Resultater
I 2022 fikk nær 51 000 personer i alderen 65 år og eldre utlevert mer enn 365 definerte døgndoser (DDD) vanedannende legemidler på apotek etter resept fra allmennlege. Dette tilsvarer 4,8 prosent av den eldre befolkningen i Norge. Andelen eldre med mye vanedannende legemidler fra allmennlege har gått gradvis ned over tid nasjonalt.
Andelen med mye vanedannende varierer en del mellom fylkene. I 2022 var andelen lavest i Troms og Finnmark med 3,0 prosent, mens andelen var høyest i Agder med 7,1 prosent. Den fylkesvise variasjonen har vedvart over tid, men det har vært en nedgang over tid i alle fylker.
Brutt ned på kommunenivå er variasjonen større. For kommuner med 5000 innbyggere eller flere varierer andelen med mye vanedannende legemidler fra 1,1 til 9,7 prosent i 2022.
I tillegg til rekvirering av mye legemidler, måles andelen eldre som har fått minst én resept på vanedannende legemidler fra allmennlege. I 2022 fikk 33,4 prosent av alle eldre, tilsvarende rundt 350 000 personer, vanedannende legemidler på resept fra allmennlege. Andelen elder med minst én resept har blitt gradvis redusert fra 2010 til 2019, etterfulgt av et fall i 2020 og 2021 og så en liten økning igjen i 2022.
Indikatoren viser også andel eldre som har som har fått mye av fire utvalgte undergrupper av vanedannende legemidler. For de tre legemiddelgruppene angstmidler, sovemidler og svake opioider er grensen for hva som vurderes som mye satt til 100 DDD per år. Andelen som brukte mye sovemidler var høyest. I 2022 fikk 10,7 prosent, eller rundt 113 000 eldre minst 100 DDD på resept fra allmennlege. Andelen har blitt redusert over tid for alle de tre legemiddelgruppene.
For legemiddelgruppen sterke opioider er grensen for mye satt til 36 DDD per år. Personer som får sterke opioider i forbindelse med palliativ behandling i livets sluttfase inngår ikke i beregningen for dette måltallet. I motsetning til de øvrige legemiddelgruppene har andelen eldre som har fått mye sterke opioider på resept fra allmennlege ikke blitt redusert over tid. De siste 6 årene har andelen holdt seg på rundt 1,3 prosent. I 2010 var andelen 0,8 prosent.
Forbehold ved tolkning
Kun rekvireringer fra allmennlege er med, det vil si at rekvireringer i spesialisthelsetjenesten ikke vises. Den totale rekvireringen av vanedannende legemidler til eldre i en kommune kan derfor være høyere enn det som kommer frem av statistikken.
Medisiner som deles ut på sykehjem er heller ikke inkludert, da utleveringer på individnivå i sykehjem ikke inngår i Legemiddelregisteret. Datagrunnlaget beskriver derfor kun legemiddelbruken blant de eldre som klarer seg hjemme, altså hos de friskeste eldre. Dette gjør at tallene fra Legemiddelregisteret kan gi feilaktig anslag for andel brukere i de eldste aldersgruppene.
Allmennlege defineres som en lege som hovedsakelig benytter ICPC-2-diagnosekoder ved rekvirering av legemidler på blå resept. Denne definisjonen er ikke helt presis. Dersom det forekommer tilfeller hvor allmennlege i hovedsak har benyttet diagnosekoder fra ICD-10 systemet, vil legen ikke telles med som allmennlege i statistikken.
Kun legemidler som har blitt hentet ut fra apotek er inkludert i indikatoren. Legemidler som har blitt rekvirert, men ikke hentet ut, inngår ikke. Alle DDD av aktuelle ATC-koder som blir hentet ut fra apotek inngår i beregningene, uavhengig av om legemidlene er tatt i bruk eller ikke.
Selv om legemidler utdelt på sykehjem ikke er med i statistikken, så inngår beboere på sykehjem i befolkningsgrunnlaget som benyttes for å beregne andel. Befolkningsgrunnlaget er hentet fra SSB, og er lik alle personer i alderen 65 år og eldre. Dette innebærer at beboerne på sykehjem inngår i nevner, men ikke i teller ved beregning av indikatoren.
I små kommuner kan den tilfeldige variasjonen være stor. I tillegg vil flere av de overnevnte feilkildene kunne slå mer ut i små kommuner. Resultatene bør derfor tolkes med forsiktighet.
Grunnet personvernhensyn vises det kun data for kommuner med 5000 innbyggere eller flere. I tillegg vises det ikke verdier for måltall hvor antall pasienter eller rekvirenter er lavere enn 5. I tilfeller hvor det ikke oppgis data for en kommune på kommunenivå, vil data for kommunen inngå i hele landet og for fylket.
Statistikken tar utgangspunkt i pasientens bostedskommune, legens praksiskommune vises ikke.
Om indikatoren
Bruken av vanedannende legemidler øker med alderen og kan gi opphav til legemiddelrelaterte problemer. Legemiddelmetabolismen endres med alderen og eldre er mer utsatte for bivirkninger av vanedannende midler, som fall og kognitiv svekkelse. Eldre bruker ofte flere legemidler samtidig, noe som øker risikoen for bivirkninger og uhensiktsmessig behandling. Indikasjon for vanedannende legemidler bør derfor vurderes nøye hos eldre.
Fastlegen har hovedansvaret for å ordinere og rekvirere vanedannende legemidler til sine listepasienter utenfor institusjon. En legemiddelindikator som følger med på allmennlegens rekvireringspraksis av vanedannende legemidler til eldre kan benyttes som et verktøy til å belyse problematikken rundt høyt legemiddelbruk hos eldre.
Denne indikatoren måler hvor stor andel av den eldre befolkningen som fått utlevert mye vanedannende legemidler på apotek etter resept fra allmennlege i løpet av et år. Vanedannende legemidler defineres som alle legemidler i gruppe A og B, både med og uten markedsføringstillatelse. Legemidler i reseptgruppe A og B omfatter sovemidler, angstdempende midler, sentralvirkende smertestillende midler (opioider), sentralstimulerende midler (ADHD), midler til behandling av opioidavhengighet, hostestillende midler, samt enkelte legemidler mot epilepsi og migrene, og anestesimidler. Rekvirering av mye vanedannende legemidler defineres som en total rekvirering på minst 365 definerte døgndoser (DDD) i løpet av et kalenderår.
For å gi et mer overordnet bilde av rekvirering av vanedannende til eldre, viser indikatoren også hvor stor andel eldre som har fått minst én resept på vanedannende legemidler fra allmennlege i løpet av et år.
I tillegg måles rekvirering av fire utvalgte undergrupper av vanedannende legemidler separat. Grensen for hva som vurderes som mye legemidler er satt til 100 DDD per kalenderår for gruppene svake opioider, sovemidler og angstmidler. For gruppen sterke opioider er grensen satt til 36 DDD per kalenderår. Personer som har fått sterke opioider i forbindelse med palliativ behandling i livets sluttfase er ekskludert fra beregningen av andel eldre som har fått mye sterke opioider.
Selv om mye legemidler kan være riktig for den enkelte pasient, vil variasjon mellom kommuner kunne gi rom for refleksjon over mulig uhensiktsmessig rekvirering.
Målsetningen med indikatoren er å redusere bruk av vanedannende legemidler hos den eldre befolkningen.