Statsforvalteren må raskt vurdere om klagen skal realitetsbehandles eller om det foreligger mangler som medfører at klagen må avvises, jf. forvaltningsloven § 34 første ledd. Denne vurderingen bør gjøres av en person med juridisk kompetanse.
Ved vurdering av om saken skal avvises eller behandles, må følgende momenter vurderes:
- Gjelder klagen et vedtak etter psykisk helsevernloven § 4-4 a jf. § 4-4? Et av vilkårene for behandling uten eget samtykke, er at pasienten mangler samtykkekompetanse, med mindre pasienten er til fare for eget liv eller andres liv og helse, jf. psykisk helsevernloven § 4-4 første ledd. Samtykkekompetanse vurderes etter vilkårene i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3. Pasienten har ikke selvstendig klagerett på samtykkevurderingen etter pasient- og brukerrettighetsloven, men må påklage vedtaket som helhet etter klagereglene i psykisk helsevernloven § 4-4 a.
- Er klager klageberettiget? Vedtak om behandling uten eget samtykke kan påklages av pasienten og hans eller hennes nærmeste pårørende, jf. psykisk helsevernloven § 4-4 a tredje ledd.
- Er klagen fremsatt innen tre uker, jf. forvaltningsloven § 29 første ledd? Så lenge tvangsvedtaket er i verk, bør klage behandles til tross for oversittet klagefrist, da sakene grunnet inngrepets alvorlighetsgrad har stor betydning for pasienten. Det er derfor «av særlige grunner […] rimelig» at klagen tas under behandling til tross for oversittet frist, jf. forvaltningsloven § 31 første ledd bokstav b).
- Er vedtaket allerede påklaget og avgjort? Ny klage på et vedtak som allerede er klagebehandlet, må normalt avvises. Hvis pasientens situasjon har endret seg vesentlig siden vedtaket ble klagebehandlet, for eksempel ved at vedkommende opplever bivirkninger som ved tidligere klagebehandling ikke var kjent, behandlingen ikke har forventet effekt eller pasienten kan ha gjenvunnet samtykkekompetansen, kan statsforvalteren behandle saken på nytt, jf. forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c).
Klagebehandling der vedtaket er opphørt
Klageinstansen skal behandle klage innkommet innen klagefristens utløp selv om tiltaket har opphørt, med mindre klageren skriftlig har gitt uttrykk for at klagen trekkes tilbake jf. psykisk helsevernforskriften § 28 andre ledd.
Bestemmelsen medfører at selv om klageadgangen i slike tilfeller ikke får direkte betydning for det aktuelle vedtaket har likevel klager rett til å få klagen realitetsbehandlet, slik at klager kan få avklart om tvangsmedisineringsvedtaket ansees riktig eller ei.
Det kan være ulike grunner til at tvangsmedisineringsvedtaket er opphørt, for eksempel kan det tvungne vernet være opphevet enten av behandlingsinstitusjonen selv, av kontrollkommisjonen eller ved opphevelse av dom på tvungent psykisk helsevern. Når phvl. § 3-3a vedtaket bortfaller vil det juridiske grunnlaget for å opprettholde § 4-4 vedtaket også bortfalle. Dermed er det slik at om noen klager på et § 4-4 vedtak og TPH vedtaket deretter bortfaller, vil § 4-4 vedtaket måtte bortfalle som en følge av det. Klager oppnår ved bortfall av § 3-3a vedtaket ønsket resultat, nemlig opphør av tvangsmedisineringen, men klager har ikke fått realitetsbehandlet klagen på medisineringsvedtaket slik vedkommende har rett til etter psykisk helsevernforskriften § 28 annet ledd.
En aktuell fremgangsmåte i nevnte tilfeller kan være at statsforvalteren henvender seg til klager med spørsmål om vedkommende vil trekke klagen. Hvis klager ikke ønsker å trekke klagen vil statsforvalteren måtte behandle klagen. Hvis det er avklart med klager at klagen trekkes, kan saken avsluttes. En avklaring med sykehuset, vil ikke kunne erstatte avklaringen fra klager. I de tilfeller der klager ikke ønsker å trekke klagen vil statsforvalteren som nevnt måtte behandle klagen. Statsforvalteren kan da iht.forvaltningsloven. § 34 fjerde ledd enten selv treffe nytt vedtak i saken eller oppheve det og sende saken tilbake til underinstansen (altså sykehuset) til helt eller delvis ny behandling.
Vedtaket kan også være opphørt ved at det er utløpt på tid, eller har blitt erstattet med et nytt § 4-4 vedtak. Hvorvidt klagen skal realitetsbehandles i nevnte tilfeller vil avhengig av når vedtaket ble påklaget. En klage som fremsettes etter klagefristens utløp og etter at vedtaket er opphørt, må kunne avvises, uavhengig av bestemmelsen i forskriften § 28, annet ledd. I situasjoner hvor klager har overholdt klagefristen, men statsforvalteren ikke har behandlet klagen før vedtaket utløper, må klagen behandles, dersom ikke klager bekrefter at klagen trekkes. En slik plikt fremgår direkte av § 28, annet ledd.
I de tilfeller der behandlingsinstitusjonen behandler klagen og gir pasienten fullt ut medhold, og i den forbindelse opphever eller endrer § 4-4 vedtaket, anses klagen realitetsbehandlet av førsteinstansen, jf. forvaltningsloven § 33 andre ledd. Dette vil både gjelde i de tilfeller hvor pasienten får medhold før klagesaken er sendt over til statsforvalteren og der klagesaken er sendt direkte til statsforvalteren og klagen deretter blir sendt til førsteinstansen for uttalelse. I sistnevnte tilfelle er det god praksis å avslutte klagesaken med brev fra statsforvalteren til klager og kopi til behandlingsinstitusjonen. I førstnevnte tilfelle antas det at klagesaken sjelden videresendes til klageinstansen.
Klage på vedtak om å avvise klage
Dersom sykehuset har avvist en klage, er statsforvalteren klageinstans for avvisningsvedtaket. Dersom klagen først avvises når den er kommet til statsforvalteren, er Helsedirektoratet riktig klageinstans.