Implementering, justering og evaluering av ny praksis

I denne fasen utformes en konkret plan for hvordan implementere den nye nasjonale faglige retningslinjen i virksomheten. Etter iverksetting må man følge med på å justere den nye praksisen over tid. Det er også viktig å evaluere både etterlevelse, hvor effektiv ny praksis er og selve implementeringsprosessen.

Pilotering av tiltak, for eksempel i én avdeling eller hos et utvalg fagpersoner, gir mulighet til å teste hva som fungerer før en større utrulling.

1. Velg og prøv ut implementeringstiltak

I denne fasen velges implementeringstiltak basert på faktorene som ble kartlagt i forrige trinn. Hvilke tiltak som er mest hensiktsmessig kommer an på både hvilke behov som ble identifisert og den lokale konteksten og situasjonen de skal planlegges og gjennomføres i. Ved valg av implementeringstiltak bør man også tenke over tiltak som bidrar til opprettholdelse av den nye arbeidsmåten.

Det kan være nyttig å bygge videre på eksisterende praksis, vurdere om det er noe man kan prioritere bort eller slå sammen, og starte med de enkleste endringene. Slik kan tidlige suksesshistorier bidra til økt motivasjon. Når tiltakene er valgt, må det avklares hvem som har ansvar for gjennomføring, hvordan det skal gjøres, og når det skal skje. Hvert tiltak bør ha en realistisk tidsplan med tydelige frister. Ansvar bør fordeles blant teammedlemmer eller andre relevante interessenter. Involvering av ansatte som skal utføre den nye arbeidsmåten, øker eierskapet til endringen. Det er viktig å be om innspill og tilbakemeldinger fra lokale interessenter og benytte uformelle meningsledere og pådrivere som er identifisert i interessentanalysen. Det kan også være avgjørende å involvere ledere med beslutningsmyndighet for å sikre støtte og gjennomføringsevne (Atkins et al., 2017; Damschroder et al., 2022; Flottorp et al., 2013; Michie et al., 2013; S. Mertens et al., 2022; Smith et al., 2024).

"Tabell 1 – Implementeringstiltak" beskriver ulike tiltak som kan brukes for å innføre den nye arbeidsmåten og oppnå målene med implementering. For å bruke tabellen, velg tiltak basert på hvilken kategori faktorene fra forrige trinn tilhører (kompetanse, motivasjon eller mulighet). Tiltakene bør være tilpasset de identifiserte faktorene og ikke valgt tilfeldig.

Dette er ikke en uttømmende liste, men en kilde til inspirasjon. Andre tiltak kan være bedre tilpasset virksomhetens spesifikke behov og alle tiltak må tilpasses til den lokale konteksten.

2. Følge med på og justere ny praksis

Tiltakene kan måtte justeres underveis i tråd med hvordan praksis faktisk fungerer og i forhold til målsetningene. Dette er med på å bidra til bedre etterlevelse og varig opprettholdelse av ny praksis. Ved å følge med på innføringen av den nye arbeidsmåten kan man se i hvilken grad den er kjent, akseptert og gjennomføres slik den var tiltenkt. Dette gjør at man kan fange opp når noe ikke fungerer, slik at tiltakene kan justeres, samt feire suksesshistoriene for å holde ansatte motiverte og engasjerte. Dette kan måtte gjøres flere ganger for å avdekke hva som fungerer bra og hva som kan forbedres. Implementeringsteamet må planlegge hvordan dette skal gjøres, inkludert hva slags informasjon man ønsker, hvordan innhente informasjonen og hvordan formidle resultatene og justere praksisen i etterkant.

Følgende spørsmål kan være et godt utgangspunkt for å vurdere hvilken informasjon som er relevant å innhente:  

• Hvordan står det til i dag (utføres arbeidsmåten som planlagt)?
• Gjør vi det vi skal gjøre (er nødvendige ressurser og rutiner på plass)?
• Oppnår vi den endringen vi ønsker?

Ved innsamling av informasjon bør det vurderes om både brukernes, helsepersonells og virksomhetens perspektiver skal inkluderes (Malone et al., 2021; Meyers et al., 2012; RNAO, 2025).

3. Evaluere

I etterkant av en implementeringsprosess er det viktig å evaluere effekten av den nye arbeidsmåten opp mot målsetningene, for å sikre at den både etterleves over tid og gir ønsket, varig forbedring. Målet med evalueringen kan også være å sikre at implementeringen og den nye arbeidsmåten ikke får negative konsekvenser for pasienter, brukere, ansatte eller virksomheten. Selv om endringen ikke fører til målbare resultater, kan det likevel være et viktig mål at den nasjonale faglige retningslinjen følges, for å redusere variasjon både internt i virksomheten og mellom ulike helsetjenester.

Selv om evalueringen skjer etter implementeringen, er det nyttig å tenke gjennom hvordan den skal gjennomføres allerede når målene utformes i planleggingsfasen.

Hva og hvordan man evaluerer kan deles inn i områdene struktur, prosess eller resultat.

Struktur

Evaluering av om virksomheten har ressurser og systemer på plass for å støtte implementeringen. Dette kan for eksempel være rutiner og prosedyrer, utstyr, kompetanse eller lederstøtte og forankring.  

Prosess

Evaluering av hvordan bruken av den nye arbeidsmåten fungerer i praksis. Dette kan for eksempel være andel ansatte som bruker den nye arbeidsmåten, om den brukes korrekt eller hvor ofte den brukes.

Resultat

Evaluering av hvilken effekt den nye arbeidsmåten har hatt for brukere eller pasienter, ansatte og virksomheten. Dette kan for eksempel være medarbeidertilfredshet, bedre helseutfall for brukere eller bedre pasientsikkerhet.

I tillegg kan det være aktuelt å evaluere selve implementeringsprosessen: Hva fungerte bra, hva kan forbedres, og hvilke lærdommer kan tas med videre?

Valg av metode for evalueringen bør styres av hva som er mest hensiktsmessig for den nye arbeidsmåten og for målgruppen. Kostnader, tidsbruk og tilgang på relevant informasjon må vurderes opp mot nytten av evalueringen. Det kan være hensiktsmessig å bruke informasjon man allerede samler inn, eller som er enkelt å samle inn. Funnene fra evalueringen bør deles med nøkkelpersoner og brukes til å justere praksis ved behov (Donabedian, 2005; Meyers et al., 2012; RNAO, 2012, 2025).

Se tabell 3 for aktuelle metoder for å følge med på og evaluere ny praksis.