Dagens pasientpopulasjon
Personer som er nevnt i tannhl. § 1-3 første ledd bokstav a til g, har rett til nødvendig tannhelsehjelp fra den offentlige tannhelsetjenesten, jf. tannhl. § 2-1. Fylkeskommunens ansvar er som følge av dette begrenset til bestemte pasientgrupper. Personer som ikke har rettigheter i tannhelsetjenesteloven, må som hovedregel oppsøke tannhelsehjelp på egen hånd. Dette gjelder i hovedsak voksne fra og med 29 år. I enkelte situasjoner og ved bestemte tilstander, yter folketrygden stønad til tannbehandling, jf. ftrl. § 5-6 og tilhørende forskrift. Personer som verken har rettigheter etter tannhelsetjenesteloven eller mottar stønad fra folketrygden, må selv betale for tannhelsehjelp.
Det fremheves i NOU 2024:18 at egenbetaling fra pasienter utgjorde om lag 73 prosent av utgiftene i tannhelsetjenesten i 2022.[1] Omtrent 15 prosent av utgiftene tilskrives den fylkeskommunale tannhelsetjenesten, mens om lag 12 prosent ble betalt av folketrygden.
De aller fleste som oppsøker tannhelsetjenesten i dag, har som følge av dette ikke rett til offentlig finansiert tannhelsehjelp. Personer som helt eller delvis får dekket sine utgifter til tannbehandling, må oppfylle kriterier i tannhelsetjenesteloven eller folketrygdloven. Disse reglene beskrives nærmere i det følgende.
Organisering
Den offentlige tannhelsetjenestens ansvar er ifølge tannhl. § 1-1 å sørge for tannhelsetjenester.
Fylkeskommunens ansvar omfatter både allmenntannhelsetjenester og spesialisttannhelsetjenester. Dette følger av tannhl. § 1-1. Dette gjør at den offentlige tannhelsetjenesten skiller seg fra organiseringen i den øvrige helse- og omsorgstjenesten, hvor ansvarsområdet er delt mellom kommunen og staten ved de regionale helseforetakene.
Videre er den offentlige tannhelsetjenesten i dag den eneste helse- og omsorgstjenesten som tilhører fylkeskommunen som forvaltningsorgan.
Som nevnt ovenfor, må personer som ikke har rettigheter etter tannhelsetjenesteloven som utgangspunkt oppsøke tannhelsehjelp på egen hånd. Som følge av dette er det i stor utstrekning private tilbydere av tannhelsetjenester, særlig i sentrale strøk.[2] I 2023 jobbet omtrent 70 prosent av landets tannleger i privat praksis, mens omtrent 30 prosent var tilknyttet den offentlige tannhelsetjenesten.[3] Videre arbeidet om lag 85 prosent av tannlegespesialistene i privat sektor, og omtrent 97 prosent av spesialistene arbeidet innenfor kjeveortopedi. I områder hvor det ikke er private tilbydere av tannhelsetjenester, har den offentlige tannhelsetjenesten et ansvar for å tilby tannhelsetjenester, jf. tannhl. § 1-1 første ledd og § 1-3 andre ledd.
Den offentlige tannhelsetjenesten kan ifølge tannhl. § 4-1 inngå avtale med privatpraktiserende tannlege om tannhelsetilbud til de prioriterte pasientgruppene. Ved inngåelse av slik avtale, vil fylkeskommunen fremdeles ha det overordnede ansvaret, jf. tannhl. § 1-1 tredje ledd.
Fylkeskommunene opplyser på sine nettsider om at det er ventetid og ventelister for tilgang til nødvendig tannhelsehjelp, særlig for 21–28 åringer. Noen fylkeskommuner har inngått avtaler med private tannleger, slik at den offentlige tannhelsetjenesten benytter seg av muligheten til å inngå avtale med private tilbydere av tannhelsetjenester, i større utstrekning enn tidligere. Dette ble også bekreftet under innspillsmøtet med representanter fra tannhelsetjenesten og relevante fagmiljøer, samtidig som det ble påpekt at det er regionale utfordringer med å rekruttere og beholde alle typer tannhelsepersonell.
Finansiering og egenbetaling
Det følger av tannhl. § 5-1, at fylkeskommunen skal dekke utgiftene ved den offentlige tannhelsetjenesten. Utgangspunktet er dermed at fylkeskommunen er finansielt ansvarlig for tannhelsetjenestene som tilbys i den offentlige tannhelsetjenesten. Dette gjelder enten tannhelsetjenestene er ytt av fylkeskommunens ansatte eller av privatpraktiserende tannleger som har avtale med fylkeskommunen, jf. tannhl. § 5-1 andre ledd.
Fylkeskommunen kan likevel kreve betaling for tannhelsehjelp fra den offentlige tannhelsetjenesten, når det følger av forskrift, jf. tannhl. § 2-2 første ledd. For pasienter i tannhelsetjenestelovens gruppe a, b, c, e og f, kan det imidlertid ikke kreves vederlag for annen tannhelsehjelp enn kjeveortopedisk behandling, jf. tannhl. § 2-2 andre ledd. Forskrift om vederlag for tannhelsetjenester i den offentlige tannhelsetjenesten (vederlagsforskriften) inneholder nærmere vilkår for når tannhjelpen til disse gruppene er gratis. Forskriften regulerer også fylkeskommunens adgang til å kreve betaling fra personer i gruppe d og gruppe g. Helse- og omsorgsdepartementet fastsetter ifølge tannhl. § 2-2 fjerde ledd, takster for tannbehandling. Betaling for tannhelsehjelp til tannhelsetjenestelovens prioriterte grupper i den offentlige tannhelsetjenesten, beregnes ut ifra departementets fastsatte takster, jf. vederlagsforskriften § 1.
Som utgangspunkt er det imidlertid fri prisfastsetting for tannhelsetjenester i Norge. Dette gjelder for private tilbydere av tannhelsetjenester og for den offentlige tannhelsetjenesten, når tannhelsetjenester ytes til personer uten rettigheter i tannhelsetjenesteloven. Fri prisfastsetting innebærer at det ikke er standardiserte eller regulerte priser for tannhelsehjelpen som ytes. Pris for tannbehandling kan derfor fastsettes av tannlegen, tannlegekontoret eller virksomhetskjeden, ut ifra kostnader, etterspørsel og konkurransesituasjon i lokale markeder, og uten hensyn til hva det offentlige finansierer i henhold til departementets fastsatte takster for tannbehandling. Som følge av dette kan prisen for tannhelsehjelp til personer som ikke har rettigheter etter tannhelsetjenesteloven, variere.
Dersom prioriterte grupper i tannhelsetjenesteloven mottar tannhelsehjelp fra privatpraktiserende tannleger etter avtale med den offentlige tannhelsetjenesten, er fylkeskommunen ansvarlig for å dekke differansen mellom hva det offentlige finansierer etter departementets fastsatte takster for tannbehandling og hva tannlegen krever i betaling i tråd med inngått avtale, jf. tannhl. § 5-1 andre ledd.
Som nevnt ovenfor, må personer som ikke har rettigheter etter tannhelsetjenesteloven, som hovedregel betale for tannhelsehjelp selv. Utgangspunktet om fri prisfastsetting for tannhelsetjenester, innebærer at tannhelsehjelp kan være kostbart for personer som ikke har rettigheter i den offentlige tannhelsetjenesten. Ved bestemte tilstander og i enkelte tilfeller, yter imidlertid folketrygden stønad til tannbehandling for sykdom, jf. ftrl. §§ 5-6 og 5-6 og tilhørende forskrift. I 2025 utbetalte folketrygden i overkant av 3,2 milliarder kroner i refusjon for tannbehandling. Slik stønad ytes ut ifra Helse- og omsorgsdepartementets fastsatte takster for tannbehandling, som er nevnt ovenfor, men for pasientene kan det påløpe egenandeler og i tillegg betydelig egenbetaling grunnet fri prissetting.