2. Lavterskeltjeneste
Lavterskeltjeneste er en nasjonal rådgiving- og veiledningstjeneste med mulighet for anonym kontakt gjennom telefon eller chat. Oslo Universitetssykehus betjener dette tilbudet.
Primærmålgruppen for lavterskeltjenesten og for behandling i poliklinikk er personer over 18 år som har en selvidentifisert risiko, er hjelpesøkende og ønsker å unngå å handle på sin seksuelle interesse.
Dette kan være personer som:
- har seksuell interesse for barn, og som står i fare for å begå seksuelle overgrep mot barn.
- har seksuell interesse for barn, som ikke har noen risiko for å begå overgrep.
- står i fare for å begå internettrelaterte overgrep. Dette kan for eksempel være å laste ned, streame, dele og produsere overgrepsmateriale av barn, voksenbarn chatting, grooming, chatting om produksjon av overgrepsmateriale og teknologi-assistert seksuelle overgrep.
- tidligere har sonet en seksuallovbruddsdom, og igjen står i fare for å begå overgrep.
Personer som er under etterforskning for seksuallovbrudd vurderes å være i behov av andre kriseinvensjoner, og bør henvende seg til det lokale DPS.
Målgruppen er voksne mennesker med seksuell interesse for barn (sexual interest in children/minor-attracted persons). «Seksuell interesse» er i utgangspunktet en ikke-observerbar, indre opplevelse, subjektivt erfart av den som søker hjelp. Behandlingen er ikke ment for personer som utøver seksuelle overgrep mot barn, hvor dette er motivert av annet enn en seksuell interesse for barn.
Tjenesten bør ivareta primærmålgruppen uavhengig av om de har samtidig psykisk lidelse, kognitiv svikt eller psykisk utviklingshemming. Tjenesten skal også ivareta personer med parafile lidelser.
Personer med pågående overgrep mot barn skal ikke avvises om de tar kontakt. Her har man imidlertid avvergingsplikt og opplysningsplikt til barnevernet (lovdata.no). Se plikt.no for mer informasjon. Vedkommende henvises til rette instans for adekvat behandling.
Dersom voksne står i fare for å begå overgrep mot andre voksne henvender seg til lavterskeltjenesten, bør de tilbys en førstegangssamtale med vekt på avklaring av det kliniske bildet. Enkelte kliniske profiler kan gjøre personen sårbar for overgrep mot barn.
Alle i primærmålgruppen som ønsker hjelp og oppsøker tjenesten bør tilbys en første samtale.
Det er viktig å tilrettelegge for en tillitsbasert og trygg relasjon med vedkommende som henvender seg. Dette kan være med på å senke terskelen for videre ønske om hjelp.
Tema som vil være naturlig å gi råd og veiledning om er:
- seksuell interesse for barn
- selvidentifisert risiko
- kriser
- motivasjon
- pedofili og hebefili
- behandlingstilbudet
- bruk av overgrepsmateriale
- alkohol/rusmidler
- selvmordstanker
Da tjenesten baserer seg på anonym kontakt vil det være vanskelig å kulturelt tilrettelegge rådgivningen når man ikke vet hvilken kulturell bakgrunn personen har. Dersom kulturell bakgrunn likevel fanges opp i Lavterskeltjenesten, skal dette tas hensyn til.
Lavterskeltjenesten er en generell råd- og veiledningstjeneste, og skal ikke yte helsehjelp.
Som det kommer frem av konseptutredningen antas det at en bred og diagnoseuavhengig primærmålgruppe øker sannsynligheten for god og primærforebyggende effekt.
For gruppen som ikke tidligere er straffedømt vurderes behandlingen å ha et stort forebyggingspotensial (Harris et al., 2003, Beier et al. 2015, Beier et al. 2009, Öberg 2012).
Harris, R. (2013). ACT- enkelt og greit: en innføring i aksept- og forpliktelsesterapi. Gyldendal akademisk.
Beier KM, Grundmann D, Kuhle LF, Scherner G, Konrad A, and Amelung T. (2015) The German Dunkelfeld Project: A pilot study to prevent child sexual abuse and the use of child abusive images. J Sex Med 2015;12:529–542.
Beier, M., Janina Neutze, Ingrid A. Mundt, Christoph J. Ahlers, Davis Goecker, Anna Konrad, Gerhard A Schaefer. (2009) Encouraging self-identified pedophilies and hebephilies to seek professional help: First results of the Prevention Project Dukelfeldt (PPD). Child Abuse and Neglect. 33, 545-549.
Öberg, K., Netscher, A. Zamore, E., Dhejne, C., Persson, S., Arver. (2012) Abstract for the congress of “International Association for the Treatment of Sexual Offenders”. IATSO, Berlin.
Lavterskeltjenesten skal tilby generell informasjon og veiledning til pårørende som henvender seg.
Det er viktig at pårørende får informasjon om hva seksuell interesse for barn innebærer. De bør få informasjon om nyttige nettsteder, og at instanser som familievernkontor og barneverntjenesten også kan være aktuelle ressurser.
Om pårørende er bekymret for egne barn, er det viktig at de får oppfølging av fagfolk som kjenner til temaet om barn som utsettes for seksuelle overgrep.
Støtte til pårørende i akutte situasjoner og krise beskrives i Pårørendeveilederen kapittel 6.2.
Personer med seksuell interesse for barn bør dessuten få informasjon om at pårørende i mange tilfeller kan være en støtte.
Lavterskelenheten har ingen informasjon om de som henvender seg, eller pasienter, og kan derfor ikke gi informasjon om pasienter til pårørende. En slik forespørsel må stilles til der pasienten går til behandling.
Lavterskeltjenesten skal:
- tilby relevant informasjon til pårørende på nettsiden, chat og telefon
- andre relevante lenker, som Statens Barnehus (statensbarnehus.no),og Barnevernet (bufdir.no)
Pårørende til personer med seksuell interesse for barn er ofte bekymret for om den seksuelle interessen medfører skadelig seksuelle atferd. Slik bekymring, selv om den noen ganger kan være grunnløs, er svært belastende for pårørende.
Mange personer med seksuell interesse klarer ikke selv å snakke med sine pårørende om sin seksuelle interesse og vil ofte ha vansker også å spørre andre til råds om hvordan det kan gjøres.
Ved å involvere pårørende/andre voksne med relevant informasjon, kan det være med på å forebygge overgrep mot barn, jamfør konseptutredningen.
«Picking up the pieces» av Stiftelsen Families outside, under oversettelse til norsk av Foreningen Fangers pårørende.
Lavterskeltjenesten skal tilby generell informasjon og veiledning til helsepersonell som henvender seg.
Helsepersonell og andre relevante fagfolk kan ha bekymringer om at personer står i fare for å utføre seksuelt skadelige handlinger mot barn.
Lavterskeltjenesten må sikre at relevant informasjon er tilgjengelig på detfinneshjelp.no, og at relevante samarbeidsinstanser får denne informasjonen.
Samarbeidsinstanser kan være:
- Fastlegen
- Skolehelsetjenesten og Helsestasjonen for ungdom
- Habiliteringstjenestene
- Nettverk funksjonshemmede, samliv og seksualitet (nfss.no)
- Ung.no (ung.no)
I konseptutredningen kommer det frem at helsepersonell har en helt sentral rolle, spesielt i et forebyggingsperspektiv. Av den grunn bør lavterskeltilbudet utformes på en slik måte at helsepersonell og andre fagfolk får relevant informasjon som kan støtte deres beslutningsprosess.
Ved behov kan «Seksuelle overgrep risiko triage» (SORT) gjennomføres for å vurdere om det er bekymring for risiko og legge grunnlag for sortering, prioritering og hastegrad for videre oppfølging til de som ønsker behandling.
SORT er utviklet som en beslutningstøtte i situasjoner der en er pålagt eller bør ta stilling til om det foreligger klar grunn til bekymring for at en person kan utgjøre en risiko for å gjennomføre seksuelle overgrep mot barn.
SORT er ikke et prediksjonsverktøy som basert på studier av prediktiv validititet (treffsikkerhet på gruppenivå) prøver å estimere en statistisk sannsynlighet for at pasienten vil utøve vold. «Seksuelle overgrep risiko triage» er med andre ord ikke et aktuarisk forankret screeningverktøy. «Seksuelle overgrep risiko triage» erstatter ikke det kliniske skjønnet, men bidrar til å systematisere og forankre dette faglig.
«Seksuelle overgrep risiko triage» tilhører Strukturert faglig risikovurderingstradisjonen (som SVR-20, HCR-20 og SARA), og bygger på evidensgrunnlaget i fagfeltet.
Behandlere bør få opplæring i «Seksuelle overgrep risiko triage» (SORT). Dersom det fremkommer informasjon om selvidentifisert risiko, kan helsepersonell følge SORTs seks trinn.
«Seksuelle overgrep risiko triage» (SORT) består av seks trinn:
- Gjennomgå
- Identifiser
- Sorter
- Prioriter
- Planlegg
- Handle
1. Gjennomgå
Målet med trinn 1 er å gjennomgå og vurdere hvorvidt informasjonen knyttet til bekymringen for seksuelle overgrep er tilstrekkelig til å gå videre med triage-prosessen.
2. Identifiser
Målet med trinn 2 er å identifisere tilstedeværende og relevante primære og sekundære varselsignal for seksuelle overgrep.
Varselsignaler er faktorer som er knyttet til risiko for seksuelle overgrep. Behandler skal bruke disse varselsignalene til å sortere og prioritere henvendelsen og til å planlegge hva som skal gjøres basert på samlet vurdering.
3. Sorter
Målet med trinn 3 er å sortere saker der primære varselsignal er registrert som nylige, alvorlige eller eskalerende. Altså for å fastslå om personen uttrykker tanker, trusler om eller faktisk atferd som kan føre til seksuelle overgrep.
4. Prioriter
Målet med trinn 4 er å prioritere saker basert på primære og sekundære varselsignal, for å fastslå om personens atferd gir grunn til umiddelbar eller alvorlig bekymring for seksuelle overgrep.
5. Planlegg
Målet med trinn 5 er å planlegge tiltak basert på risiko for (umiddelbar eller alvorlig) seksuelle overgrep, og ved å vurdere primære og sekundære varselsignal som er tilstede.
6. Handle
Målet med trinn 6 er å iverksette handling i henhold til planen, og angi hvem som skal gjøre hva når. Dette innebærer også varsling, der det er nødvendig.
Dokumenter hvem som er ansvarlig for å gjennomføre tiltakene som er planlagt for å redusere risiko, når tiltakene vil bli gjennomført, og når de er gjennomført.
«Seksuelle overgrep risiko triage» (Watt et al. 2020) skal være utformet som en beslutningsstøtte for helsepersonell i lavterskeltjenesten og sier noe om bekymring for risiko.
«Seksuelle overgrep risiko triage» dekker ulike typer atferd (temaer) som er relevant å vurdere med tanke på seksuelle overgrep mot barn. Disse atferdstypene (temaene) i «Seksuelle overgrep risiko triage» vil trolig dukke opp naturlig i samtalen. Det vil være hensiktsmessig å la personen som tar kontakt lede i hvilken retning dialogen går. Lavterskeltjenesten skal ikke drive systematisk kartlegging av alle etter informasjon om risiko for å begå seksuelle overgrep.
Der det kommer fram informasjon om risiko, vil det være naturlig å gjøre en prioritering inn til time, dersom vedkommende ønsker dette. Særlig der det er en form for alvorlig grad.
Målet med «Seksuelle overgrep risiko triage» er å sortere henvendelsene i grad av grunn til bekymring for om det foreligger risiko for seksuelle overgrep. Behov for behandling eller strakstiltak vurderes fra et risikoperspektiv.
Professor Stephen Hart og kolleger har i samarbeid med arbeidsgruppen og Helsedirektoratet utarbeidet «Seksuelle overgrep risiko triage», til dette formålet.
Det finnes foreløpig lite dokumentasjon om risikofaktorene til de som står i fare for å begå seksuelle overgrep mot barn. Nåværende kunnskap om feltet er basert på personer som er seksuallovbruddsdømte.
Watt, Hart, Hoff, Sjøly, Rypdal (2020). Seksuelle overgrep risiko triage.
Personer som henvender seg til lavterskeltjenesten bør tilbys en time til behandling dersom de ønsker det. Tilbudet om en time for behandling bør avtales allerede ved første henvendelse.
Direkte kontakt med helsetjenestene vurderes å øke sannsynligheten for at målgruppen kommer i behandling. Å kunne tilby time til behandling i direkte dialog med den som henvender seg antas å senke terskelen for å komme i behandling.
Tilbudet om en time for behandling bør skje i første henvendelse og avtales under samtalen. Dette fordrer godt samarbeid mellom lavterskeltjenesten og behandlingstilbudet i klinikken.
Det er ingen krav om henvisning for å delta i behandlingen.
For å tilby en time til behandling forutsettes det at lavterskeltjenesten har oversikt over ledige timer hos helseforetak som har behandlingstilbud til målgruppen.
Barrierer for å søke og motta psykologiske tjenester inkluderer bekymringer om konfidensialitet, frykt for sosiale og juridiske konsekvenser og personlig skam. I tillegg har personene utfordringer med å finne behandlere som har kompetanse om personer med seksuell interesse for barn. Skam og hemmelighold, som skyldes stigma forbundet med seksuell interesse for barn hindrer personen fra å søke profesjonell hjelp. Anslagsvis har 20 prosent prøvd å snakke med noen om sine seksuelle interesser før de ble arrestert (Levenson et al. 2017, Piché et al. 2016).
Som det kommer frem av konseptutredningen vurderes direkte kontakt med helsetjenestene å øke sannsynligheten for at målgruppen kommer i behandling. Å kunne tilby time til behandling i direkte dialog med den som henvender seg vil senke terskelen for å komme behandling.
Levenson, J.S., Gwenda M. Willis, G.M., & Vicencio, C.P. (2017) Obstacles to Help-Seeking for Sexual Offenders: Implications for Prevention of Sexual Abuse, Journal of Child Sexual Abuse, 26:2, 99-120.
Piché, L., Mathesius, J., Lussier, P., & Schweighofer, A. (2016). Preventative services for sexual offenders. Sexual Abuse: A Journal of Research and Treatment. https://doi.org/10.1177%2F1079063216630749.
Sist faglig oppdatert: 16. desember 2020