Anatomisk utgangspunkt, utbredelse av sykdommen, differensieringsgrad (Grad 1-3) og symptomer, sammen med pasientens alder, funksjonsnivå og andre sykdommer, danner grunnlaget for behandlingsvalget.
Primær behandling av nevroendokrine svulster er en eller flere av følgende:
Kirurgi: Er eneste behandling som kan kurere pasienten dersom alt svulstvev kan fjernes
Molekylært rettet behandling: Somatostatinanaloger, m-TOR- og tyrosinkinasehemmere kan ofte ha god effekt ved å dempe hormonsymptomer og stoppe videre vekst, samt i en del tilfeller få svulstene til å minske i størrelse
Kjemoterapi: Kan ha effekt
Intervensjonsradiologisk behandling: Svulstreduserende behandling, som leverarterieembolisering og ablasjon av levermetastaser, kan ha meget god effekt på svulstmengde og symptomer, og trolig også på leveutsikter
Stråleterapi: Ekstern stråling kan ha god symptomlindrende effekt
Radioaktiv isotopbehandling: Peptid reseptor radionukleid terapi (PRRT) kan ha god effekt på undergrupper av nevroendokrine svulster, både ved å redusere svulststørrelse og å hindre videre vekst
Observasjon uten behandling: Kan være aktuelt hos utvalgte pasienter med langsomtvoksende svulster uten hormonsymptomer
De enkelte behandlingsalgoritmer og angivelse av hvilke behandlingsmetoder-som benyttes for de ulike typer nevroendokrine svulster er beskrevet i nasjonale handlingsprogram.
Komplikasjoner ved behandlingen nevnt ovenfor er som for andre pasientgrupper som får disse behandlingene. Komplikasjonene er avhengig av hvilken behandling som gis og av svulstens lokalisasjon.
Før behandling iverksettes skal pasienten tilbys samtale hvor det gis informasjon og svares på spørsmål. Kontaktsykepleier kan være til stede under samtalen. Relevant informasjonsmateriell utdeles.
Ved kirurgisk behandling tilrettelegges det postoperative forløpet ved kirurgisk avdeling ut fra prinsippet om optimale perioperative forløp. Det vises til retningslinjer for ulike operative inngrep som utføres for nevroendokrine svulster med ulikt anatomisk utgangspunkt. Pasienten utskrives med avtale om poliklinisk konsultasjon for informasjon om histologisvar, enten ved Kirurgisk avdeling eller forløpsansvarlig sykehus. Leverarterieemboliseringer, og av og til ablasjoner, utføres som hovedregel ved tilgang gjennom huden og forløpet etter intervensjon tilrettelegges slik at observasjonstiden etter prosedyren avdekker eventuelle komplikasjoner før utreise.
Ved kjemoterapi informeres pasienten fra Onkologisk avdeling om kjemoterapi, effekt, bivirkninger og selve behandlingssekvensen. Det informeres om behandlingstiltak mot eventuelle bivirkninger.
Behandlende lege i den enkelte sykehusavdeling har ansvaret for pasienten i den perioden pasienten er til behandling i den aktuelle avdeling.
Når undersøkelsessvar foreligger og er vurdert i MDT-møter, gjennomføres en samtale med pasienten om videre behandling. Det informeres om mulige bivirkninger, risiko for komplikasjoner og konsekvenser av behandlingen.
Pasienten oppfordres til å ha en pårørende med til samtalen.
Den enkelte pasients behov for rehabilitering og etterbehandling vurderes så tidlig som mulig i behandlingsforløpet. Dette inkluderer også temaer som røykeslutt, fysisk aktivitet og kosthold/ernæring.
Ved behov for rehabilitering eller annen etterbehandling, vurderer behandlende lege sammen med pasienten aktuelle tiltak og hvor tiltaket best kan iverksettes. Fastlegen informeres om denne vurderingen.
Hvis det er påvist kreft og besluttet hvilken behandling pasienten skal ha, settes pasienten opp til behandling innen maksimalt anbefalte forløpstider.
Les mer i Rapporteringsveileder – Pakkeforløp for kreft på fhi.no:
Hvis pakkeforløpet avsluttes direkte av andre årsaker enn at det gjøres en klinisk beslutning, skal avdelingen registrere hendelse X Avslutning av pakkeforløp.
Ved bioptisk verifisert nevroendokrint karcinom, eller der dette ikke kan utelukkes, skal forløpstidene være vesentlig kortere enn de oppsatte (Kirurgisk behandling 14 kalenderdager, Medikamentell behandling 7 kalenderdager, Strålebehandling 14 kalenderdager).