Helse- og omsorgstjenester av god kvalitet er virkningsfulle, trygge og sikre. De involverer pasienter, brukere, pårørende og medarbeidere og gir dem innflytelse. De er samordnede og preget av kontinuitet. Ressursene utnyttes godt, og tjenestene er tilgjengelige og rettferdig fordelt (Sosial- og helsedirektoratet (2005)).
For å sikre faglig forsvarlige tjenester, må vi bruke den best tilgjengelige kunnskapen. I tråd med prinsippet om kunnskapsbasert praksis, består denne av erfaringsbasert kunnskap, forskningsbasert kunnskap og brukerkunnskap (Bjørndal, 2015). Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinjer mv. bygger på slik kunnskap og gir veiledning for å sikre god tjenestekvalitet.
Ny kunnskap fører ikke automatisk til endring. For at den skal omsettes i varig praksis, kreves god og systematisk implementering. En trinnvis tilnærming og bruk av konkrete verktøy og modeller for implementering kan forenkle arbeidet (Fixsen et al., 2009; Wensing, 2020). Implementering av nasjonale faglige retningslinjer mv kan være en kompleks og tidkrevende prosess, påvirket av faktorer på flere nivåer – fra ansatte og organisasjon til pasient, system og selve retningslinjen (Gransjøen, 2022; Lau et al., 2016). For eksempel kan ledelsesstøtte, ansattes motivasjon, hvor lett retningslinjen lar seg omsette i praksis, og tilgjengelige ressurser, være avgjørende for suksess.
Internasjonale studier viser at det ofte tar lang tid før forskning tas i bruk i helse- og omsorgstjenestene, og at mye helseforskning aldri får reell effekt på helse og velferd. Dette kan i stor grad skyldes at implementeringen mislykkes. Dette skaper et gap mellom tilgjengelig kunnskap og hva som faktisk gjøres – kunnskapsgapet (Alley et al., 2023; Mickan et al., 2011)
En systematisk implementering av kunnskap vi vet fungerer, vil på sikt kunne:
- Spare tid og ressurser
- Øke effekt og effektivitet
- Sikre pasienter og brukere den beste behandlingen og omsorgen
Rammeverk og modeller for implementering
Hensikten med et rammeverk eller en modell er å systematisere og strukturere implementeringsprosessen, forstå eller forklare utfallet av implementeringen og evaluere prosessen (Nilsen, 2015). En trinnvis og systematisk tilnærming gjør det enklere å lykkes med varige endringer, og å bruke konkrete verktøy og modeller for implementering kan gjøre arbeidet lettere og mer oversiktlig. Modeller og rammeverk kan være nyttige ved omfattende endringer som påvirker mange, da de kan hjelpe med å gi en strukturert tilnærming og bidra til at den nye praksisen opprettholdes over tid. (Fixsen et al., 2019; Wensing, 2020).
Kunnskap-til-handling-modellen
Kunnskap-til-handling-modellen (KTA) (helsebiblioteket.no) beskriver sentrale elementer i arbeidet med å overføre kunnskap til praksis. Den består av to hoveddeler: kunnskapstrakten og handlingssyklusen. Kunnskapstrakten representerer forskning og kunnskap som i trinnene nedover trakten blir gjort tilgjengelig og anvendelig for målgruppe (Graham et al., 2006).
Handlingssyklusen viser prosessen med å implementere kunnskapen. Hver fase skal være til hjelp i planleggingen og utførelsen av implementeringen. Det er viktig å presisere at modellen ikke følger en lineær struktur, men at fasene tidvis overlapper, er gjentakende og påvirker hverandre. Dette illustreres ved at pilene mellom fasene peker begge veier. Dette understreker at kartleggingene og aktivitetene i en implementeringsprosess kan gjennomføres i en annen rekkefølge eller parallelt, avhengig av situasjonen og hva som er mest hensiktsmessig (Graham et al., 2006).
For videre lesing og ressurser for å øke kompetanse på implementering:
- Implementere.no
- Kunnskapsbasert praksis (helsebiblioteket.no)
- Kunnskap-til-handling-modellen (helsebiblioteket.no)
- Implementering - Itryggehender
- Praktisk implementering - Verdighetsenteret
- Ledelse og implementering – LOCI - NKVTS
- Implementering og overføring av kunnskap til praksis - Sunnaas sykehus HF