I dette kapittelet undersøker vi hvilke tjenester pasientene mottok i spesialisthelsetjenesten og i kommunen, blant barna som mottok spesialisthelsetjenester med autismespekterforstyrrelse som hoved- eller bidiagnose i 2018. Vi følger to alderstrinn gjennom femårsperioden – pasienter som var fem år i 2018, samt pasienter som var 17 år i 2018. Blant de som var fem år, følger vi kun pasientene med en barneautisme-diagnose. For 17-åringene sammenligner vi pasienter med barneautisme mot pasienter diagnostisert med Aspergers syndrom.
Figur 7.13 viser utviklingen i tjenestebruk hos 232 pasienter som mottok oppfølging i spesialisthelsetjenesten som femåringer med barneautisme som hoved- eller bidiagnose. All oppfølging i spesialisthelsetjenesten kodet med autismespekterforstyrrelse som hoved- eller bidiagnose er definert som habilitering i rapporten. Gitt denne definisjonen mottok alle de 232 pasientene habilitering i spesialisthelsetjenesten da de var 5 år. Sjansen for å motta annen oppfølging i somatisk sektor eller psykisk helsevern var også størst da pasientene var 5 år – altså sammenfalt habiliteringstjenester med annen oppfølging i spesialisthelsetjenesten. Da pasientene var 9 år i 2022, mottok i underkant av halvparten habilitering i spesialisthelsetjenesten. Mottakerandelen falt mest mellom 6 og 7 års alder, og kun svakt fra 8 til 9 år. I sitt femte leveår ble 2 prosent av pasientgruppen registrert med en diagnose som indikerte grad av psykisk utviklingshemming. Fra de var 5 til 9 år, ble totalt 18 prosent registrert med grad av psykisk utviklingshemming.
Antall mottakere av kommunale tjenester økte etter alderen. 34 prosent mottok én eller flere kommunale tjenester ved 5-årsalderen, sammenlignet med 64 prosent ved 9-årsalderen. Økningen etter alder gjaldt både tjenestene avlastning, omsorgsstønad, støttekontakt og helsetjenester i hjemmet. Ved 9 års alder ble det gitt avlastning for 44 prosent av barna, og omsorgsstønad for 25 prosent. Videre hadde 14 prosent støttekontakt ved 9 års alder, og 4 prosent helsetjenester i hjemmet. Mindre enn 1 prosent hadde brukerstyrt personlig assistanse (BPA).
Figur 7.14 følger utviklingen i tjenestebruk hos pasienter som mottok spesialisthelsetjenester med autismespekterforstyrrelse som hoved- eller bidiagnose da de var 17 år i 2018, og viser i tillegg til tjenestene i figuren over, også bruk av praktisk bistand (ekskl. BPA), dagtilbud omsorgsbolig/langtidsplass. Dette gjøres for to diagnosegrupper: barneautisme og Aspergers syndrom. Andelen med registrert grad av psykisk utviklingshemming er ikke vist hos pasientene med Aspergers syndrom, ettersom diagnosen forutsetter ingen generell forsinkelse i kognitiv utvikling. I overkant halvparten av barneautisme-pasientene ble registrert med en grad av psykisk utviklingshemming i spesialisthelsetjenesten fra de var 17 til 21 år.
Alle pasientene mottok som nevnt spesialisthelsetjenester med autismespekterforstyrrelse som hoved- eller bidiagnose, og dermed habilitering, da de var 17 år i 2018. Året de fylte 21 år mottok 46 prosent av barneautismepasientene habilitering i spesialisthelsetjenesten, og 30 prosent av pasientene med Aspergers syndrom. Årlig hadde en noe høyere andel av pasientene med barneautisme oppfølging i somatisk sektor ikke klassifisert som habilitering, sammenlignet med Aspergers syndrom-pasientene. Hos pasientene med barneautisme var det sjeldent at man mottok tjenester i psykisk helsevern som ikke falt innunder vår habiliteringsdefinisjon. Ved Aspergers syndrom var det vanligere, og 14 prosent fikk spesialisthelsetjenester i psykisk helsevern ikke klassifisert som habilitering da de var 21 år.
Andelen som mottok én eller flere kommunale tjenester var rundt 80 prosent blant barna med barneautisme gjennom forløpet fra 17 til 21 år. Dette gjaldt betraktelig færre av barna med Aspergers syndrom, der tilsvarende andel lå omkring 40 prosent gjennom perioden. Nivået på mottakere av kommunale helse- og omsorgstjenester var altså stabilt, men hvilke typer tjenester man mottok endret seg.
Antall mottakere av praktisk bistand (ekskl. BPA) og helsetjenester i hjemmet økte gjennom perioden for begge gruppene. Ved 21 års alder mottok 41 prosent av de med barneautisme praktisk bistand (ekskl. BPA), mot 12 prosent av de med Aspergers syndrom. For helsetjenester i hjemmet, var andelene henholdsvis 31 prosent og 24 prosent. Blant gruppen med barneautisme var det også en økning i antall mottakere av dagtilbud og langtidsplass/omsorgsbolig etter alderen. Ved 21 års alder fikk 29 prosent et dagtilbud og 30 prosent var på langtidsplass eller i omsorgsbolig, mens tjenestene nokså sjeldent ble gitt pasientene med Aspergers syndrom.
Andelene med avlastning, omsorgsstønad og støttekontakt ble redusert etter hvert som alderen økte, både blant gruppen med barneautisme og Aspergers syndrom. Selv med en nedgang over tid var imidlertid støttekontakt den nest vanligste kommunale tjenesten å motta blant de med Aspergers syndrom som 21 år (16 prosent). Blant pasientene med barneautisme ble andelen med støttekontakt redusert fra 42 til 26 prosent fra 17 til 21 år. Avlastning ble nesten ikke gitt for barna med Aspergers syndrom etter fylte 20 år, mens 16 prosent av barna med barneautisme hadde denne tjenesten året de fylte 21. Omsorgsstønad ble ved 21 års alder gitt for 18 prosent av barna med barneautisme og 7 prosent av barna med Aspergers syndrom.