Formål og målgruppe
Formålet med rundskrivet er å gi informasjon om hvordan helse- og omsorgstjenesten og politiet kan samarbeide om å sørge for nødvendig helsehjelp til arrestanter i politiarrest. Rundskrivet beskriver sentrale ansvarsforhold og gir praktisk informasjon om håndteringen av helsehjelp, herunder betaling for helsehjelp og legemiddelhåndtering.
Hovedmålgruppen for rundskrivet er ledere og helsepersonell ansatt i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Videre er rundskrivet relevant for ledere og helsepersonell i helseforetakene og i den offentlige tannhelsetjenesten.
Rundskrivet må sees i sammenheng med Instruks for politiets arrester (arrestinstruksen) , utgitt av Politidirektoratet (RPOD-2023-16) (krever innlogging). Instruksen gjelder for alle som i tjeneste for politiet utfører oppgaver i eller i tilknytning til politiets arrester eller har ansvar knyttet til bruk av politiets arrester. Instruksen beskriver hvordan oppholdet i arresten skal gjennomføres, herunder omtale av innsettelsen og den praktiske gjennomføringen av arrestoppholdet og hvordan arrestens personell skal sørge for ivaretakelse av arrestantens helsetilstand. Nærmere regler om bruken av og forholdene i politiarrest er regulert i forskrift om bruk av politiarrest og i politiinstruksen kapittel 9.
På grunn av sammenhengen med arrestinstruksen, anses dette rundskrivet også relevant for ansatte i politiet som utfører oppgaver i eller i tilknytning til arresten eller som på ulike måter har ansvar for politiarrest.
Bakgrunn
Rundskrivet er utarbeidet av Helsedirektoratet, i samarbeid med Politidirektoratet, på bakgrunn av en anmodning fra Politidirektoratet om å utarbeide sentrale retningslinjer for organisering av helsetjenesten for arrestanter i politiarrest. Erfaringene viste lokale variasjoner i hvordan arrestanters rett til nødvendige helsehjelp ble ivaretatt.
Helsedirektoratet ledet en arbeidsgruppe med representanter fra Helsedirektoratet, Politidirektoratet og tre politidistrikter som utarbeidet et utkast til veileder om helsetjenester til arrestanter i politiarrest. Utkastet til veileder ble sendt på høring, og vi mottok 13 høringsinnspill.
Helsedirektoratet har innarbeidet høringsinnspillene og ferdigstilt rundskrivet, i samarbeid med Politidirektoratet.
Begreper og definisjoner
Arrestant
I rundskrivet benyttes begrepet arrestant for å omtale en person som er innsatt i politiarrest, uavhengig av om man er innsatt med hjemmel i politiloven, straffeprosessloven eller utlendingsloven.
Begrepet "arrestant" slik det brukes i veilederen må avgrenses mot begrepene "varetektsinnsatt" og "domsinnsatt".
- Hvis det foreligger en rettslig kjennelse om varetektsinnsettelse, brukes ofte begrepet "varetektsinnsatt". Personen blir da overført fra politiarrest til fengsel, hvis hen ikke allerede var overført før hen ble fremstilt for fengsling.
- Dersom det foreligger en dom på fengselsstraff, brukes ofte begrepet "domsinnsatt".
- Begrepet "innsatt" brukes ofte både om arrestanter, varetektsinnsatte og domsinnsatte.
For helsetjenester til innsatte i fengsler, se veilederen om helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsler.
Politiarrest
Politiarrest er stedet hvor de som pågripes eller innbringes får rom (celle, ventecelle) frem til de løslates eller overføres til ordinært fengsel eller til sykehus. Dette omfatter alle politiets lokaler med rom som er tiltenkt brukt eller fast benyttes til frihetsberøvelse av arrestanter ved innlåsing (celler).
Å være innsatt i arrest innebærer i all hovedsak frihetsberøvelse og isolasjon før domstolen har tatt stilling til fengsling. Hjemmel for bruk av politiets arrester er straffeprosessloven § 183 og politiloven § 9.
Hovedregelen etter forskrift om bruk av politiarrest § 3-1, er at den som er satt i politiarrest skal løslates eller overføres til fengsel innen 2 døgn etter pågripelsen (48 timer). Det åpnes for unntak hvis det av praktiske grunner ikke er mulig.
Politiarresten forvaltes av det lokale politidistrikt. Større arrester har faste arrestforvarere som skal føre tilsyn med den som er anbragt i arresten. Mindre, lokale politistasjoner eller lensmannskontorer har vanligvis en politiarrest, men ikke egne faste arrestforvarere.
