5. Habilitering og bistand i dagliglivet

Det å yte helse- og omsorgstjenester til en person, f.eks. helsehjelp, eller andre tjenester i personens hjem, er inngripende i personens liv. Helse- og omsorgstjenester kan derfor bare gis når det foreligger et informert samtykke eller annet rettsgrunnlag. For helsehjelp framgår dette av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1. Selv om lovens krav om samtykke framgår direkte av loven bare for helsehjelp, må bestemmelsen anses for å gi uttrykk for grunnleggende rettsprinsipper også for omsorgstjenester (praktisk bistand, tilsyn mv.).

Det kreves ikke at samtykket er uttrykkelig. At en person f.eks. møter til time hos fastlegen og samarbeider om helsehjelpen, eller søker om helse- og omsorgstjenester og slipper tjenesteytere inn i hjemmet sitt, er tilstrekkelig uttrykk for samtykke, forutsatt at personen er samtykkekompetent og tilstrekkelig informert om innholdet i helsehjelpen eller tjenesten.

Hvis personen mangler samtykkekompetanse i det aktuelle spørsmålet, kan helsepersonellet/tjenesteyteren ta beslutningen om helsehjelp eller tjenester på personens vegne, så lenge personen ikke motsetter seg den aktuelle hjelpen. Enkelte særlig inngripende tiltak/tjenester vil anses som tvang etter helse- omsorgstjenesteloven kap. 9.

Personen har rett til å medvirke i valget mellom ulike tjenesteformer og behandlingsmetoder, og ved manglende samtykkekompetanse har nærmeste pårørende rett til å medvirke sammen med personen. For barn under 16 år er hovedregelen at foreldrene samtykker i helsespørsmål. For personer uten samtykkekompetanse samtykker foreldrene fram til 18 år.

Forutsetninger for et gyldig samtykke er:

• samtykkekompetanse i det aktuelle spørsmålet
• tilstrekkelig og tilpasset informasjon om det som det skal samtykkes til (informert samtykke)
• frivillighet

Samtykkekompetanse innebærer å være i stand til å:

• forstå tilpasset informasjon om valget som skal tas
• forstå hvilken hjelp som kan gis og hvorfor hjelpen er nødvendig
• forstå konsekvenser av ulike valg og hva som kan skje
• forstå hva som er fordeler og ulemper ved valgene
• bestemme seg, uttrykke valget og forstå hva det betyr å velge

Helsepersonellet som skal gi helsehjelp eller andre tjenester må, eventuelt sammen med annet kvalifisert personell, vurdere og avgjøre om en person med utviklingshemming har samtykkekompetanse i det spørsmålet som samtykket gjelder.  Dette vil være særlig viktig i tilfeller der personen motsetter seg helsehjelp eller tjenester. Ved behov skal det om mulig innhentes informasjon fra andre som kjenner personen. Hvis det framstår som åpenbart at personen, etter å ha fått tilstrekkelig god og tilpasset informasjon, ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter, må det legges til grunn at han eller hun ikke har samtykkekompetanse i det aktuelle spørsmålet. Nødvendige og relevante opplysninger knyttet til samtykkekompetanse skal dokumenteres. 

Utviklingshemming er ikke i seg selv grunnlag for å fastslå manglende samtykkekompetanse. Personens mulighet til å gi et gyldig samtykke avhenger imidlertid av tilstrekkelig beslutningsstøtte. Personen kan ha samtykkekompetanse på noen områder, men ikke andre. Samtykkekompetansen kan også variere over tid og med dagsform, og må vurderes konkret i den aktuelle situasjonen.

Ansvarlig helsepersonell skal ut fra personens kognitive funksjonsnivå, individuelle forutsetninger og behov, og tidligere erfaringer med tilsvarende eller lignende situasjoner legge forholdene best mulig til rette for at personen kan samtykke. Det skal så langt som mulig sikres at personen forstår innholdet i helsehjelpen/tjenesten. Jo nærmere den som yter beslutningsstøtte klarer å knytte valg alternativene opp til erfaringer som personen tidligere har gjort seg, desto større er sjansen for at vedkommende kan treffe et informert valg.

Informasjonen må gis på en egnet og hensynsfull måte. Ved behov må det benyttes hjelpemidler for å få gitt personen nødvendig informasjon. Graden av forståelse hos personen vil, i tillegg til grad av utviklingshemming og tidligere erfaring, kunne avhenge av:

• måten tjenesteyterne kommuniserer med personen på
• hva slags informasjon som blir gitt
• hvor mye tid som brukes på dette

En person med utviklingshemming kan ikke samtykke til tiltak som er å anse som tvang etter reglene i helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9.

Mange personer med utviklingshemming kan ha helserelaterte utfordringer med kosthold og ernæring. Eksempler er overvekt, diabetes type 2, fordøyelsesplager, næringsstoffmangler, dehydrering og underernæring. 

Helse- og omsorgstjenesten skal legge til rette for et helsefremmende kosthold og god ernæring i tråd med de generelle kostholdsrådene. Kommunen skal med utgangspunkt i individuelle ønsker og behov:

• gi tilbud om tjenester som legger til rette for at den enkelte skal ha en god ernæringsstatus og helsefremmende kosthold
• identifisere personer med en ernæringsstatus som gir økt risiko for helseplager og iverksetter målrettede forebyggende tiltak og evaluerer effekten av disse.
• identifisere personer med behov for ytterligere utredning og behandling i primær- og spesialisthelsetjenesten

Kommunen må sørge for både kompetanse blant og rutiner for opplæring av tjenesteytere. Klinisk ernæringsfysiolog bør være tilgjengelig for de ansatte i virksomheten. I kommuner som ikke har klinisk ernæringsfysiolog bør det oppnevnes en «ernæringskontakt», en ansatt  med relevant helsefaglig utdanning og kompetanse med ansvar for å legge til rette for kompetanseheving av ansatte og brukere og for individuell veiledning.

Tiltak for vektreduksjon hos personer med utviklingshemming med overvekt bør inneholde en lavkaloridiett, fysisk aktivitet og hjelp til å endre atferd (Harris 2018 og Hassan 2019).

Tilpasset materiell og verktøy, kokebøker med enkle sunne oppskrifter, filmer, atferdsavtaler, tegnøkonomisystemer osv. kan være til hjelp i opplæring og motivasjonsarbeid.  Atferdsavtaler må være frivillige både ved inngåelse og ved gjennomføring. Frisklivsentraler og virksomheter som yter tjenester til personer med utviklingshemming bør samarbeide om egne kurs til brukergruppen.

Virksomhetsleder skal sørge for at vurdering av ernæringsstatus hos tjenestemottakere tilbys ved behov, som f.eks. ved en observert vektendring, et risikofylt kosthold eller personen ber om det selv.  Ulike kartleggingsverktøy kan brukes for  vurdering av ernæringsstatus. Vektendring over tid i kombinasjon med KMI er det enkleste målet på endringer i ernæringsstatus.

Hos tjenestemottakere som vurderes å være i risiko for helseplager, skal utredning og arbeid med tiltak skje i samarbeid med fastlege, evt. andre med kompetanse, samt bruker og pårørende. Flytting fra foreldrenes hjem til egen bolig byr på utfordringer på ernæring og helseområdet som ofte krever en ernæringsplan.

Følgende bør vurderes kartlagt i arbeidet med ernæringstiltak:

• ernæringsstatus, kosthold inklusiv matpreferanser, måltidsrytme, variasjon i kosten, porsjonsstørrelser og væskeinntak
• tjenestemottakers kunnskap om kosthold og motivasjon til endring
• medisinsk diagnoser av betydning for personenes kosthold
• eventuelle spisevansker og behov for tilrettelegging av måltidene  
• eventuelle matpreferanser knyttet til religion eller livsstil
• behov for praktisk bistand og opplæring med mat og matlagning
• fysisk aktivitetsnivå
• naturlige funksjoner
• eventuell bruk av medisiner som påvirker appetitt eller magetarmfunksjon

Ved behov for klinisk ernæringsbehandling skal fastlegen henvise tjenestemottaker til opplæring og behandling i spesialisthelsetjenesten. Eksempler på problemstillinger er svelgeproblemer, spisevansker, underernæring, tannhelseproblemer, feilernæring, sykelig overvekt, diabetes og legemiddelrelaterte problemer.  For å sikre god og forsvarlig ernæringsbehandling må virksomhetsleder må sørge for gode rutiner for gjennomføring av ernæringsbehandlingen og tilstrekkelig opplæring av personalet.

Tiltak i forhold til spesielle ernæringsutfordringer bør tas inn i årlig helsekontroll hos fastlegen og eventuelt inn i individuell plan. Rollefordelingen mellom de kommunale tjenestene og fastlegen med hensyn til  ernæringsoppfølgingen bør avklares.

Kommunen skal legge til rette for at barn, unge, voksne og eldre med utviklingshemming kan være regelmessig fysisk aktive i tråd med nasjonale faglige råd om fysisk aktivitet. De som har nedsatt funksjonsnivå og helseutfordringer skal få mulighet til å være så fysisk aktive som helsetilstanden tillater. Kommunen bør se fysisk aktivitet og trening i et livsløpsperspektiv, og gi mulighet for regelmessig fysisk aktivitet og trening i alle aldre. Tiltak for fysisk aktivitet bør ses i sammenheng med ernæringstiltak (Harris 2018 og Hassan 2019).

Virksomhetsleder skal sørge for rutiner for kartlegging, opplæring av tjenesteytere og evaluering av tiltak. Den enkeltes vedtak og tiltak skal være kjent for alle aktuelle tjenesteytere. Virksomhetsleder bør sørge for at det oppnevnes tjenesteytere med spesielt faglig ansvar og en pådriverrolle i forhold til fysisk aktivitetstiltak.

Bistand til fysisk aktivitet og trening skal ta utgangspunkt i tjenestemottakers interesser og ønsker. Tiltak og hjelp for å etablere gode vaner bør inngå i en eventuell individuell plan. Ved særlige utfordringer knyttet til feilstillinger, kontrakturer, muskel-/skjelettplager eller liknende bør fysioterapeuttjenesten, ergoterapitjenesten og/eller spesialisthelsetjenesten involveres.

Kartlegging bør dekke:

• tjenestemottakers erfaringer og ønsker; hva er lystbetont, hva motiverer
• status for vaner knyttet til stillesitting, aktivitet, søvn og skjermbruk
• sansetap, mobilitet, orienteringsevne, muskel-skjelettplager mm. og betydning for aktivitet
• vurderinger av tidligere tiltak for aktivitet og trening og effekten av disse
• muligheter og ressurser i nærmiljøet, nettverket og kommunen
• behov for aktivitetskontakt/"treningskompis"

Helse- og omsorgstjenesten bør sammen med tjenestemottaker og eventuelt pårørende utforme mål, tiltak og evaluering. Mål kan for eksempel handle om redusert stillesitting og skjermbruk, opprettholdelse eller økning av fysisk funksjonsnivå, spesielle prestasjoner tjenestemottaker skal klare, eller om deltakelse eller gjennomføring av idrettsarrangementer eller gruppetreningstimer.

Tiltak kan f.eks. være avtaler om regelmessig fysisk aktivitet i hverdagen på treningssenter, svømmehall, eller turer med familie, venner, støttekontakt, osv. Tiltak bør ivareta:

• tilrettelegging, veiledning, motivasjon og støtte
• variasjon, regelmessighet og balanse mellom aktivitet og hvile
• vurdering av sikkerhet og risiko, blant annet tegn på sykdom
• transport
• evaluering og dokumentasjon

I veilednings- og motivasjonsarbeid kan tjenesteytere ta i bruk tilpasset materiell, musikk, filmer, osv.  Fysioterapeut eller annet personell med kompetanse kan veilede personalet og gi tjenestemottaker tilpasset informasjon om helsegevinstene ved fysisk aktivitet og negative helsekonsekvenser ved inaktivitet.

Virksomhetsleder må sikre at tjenesteytere oppfyller krav til kompetanse knyttet til enkelttiltak som f.eks. kommunikasjon, fysisk tilrettelegging, førstehjelp, livredningskurs, osv.  Kompetansekravene må vurderes individuelt og konkret i lys av til den enkelte tjenestemottakers situasjon. For de færreste tjenestemottakere vil det for eksempel være krav om at tjenesteyter har bestått livredningskurs i vann når man er i svømmehall med ansatt badevakt. For enkelte tjenestemottakere kan imidlertid et slikt krav være nødvendig.

Kommunen skal gjennom opplæring og veiledning legge til rette for at personer med utviklingshemming får mulighet til å ha et godt seksualliv og god seksuell helse. Ulike kommunale aktører må samarbeide om opplæring og veiledning gjennom livsløpet, eventuelt i samarbeid med habiliteringstjenesten.

Skolen skal gi tilpasset opplæring til barn og ungdom. De fleste ungdommer lærer det meste om seksualitet gjennom uformelle kanaler som venner, kjærester, prøving og feiling, film, internett osv. Barn og ungdom med utviklingshemming har behov for mer tilrettelagt og konkret opplæring fra foreldrene, helsesykepleier, skolen eller helse- og omsorgstjenesten. Temaene for opplæringen bør tilpasses den enkeltes individuelle utvikling.

Helsestasjonen kan veilede foreldre til barn med utviklingshemming om barns seksualitet og om å sette egne grenser.

Kommunen bør sørge for at alle tjenestemottakere kan få opplæring i temaene:

• kropp og seksualitet
• identitet og ulik seksuell orientering
• venner og kjærester
• seksuell nytelse alene og sammen med andre
• forståelse for egne og andres grenser i forhold til kropp og seksualitet
• betydningen av samtykke
• nettvett ved bruk av mobil, internett og sosiale medier
• graviditet, prevensjon, rett til sterilisering
• kjønnssykdommer

Helse- og omsorgstjenestene skal være preget av toleranse og åpenhet om seksualitet. Virksomhetsleder må sørge for at det er mulig for tjenestemottakere å ha et seksualliv ved f.eks. å legge til rette for privatliv og besøk.  Ved behov for mer spesialisert bistand, som f.eks. anskaffelse og/eller bruk av seksualtekniske hjelpemidler, eller annen konkret praktisk opplæring og veiledning, bør kommunen sørge for spesialkompetanse.

Helse- og omsorgstjenesten bør sørge for at tjenestemottakerne får råd og veiledning fra tjenesteytere som har kompetanse på området og som tjenestemottakerne kjenner godt og er trygge på. Det er viktig at tjenesteytere er lydhøre og gir mulighet for at personer med utviklingshemming kan ta opp spørsmål rundt sin egen kropp, seksualitet og livssituasjon.  Viktige tema er opplæring i og tilgang til langtidsvirkende reversibel prevensjon (LARC) og rett til sterilisering. Habiliteringstjenesten kan legge til rette for samtaler om det å bli forelder og om prevensjon.

Personer med utviklingshemming kan være sårbare for å utvikle problematisk eller skadelig seksuell atferd. Misforståelser i sosiale og seksuelle situasjoner kan føre til at tjenestemottakere begår overtramp eller overgrep, eller sosialt upassende, utagerende eller aggressive handlinger overfor seg selv eller andre.

Virksomhetsleder bør sørge for opplæring av tjenesteytere om utviklingshemming og skadelig seksuell atferd. Ved situasjoner og problemstillinger hvor virksomheten ikke har kompetanse på området, må tjenesten sørge for å innhente veiledning og bistand fra spesialisthelsetjenesten.

Tjenesteytere skal ha kunnskap om opplysningsplikten til politiet og om avvergelsesplikten.

Kommunen skal forebygge at rusrelaterte helseproblemer og skader oppstår og utvikler seg hos ungdom, voksne og eldre personer med utviklingshemming.

Forebyggende arbeid kan blant annet innebære etablering av attraktive rusfrie aktiviteter og møteplasser. Barn og unge bør få tilrettelagt informasjon og kunnskap om skadevirkninger ved bruk av alkohol og andre rusmidler. Kommunen kan samarbeide med frivillige organisasjoner der det er naturlig og hensiktsmessig. 

Ved mistanke om rusmiddelbruk hos barn og unge skal helse- og omsorgstjenesten ta kontakt med familien. Tjenesteytere som arbeider med barn og unge skal ha kunnskap om opplysningsplikten til barnevernstjenesten og om avvergelsesplikten.

Ved mistanke om helseskadelig rusmiddelbruk eller rusavhengighet hos voksne tjenestemottakere bør virksomhetsleder sørge for en innledende samtale og kartlegging med tjenestemottaker og eventuelt pårørende. Primærkontakt eller en annen som har en tillitsrelasjon til tjenestemottaker bør ta initiativ til samtalen.

Utredning og eventuelt behandling av rusmiddelproblemer skal skje ved henvisning fra fastlegen og i samarbeid med psykisk helse- og rustjeneste i kommunen, habiliteringstjenesten, psykisk helsevern eller tverrfaglig spesialisert rusbehandling i spesialisthelsetjeneste. Ved mistanke om psykisk lidelse, skal fastlegen henvise til spesialisthelsetjenesten.  En tverretatlig ambulerende tilnærming kan gi klare rammer, tett og lang oppfølging.

I samarbeid med tjenestemottaker bør spesialisthelsetjenesten, fastlegen og den kommunale helse- og omsorgstjenestene utarbeide en behandlingsplan med mål, tiltak og kriseplan. Målene må være konkrete og tilpasset tjenestemottakers kognitive nivå. For å oppleve mestring bør målene være lett oppnåelige, spesielt i de første ukene og månedene av behandlingen.

Barn, unge, voksne og eldre personer med utviklingshemming har forhøyet risiko for å bli utsatt for vold og overgrep (Grøvdal, 2013).

Kommunen skal forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep. Kommunen må sørge for at ansatte som møter personer med utviklingshemming har kunnskap om beskyttelses- og risikofaktorer, tegn og signaler, slik at de tidlig kan identifisere personer i en risikosituasjon. Dette gjelder ansatte i barnehage, skole, helsestasjon, skolehelsetjeneste, helsestasjon for ungdom, fastleger, tannhelsepersonell og øvrige helse- og omsorgstjenester.

Forebyggende tiltak overfor barn, unge og voksne med utviklingshemming kan bl.a. være:

• tilrettelagt informasjon om og tydelige holdninger til hva som er ulovlig
• tilpasset kurs om kropp og identitet, venner og kjærester, seksualitet og samliv
• opplæring i det å beskytte seg mot overgrep og si ifra hvis en er blitt utsatt for overgrep
• god veiledning og avlastning til foreldre og andre pårørende med omsorgsoppgaver

Virksomhetsleder skal sørge for nødvendige rutiner for hvordan tjenesteytere skal og kan handle ved bekymring eller mistanke om overgrep. Rutinene kan inneholde følgende punkter:

• systematisk observasjon og dokumentasjon av tegn og signaler som gir bekymring
• samtale med tjenestemottaker, og eventuelt pårørende om situasjoner med bekymring
• samtaler i tjenesten eller i kommunen der tjenestemottaker blir anonymisert
• kartlegging og oppfølging etter samtykke
• rutiner for bekymringsmelding til barnevernstjenesten og politiet

Når en tjenestemottaker forteller om overgrep, skal tjenesteyter ta personen på alvor. Tjenesteyter har plikt til å sørge for at personen får fortelle hva som har skjedd. Ved mistanke om overgrep skal tjenesteyter ta kontakt med overgrepsmottak, barneavdeling ved sykehuset eller Statens barnehus.

Virksomhetsleder skal sørge for at tjenesteytere har kunnskap om opplysningsplikten til politiet og avvergelsesplikten, jf. helsepersonelloven § 31.

Forekomsten av utfordrende atferd er større blant personer med utviklingshemming enn i befolkningen for øvrig. Utfordrende atferd kan defineres som kulturelt avvikende atferd som er så intens, hyppig forekommende eller langvarig at den fysiske sikkerheten til personen selv eller andre er alvorlig truet, eller at den i stor grad begrenser eller hindrer tilgang til vanlig sosial deltakelse i samfunnet (Emerson, 2001). Eksempler på utfordrende atferd er selvskading, ødeleggelse av gjenstander, angrep på andre/vold mot andre, skadelig seksualisert atferd eller passivitet som hindrer deltakelse.

Utfordrende atferd skyldes som regel et samspill mellom miljøfaktorer og personlige sårbarhetsfaktorer. Utviklingshemming rammer kognitive funksjoner som kan innebære lavere terskel for å reagere med f.eks. vold mot seg selv eller andre ved stress, usikkerhet, opplevd press og andre former av belastninger. Det er viktig å forstå årsaken til den utfordrende atferden, gjøre gode kartlegginger og legge disse til grunn for arbeidet.

Kommunen skal i det forebyggende arbeidet:  

• gi tilbud om tilrettelagte tjenester med respekt for den enkeltes fysiske og psykiske integritet og så langt som mulig i overensstemmelse med tjenestemottakerens selvbestemmelsesrett
• identifisere tjenestemottakere som er i ferd med å utvikle atferdsproblemer og tilby målrettede forebyggende tiltak og evaluere effekten av disse.
• identifisere tjenestemottakere med behov for ytterligere utredning og tiltak i primær- og spesialisthelsetjenesten

Forebygging av utfordrende atferd forutsetter nødvendig fagkompetanse og faglig skjønn hos helse- og omsorgspersonell.  Virksomhetsleder må sørge for nødvendig opplæring og veiledning av tjenesteyterne. Andre organisatoriske forutsetninger er kontinuitet og forutsigbarhet i tjenesteytingen. Antall tjenesteytere i turnus rundt den enkelte tjenestemottaker bør være lavt. Kommunen bør unngå unødige deltidsstillinger og arbeide for minst mulig utskiftning av tjenesteytere.

Det forebyggende arbeidet bør starte tidlig og være koordinert. Kommunen må sørge for tilstrekkelig avlastende hjelpetiltak for familien. Det må legges til rette for et tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid mellom helsestasjon, fastlege, barnehage, skole, avlastningstjenesten, spesialisthelsetjenesten og andre aktører.

Ved arbeid med kartlegging, utforming av mål, tiltak  og evaluering bør helse- og omsorgstjenesten sørge for å:

• involvere tjenestemottaker og eventuelt nærmeste pårørende og verge
• involvere aktuelle aktører og arenaer, som hjemmet, barnehage, skole, avlastning, arbeidsplass, dagaktivitetstilbud, transport
• knytte arbeidet opp mot individuell plan der dette er aktuelt

Ved utvikling av en bekymringsfull atferd, bør helse- og omsorgstjenesten tilby tjenestemottaker en kartlegging og vurdering. Tilnærminger til kartlegging, tiltak og evaluering er vernepleiernes arbeidsmodell og sjekkliste for målrettet tiltaksarbeid (Løkke og Salthe, 2012). For å avgjøre om atferden er bekymringsfull og/eller utfordrende, er det nødvendig at flere tjenesteytere, personen selv og eller pårørende er med. Kartleggingen bør dekke forekomst og omfang av atferden, grad av alvorlighet/farlighet og risiko. Kartleggingen bør lede frem til flere ulike forklaringer på årsaken til atferden (Strømgren, 2014). Tjenesten bør benytte anerkjente kartleggingsmetoder, som funksjonelle analyser (Institute for Health and Care Excellence, 2015;  Socialstyrelsen, 2018).

Hvis helse- og omsorgstjenesten vurderer at atferden kan ha sammenheng med somatisk eller psykisk sykdom, smerter, søvnproblemer eller liknende, bør fastlegen involveres. Fastlegen bør samarbeide med spesialisthelsetjenesten om videre behandling. Tiltak bør prøves ut i prioritert rekkefølge etter tjenestemottakers ønsker, kost-nytte-vurderinger, og vurderinger av effekt på livskvalitet.

Eksempler på tiltak er:

• miljørettede tiltak – forutsigbarhet, kultur, redusere støy, tiltak i bolig, arbeidsplass, etisk refleksjon
• organisatoriske tiltak – opplæring/kompetanseheving, bemanning
• familieorienterte tiltak – foreldreveiledning alene eller i gruppe
• individrettede tiltak, som behandling av somatisk eller psykisk sykdom, sosial ferdighetstrening, funksjonell kommunikasjonstrening, dagsplaner, atferdsavtaler og psykoedukasjon
• atferdspesifikke tiltak – bygger på funksjonelle analyser
• reaktive tiltak – de-eskalering, passive vergeteknikker/posisjonering

Mål for tiltak bør være spesifikke, målbare, attraktive, realistiske, tidsbestemte og mulig å evaluere. Virksomhetsleder må sørge for nødvendige rutiner for evaluering og registrering av effekt av tiltak. Tidsbruken til registrering bør stå i forhold til alvorlighetsgraden av den utfordrende atferden.

Helse- og omsorgstjenesten må følge med på uforutsette atferdsendringer eller negative konsekvenser av tiltakene. Eksempler er mistrivsel, isolering, økning i atferden man forsøker å behandle eller andre utfordrende atferder. Tjenesten må også følge med på om det utvikler seg en krise hos familie eller støtteapparat.

Registreringene bør danne grunnlag for analyse og dialog om tiltakene. Eksempler på spørsmål er:

• i hvilken grad er målene nådd?
• hvilke årsakshypoteser blir bekreftet, hvilke blir avkreftet?
• i hvilken grad er tjenestemottaker, pårørende og andre tilfreds med situasjonen?
• bør tiltak(ene) justeres eller avsluttes?

I arbeidet med utfordrende atferd må kommunen vurdere om det er behov for å fatte vedtak etter kapittel 9 i helse- og omsorgstjenesteloven.

Kommunen bør ta i bruk hjelpemidler og velferdsteknologi for å fremme selvstendighet og tilrettelegge for økt mestring hos personer med utviklingshemming i alle aldre. Barn skal få mulighet til deltakelse i lek, læring og hverdagsaktiviteter. For ungdom, voksne og eldre kan teknologien bidra til en aktiv hverdag, mestring og selvstendighet. Eksempler er varslings- og lokaliseringsteknologi, kommunikasjonshjelpemidler, digitalt tilsyn og informasjons- og kommunikasjonsteknologi, digitale dagsplaner, huskelister og påminnelser, tjenestemottakers bruk av digitale løsninger, sosiale medier, osv.

Virksomhetsleder skal sørge for samarbeid med relevante aktører som barnehage, skole, NAV, og hjelpemiddelsentralen. Helse- og omsorgstjenesten bør se bruk av teknologi i et livsløpsperspektiv, og nytten for tjenestemottakere i ulike faser av livet. Kommunen bør veilede foreldre til barn med utviklingshemming om mulighetene og regelverket knyttet til teknologi.

Virksomhetsleder må sørge for at tiltaksplaner for den enkelte har klare beskrivelser av mål, tiltak og evaluering. Virksomheten må sørge for nødvendig brukermedvirkning og bør undersøke blant annet:

• om tjenestemottakers behov kan møtes med teknologi
• aktuell teknologi og oppfølging av denne
• juridisk regulering av aktuell teknologi, inkludert personvern
• krav til dokumentasjon og registrering
• organisatoriske forutsetninger og konsekvenser av teknologien
• behov for opplæring

Hjelpemidlene og teknologien bør kunne brukes på alle arenaer der tjenestemottakerne oppholder seg. Samme elektroniske dagsplan bør for eksempel kunne brukes både på skolen og i hjemmet.

Tjenestemottaker og pårørende må gis nødvendig veiledning, hjelp og oppfølging i bruk av teknologien.

Bruk av inngripende teknologi overfor personer med utviklingshemming skal besluttes i samsvar med reglene i helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9.

Kommunen bør bidra til at personer med utviklingshemming kan mestre sin personlige økonomi gjennom livsløpet.

Skolen og avlastningstjenesten kan samarbeide med foreldrene om å gi barna og ungdommen kunnskap om bruk av penger, hva ting koster, sparing, osv.

Helse- og omsorgstjenesten bør tilby tjenestemottakere over 18 år opplæring og praktisk bistand for å mestre egen økonomi, eventuelt i samarbeid med pårørende, verge og NAV.

Helse- og omsorgstjenesten kan bistå med blant annet:

• opplæring og støtte til å styre egen økonomi  
• motivering til forbruk i samsvar med egne muligheter, mål og ønsker
• hjelp og støtte til å ta egne valg om kjøp av varer og tjenester
• rent praktisk hjelp til å betale regninger, betale i butikk

I de tilfellene slike støttetiltak ikke er tilstrekkelig eller hensiktsmessig kan vergemål være et alternativ. For personer som har oppnevnt verge på det økonomiske området, bør helse- og omsorgstjenesten sammen med personen og vergen avklare roller, ansvar og oppgaver. Vergen har hovedansvaret for å gi hjelp i personlig økonomiske spørsmål. Vergen kan gi råd og veiledning om hvordan økonomien kan styres på best mulig måte. Vergen kan, avhengig av mandatet, betale regninger, inngå eller avslutte avtaler, søke om tjenester eller klage på offentlige vedtak.

Virksomhetsleder må sørge for sikre rutiner for å innhente fullmakter og for håndtering av tjenestemottakernes penger. Bankenes kontoavtaler gir av sikkerhetsgrunner ikke adgang til at den som eier en konto kan overlate kort og passord til andre.  Bankene har formaliserte fullmaktsordninger som personen selv eller vergen må bruke for at andre skal få tilgang og disposisjonsrett til personens konto.