Hopp til hovedinnholdet

KAPITTEL 1
Fagspesifikk innledning – fysikalsk medisin og rehabilitering

Fysikalsk medisin og rehabilitering omfatter diagnostikk, behandling og rehabilitering av personer som har, eller står i fare for å få langvarig funksjonshemning på grunn av sykdom eller skade, vanligvis i bevegelsesapparatet eller nervesystemet. Ved prioritering av pasienter er det ikke bare diagnose som vektlegges. Det må i tillegg vurderes hvorvidt pasienten har, eller står i fare for å få, nedsatt funksjonsevne. Funksjonsvurdering benyttes i diagnostikk og som grunnlag for senere behandling og rehabilitering.

Hvilke henvisninger som skal rettighetsvurderes

Henvisninger fra primærhelsetjenesten skal rettighetsvurderes. I tillegg skal henvisninger fra andre deler av spesialisthelsetjenesten der gjennomført avsluttet behandling ikke har ført fram (for eksempel ved komplikasjoner), rettighetsvurderes.

Prioriteringsveilederen inneholder ikke tilstander for pasienter som er henvist for øyeblikkelig-hjelp tilstander der skaden/sykdommen er av en slik art at fysikalsk medisin og rehabilitering vil være en integrert del av et forsvarlig behandlingsforløp, se Alle prioriteringsveiledere - om lov og forskrift: 3. Prioriteringsveilederne som verktøy ved rettighetstildeling.

Rettighetsvurdering senere i forløpet av sykdom eller skade

Det er ikke definert noen klar grense for hva som er skillet mellom tidlig og sent i et rehabiliteringsforløp. I prioriteringsveilederen er det et skille mellom kortere eller lengre tid enn tre måneder etter sykdom/skade. Pasientene vil for en stor del være henvist fra fastlege og skal derfor rettighetsvurderes. Mange av pasientene vil kunne ha risiko for medisinske komplikasjoner og/eller nye symptomer. Disse inkluderer følgetilstander som påvirker funksjonsnivået i det daglige og/eller livskvalitet i vesentlig grad, for eksempel smerter, spastisitet, kontrakturer og at hjelpemidler ikke lenger strekker til. Mange av tilstandene kan være av en slik art at pasienten vil få rett til nødvendig helsehjelp i form av rehabilitering.

Fysikalsk-medisinske problemstillinger i henvisningene

Henvisningene vil ofte inneholde problemstillinger som omhandler smertetilstander i muskulatur, bløtdeler eller ledd. Slike tilstander forekommer svært hyppig i befolkningen. For å bli vurdert til å ha behov for helsehjelp i spesialisthelsetjenesten bør pasienten være tilstrekkelig utredet, og gitt relevant aktivisering og rehabilitering i primærhelsetjenesten. Ved mer akutte smertetilstander er det avgjørende med informasjon om hvorvidt det foreligger symptomer eller tegn som tilsier behov for rask helsehjelp, eventuelt om det er behov for øyeblikkelig hjelp. For kroniske smertetilstander vil det som hovedregel ikke være rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Individuelle forhold kan tilsi at det i enkelte tilfeller likevel er nødvendig, se prioriteringsveileder for smertetilstander.

For nakke- og ryggsmerter med over 3 måneders varighet må det ved tegn til nerverotsaffeksjon vurderes hvorvidt tilstrekkelig utredning i øvrige spesialisthelsetjeneste er ivaretatt. Dersom det ikke er tilfelle, må pasienten få en langt kortere frist.

Innhold av helsehjelp i form av rehabilitering

Prioriteringsveilederen har lagt til grunn at pasienter som henvises til fysikalsk medisin og rehabilitering, trenger spesialisthelsetjenester i form av utredning av behandlings- og rehabiliteringsbehov. Henvisningen fra fastlege vil som oftest ikke være tilstrekkelig til å avgjøre rehabiliterings- og behandlingsforløpet.

For å kunne planlegge videre behandlingsopplegg, er det nødvendig at pasienten undersøkes av spesialist, som regel kombinert med tverrfaglig vurdering. Dersom det er uklart om pasienten har rehabiliteringspotensial, kan helsehjelpen innebære en vurdering ved poliklinikk, ambulerende team eller en kortvarig innleggelse.

Dersom det er behov for et videre behandlingsopplegg i spesialisthelsetjenesten, kan det bli i form av døgnrehabilitering, poliklinisk kontroll, dagtilbud, ambulant rehabiliteringsteam eller ved et lærings- og mestringssenter. Innleggelse i avdeling eller institusjon er aktuelt for de pasientene der faglig forsvarlighet innebærer særskilt behov for kompetanse, intensitet av tilbud eller tilgang på spesialisert utstyr for behandling eller utredning.

I mange tilfeller vil det være nødvendig med oppfølging i primærhelsetjenesten for å oppnå mål for rehabilitering. Det er derfor nødvendig med samhandling for kontinuitet og for å koordinere behandlingsforløpet.

Kostnads- og nyttevurderingene av helsehjelpen for tilstandene i prioriteringsveilederen er gjort i forhold til et poliklinisk eller dagbasert tilbud.

Pasienter som henvises for rekonvalesens/avlastning, blir vurdert til ikke å ha behov for helsehjelp i spesialisthelsetjenesten.

I prioriteringsveileder for fysikalsk medisin og rehabilitering inngår ikke tilstanden kronisk utmattelsessyndrom (CFS/ME). Det vises til IS-1944 "Nasjonal veileder. Pasienter med CFS/ME: Utredning, diagnostikk, behandling, rehabilitering, pleie og omsorg" utgitt av Helsedirektoratet i 2014. Det finnes ulike diagnosekriterier for tilstanden. Det finnes få studier om effekt av rehabilitering i denne pasientgruppen. En oppsummering av Kunnskapssenteret i 2011 ga uttrykk for både usikkerhet og marginale effekter. Det ble i 2012 opprettet en Nasjonal kompetansetjeneste for CFS/ME ved Oslo universitetssykehus. Det vises derfor til anbefalinger fra Nasjonal kompetansetjeneste. Der hvor det er symptomer og plager i tillegg til kronisk utmattelse, vises det til relevant avsnitt i prioriteringsveilederen.

 

 

Først publisert: 12. oktober 2015 Sist faglig oppdatert: 12. oktober 2015