1. Om de faglige rådene

Bakgrunn

Spesialistutdanningen av leger i Norge har eksistert i over 100 år, og det pågår nå en omfattende utdanningsreform initiert av helsemyndighetene. Den nye spesialistutdanningen er en kvalitets- og ansvarsreform med store endringer i ansvar, roller og oppgaver i utdanningen. Tidligere var det fremfor alt obligatorisk tjenestetid, gjennomførte prosedyrelister og kurs som avgjorde når man ble ferdig spesialist. Internasjonalt har det imidlertid vært et økende fokus på kompetansemål og vurdering av læringsutbytte innenfor medisinsk utdanning. Den nye ordningen bygger på læringsmål som beskriver hva en LIS skal forstå, kunne eller være i stand til å utføre. Veilederrollen har blitt mer krevende og behovet for veilederkompetanse har økt. Rammene for individuell veiledning følger av Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger (lovdata.no). Det stilles krav om at LIS får nødvendig veiledning av kvalifisert lege under hele spesialiseringsløpet. Det er utdanningsvirksomheten som skal oppnevne veileder for LIS, og som skal sørge for at veilederen er kvalifisert, for eksempel gjennom å ha deltatt på veilederkurs. Utdanningsvirksomhet kan være helseforetak, kommune og eventuelt andre offentlig og privat arbeidsgiver med ansatt LIS.

Hensikt og mål

God veiledning er sentralt for å sikre best mulig kvalitet og mestring i LIS-utdanningen. Veilederen skal fremme refleksjon, gi råd, følge med på kompetanseutviklingen og forberede godkjenning av læringsmål, både fagspesifikke læringsmål og felles kompetansemål. Veiledning bidrar til selvrefleksjon og at LIS blir bevisst sine holdninger. LIS får økt sin bevissthet på faglige valg og avgjørelser i videste forstand. Målet med veiledning er å fremme utviklingen av rolleforståelse som en lege må ha for å fungere optimalt i legeyrket på en måte som skaper nødvendig tillitt hos pasienter og samfunn.

I tillegg til medisinskfaglig kompetanse er det viktig at veilederen kan bruke veiledningsmetodikk og metoder for å vurdere kompetanse og har tilstrekkelige kommunikasjonsferdigheter. Utvikling av nødvendige kunnskaper og ferdigheter hos veiledere må være lederforankret og en integrert del av den løpende driften. Videre vil samarbeid mellom virksomhetene bidra til å øke kvaliteten på veiledning og til mer helhetlige spesialiseringsløp.

Anbefalingene i disse faglige rådene er i hovedsak rettet mot individuell veiledning av LIS i den nye spesialistutdanningen av leger. Andre elementer i utdanningen som supervisjon, læringsaktiviteter og vurdering omtales bare i den grad det bidrar til å belyse veilederfunksjonen.

Formål med disse faglige rådene er:

  • Å gi praktiske råd om ansvarsfordeling og organisering av individuell veiledning av LIS
  • Å gi praktiske råd om gjennomføring av individuell veiledning av LIS
  • Å gi praktiske råd om utvikling og sikring av nødvendig kompetanse hos veiledere til LIS

​​​​​​​Målgrupper

  • Ledere og veiledere med direkte ansvar for individuell veiledning i spesialistutdanningen for leger
  • Supervisører, gruppeveiledere og andre med oppgaver og ansvarsområder som har betydning for at veiledningens hensikt og mål nåes
  • LIS
  • Enheter og personell med administrative og faglige oppgaver og interesse for spesialistutdanningen som utdanningsutvalg ved foretakene, RegUt-ene og ALIS-kontorene
  • Spesialitetskomiteene i Legeforeningen, som kan gi råd om læringsmål, aktiviteter og vurderingsformer, og er involvert i kvalitetsoppfølgingen av utdanningen

Leseveiledning

Faglige råd er organisert i korte tekster. Hjelpeverbene skal/må, bør og kan har følgende betydning:

  • «Skal» eller «må» betyr at rådet er forankret i lov eller forskrift eller så klart faglig forankret at det sjelden vil være forsvarlig ikke å gjøre som beskrevet
  • «Bør» innebærer at rådet gjelder de aller fleste i den aktuelle situasjonen
  • «Kan» betyr at ulike valg kan være riktig

Anbefalt litteratur

  1. Birkeli, C. N. (2013). Kvalitet koster: Om spenningen mellom spesialistutdanningen for leger og produksjon av helsetjenester (Master's thesis, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse, Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap.
  2. Dornan T. Workplace learning. Perspectives on medical education 2012;1(1):15-23. doi: 10.1007/s40037-012-0005-4 [publisert: 07 02 2012].
  3. Dornan T, Mann KV, Scherpbier AJ, et al. (2011) Medical education: theory and practice. Toronto: Elsevier Health Sciences.
  4. Eika, B., Wichmann-Hansen, G., Hofgaard Lycke, K. & Handal G. (2015). Vejledning af læger under utdannelse. Latvia: Munksgaard.
  5. Epstein RM, Hundert EM. Defining and assessing professional competence. Jama-J Am Med Assoc 2002;287(2):226-35. doi: DOI 10.1001/jama.287.2.226.
  6. Farkas AH, Allenbaugh J, Bonifacino E, et al. Mentorship of US Medical Students: a Systematic Review. Journal of General Internal Medicine 2019;34(11):2602-09. doi: 10.1007/s11606-019-05256-4.
  7. Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger, FOR-2016-12-08-1482 (spesialistforskriften).
  8. Gulbrandsen, P., Hyldmo, I., Fossum, I. S., Seip, B., Øyen, L. A., & Owen, T. (2020). En effektiv og trygg vei til bedre spesialistutdanning i sykehus?. Tidsskrift for Den norske legeforening.
  9. Helsedirektoratet (2016). Arbeidsgruppe 4 - Rapport Veiledning av LIS i ny spesialiststruktur.[sitert: 05 10 2020]
  10. Helsedirektoratet (2016). Fremtidens legespesialister. En gjennomgang av legers spesialitetsstruktur og -innhold IS-2079-3. Oslo: Trykksaksekspedisjonen.
  11. Helsedirektoratet (2019). Nasjonal veileder. Kompetansevurdering av leger i spesialisering.
  12. Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019 (Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 20).
  13. Lauvås, P. & Handal, G. (2014). Veiledning og praktisk yrkesteori (3. utg.). Oslo: Cappelen Damm akademisk.
  14. Nylenna M. Veiledning eller supervisjon? (2018). Tidsskrift for den Norske Laegeforening  doi: 10.4045/tidsskr.18.0513.
  15. Rodriguez-Paz JM, Kennedy M, Salas E, et al. Beyond "see one, do one, teach one": toward a different training paradigm. Qual Saf Health Care 2009;18(1):63-8. doi: 10.1136/qshc.2007.023903 [publisert: 11 02 2009].
  16. Sambunjak D, Straus SE, Marusic A. A systematic review of qualitative research on the meaning and characteristics of mentoring in academic medicine. Journal of general internal medicine 2010;25(1):72-78.
  17. Sandars J. The use of reflection in medical education: AMEE Guide No. 44. Med Teach 2009;31(8):685-95. doi: 10.1080/01421590903050374.
  18. Skoglund E. Spesialistutdanningens historie (2009). Tidsskriftet Den Norske Legeforening doi: 10.4045/tidsskr.09.0432
  19. Strømsø HI, Lycke KH, Lauvås P. (2016). Når læring er det viktigste: undervisning i høyere utdanning. Cappelen Damm akademisk.
  20. Swanwick T. (2014) Understanding medical education: evidence, theory and practice. (2nd ed.). UK: John Wiley & Sons, Ltd.
  21. Tveiten, S. (2019). Veiledning - mer enn ord... (5 utg.). Bergen: Fagbokforlaget
  22. Wearne S, Dornan T, Teunissen PW, et al. General practitioners as supervisors in postgraduate clinical education: an integrative review. Med Educ 2012;46(12):1161-73. doi: 10.1111/j.1365-2923.2012.04348.x

Sist faglig oppdatert: 17. desember 2020