Kapittel 5.7 Videre arbeid må integrere teknologiske fremskritt

I oppdraget er det vurdert behov for anbefalinger ut ifra dagens situasjon og bruk. Ved vurdering av videre arbeid innen farmakogenetikkområdet, vil det være flere utviklingstrekk det er relevant ta hensyn til. Spesielt relevant i denne sammenhengen er utviklingen innen genteknologi og gensekvenseringsteknologi.

I dag gjennomføres de fleste farmakogenetiske analyser (oftest) i begrensede deler av DNA-et, ved hjelp av målrettet PCR-teknologi. Teknologisk utvikling gjør det stadig billigere og enklere å gjøre genomanalyser, og det er forventet at mange av oss vil helgenomsekvenseres én eller flere ganger i løpet av livet. Dette kan føre til at helsetjenesten på sikt beveger seg fra dagens situasjonsbaserte undersøkelse av varianter i enkeltgener og over til en forebyggende, helgenombasert farmakogenetiske undersøkelse [57]. En konsekvens av dette er at pasientens genom kan ligge lagret og kan analyseres for farmakogenetiske markører ved behov, eller at pasientens farmakogenetiske profil allerede ligger tilgjengelig og kan vurderes opp mot et eller flere legemidler. Dette reduserer svartid og analysekostnader og gjør bruk av farmakogenetisk informasjon mer aktuelt.

Utviklingen av Nasjonalt genomsenter, er et relevant eksempel i denne sammenhengen. Genomsenteret skal være en felles nasjonal løsning for lagring og bruk av genetiske opplysninger for helsehjelp, kvalitetssikring og forskning [58]. Farmakogenetikk er et av områdene hvor genomsenteret er tenkt å kunne få en betydning.

En utvikling i retning av mer sekvensering gjør at det blir kan bli viktig å gjenfinne informasjon om hvorvidt pasientenes sekvensinformasjon foreligger.

Utviklingen på området krever en grunnleggende kompetanseheving om genetikk og farmakogenetikk hos helsepersonell. Enda viktigere blir det med sterke fagmiljøer med genetisk og farmakologisk kompetanse, som kan bistå legen med å ta gode kliniske beslutninger for pasientens legemiddelbruk.

Denne teknologiske utviklingen medfører at myndighetene og helsetjenesten må ta høyde for nye medisinske, etiske og juridiske problemstillinger.