9. 4
Veiledningsplikten

Råd, veiledning og samarbeid

Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator § 14 utdyper spesialisthelsetjenestens veiledningsplikt innen habilitering og rehabilitering.

«Det regionale helseforetaket skal sørge for:

a) råd og veiledning til kommunen om opplegg for enkeltpasienter

b) samarbeid med kommunen om opplegg for enkeltpasienter og utarbeiding av individuelle planer

c) generelle råd og veiledning til ansatte i kommunen

d) samarbeide med andre etater når det er nødvendig for utredning, tilrettelegging og gjennomføring av tilbudet til den enkelte.»

Spesialisthelsetjenestens veiledningsplikt er hjemlet i spesialisthelsetjenesteloven § 6-3, utdypet i rundskriv I-3/2013 (Helse- og omsorgsdepartementet). Helsepersonell sitt ansvar følger av helsepersonelloven § 4".

Hva veiledningsplikten omfatter

Veiledningsplikten innebærer å bistå kommunene i å sikre nødvendig faglig kompetanse slik at de skal kunne løse sine oppgaver etter lov og forskrift. Dette rokker ikke ved kommunens ansvar for å sikre forsvarlige tjenester. Veiledningsplikten er utdypet i rundskriv til spesialisthelsetjenesteloven med kommentarer, side 61 og 62.

Veiledning skal gis av eget tiltak eller etter anmodning fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Spesialisthelsetjenesten kan ikke unnlate å gi veiledning med begrunnelse i ressurser eller arbeidsbelastning. Plikten gjelder «helsemessige forhold», og omfatter ethvert tiltak som angår pasientens fysiske eller psykiske helse. Plikten omfatter ikke veiledning knyttet til organisatoriske og administrative endringer i kommunen.

Veiledningen bør skje direkte til det kommunale personellet som har oppfølgings- og/eller behandlingsansvaret for pasienten. Det kan også innebære veiledning til personell utenfor helsetjenesten når dette er nødvendig for å ivareta helsemessige forhold. Dette kan eksempelvis gjelde barnehager, skoler, voksenopplæring og PP-tjenesten. Samtykke må avklares.

Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator § 14 utdyper at veiledningen både skal omfatte individuell oppfølging og generell råd og veiledning.

Videokonferanse bør i større grad benyttes som verktøy for veiledning i habiliterings- og rehabiliteringsprosesser.

Hvem omfattes av veiledningsplikten

Veiledningsplikten gjelder ansatte i statlige helseinstitusjoner som omfattes av spesialisthelsetjenesteloven. Den omfatter også helsepersonell som yter spesialisthelsetjenester etter avtale med regionale helseforetak. Eksempler på dette kan være private lege- og psykologspesialister og personell ved private institusjoner.

Hvem som er helsepersonell følger av helsepersonelloven § 3. Andre ansatte enn helsepersonell vil imidlertid kunne ha veiledningsplikt etter den generelle bestemmelsen i forvaltningsloven § 11.

Helseinstitusjonen skal legge til rette for at personell kan overholde plikten til veiledning, jfr. helsepersonelloven § 16.

Veiledning i kombinasjon med ambulante tjenester

Veiledningsplikten bør ses i sammenheng med plikten til å yte ambulante tjenester til pasienter og brukere. Det gir mulighet til å kombinere tjenester til pasienter og brukere på de arenaene hvor de er, og samtidig gi veiledning til kommunens personell. Dette er også viktige arenaer for gjensidig kompetanseutveksling.

Råd og veiledning til kommunen om opplegg for enkeltpasienter

Råd og veiledning i enkeltsaker må avtales i gjensidig dialog mellom personellet i kommunen og i spesialisthelsetjenesten. Pasient, og eventuelt pårørende, må i størst mulig grad involveres i prosessen. Slik veiledning kan være aktuelt ved planlegging av oppfølging etter at spesialisthelsetjenesten har utredet pasientens behov og kommet med sine anbefalinger.

Kommunen kan også etterspørre veiledning om opplegg for pasienter som ivaretas i kommunen. Kommunen har idag ikke en tilsvarende veiledningsplikt overfor spesialisthelsetjenesten. Med utgangspunkt i en gjensidig forpliktelse til å understøtte hverandres tjenesteyting ut fra et pasientperspektiv, bør også kommunene gi råd og veiledning til personell i spesialisthelsetjenesten. Spesialisthelsetjenesten bør etterspørre slik veiledning.

Spesialisthelsetjenesten har en sentral rolle i å gi veiledning om forebygging eller bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemning etter lov om helse og omsorgstjenester i kommunene, kapittel 9. Spesialisthelsetjenesten skal bidra til å forebygge og begrense bruk av makt og tvang. Mer om dette i rundskriv om bruk av tvang og makt, (Helsedirektoratet, 2015).

Personell i kommunene har også veiledningsplikt overfor spesialisthelsetjenesten etter helse- og omsorgstjenesteloven § 5-11. Se eget avsnitt om dette i kapitlet om kommunens ansvar for habilitering og rehabilitering.

Samarbeid med kommunen om opplegg for enkeltpasienter og utarbeidelse av individuelle planer

Bestemmelsen i § 14, bokstav b i forskriften omfatter plikten til å samarbeide om enkeltpasienter og utarbeidelse av individuelle planer. Samarbeidskravet gjelder i forhold til pasienter og brukere som har behov for tjenester både fra kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Samarbeidskravet gjelder både arbeidet med individuell plan etter gjeldende lov og forskrift, og annen nødvendig samhandling knyttet til å sikre helhetlige forløp.

I samhandlingen mellom habiliteringstjenestene i helseforetak og kommunene bør det vektlegges at kommunene skal være forankringspunktet for den helhetlige og koordinerte tjenesteytingen, og at habiliteringstjenestene skal bistå med nødvendig spesialisert kompetanse. Se også veileder for habiliteringstjenester for voksne i spesialisthelsetjenesten, (Helsedirektoratet, 2009)

Samarbeidet skal for øvrig beskrives i de lovpålagte samarbeidsavtalene.

Generelle råd og veiledning til ansatte i kommunen

Det følger av forskriften § 14, bokstav c, at det regionale helseforetaket skal sørge for generelle råd og veiledning til ansatte i kommunen. Det omfatter å bidra med generell kompetansestyrking av ansatte i kommunen i forbindelse med habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator. Det bør vektlegges at disse tiltakene også bidrar til gjensidig kompetanseutveksling og økt felles kunnskap og forståelse.

Eksempler på tiltak er

  • kurs med opplæring i temaer knyttet til spesifikke diagnose- og/eller pasientgrupper
  • kompetanseutvikling om sentrale fellestemaer som individuell plan, koordinatorrollen, kommunikasjon, brukermedvirkning, veiledning, samarbeid osv
  • lokale og regionale fagnettverk
  • faste møteplasser for samhandling og dialog omkring faglige utfordringer
  • e-læringsprogrammer

For å utvikle felles kompetanse og styrke samhandlingen, bør målgruppene omfatte personell både i helseforetak og kommuner. Koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering i helseforetak og kommunerbør samarbeide og ha en koordinerende rolle knyttet til dette.

Samarbeid med andre etater når det er nødvendig for utredning, tilrettelegging og gjennomføring av tilbudet til den enkelte

Med andre etater menes samarbeidspartnere i sektorer utenfor helsetjenesten, eksempelvis kompetansetjenester, NAV arbeids- og velferdsetaten, oppvekst og utdanning og private aktører. Mange av aktørene hører hjemme i kommunen, og det er naturlig å forankre dette samarbeidet i kommunen. Koordinerende enhet i kommunenet sentralt koordineringspunkt for samarbeidet på tvers av sektorene.

Først publisert: 11. juli 2018 Sist faglig oppdatert: 11. juli 2018