103] viser at omtrent 1 av 5 unge har enten overvekt eller fedme. Forekomsten øker mot slutten av tenårene. Nylig publiserte data fra Barnevekststudien viste at blant norske 13-åringer er forekomsten av overvekt og fedme til sammen 15,8 prosent. Forekomsten av fedme er høyere i helseregion Nord og i distriktene.[104] Fedme er mindre vanlig hos voksne med lang utdanning enn blant dem med kort. Det er også sosiale forskjeller i overvekt og fedme hos barn.[105] En studie av Kinge og kolleger analyserte forskjeller mellom norske kommuner når det gjaldt overvekt blant 17-åringer. Resultatene viser at om lag halvparten av variasjonen i overvekt mellom kommunene kunne tilskrives sosioøkonomiske forhold.[106]

Overvekt og fedme har negative konsekvenser både for det enkelte barn og deres familie, men også for samfunnet. Verdens helseorganisasjon (WHO) skriver at det å ha overvekt og fedme som barn er en kjent risikofaktor for å etablere overvekt og fedme som voksen. Fedme er en risikofaktor for å utvikle ikke-smittsomme sykdommer som hjerte/kar-sykdommer, diabetes type 2, muskel- og skjelettlidelser, og noen former for kreft. I tillegg til fremtidig sykdomsbyrde, kan barn med fedme oppleve pustebesvær, økt risiko for beinbrudd, høyt blodtrykk, tidlige tegn på hjerte/kar-sykdom og insulinresistens. I tillegg opplever personer med fedme ofte stigma og diskriminering knyttet til kropp og vekt. Det er godt kjent at å påføre noen skyld, bevisst eller ubevisst, for sin helsetilstand ikke endrer atferd. Tvert imot kan stigma, skyld og skam føre til at usunn atferd opprettholdes.[107]

Overvekt og fedme har komplekse årsaker og er krevende å behandle. Forebygging og tidlig innsats er mye mer effektivt enn behandling av etablert overvekt eller fedme senere i barne- og ungdomsårene.[108] Skodvin og kolleger[109] fant moderat effekt av ett års konvensjonell behandling av barn med alvorlig fedme. Det var stor individuell variasjon i behandlingsresultatene. Barn under 12 år responderte best på behandling.

Begrepet fedmeepidemi brukes både globalt og i Norge for å gjenspeile omfanget og omkostningene av denne samfunnsutfordringen.[110] Overvekt og fedme har svært sammensatte årsaker. Ofte er det en kombinasjon av et miljø som undergraver sunne levevaner, omtalt som et fedmefremmende samfunn, og arvelige faktorer som ligger bak.[111]

Ingen enkelttiltak og ingen sektor alene vil kunne løse utfordringene knyttet til overvekt og fedme. En tverrsektoriell tilnærming er en forutsetning, hvor miljømessige, sosiale og kommersielle påvirkningsfaktorer må adresseres parallelt. Faktorer som trekkes frem av WHO inkluderer blant annet regulering av markedsføring av mat og drikke med høyt innhold av fett, sukker og salt og regulering av markedsføring av tilskuddsblandinger til små barn. Å begrense digital markedsføring er en særlig utfordring, som vil kreve internasjonalt samarbeid for å lykkes. Andre viktige tiltaksområder er å fremme amming og kyndig ammeveiledning, fremme sunne matmiljøer og fysisk aktivitet i barnehage, skole og på fritidsarenaer og bedre tilrettelegging av aktivitetsvennlige nærmiljøer.

I tillegg til bedre forebygging er det nødvendig med betydelig økte ressurser i primærhelsetjenesten for å tilby oppfølging til barn og unge som allerede har etablert overvekt eller fedme. WHO anbefaler familiebaserte tiltak bestående av flere komponenter (ernæring, fysisk aktivitet og psykososial støtte), utført av helsepersonell med tilgang på tverrfaglig kompetanse.Ibid.

Det er også essensielt for kvaliteten på tilbudet til barn med overvekt eller fedme at det er god samhandling på tvers av tjenester og tjenestenivå. I en upublisert rapport fra Samhandlingsprosjekt barnefedme[112] beskrives det at det er en utfordring at det i tilbudet til barn og unge verken samarbeides godt nok mellom ulike kommunale tjenester eller mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. Det fører til dobbeltarbeid og ineffektiv bruk av ressurser i både primær- og spesialisthelsetjenesten og manglende samkjøring av helsetilbudet. Konsekvensen er at allerede sårbare pasienter og pårørende sitter igjen med en stor del av ansvaret for å koordinere og samle informasjon fra behandlere. Sosioøkonomisk bakgrunn, grad av helsekompetanse og språkferdigheter påvirker dermed i stor grad hvor mye hver enkelt pasient og familie klarer å nyttiggjøre seg behandlingen. Derfor er det viktig å avsette ressurser til bedre samhandling.

Mat og måltider i barnehage, skole og skolefritidsordning (SFO)

Mattilbud og tilrettelegging for et sunt kosthold i barnehage og skole kan ha stor betydning for barnas totale kosthold og bidra til utjevning av sosiale forskjeller. HEVAS-undersøkelsene viser at under 40 prosent av 11-åringene følger anbefalingene for inntak av frukt og grønnsaker og at det var en nedgang i andelen barn som spiser frukt daglig mellom 2014 og 2018. Det har også vært en nedgang i andelen 15-åringer som spiser fisk minst en dag i uka.

Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinjer gir råd for hvordan barnehager og skoler kan tilrettelegge for sunne måltid og måltidsglede og sikre gode rammer for måltid, som tilstrekkelig spisetid, tilsyn og tilrettelegging for sosialt samvær, trivsel og inkludering. Gjennom godt foreldresamarbeid, understøttet av ernæringskompetanse i lokal helsetjeneste, kan også måltid basert på medbragt mat fremme et sunt kosthold og læring av sunne mat- og måltidsvaner. Nasjonale kartlegginger, undersøkelser og forskning[113] viser imidlertid at kjennskap til retningslinjer og praksis for måltider varierer mye.

I midtveisevalueringen av den nasjonale handlingsplanen for bedre kosthold (2017-2021) beskrives flere viktige hindringer for arbeidet med mat og måltider i barnehager og skoler: manglende kompetanse om mat, måltid og ernæring i skoler og barnehager og i kommunehelsetjenesten; bruk av passive implementeringsstrategier, f.eks. tilgjengeliggjøring av materiell som i størst grad når de mest interesserte; mangel på verktøy for å implementere tiltak, begrensede økonomiske bevilgninger og fravær av tydelige forventninger til kommuner og fylkeskommuner om å implementere tiltak. Evalueringen påpeker at det er utfordrende å drive med kostholdsarbeid i skolen når skoleleder tilsynelatende står fritt til å prioritere dette.

At skoleledere opplever retningslinjene fra Helsedirektoratet som frivillige, og at de ikke har noe tydelig mandat til å prioritere arbeid med måltider i skolen, var også et funn i en norsk kvalitativ studie om implementering av den nasjonale retningslinjen for mat og måltider i skolen.[114] Særlige utfordringer var knyttet til implementering av minst 20 minutter spisetid; tilrettelegging for sosialt samvær under måltid hvor elevene får en reell pause fra undervisningsaktiviteter og skjerm; samt foreldresamarbeid om den medbragte maten.

Tiltak for bedre kosthold i skolen har vist seg effektivt for å påvirke barns matinntak og helse, og flere eksempler viser at strukturelle tiltak har stort potensiale for å motvirke sosiale ulikheter.[115] For eksempel viste en evaluering av innføringen av gratis skolemat i Sverige på 50- og 60-tallet at elever som fikk skolemat gjennom 9-årig skolegang fikk 3 prosent bedre inntekt i voksen alder sammenlignet med elevene som ikke fikk skolemat. Blant elevene som kom fra familier i den laveste inntektskvartilen var effekten nesten 6 prosent. Videre viste studien at guttene som fikk gratis skolemat i ni år ble 0,8 cm høyere enn guttene som ikke fikk skolemat. Studiens forfattere peker på protein i måltidene som en viktig forklaring og mener at resultatene er relevante for andre vestlige land i dag siden effektene knyttes til foreldrenes dårlige kunnskap om sunt kosthold og ikke matmangel.[116]

En kartlegging blant foreldre og skolepersonell om innføring av et gratis skolemåltid i Norge, viser at flertallet er positive til dette og at de ønsker et brødbasert måltid fremfor et varmt måltid. Dersom elevene spiser i klasserommet, vil tiltaket medføre relativt små investeringskostnader. Tiltaket vil også praktisk sett være mindre krevende å innføre for skolene.[117]

En nordisk kunnskapsoversikt fra 2011 undersøkte blant annet kost i skolen. I oversikten kom det frem at måltidet kan ha en positiv effekt på vektkontroll samt kortsiktige effekter på kognisjon og læring. Dette forutsetter kombinerte intervensjoner, hvor det i tillegg til selve maten arbeides med ting som kunnskap, involvering av foreldre, lærernes rolle under måltidet og at måltidene brukes som en arena for læring, etc. Videre står det at enkle tiltak som det å gi tilgang til sunn mat og hindre tilgang til usunn mat kan bidra til endring av kostholdsmønsteret hos skolebarn.ibid.

En nylig publisert norsk studie undersøkte sammenhengen mellom frokostinntak og skoleprestasjoner blant norske 9. klassinger i 2015 og 2019. Studien viste at det å droppe frokosten forklarer en tredjedel av nedgangen i naturfag og så mye som halvparten av nedgangen i matematikk fra 2015 til 2019.[118]

Økt tilgjengelighet på frukt og grønnsaker for barn og unge i grunnskolen, i form av gratis tilgang i skoletiden, vil oppfylle Helsedirektoratets anbefaling i nasjonal faglig retningslinje for mat og måltider i skolen om at elvene bør tilbys ordninger som sikrer tilgang til grønnsaker, frukt eller bær daglig. Ut ifra undersøkelser som ser på effekt av gratisordning med frukt og grønnsaker i skolen sammenlignet med abonnementsordning og ingen ordning, kan vi forvente at tiltaket fører til økt inntak av frukt og grønt i målgruppen, inkludert utjevning av sosiale forskjeller.[119], [120]

Amming

Amming er et av de mest effektive tiltakene for å fremme helse og forebygge sykdom hos både barn og mor. Det er en utfordring å fremme amming i alle deler av befolkningen. Dette gjelder særlig blant kvinner med lav sosioøkonomisk status, hvor det er vist at det er flere som slutter å amme tidlig. Amming er vist å kunne bidra til å redusere sosiale forskjeller i helse.[121] Barn som ammes gis et godt grunnlag for god helse og utvikling, uavhengig av foreldrenes sosioøkonomiske status.

Vi vet at morsmelk er den beste maten for spedbarn og at det er gunstig for utviklingen av barnets immunforsvar og hjerne. Morsmelk reduserer barnets risiko for infeksjoner på kort sikt, og risiko for overvekt og diabetes på litt lengre sikt. Amming minsker mors risiko for brystkreft og trolig også risikoen for eggstokk-kreft, hjerte- og karsykdommer og diabetes. Jo mer morsmelk, desto større er helseeffektene.

I Nasjonal handlingsplan for bedre kosthold (2017-2023) er det et mål å øke andelen barn som fullammes de første seks månedene og som får morsmelk i hele første leveår. De nasjonale kostholdsundersøkelsene viser at det er langt igjen til målene for amming er nådd.

Målet for WHO-koden International Code of Marketing of Breast-milk Substitutes er å sikre riktig ernæring for spedbarn, ved å fremme og beskytte amming og sikre riktig bruk av erstatninger for morsmelk (breast-milk substitutes) ved informasjon og regulering av markedsføring. Norsk regelverk omfatter i dag kun produkter beregnet på barn opp til ett års alder (morsmelkerstatning (0-6 md.) og tilskuddsblanding (6-12 md.)), mens WHO-koden også gjelder produkter for større barn (tilskuddsblanding 12-36 md.) Produkter for barn 12-36 md. faller i dag utenfor norsk regelverk og markedsføres aktivt i digitale kanaler. Dette er utfordrende, blant annet knyttet til "cross promotion", det vil si at det er en indirekte markedsføring av produkter for yngre barn (morsmelkerstatning 0-6 md. og tilskuddsblanding 6-12 md.), som det ikke er tillatt å markedsføre overfor foreldre, men som har svært lik emballasje. WHO-koden er for øvrig ikke fullstendig implementert i norsk regelverk, og det skjer brudd på kodens prinsipper i Norge.

2.2.7 Miljø og helse i barnehager og skoler

Ikke helsemessig tilfredsstillende fysisk miljø i mange skoler og barnehager

Barnehagers og skolers fysiske inne- og utemiljø er av stor betydning for helse, trivsel og læring blant barn og unge. Barn er også sårbare og mer følsomme med hensyn til eksponering for luftforurensninger, og luftforurensning både inne og ute kan forårsake luftveisplager og føre til utvikling eller forverring av luftveissykdommer. Fuktproblemer og muggvekst kan medføre fare for uønskede helseutfall som hodepine, utløsning eller forverring av astma, og luftveisinfeksjoner. Uheldige inneklimaforhold knyttet til ventilasjon, temperatur og belysning i skoler og barnehager kan påvirke skoleprestasjoner og arbeidsevne. Videre har støy effekter på kognitiv yteevne hos barn og kan redusere mulighet for konsentrasjon og innlæring.[122]

Kartlegginger mellom 2007 -2015 viste at det i mange tilfeller ikke er tilfredsstillende fysisk miljø i barnehager og skoler, blant annet grunnet manglende vedlikehold, og at regelverket ikke etterleves i tilstrekkelig grad. Det er behov for et bedre system for å følge med på miljø- og helseforhold i skoler og barnehager, som gir mulighet for oppfølging.

Uteområdene i skoler og barnehager har de siste årene blitt redusert.[123] Press på arealer i byer og tettsteder kan bidra til svekket kvalitet på uteområdene, for eksempel lite areal, støy- og luftforurensning. Det er behov for mer kunnskap om betydningen av skoler og barnehagers uteområder, både som helsefremmende faktor for barn og elever, men også betydningen av uteområdene som faktor i nærmiljøet som kan fremme fysisk aktivitet og sosiale møteplasser.

Fysisk miljø i barnehager og skoler må også ses i sammenheng med omtalen under avsnitt om psykososiale forhold i skoler, avsnittet om fysisk aktivitet i skoler og avsnittet om mat og måltider i barnehager og skoler.

Barnas arbeidsmiljø sikres ikke gjennom kommunalt tilsyn

I 2019 gjennomførte Helsetilsynet og Statsforvalterne et landsomfattende tilsyn med kommunens tilsyn med miljø og helse i barnehager og skoler[124]. Helsetilsynet konkluderte med at tilsynsordningen ikke fungerte som forutsatt, og viste til at det ble konstatert lovbrudd i 8 av 10 kommuner. De påpekte lovbruddene gjaldt at kommunene ikke sikrer at det blir gjennomført tilsyn, at tilsyn ikke ble utført regelmessig, at tilsyn ikke var tilstrekkelig basert på kunnskap om risiko, og at kommunen ikke hadde styringsaktiviteter for å følge med på tilsynsarbeidet og om oppgavene ble ivaretatt i tråd med krav i lov og forskrift. Det bør utredes hva som skal til for å sikre barnas arbeidsmiljø.

2.2.8 Helsestasjon og skolehelsetjeneste

Universelle tiltak, tilgjengelighet og tidlig innsats i tjenesten er viktige prinsipper for å utjevne sosial ulikhet i helse. Det tas utgangspunkt i den enkeltes behov og forutsetninger, og målet er å øke målgruppens helsekompetanse. Samspill mellom foreldre og barn er vektlagt i helsestasjon. I skolehelsetjenesten vil en styrking av foreldreveiledning for ungdomsforeldre kunne bidra til å trygge foreldrerollen og fremme et bedre samspill.

For å forankre tverrfaglig samhandling på systemnivå mellom helsestasjons- og skolehelsetjenesten og barnehager og skoler, samt andre tjenester må dette formaliseres i skolenes- og kommunenes ledelse. Forskning viser til at skolehelsetjenesten er en viktig samarbeidspartner for skolene i arbeidet med å skape en helsefremmende skole.[125], [126] Tilbakemeldinger fra kommuner, samt forskning (NIFU) viser at det er tilfeldig og personavhengig hvordan samarbeidet mellom skole og skolehelsetjenesten fungerer i praksis. Ansvar for det systemrettede samarbeidet bør derfor forankres og tydeliggjøres ytterligere i lov og forskrift.

Frie inntekter og tilskuddsordningen for styrking og utvikling av helsestasjons- og skolehelsetjenesten har ført til en økning av årsverk i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Tilbakemeldinger fra statsforvaltere og rapporteringer fra kommunene viser imidlertid at mange kommuner har vansker med å rekruttere kvalifiserte helsesykepleiere.

På tross av stor søknad til helsesykepleierutdanningen er utdanningskapasiteten for lav. Det har ført til økt bruk av konstituerte sykepleiere uten videreutdanning. Det rapporteres om mange vakante stillinger av både jordmødre og helsesykepleiere som i tillegg medfører problemer med praksisplasser i kommunene. Det er derfor nødvendig å følge med på utviklingen samt å styrke utdanningskapasitet og praksisplasser i tråd med behov og etterspørsel.

Koordineringsgruppen for tjenester til sårbare barn og unge viser at flere av smitteverntiltakene under pandemien har rammet barn og unge særlig hardt, og det har for mange medført behov for hjelp til å takle livssituasjonen sin. Samtidig har allokering av personell og smitteverntiltak ført til at tjenestene har hatt redusert tilgjengelighet og endret tilbud. Kommunene rapporterer om etterslep av oppgaver og mange barn og unge har derfor ikke fått det anbefalte tilbudet og den nødvendige oppfølgingen.

I forbindelse med pandemien ble det er stort behov for gode tjenestedata fra helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Det ble derfor prioritert å innlemme tjenesten i Kommunalt pasient- og brukerregister (KPR) fra september 2022. Formålet til KPR er å gi grunnlag for planlegging, styring, med særlig vekt på nasjonalt og lokalt forbedringsarbeid og folkehelseindikatorer.

2.2.9 Oppvekstprofiler

I 2019 inngikk Helsedirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Utdanningsdirektoratet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet et samarbeid med Folkehelseinstituttet og KS om samordning av statistikk fra de fem direktoratene. Det overordnede målet er å styrke kommunenes mulighet for kunnskapsbasert arbeid gjennom samordnet, helhetlig og tilrettelagt styringsinformasjon fra staten omkring oppvekstsvilkår. Dette innebærer konkret at det utvikles;

  1. en statistikkbankløsning med (nøkkel)indikatorer og
  2. en årlig tilrettelagt publikasjon med et tema for den enkelte kommune – oppvekstprofil - med en samling av nøkkelindikatorer knyttet til barn og unge og deres oppvekst

Det er også et mål å bedre styringsdata på oppvekstfeltet for fylkesmennene og fylkeskommunene. Avtalen utløper 30. juni 2023. Det er enighet mellom aktørene om at dette samarbeidet bør videreføres etter endt prosjektperiode. KS mener at oppvekstprofilene bidrar til god oppfølging av mange av bærekraftsområdene for kommunene, og er et nyttig verktøy for å kunne gi retning på oppvekstpolitikken.

2.2.10 Barn og unge med funksjonsnedsettelser og sammensatte behov

Regjeringens digitaliseringsstrategi har som formål at brukerne skal oppleve én digital offentlig sektor. Syv ulike livshendelser ble valgt som utgangspunkt for utvikling av sammenhengende tjenester. Helse- og omsorgsdepartementet er ansvarlig for livshendelsen Alvorlig sykt barn.

Det er anslått at det er mellom 40 000 til 120 000 barn og unge med en funksjonsnedsettelse under 18 år i Norge. I rapporten Riksrevisjonen rapport om helse- og omsorgstjenester til barn med funksjonsnedsettelser belyses en rekke problemstillinger knyttet mot denne målgruppen.

Ungdommer som har funksjonsnedsettelser og sammensatte behov er en utsatt gruppe i samfunnet. En undersøkelse gjort i forbindelse med Livshendelsen Alvorlig sykt barn viser at 8 av 10 ungdommer i denne målgruppen i liten grad er tilfreds med livet. Til sammenligning opplever 2 av 10 ungdommer i befolkningen generelt at de har lav livskvalitet.

Andre oppsiktsvekkende funn i undersøkelsen er at foresatte i gjennomsnitt bruker 19 timer per uke på «administrative» oppgaver knyttet til oppfølging av sine barn med funksjonsnedsettelser. Dette tilsvarer omtrent en 60 prosent stilling omregnet til årlig tidsbruk. I perioden rett etter at barnet fikk diagnosen brukte foresatte i gjennomsnitt 22 timer på å lete etter informasjon og kartlegge rettigheter.

Dagens organisering av stat og kommune får konsekvenser for familier som må navigere i et komplekst og fragmentert system og selv koordinere tjenestene de har behov for. For å møte disse utfordringene er vi avhengige av å jobbe på tvers av nivåer og sektorer. For at både barn, unge og foreldre skal få god livskvalitet må vi jobbe på nye måter, hvor brukeren definerer sine egne behov sammen med tjenestene.

 

Fotnoter

[32] Bøe, T., Petrie, K. J., Sivertsen, B. & Hysing, M. (2019). Interplay of subjective and objective economic well-being on the mental health of Norwegian adolescents. SSM – Population Health, 9, 100471. doi:https://doi.org/10.1016/j.ssmph.2019.100471

[33] Kaasbøll, J., Melby, L. & Lassemo, E. (2018). Resiliente og helsefremmende lokalsamfunn. En kunnskapsoppsummering (SINTEF Rapport 00502). SINTEF Teknologi og samfunn, Helsetjenesteforskning.

[35] Folkeheleinstituttet. (2019). Ti store folkehelseutfordringer i Norge. Hva sier analyse av sykdomsbyrde? Notat Publisert 26.03.2019. Ti store folkehelseutfordringer i Norge. Hva sier analyse av sykdomsbyrde? - FHI

[36] Folkehelseinstituttet. (2018). Livskvalitet og psykiske lidelser hos barn og unge.

[37] NKVTS. (2021). Kunnskapsoppsummering om helsekonsekvenser og helseeffekt. Avrop 11 2021 på rammeavtalen mellom NKVTS og Helsedirektoratet

[38] Hafstad, G. S., & Augusti, E. M. (2019). Ungdoms erfaringer med vold og overgrep i oppveksten. En nasjonal undersøkelse av norsk ungdom i alderen, 12.

[39] Roland og Auestad (2009). Seksuell orientering og mobbing. Stavanger: Senter for atferdsforskning. Tilgjengelig fra https://www.udir.no/globalassets/filer/tall-og-forskning/rapporter/5/seksuell_orientering_og_mobbing_rapport.pdf

[40] Statistisk sentralbyrå. (Online). Statistikkbank. 10674: Meldingar til barnevernet, etter konklusjon, innhald i meldinga, kven som melde saka, statistikkvariabel, år og alder.

[41] Helsedirektoratet. (2021). Konseptutredning lavterskeltilbud til barn og unge som står i fare for å utvikle PSA/SSA mot andre barn og unge.

[42] Muehlenkamp et al. (2012). International prevalence of adolescent non-suicidal self-injury and deliberate self-harm. Child Adolesc Psychiatry Ment Health. 2012 Mar 30;6:10. Tilgjengelig fra PubMed (nih.gov)

[43] Tørmoen et al. (2020). Change in prevalence of self-harm from 2002 to 2018 among Norwegian adolescents - Eur J Public Health. 2020 Aug 1;30(4):688-692. Tilgjengelig fra PubMed (nih.gov)

[44] Bakken, A. (2021). Ungdata 2021. Nasjonale resultater. NOVA Rapport 8/21 Oslo: NOVA, OsloMet.

[45] Bye, E. K., & Bretteville-Jensen, A. L. (2020). Bruk av cannabis og andre ulovlige rusmidler blant 15-16-åringer: Resultater fra ESPAD 2019. Oslo: Folkehelseinstituttet

[46] Bakken, A. (2020). Ungdata: Nasjonale resultater 2020, NOVA Rapport 16/20. Oslo: NOVA, OsloMet.

[47] Helsedirektoratet (2010). Fra bekymring til handling En veileder om tidlig intervensjon på rusområdet. IS-1742.

[48] Sivertsen, B. (2021). Studentenes helse- og trivselsundersøkelse. Tilleggsundersøkelse 2021., Oslo: SiO / Sammen / SiT /FHI.

[49] Patel, V., Flisher, A. J., Hetrick, S., & McGorry, P. (2007). Mental health of young people: a global public health challenge. Lancet, 369(9569), 1302-1313.

[50] Moksnes, U. K., Løhre, A., Lillefjell, M., Byrne, D. G., & Haugan, G. (2016). The association between school stress, life satisfaction and depressive symptoms in adolescents: life satisfaction as a potential mediator. Social Indicators Research, 125(1), 339-357.

[51] Danielsen, A. G., Samdal, O., Hetland, J., & Wold, B. (2009). School-related social support and students' perceived life satisfaction. Journal of Educational Research, 102, 303-318.

[52] Eriksen et al (2017). Stress og press blant ungdom. Erfaringer, årsaker og utbredelse av psykiske helseplager. Oslo Metropolitan University - OsloMet: NOVA Rapport 6/17

[53] Lillejord, S., Børte, K., Ruud E. & Morgan, K. (2017). Stress i skolen – en systematisk kunnskapsoversikt. www.kunnskapssenter.no

[54] Barnehageloven (2005). Lov om barnehager (LOV-2005-06-17-64). Tilgjengelig fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-64

[55] Opplæringslova (1998). Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (LOV-1998-07-17-61). Tilgjengelig fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17-61

[56] Helsedirektoratet (2014). Miljø og helse i barnehagen Veileder til forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler. IS-2072

[57] Departementene (2021). Trygghet, mangfold og åpenhet - Regjeringens handlingsplan mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og kjønnskarakteristika 2021–2024.

[58] Breivik et. al (2016). Å bli utsatt for mobbing – en kunnskapsoppsummering. Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, Uni Reserch Helse og Læringsmiljøsenteret, Universitetet i Stavanger.

[59] Lund, I. (2013). Dropping out of school as a meaningful action for adolescents with social, emotional and behavioural difficulties. Journal of Research in Special Educational Needs(1).

[60] Lund,I & Helgeland,A. (2016). Mobbing i barnehagen. Anerkjennelse som forebygging. Oslo: Pedlex as

[61] Utdanningsdirektoratet. (2020). Elevundersøkelsen 2020. Elevundersøkelsen 2020 – nasjonale tall for mobbing og arbeidsro (udir.no)

[62] Roland og Auestad (2009) Seksuell orientering og mobbing. Stavanger: Senter for atferdsforskning.

[63 Søndergaard D.M. & Hansen, H.R (2018). Bullying, socoial exclusion, anxiety and longing for belonging. Nordic Studies in Education, 38 (4). 319-336.doi: 10.18261/issn.1891-2018-04-03.

[64] Søndergaard, D.M. (2011). Mobning, mobbefryd, humor og fællesskab. I E.Jensen & S. Brinkmann (red), Fællesskab i skolen. Utfordringer og Muligheder (s. 45-78). København: Akademisk forlag.

[65] Restad, F. (2020). Is there a Hole in the Whole-School Approach? A Critical Review of Curriculum Understanding in Bullying Research. I Nordic Studies of Education. Vol. 40, No.4, 2020. S.362-386.

[66] Lyng, S.T. (2018). The social production of bullying: Expanding the repertoire of approaches to group dynamics. Children & Society, 32(6), 492-502:doi:10.1111/chso.12281.

[67] Hansen, H.R. (2014) Fællesskabende didaktikker. I H.R. Hansen & D.M. Søndergaard (red), Nye perspektiver på mobning. Pædagogisk Psykologisk Tidsskrift. Special issue, Vol 51, s. 63-72.

[68] Brekke: Health and educational success in adolescents: a longitudinal study. BMC Public Health, juli 2015, doi: 10.1186/s12889-015-1966-0.

[69] Skog Hansen, I., Steen Jensen, R. & Fløtten T. (2020). Trøbbel i grenseflatene. Samordnet innsats for utsatte barn og unge, Fafo-rapport 2020:02. https://www.fafo.no/images/pub/2020/20737.pdf

[71] Medietilsynet (2018). Barn og medier 2018 - 9–18-åringers medievaner

[72] Medietilsynet (2020). Barn og medier 2020 - Kartlegging av 9–18-åringers digitale medievaner

[73] Bufdir (2018). Offentlige digitale informasjonstjenester til barn under 13 år

[74] Bufdir (2021). Rett på nett - Nasjonal strategi for trygg digital oppvekst

[75] Kleppang A.L., Steigen A.M., Ma L., Finbråten A.S., Hagquist C. (2021). Electronic media use and symptoms of depression among adolescents in Norway, PLOS

[76] Alonzo R., Hussain J., Stranges S. & Anderson K.K. (2021). Interplay between social media use, sleep quality, and mental health in youth: A systematic review, Sleep Medicine Reviews 56(1) 101414

[77] Valkenburg P.M., Meier A. & Beyens I. (2021). Social media use and its impact on adolescent mental health: An umbrella review of the evidence, Current Opinion in Psychology 44(1) 58 68

[78] McCrory A., Best P. & Maddock A. (2020). The relationship between highly visual social media an young people’s mental health: A scoping review, Children and Youth Services Review 115(1)

[79] Kumar S.M., Nisha J. & Maya S. (2020). Influence of social media on mental health: a systematic review, Psychiatry, medicine and the behavioural sciences 33(5) 467 475

[80] Schønning V., Hjetland G.J., Leif Edvard Aarø & Skogen J.C. (2020). Social Media Use and Mental Health and Well-Being Among Adolescents – A Scoping Review, Front. Psychol.

[82] Naslund J.A., Aschbrenner K.A., McHugo G.J., Unützer J., Marsch L.A. & Bartels S.J. (2019). Exploring opportunities to support mental health care using social media: A survey of social media users with mental illness, Early intervention in Psychiatry 13(3) 405 413

[83] Eriksen I.M., Sletten M.A., Bakken A. & von Soest T. (2017). Stress og press blant ungdom. Erfaringer, årsaker og utbredelse av psykiske helseplager, NOVA Rapport 6/17

[84] Hjetland G.J., Schønning V., Hella R.T., Veseth M. & Skogen J.C (2021). How do Norwegian adolescents experience the role of social media in relation to mental health and well-being: a qualitative study, BMC Psychology 9(78)

[85] Ungdata. (2020). [Ungdom og idrett i Norge] https://www.ungdata.no/ungdom-og-idrett/ (lastet 31.01.2022)

[86] Statens Vegvesen. (2012). Nasjonal gåstrategi: Strategi for å fremme gåing som transportform og hverdagsaktivitet https://vegvesen.brage.unit.no/vegvesen-xmlui/handle/11250/2507934 (lastet 31.01.2022)

[87] Opinion (2020). Barns aktiviteter og daglige reiser i 2020, nettdokument: https://www.vegvesen.no/globalassets/fag/fokusomrader/miljovennlig-transport/barns-aktiviteter-og-daglige-reiser-i-2020-opinion-2021.pdf (lastet 31.01.2022)

[88] Opinion (2020). Barns aktiviteter og daglige reiser i 2020, nettdokument: https://www.vegvesen.no/globalassets/fag/fokusomrader/miljovennlig-transport/barns-aktiviteter-og-daglige-reiser-i-2020-opinion-2021.pdf (lastet 31.01.2022)

[90] Milton K, Cavill N, Chalkley A, (2021). Eight Investments That Work for Physical Activity J Phys Act Health. 2021 May 14;18(6):625-630. doi: 10.1123/jpah.2021-0112

[91] Kolle E og medarbeidere (2019). School in motion, nettdokument: https://www.udir.no/tall-og-forskning/finn-forskning/rapporter/forsok-med-okt-fysisk-aktivitet-pa-ungdomstrinnet/ (lastet 31.01.2022)

[92] Amerikanske helsemyndigheter (2018). Physical Activity Guidelines Advisory Committee. 2018 Physical Activity Guidelines Advisory Committee Scientific Report. Washington, DC: U.S. Department of Health and Human Services, 2018.

[93] Verdens helseorganisasjon (2020) WHO guidelines on physical activity and sedentary behaviour. Geneva: World Health Organization.

[94] Hyggen et. al. (2018). Muligheter og hindringer for barn i lavinntektsfamilier En kunnskapsoppsummering. NOVA rapport 11/2018

[95] Jacobsen SE, Andersen PL, Dyrnes Nordø Å og medarb. (2021) Sosial ulikhet i barn og unges deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter, Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

[96] Seland, I. og Andersen P.L. 2010. Hva kjennetegner ungdom som går på norske fritidsklubber og ungdomshus? Nordisk tidsskrift for ungdomsforskning. VOL 1 Utg. 1

[98] Fredriksson, I.; Geidne, S. og Eriksson, C. (2016). Fritiden som arena för hälsofrämjande arbete – exempel från två ungdomsvärksamheter. Socialmedisinsk tidskrift, 93(2), 138–153.

[99] Seland, I, Andersen P.L. og Eriksen I.M. 2021 Fritidsklubber i det lokale folkehelsearbeidet. Sluttrapport (Fagarkivet.oslomet), 2021

[100] Recommendation of the Committee of Ministers to member States on youth work 16809e0a8f (coe.int)

[101] World Health Organization. Report of the Commission on Ending Childhood Obesity. Implementation plan: executive summary. Geneve: World Health Organization, 2017. https://apps.who.int/iris/bitstream/handle/10665/259349/WHO-NMH-PND-ECHO-17.1-eng.pdf.

[102] Folkehelseinstituttet. (2008). Barnevekststudien . Oslo : Folkehelseinstituttet, 2008, 2010, 2012 og 2015.

[103] Rangul V, Kvaløy K. (2020). Selvopplevd helse, kroppsmasse og risikoatferd blant ungdommer i Nord-Trøndelag 2017-19. Levanger : HUNT forskningssenter, 2020.

[104] Øvrebø B, Bergh IH, Stea TH, Bere E, Surén P, Magnus PM, et al. (2021). Overweight, obesity, and thinness among a nationally representative sample of Norwegian adolescents and changes from childhood: Associations with sex, region, and population density. PLoS ONE. 16, 2021, Vol. 8, e0255699.

[105] Folkehelseinstituttet. (2018). Sosiale helseforskjeller. I: Folkehelserapporten - Helsetilstanden i Norge. fhi.no. [Online] Folkehelseinstituttet, Mai 14., 2018. [Lastet: Oktober 20, 2021.] https://www.fhi.no/nettpub/hin/grupper/sosiale-helseforskjeller/.

[106] Kinge JM, Steingrímsdóttir ÓA, Strand BH, Kravdal Ø. (2016). Can socioeconomic factors explain geographic variation in overweight in Norway? SSM - Population Health. 2016, Volume 2.

[107] Kirk SFL, Ramos Salas X, Alberga AS, Russell-Mayhew S. (2020). Canadian Adult Obesity Clinical Practice Guidelines: Reducing Weight Bias in Obesity Management, Practice and Policy. Obesity Canada. [Online] 2020. [Lastet: September 28, 2021.] https://obesitycanada.ca/guidelines/weightbias/.

[108] Ells JL, Rees K, Brown T et al. (2018). Interventions for treating children and adolescents with overweight and obesity: an overview of Cochrane reviews. International Journal of Obesity. 42: 1823-1833, 2018.

[109] Skodvin VA, Lekhal S, Kommedal KG et al. (2020). Livsstilsbehandling av barn og ungdom med alvorlig fedme - resultater etter ett år. Tidsskr Nor Legeforen. 2020.

[110] Brandkvist M, Bjørngaard JH, Ødegård RA, Åsvold BO, Sund ER, Vie GÅ. (2019). Quantifying the impact of genes on body mass index during the obesity epidemic: longitudinal findings from the HUNT Study. BMJ. 2019 Jul 3;366: l4067

[111] World Health Organization. (2016). Report of the commission on ending childhood obesity. https://www.who.int/publications/i/item/9789241510066

[112] Foreløpig sluttrapport Samhandlingsprosjekt om barnefedme mellom OUS, Bydel Bjerke og Bydel Grünerløkka (nov. 2021).

[113] Randby JS, Holbæk H, Lien N. (2021). Implementation of the Norwegian school meal guideline: Development and reliability of two questionnaires to measure adherence. Scand J Public Health. 2021 Jun; 49(4): 358–368. Published online 2020 Dec 10. doi: 10.1177/1403494820972590.

[114] Randby JS, Meshkovska B, Holbæk H, Lien N. (2021). An Exploration of Implementation Enablers and Barriers for Norwegian School Meal Guidelines. Global Implementation Research and Applications. 2021;1(2):122-34.

[115] Jaime PC, Lock K. Do school based food and nutrition policies improve diet and reduce obesity? Prev Med. 2009;48(1):45-53.

[116] Lundborg P, Rooth D-O, Alex-Petersen J. Long-Term Effects of Childhood Nutrition: Evidence from a School Lunch Reform. The Review of Economic Studies. 2021, 0:1-33.

[117] Kunnskapsdepartementet (2006). Skolemåltidet i grunnskolen: kunnskapsgrunnlag, nytte- og kostnadsvirkninger og vurderinger av ulike skolemåltidsmodeller. s.l.: Kunnskapsdepartementet.

[118] Vik FN, Nilsen T og Øverby NC. (2022). Aspects of nutritional deficits and cognitive outcomes – Triangulation across time and subject domains among students and teachers in TIMSS, International Journal of Educational Development, Volume 89, 2022, 102553, ISSN 0738-0593, https://doi.org/10.1016/j.ijedudev.2022.102553

[119] Arnstein Øvrum, Elling Bere. (2012). Evaluating free school fruit: results from a natural experiment in Norway with representative data. Public Health Nutrition, 2012.

[120] Nina Cecilie Øverby, Knut-Inge Klepp, Elling Bere. (2012). Introdution of av school fruit program associated with redused frequency of unhealty snacks. The American Journal of Clinical Nutrition, 2012.

[121] Victora CG, Bahl R, Barros AJ et al. Breastfeeding in the 21st century: epidemiology, mechanisms, and lifelong effect. Lancet 2016; 387: 475–90. [PubMed][CrossRef]

[122] Folkehelseinstituttet. (2016). Barn, miljø og helse. Risiko- og helsefremmende faktorer. https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/rapporter/2016/barn-miljo-og-helse-pdf.pdf

[123] Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. (2019). Uteområder i skoler og barnehager – hvordan sikre kvalitet i utformingen?

[124] Helsetilsynet. (2020). Barns helse er folkehelse. Barnas arbeidsmiljø sikres ikke gjennom kommunalt tilsyn, landsomfattende tilsyn i 2019 med folkehelse. (Rapport 1/2020) Helsetilsynet.

[125] Borg et.al (2015). Hva lærerne ikke kan! Et kunnskapsgrunnlag for satsning på bruk av flerfaglighet i skolen. AFI-rapport 6/2015

[126] Waldum-Grevbo, K. S. (2018). Helsesøster: Følger du de nye, nasjonale anbefalingene? Sykepleien, 106. https://sykepleien.no/sites/default/files/pdf-export/pdf-export-70773.pdf

Sist faglig oppdatert: 28. mars 2022