4. Mat og drikke når døden er nært forestående

Når døden nærmer seg blir interessen for mat og drikke ofte nedsatt. Pasienten tilbys mat og drikke så lenge han eller hun har ønske om det. Det er viktig å ha en åpen dialog med pasient og pårørende for å få en felles forståelse av situasjonen og behandlingen.

I samtalen kan følgende tema være aktuelle:

• Pasienter i denne fasen føler i liten grad sult og inntar vanligvis kun minimalt med mat og drikke. Små slurker med vann og minimalt med mat er tilstrekkelig for å redusere tørst og sult når pasienten er døende.
• Svelgeproblemer kan gjøre at man må være varsom med å tilby mat og drikke. Det kan også være vanskelig å svelge tabletter.
• Fordeler og ulemper ved fortsatt inntak av mat og drikke. Mat kan fortsatt ha en sanselig, psykologisk, kulturell og sosial betydning, men kan også være en belastning for pasienten når døden nærmer seg. 
• Fordeler og ulemper ved væskebehandling, se neste råd.
• Hva pårørende kan bistå med når det gjelder å lindre munntørrhet, se råd om munnstell.
• Personlige, kulturelle eller religiøse forhold som kan ha betydning for vurderinger om mat og drikke i denne livsfasen.

Suppler muntlig informasjon med skriftlig materiell, som for eksempel heftet «Når livet går mot slutten».

Behandling, pleie og omsorg til den døende pasient skal ha fokus på best mulig lindring og velvære. Pasienten tilbys mat og drikke så lenge han eller hun ønsker det. Pasienten skal aldri sulte eller tørste, men skal heller ikke belastes med mat og væske lenger enn det som er til det beste for pasienten. Dette gjelder også om pasienten får kunstig ernæring. Væsketilførsel og ernæring vurderes fortløpende ut fra klinisk tilstand, pasientens ønske og behov for lindring.

Vær oppmerksom på at opioider og sedativa kan gjøre at pasienten er mindre våken og derved ikke klarer å ta til seg mat og drikke selv om behovet er tilstede. Legemiddeldose justeres i forhold til behov og for å redusere bivirkningene, se rådene om legemiddelbehandling.

Mat, drikke og behandling knyttet til ernæring og væske er et følsomt område som kan skape bekymring og uro hos pårørende. Etablerte rutiner for gjentatt dialog om dette temaet sikrer at pasient/pårørendes synspunkter og forståelse av situasjonen kommer frem. Se forrige råd om samtale om mat og drikke.

Målet er en omforent forståelse mellom pasient/pårørende og helsepersonell. Se rådet «Legg til rette for gode beslutningsprosesser i livets sluttfase». Helsepersonell må tilstrebe å imøtekomme den døende pasientens behov og samtidig lytte til pårørende, støtte dem og trygge dem i situasjonen.

En reduksjon eller avslutning av ernæring- og væskebehandling er å regne som behandlingsbegrensning. Beslutningen skal være faglig forsvarlig og basert på individuell vurdering av pasientens tilstand.

Det er ikke gjort forskning som viser sikker effekt av væskebehandling i livets sluttfase. Forskningsresultatene gir ingen sikre holdepunkter for at parenteral væsketilførsel forlenger livet eller dødsprosessen, og heller ikke at døden framskyndes ved at man ikke gir ekstra væske. Fordi det mangler studier av god kvalitet, kan man ikke gi klare anbefalinger for klinisk praksis basert på forskningsresultatene alene. (Good, Richard, Syrmis, Jenkins-Marsh, &Stephens, 2014).

Arbeidsgruppen som har vært med å utforme de faglige rådene i livets sluttfase mener på bakgrunn av klinisk erfaring at parenteral væsketilførsel i livets sluttfase kun er aktuelt i særlige tilfeller. Etter arbeidsgruppens erfaringer kan parenteral væsketilførsel forverre symptomer som surkling i luftveiene, dyspne og ødemer, og kan følgelig gi mer plager. Hos dehydrerte pasienter med delirium og forvirring kan subkutan eller intravenøs væsketilførsel være aktuelt å forsøke for å se om det bedrer symptomene. Dette er i tråd med konklusjonene i ESPEN guidelines (Arends et al., 2017) og NICE guidelines (National institute for health and care excellence, 2015). Vurdering av effekt eller bivirkninger må gjøres fortløpende.

Tørste kan som regel best lindres gjennom godt munnstell og hyppig fukting av munn. Se neste råd.

Pasienter som får kunstig ernæring (via sonde, PEG eller parenteral ernæring) i livets sluttfase klarer etter hvert ikke nyttiggjøre seg denne. Sondeernæring kan forsterke vanlige symptomer og ubehag som bl.a. kvalme, magesmerter, uvelhetsfølelse, hoste og svette. Nedtrapping av ernæringstilførselen kan da virke symptomlindrende. 
Det må journalføres hvilken behandling som eventuelt skal gis, reduseres eller avsluttes, og grunnlaget for beslutningen og eventuelt revurderingstidspunkt må fremkomme.

Godt munnstell er viktig for å:

• Fremme pasientens velvære, evnen til å kunne snakke og svelge
• Opprettholde verdighet
• Forebygge munntørrhet som følge av redusert væske- og ernæringsinntak, endret respirasjon eller legemiddelbehandling
• Opprettholde god munnhygiene

Godt munnstell innebærer følgende:

• Regelmessig munnstell tilpasset pasientens bevissthetsnivå
• Informasjon og en forsiktig tilnærming som kan lette samarbeidet om munnstellet
• Hjelp til fukting og smøring av munn og lepper med jevne mellomrom
• Opplæring til pårørende i fukting og stell av munn dersom pasient og pårørende ønsker det