KAPITTEL 1. 4
Personer i selvmordsrisiko må kartlegges uten unødvendig opphold, der det er indikasjon for dette

For å sikre tidlig identifisering av selvskading og selvmordsrisiko er det viktig at helse- og omsorgstjenestene er i stand til å kjenne igjen, behandle, og eventuelt henvise brukeren til spesialisthelsetjenesten.

Selvmordsatferd omfatter tanker, planer, trusler og forsøk på å gjennomføre selvmord. Vurdering av selvmordsrisiko og dokumentasjon av denne gjøres av kvalifisert personell i samsvar med kravet om faglig forsvarlighet. Lege eller psykolog vil ofte være de mest aktuelle. Også annet personell bør ha kunnskap om risikofaktorer for å kunne identifisere og henvise pasienten til vurdering av selvmordsrisiko dersom vedkommende selv ikke har de nødvendige kvalifikasjoner.

Det er viktig å være særlig oppmerksom dersom noen snakker om at de ønsker å dø eller at de vil ta livet sitt, at de søker på nett etter metoder for å ta selvmord, skaffer seg våpen, eller formidler sterk håpløshet og manglende livslyst. Brå endringer i tanker, atferd eller følelser, som for eksempel tiltagende uro, angst, rusmiddelbruk, depressive symptomer, tristhet, sosial tilbaketrekning, humørsvingninger, søvnløshet eller manglende appetitt kan være et tegn på økt selvmordsrisiko.

Når personer presenterer symptomer for helse- og omsorgstjenesten, inkludert fastlegen i en kommune, er det god praksis å prøve å få kartlagt det helhetlige symptombildet. 

Kroppslige plager og somatisering er vanlig ved depresjonstilstander, og en del pasienter oppsøker primært legen for å få en utredning for mulig somatisk sykdom. Det er viktig å undersøke for underliggende og sammenfallende problematikk og se dette opp mot selvmordsrisiko (13).

Kartleggende samtale ved selvskading – våg å spørre

Der en oppdager tegn til selvskading som sår og arrdannelser, vil det være riktig å spørre direkte om dette er noe personen fortsatt gjør, og om han eller hun får eller har mottatt hjelp. En kartleggingssamtale bør inkludere samtale om bakenforliggende faktorer for å avklare intensjonen bak handlingen.

Kartleggende samtale ved akutt selvmordsrisiko – våg å spørre

I samsvar med pliktene i helsepersonelloven § 7 om øyeblikkelig hjelp (lovdata.no), har tjenestene plikt til å foreta nødvendige undersøkelser av akutt selvmordsrisiko og sette inn tilstrekkelige tiltak så snart som mulig.

Personen kan ikke bli overlatt til seg selv, for eksempel ved at det gis ny time først etter en uke. Tjenestene må følge sin plikt til å handle (lovdata.no) ved å foreta en kartlegging med en gang, dersom det er indikasjon for dette.

Det bør i situasjoner der det foreligger mistanke om selvmordstanker, legges opp til en trygg og ivaretagende ramme for samtalen der en spør direkte om han eller hun har tanker om å ta sitt liv.

Helse- og omsorgspersonell bør alltid ta seg god tid til å lytte til en person som forteller om egne selvmordstanker, og hva som ligger bak personens ønske om å dø. Å sørge for tilstrekkelige ressurser og fleksibilitet i tjenestene for slike utvidede samtaler, er et ledelsesansvar. Samtidig er det også et ansvar for det enkelte helsepersonell å sette av tilstrekkelig med tid til oppfølging, når det er nødvendig.

Når man snakker med noen om deres selvmordstanker, bør personellet kartlegge personens livssituasjon, sosiale forhold, historie og aktuelle belastninger, som for eksempel om vedkommende er eller har vært utsatt for vold og overgrep. Det bør fokuseres på at det alltid vil være andre og bedre løsninger enn å ta sitt eget liv gjennom å styrke alternative mestringsstrategier, at situasjoner lar seg endre og at problemer lar seg løse.

For utdypende veiledning om samtale og oppfølging av en person som selvskader eller er i mulig selvmordsrisiko, se veivisere:

Først publisert: 11. juli 2017 Sist faglig oppdatert: 11. juli 2017