2. Lavterskeltjeneste

Lavterskeltjeneste er en nasjonal rådgiving- og veiledningstjeneste med mulighet for anonym kontakt gjennom telefon eller chat. Oslo Universitetssykehus betjener dette tilbudet.

Primærmålgruppen for lavterskeltjenesten og for behandling i poliklinikk er personer over 18 år som har en selvidentifisert risiko, er hjelpesøkende og ønsker å unngå å handle på sin seksuelle interesse.

Dette kan være personer som:

• har seksuell interesse for barn, og som står i fare for å begå seksuelle overgrep mot barn.
• har seksuell interesse for barn, som ikke har noen risiko for å begå overgrep.
• står i fare for å begå internettrelaterte overgrep. Dette kan for eksempel være å laste ned, streame, dele og produsere overgrepsmateriale av barn, seksualisert kontakt med barn på nett, grooming, chatting om produksjon av overgrepsmateriale og teknologi-assisterte seksuelle overgrep.

Personer som tidligere har sonet en seksuallovbruddsdom, og igjen står i fare for å begå overgrep vurderes å være i behov av andre seksuallovbruddsspesifikke behandlingstilbud. Personer som er under etterforskning for seksuallovbrudd vurderes å være i behov for kriseinvensjoner, og bør henvende seg til det lokale DPS.

Målgruppen er voksne mennesker med seksuell interesse for barn (sexual interest in children/minor-attracted persons). «Seksuell interesse» er i utgangspunktet en ikke-observerbar, indre opplevelse, subjektivt erfart av den som søker hjelp. Behandlingen er ikke ment for personer som utøver seksuelle overgrep mot barn, hvor dette er motivert av annet enn en seksuell interesse for barn. 

Tjenesten bør ivareta primærmålgruppen uavhengig av om de har samtidig psykisk lidelse, kognitiv svikt eller psykisk utviklingshemming. Tjenesten skal også ivareta personer med parafile lidelser.

Personer med pågående overgrep mot barn skal ikke avvises om de tar kontakt. Her har man imidlertid avvergingsplikt og opplysningsplikt til barnevernet (lovdata.no). Se plikt.no for mer informasjon. Vedkommende henvises til rette instans for adekvat behandling. 

Dersom voksne står i fare for å begå overgrep mot andre voksne henvender seg til lavterskeltjenesten, bør de tilbys en førstegangssamtale med vekt på avklaring av det kliniske bildet. Enkelte kliniske profiler kan gjøre personen sårbar for overgrep mot barn. 

Lavterskeltjenesten skal tilby generell informasjon og veiledning til pårørende som henvender seg.

Det er viktig at pårørende får informasjon om hva seksuell interesse for barn innebærer. De bør få informasjon om nyttige nettsteder, og at instanser som familievernkontor og barneverntjenesten også kan være aktuelle ressurser.

Om pårørende er bekymret for egne barn, er det viktig at de får oppfølging av fagfolk som kjenner til temaet om barn som utsettes for seksuelle overgrep. 

Støtte til pårørende i akutte situasjoner og krise beskrives i Pårørendeveilederen kapittel 6.2.

Personer med seksuell interesse for barn bør dessuten få informasjon om at pårørende i mange tilfeller kan være en støtte.

Lavterskelenheten har ingen informasjon om de som henvender seg, eller pasienter, og kan derfor ikke gi informasjon om pasienter til pårørende. En slik forespørsel må stilles til der pasienten går til behandling. 

Lavterskeltjenesten skal tilby generell informasjon og veiledning til helsepersonell som henvender seg.

Helsepersonell og andre relevante fagfolk kan ha bekymringer om at personer står i fare for å utføre seksuelt skadelige handlinger mot barn.

Ved behov kan «Seksuelle overgrep risiko triage» (SORT) gjennomføres for å vurdere om det er bekymring for risiko og legge grunnlag for sortering, prioritering og hastegrad for videre oppfølging til de som ønsker behandling. 

SORT er utviklet som en beslutningstøtte i situasjoner der en er pålagt eller bør ta stilling til om det foreligger klar grunn til bekymring for at en person kan utgjøre en risiko for å gjennomføre seksuelle overgrep mot barn.

SORT er ikke et prediksjonsverktøy som basert på studier av prediktiv validititet (treffsikkerhet på gruppenivå) prøver å estimere en statistisk sannsynlighet for at pasienten vil utøve vold. «Seksuelle overgrep risiko triage» er med andre ord ikke et aktuarisk forankret screeningverktøy. «Seksuelle overgrep risiko triage» erstatter ikke det kliniske skjønnet, men bidrar til å systematisere og forankre dette faglig.

«Seksuelle overgrep risiko triage» tilhører Strukturert faglig risikovurderingstradisjonen (som SVR-20, HCR-20 og SARA), og bygger på evidensgrunnlaget i fagfeltet.

Personer som henvender seg til lavterskeltjenesten bør tilbys en time til behandling dersom de ønsker det. Tilbudet om en time for behandling bør avtales allerede ved første henvendelse.

Direkte kontakt med helsetjenestene vurderes å øke sannsynligheten for at målgruppen kommer i behandling. Å kunne tilby time til behandling i direkte dialog med den som henvender seg antas å senke terskelen for å komme i behandling.