Basis kartlegging og utredning

Utredningen skal lede til en helhetlig vurdering og beslutning om videre tiltak.

Basis kartlegging/utredning finner sted der det er mest hensiktsmessig. Det avklares i forkant av kartleggingen/utredningen hvor dette bør være, og om andre skal delta sammen med pasienten. Dersom pasienten har behov for utredning eller behandling for flere tilstander, må behandlingsansvarlig vurdere om deter behov for annen kompetanse for å ivareta dette.

Pasienten bør få kopi av utredningsplanen. Spesialist i rus- og avhengighetsmedisin/psykiatri/psykologi skal involveres.

Alle mål og tiltak skal drøftes og avgjøres i samarbeid med pasienten. Behandler skal i samarbeid med pasient lage en plan for basis utredning. Utfordringer knyttet til kommunikasjon og behov for tolk vurderes, hvis det ikke er avklart i henvisningen.

Basis kartlegging/utredning bygger videre på informasjonen i henvisningen, resultater/konklusjoner fra eventuelle tidligere utredninger og innhentet informasjon. Det skal gjennomføres en samtale med pasienten og eventuelt pårørende om behandlingsmuligheter og behandlingstilbud. Videre drøftes tidsperspektivet i behandlingsforløpet. I samtalen avklares pasientens forventninger til behandlingen. Mer informasjon om kartlegging/utredning finnes i avrusningsretningslinjen og behandlingsretningslinjen.

Kartleggingen/utredningen skal omfatte:

  • helsefaglig utredning inkludert legeundersøkelse
  • psykologfaglig utredning
  • sosialfaglig utredning
  • har pasienten førerkort, se førerkortveilederen
  • drøfte tiltak ved manglende oppmøte og fare for behandlingsavbrudd

Følgende områder bør kartlegges:

  • kartlegging av pasientens mål, ressurser, interesser og mestringsevne, inkludert nære støttepersoner
  • rusmiddelbrukens type, alvorlighet, varighet, omfang og funksjon
  • annen avhengighetsproblematikk som spillproblematikk og bruk av anabole androgene steroider
  • kartlegging av risikofaktorer for overdose, se pasientsikkerhetsprogrammet.no og faglige råd om overdoseforebyggende arbeid
  • individuell plan, andre planer (inkludert behandlingsplan og kriseplan) og ansvarsgruppe
  • psykisk helse, kognitiv funksjon, vurdering av selvmordsfare og overdoserisiko
  • somatisk helse – inkludert smerteproblematikk, seksuell helse, fødsler, svangerskapsavbrudd, bruk av prevensjonsmidler
  • levevaner (ernæring, fysisk aktivitet, søvn og røyking/nikotinbruk) (se: Somatisk helse og levevaner)
  • tannhelse og ernæringsstatus
  • kartlegging av tidligere og nåværende belastende livshendelser som migrasjon, mobbing, vold, overgrep eller andre traumeerfaringer og om hendelsene kan ha sammenheng med pasientens helsetilstand, se kartleggingsverktøy nkvts.no (PDF)
  • kartlegging av risikofaktorer for utøvelse av vold. Der det er behov for vurdering av voldsrisiko, må behandler sikre at dette gjøres av kvalifisert helsepersonell se faglige råd ved voldsrisiko. Der det fremkommer økt risiko for vold bør det gjøres en løpende risikovurdering og iverksettelse av forebyggende tiltak.
  • bruk av legemidler, oppdatert legemiddelliste og ev. legemiddelallergier
  • sosial situasjon (bolig, arbeid/utdannelse/kontakt med statlig NAV, fritid/aktivitet, økonomi, ektefelle/samboer og nettverk for øvrig) og fungering
  • tidligere gjennomgått behandling og oppfølging
  • forhold knyttet til språklige og kulturelle forskjeller, minoritetstilhørighet, migrasjon og geografi
  • risiko for manglende oppmøte og fare for behandlingsavbrudd
  • kriminalitet og rettslige forhold
  • involvering av pårørende i behandlingen, pårørendes behov for råd og veiledning og avklare forventninger rundt samarbeid og kommunikasjon
  • kontakt med andre selvhjelps-, behandlings- og hjelpeinstanser i kommune- og spesialisthelsetjeneste og frivillig sektor
  • behov for kartlegging ved andre yrkesgrupper

Se anbefaling om differensialdiagnostisering i rusbehandling i nasjonal faglig retningslinje.