Dette er en faglig ressurs som er utviklet for ledere i helse- og omsorgstjenesten, samt kvalitetsrådgivere, fagutviklere og annet personell som bidrar og har ansvar i implementeringsprosesser av Helsedirektoratets nasjonale faglige råd og retningslinjer mv. Dette er ikke et normerende produkt, men er laget for å gi kunnskap, inspirasjon og veiledning ved implementering.
Denne faglige ressursen bygger på flere anerkjente rammeverk og modeller for implementering, men er hovedsakelig strukturert etter Kunnskap-til-handling-modellen (KTA) (helsebibliotek.no), som er utviklet av Graham et al. (2006) og oversatt til norsk av Regional kompetansetjeneste for rehabilitering (RKR) ved Sunnaas sykehus. Modellen er i bruk i ulike deler av helse- og omsorgstjenesten og benyttes også i norsk forskning på implementering. I tillegg er denne faglige ressursen i tråd med de krav og roller som er beskrevet i forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten (lovdata.no).
Denne faglige ressursen gir en strukturert tilnærming til implementering. Den kan være nyttig spesielt ved større endringer som påvirker mange, og endringer som ikke kan håndteres innenfor ordinær drift, og som bør løftes ut som egne prosjekter. Samtidig bør denne faglige ressursen tilpasses lokale forhold og brukes fleksibelt for å unngå unødig arbeid eller forsinkelser. I noen tilfeller kan det også være mer effektivt å videreutvikle eksisterende praksis for endringsarbeid i stedet for å innføre en ny implementeringsmetode.
Denne faglige ressursen er delt inn i tre deler: 1) utforskningsfase, 2) planleggingsfase og 3) implementering, justering og opprettholdelse. Den første delen gir veiledning for utforsking, prioriteringsarbeid og igangsettelse av en implementeringsprosess. Den andre delen gir veiledning i planlegging for implementering i praksis og den tredje delen gir veiledning for gjennomføring og opprettholdelse av implementeringen. Til denne faglige ressursen er det utviklet et arbeidshefte (Centrum för epidemiologi och samhällsmedicin region Stockholm; Graverholt et al., 2024; RNAO, 2012) som kan brukes som et verktøy i arbeidet med å implementere nasjonale faglige retningslinjer mv.
Implementering vs. kvalitetsforbedring
Implementeringsvitenskapen og forbedringsvitenskapen er to ulike tilnærminger og kunnskapsområder som har mye til felles, med et felles overordnet mål: å forstå og forklare hvordan helse- og omsorgstjenester kan forbedres for å gi bedre helseutfall for pasienter og befolkning (Leeman et al., 2021; Nilsen et al., 2022).
Glasziou et al. (2011) beskriver forskjellen mellom de to områdene som henholdsvis «å gjøre det rette» — å ta i bruk kunnskapsbasert praksis (implementering) — og «å gjøre ting på rett måte» — å sikre at praksis gjennomføres effektivt, grundig og trygt (forbedring).
Utgangspunktet er dermed forskjellig: Forbedringsvitenskap tar utgangspunkt i et identifisert behov eller en mulighet for å heve kvaliteten, mens implementeringsvitenskap tar utgangspunkt i at eksisterende praksis ikke er tilstrekkelig kunnskapsbasert (Nilsen et al., 2022).
Selv om begge fagområdene er nødvendige i helse- og omsorgstjenestene, er det i dag flere klinikere som har kunnskap om forbedringsarbeid enn om implementering. Forbedringsvitenskap er oftere en del av utdanning og brukes hyppigere av helsepersonell som arbeider med tjenesteutvikling. Implementeringsvitenskapen er derimot mindre kjent. Kurs og litteratur innen kunnskapsbasert praksis har ofte hovedfokus på kritisk vurdering av forskningslitteratur, snarere enn på hvordan implementere og anvende den i praksis (Nilsen et al., 2022).
I praksis er det behov for kunnskap om begge disse områdene, og utfordringer i tjenestene kan ofte omfatte elementer fra både forbedring og implementering. For eksempel kan lange ventelister i spesialisthelsetjenesten både skyldes manglende bruk av kunnskapsbasert praksis og utfordringer knyttet til arbeidsprosesser.
For mer om forbedringsarbeid se: