Forord

Frisklivssentraler er en kommunal helsetjeneste som gir hjelp til endring av levevaner og mestring av helseutfordringer til personer med økt risiko for eller allerede utviklet sykdom. Bakgrunnen for etablering av denne tjenesten er omfattende internasjonal forskning som viser at tiltak for endring av levevaner i helse- og omsorgstjenesten kan gi klinisk relevante forbedringer i fysisk aktivitet, kosthold og andre helseatferder.

Verdens Helseorganisasjon (WHO) omtaler «brief advice», der helsepersonell gir kort rådgivning for å øke fysisk aktivitet og redusere inaktivitet, som lavterskel, kostnadseffektivt tiltak i primærhelsetjenesten[1] som inngår i både WHO Best Buys[2] og Quick Buys[3] for forebygging av ikke-smittsomme sykdommer (NCDs). WHO har angitt dette som en del av effektive helsetjenestebaserte tiltak med lav implementeringskostnad.

De som får støtte til å endre levevaner har større sjanse for å lykkes enn de som prøver på egenhånd[4][5][6][7] Kostnadene til rådgivning er forholdsvis lave sammenliknet med kostnader til annen behandling[8]. En rekke studier viser at systematisk levevaneintervensjoner i behandling er kostandeeffektivt sammenlignet med tradisjonell behandling for et bredt spekter diagnoser.

En kunnskapsoppsummering[9] med kritisk vurdering av effekt av organiserte oppfølgingstiltak tilsvarende frisklivstiltak har vist at strukturerte, kortvarige oppfølgingstiltak i kommunen (ofte gruppebasert fysisk aktivitet kombinert med veiledning) fungerer best. De gir særlig effekt på mestring, fysisk og sosial fungering, livskvalitet og smertereduksjon, hovedsakelig på kort sikt[10].

Denne rapporten er en kartleggingsoversikt (scoping review) - en type kunnskapsoppsummering som oppsummerer og narrativt beskriver eksisterende litteratur og forskningsgrunnlag basert på data fra norske frisklivssentraler. Den inkluderer ikke analyser eller synteser av studienes forskningsresultater, eller vurdering av tillit til den samlede dokumentasjonen slik en systematisk oversikt gjør. De inkluderte studiene varierer betydelig med hensyn til design, kvalitet, utvalg og utfallsmål. Ulike metodiske tilnærminger gjør det utfordrende sammenligne studier. Rapporten gir derfor ikke svar på effekt av tilbudet eller kostnadseffektivitet, men gir et overblikk over funn i den forskingen som finnes fra norske frisklivssentraler. Til tross for variasjoner i datakvalitet og metode, gir det samlede kunnskapsgrunnlaget i rapporten et bredt og nyansert bilde av tilbudet i frisklivssentralene.

Forskning på norske frisklivssentraler er et ungt forskningsfelt. Foreløpig er det gjennomført få store, kontrollerte studier. I tillegg til den internasjonale litteraturen gir denne rapporten verdifull innsikt for videre arbeid med utvikling av tjenesten.