Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

Helsekompetanse – kunnskap og tiltak

Lav helsekompetanse er en samfunns- og helsepolitisk utfordring. Det er gjennomført en nasjonal kartlegging av befolkningens helsekompetanse. Tiltak for å øke helsekompetansen kan være både individrettet og systemrettet.

Hva er helsekompetanse

Helsekompetanse ble i 2019 for første gang etablert som det norske begrepet for «health literacy», med den norske definisjonen:

Helsekompetanse er personers evne til å finne, forstå, vurdere og anvende helseinformasjon for å kunne treffe kunnskapsbaserte beslutninger relatert til egen helse. Det gjelder både beslutninger knyttet til livsstilsvalg, sykdomsforebyggende tiltak, egenmestring av sykdom og bruk av helse- og omsorgstjenesten.

Vi skiller mellom individuell og systemrettet helsekompetanse:

  • Individuell helsekompetanse er individets evne til å finne, forstå og bruke helseinformasjon; for eksempel til å fylle ut helseskjemaer, finne, forstå og bruke relevant helseinformasjon, eller forstå og bruke helsevesenet.
  • Systemrettet helsekompetanse er systembaserte elementer som påvirker individers helsekompetanse indirekte. Eksempler kan være hvordan folkehelsearbeidet og helsetjenesten organiseres, og tilgjengelige retningslinjer og hjelpemidler. (ACSQHC 2014a).

Hvorfor helsekompetanse er viktig

Det er et nasjonalt mål å skape pasientens helsetjeneste, som innebærer at pasientene skal få mulighet til å være aktiv deltaker i egen helse og behandling. Det betyr å bli lyttet til, å kunne ta valg i samråd med behandler om hvilke tiltak som skal settes i verk, sette egne mål og bruke egne ressurser for å mestre hverdagen. For å nå dette målet må pasienter og brukere ha kunnskap og muligheter til å ivareta helsen sin på best mulig måte, og tjenester og forvalting må ivareta en befolkning med ulik grad av helsekompetanse, språkkompetanse og digitalkompetanse.

Behovet for helsekompetanse er økende, blant annet fordi det i takt med at moderne medisin blir stadig mer kompleks, og med det høyere krav til pasienten som aktiv deltaker i egen helse. Samtidig blir vi stadig mer eksponert for påstander og informasjon om kropp og helse av varierende kvalitet gjennom media, reklame og sosiale medier, og det kan være vanskelig å navigere i mylderet av helseinformasjon fra ulike aktører med ulike interesser.

Økt fokus på helsekompetanse kan dermed blant annet bidra til å bedre den enkeltes evne til å ta gode helsefremmende og sykdomsforebyggende valg, hindre sykehusinnleggelse, sikre riktig medisinering, rett bruk av helsetjenesten, adekvat behandling av egen og pårørendes lidelse eller sykdom, og forebygging av mulige tilbakefall eller følgesykdommer 1 2 3.

Helsekompetanse styrker evnen til å mestre ulike situasjoner gjennom hele livet, både som bruker av helse- og omsorgstjenesten, som person med og uten økt risiko for å utvikle sykdom og som frisk person som skal forholde seg til helseinformasjon og tiltak for å opprettholde, bedre eller bevare helsen.

I likhet med at samfunnet digitaliseres, blir også helse- og omsorgstjenesten mer digital. Dermed blir også folks digitale helsekompetanse viktigere. Dette omfatter alt fra det å søke opp, finne, forstå, vurdere og anvende helseinformasjon fra elektroniske kilder til å kunne bruke elektroniske verktøy i oppfølging av egen sykdom.

Måling av befolkningens helsekompetanse

Å måle helsekompetansen i befolkningen er nødvendig for å understøtte og bedre tjenesters og myndigheters arbeid med å utvikle målrettede tiltak for å styrke helsekompetansen i befolkningen. Kunnskap om befolkningens helsekompetanse danner et viktig grunnlag for beslutninger om planlegging, utvikling, implementering og evaluering av informasjons- og kommunikasjonstiltak rettet mot helsekompetanserelaterte utfordringer i samfunnet.

Nasjonale målinger

I 2020 ble det for første gang gjennomført en nasjonal kartlegging av befolkningens helsekompetanse, The Health Literacy Survey (HLS19). Data ble samlet fra et tilfeldig og representativt utvalg på 6.000 personer fra fylte 16 år.I 2021 ble HLS19, del 2 gjennomført. Undersøkelsen samlet inn data fra fem utvalgte innvandrergrupper med følgende statsborgerskap og/eller fødested: Pakistan, Polen, Somalia, Tyrkia eller Vietnam.

Resultatene viste blant annet at 1 av 3 var på eller under det laveste nivået (nivå 1) for generell helsekompetanse. Personer som skårer på eller under dette nivået, kan mangle sentrale ferdigheter til å imøtekomme forventninger i helsesystemet generelt og i den enkelte helsetjenesten spesielt. Undersøkelsen viste også at en betydelig andel synes det er vanskelig å navigere i helsevesenet. Mange oppga utfordringer med å finne informasjon om hvordan psykiske problemer kan håndteres.

Resultater fra HLS19, del 2 viser at mange innvandrere har tilsvarende store utfordringer knyttet til å finne, forstå, vurdere og anvende helseinformasjon, spesielt knyttet til å finne informasjon om behandling av sykdommer. I de fleste innvandrerutvalgene var lav generell helsekompetanse forbundet med lav utdanning og lav økonomisk status.

Hvordan vi kan bedre befolkningens helsekompetanse

Det finnes ulike tiltak og virkemidler for å øke helsekompetansen. Disse kan deles inn i individrettede tiltak som retter seg direkte mot hele eller deler av befolkningen, eller systemrettede tiltak som indirekte påvirker folks helsekompetanse.

Individrettede tiltak

Individrettede tiltak handler om å styrke individers helsekompetanse direkte. Dette gjelder både tilbud rettet mot hele befolkningen og mot ulike risikogrupper/pasientgrupper. Tiltak på befolkningsnivå kan for eksempel være ulike kampanjer og økt tilgjengelighet av kvalitetssikret helseinformasjon på internett som helsenorge.no, helsebiblioteket.no og ung.no. Ulike former for pasientopplæring, kurs og veiledning er eksempler på tiltak som retter seg direkte mot brukerne med hensikt å øke individets helsekompetanse.

Systemrettede tiltak

Systemrettede tiltak har ofte en indirekte påvirkning på individers helsekompetanse og retter seg mot strukturelle endringer i helsetjenesten. Det kan dreie seg om hvordan helse- og omsorgstjenestene organiseres for at brukere enkelt skal klare å finne frem til riktig tilbud, eller hvordan informasjon muntlig og skriftlig formidles og tilpasses brukernes helsekompetanse.

Nasjonal innsats

Strategi for å øke helsekompetansen i befolkningen

I 2020 fikk Helsedirektoratet i oppdrag å operasjonalisere Strategi for å øke helsekompetansen i befolkningen 2019-2023 (regjeringen.no), med hovedmål om at helsekompetanse i løpet av strategiperioden er et inkorporert aspekt og tenkning i planlegging, utvikling, implementering og evaluering av helse- og omsorgstjenestene, samt folkehelsearbeidet, på alle tjeneste- og forvaltningsnivå.

Operasjonaliseringen har følgende målområder og delmål:

Målområde 1: Helsekompetanse i alt vi gjør

  • Helsekompetanse skal være integrert i alle Helsedirektoratets prosesser

Målområde 2: Kunnskapsbasert utvikling

  • Brukeren først. Forvaltningen og tjenestene samarbeidet med pasient- og brukerorganisasjoner for å øke helsekompetansen i befolkningen.
  • Myndighetene skal ha tilstrekkelig kunnskap om og innsikt i befolkningens helsekompetanse, og om helsekompetansevennlige organisasjoner.
  • Helsekompetanse skal inkluderes i helse- og sosialfaglige og andre relevante utdanningsløp.

Målområde 3: Likeverdige tjenester

  • Helse- og omsorgstjenester tar høyde for ulik grad av helsekompetanse i befolkningen, inkludert digitalkompetanse.

Strategi for å øke helsekompetansen i befolkningen 2019-2023 tar sikte på å øke helsekompetanse i den generelle befolkningen, og retter seg primært mot helse- og omsorgspersonell, beslutningstakere og ledere i helse- og omsorgstjenesten, samt pasient- og brukerorganisasjoner. Dette krever omfattende og systematisk endring i etablerte strukturer i tjenester og forvaltning kontinuerlig og over tid, slik at helsekompetanseaspektet innlemmes i varige strukturer

Strategien peker blant annet ut noen utfordringsområder hvor helsekompetanse spiller en viktig rolle:

  • Legge til rette for at pasienter og brukere enkelt skal kunne finne fram i og forstå helsesystemene og behandlingstilbud.
  • Legge til rette for at pasienter, brukere og pårørende kan finne, vurdere, forstå og bruke helseinformasjon, inkludert hvilke rettigheter som gjelder til enhver tid.
  • Legge til rette for at den digitale utviklingen foregår slik at den ikke forsterker digitalt utenforskap.
  • Treffe målgrupper med tilpassede kampanjer i ulike kommunikasjonskanaler. Budskapet og formidlingsmåte må tilpasses målgruppens helsekompetanse, digitalkompetanse og språkkompetanse.
  • bevisstgjøre helse- og omsorgspersonell på pasienters og brukeres helsekompetanse, sin rolle i å øke pasientens helsekompetanse og tilpasse kommunikasjonen til mottakers evne til å håndtere og bruke informasjonen.

Nordiske og internasjonale samarbeid om helsekompetanse

Norske helsemyndigheter er en del av en rekke internasjonale nettverk og samarbeid innen helsekompetanse. Her er noen av de viktigste.

Nasjonalt forskningsnettverk for helsekompetanse (HELINOR)

HELINOR er et norsk forskningsnettverk for helsekompetanse som ble etablert i 2021. Nettverket har medlemmer fra store forskningsinstitusjoner i hele landet. Medlemmene har bakgrunn fra forskjellige fagområder og forsker med ulike metoder på mange ulike tematikker relatert til helsekompetanse. Helsedirektoratet deltar i nettverket og er representert i nettverkets styre.

Nordisk helsekompetansenettverk for helsemyndighetene

Det ble i 2020 etablert et nordisk helsekompetansenettverk av og for helsemyndigheter i de fem nordiske landene; Norge, Sverige, Danmark, Finland og Island. Formålet med nettverket er å styrke samarbeidet mellom de nordiske landene på helsekompetanseområdet. Nordens velferdssenter under Nordisk ministerråd har sekretariatsfunksjonen og nettverkets formannskap følger formannskapet i Nordisk ministerråd.

Internasjonalt nettverk og samarbeid

Helsedirektoratet er medlem av det WHO-EHII tilknyttede nettverket «Action Network on Measuring Population and Organisational Health Literacy» (M-POHL). Nettverket ble etablert i 2018.

Formålet med å delta i M-POHL og følgelig gjennomføre samarbeidsprosjektet «Health Literacy Population Survey 2019 – 2021» (HLS19), er å etablere et gyldig og pålitelig kunnskapsgrunnlag om helsekompetanse i den norske befolkningen og i europeiske befolkninger.

Med bakgrunn i en samarbeidsavtale mellom Norge og M-POHL, inngikk Helsedirektoratet, OsloMet og Høgskolen i Innlandet (HINN) en samarbeidsavtale om gjennomføringen av HLS19. Avtalen omfatter deltakelse i M-POHL, gjennomføring av HLS19 i Norge, innsamling og analyse av nasjonale data, samt bidrag til analyser og rapportering av internasjonale data.

 

--------------

(1) Pettersen, K.S., Jenum, A.K. (2014). Hva betyr lav "health literacy" for sykepleiernes helsekommunikasjon? Sykepleien Forskning, 9(3), 272-80.

(2) OECD (2013). Skilled for Life? Key Findings from the Survey of Adult Skills.

(3) Taggart, J., Williams, A., Dennis, S., Newall A., Shortus, T., Zwar, N., et al. (2012). A systematic review of interventions in primary care to improve health literacy for chronic disease behavioral risk factors. BMC family practice, 13(1):49.

Først publisert: 20.01.2021 Sist faglig oppdatert: 16.02.2021 Se tidligere versjoner