Betaling for helsehjelp
Det er ikke gitt særskilte regler om betaling for helsehjelp til arrestanter. Det innebærer at de ordinære reglene om betaling for helsetjenester gjelder når arrestanter har behov for helsehjelp.
Kommunen og de regionale helseforetakene er ansvarlig for å dekke utgiftene til helsehjelp som de har ansvar for å yte, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 11-1 og spesialisthelsetjenesteloven § 5-2. Dette innebærer også et ansvar for å dekke utgifter til tolk der det er nødvendig. I den grad kommunene og helseforetakene har anledning til å kreve egenandel av pasienter, kan slik egenandel i utgangspunktet også kreves av arrestanter. Der det rekvireres legemidler til arrestanten, skal disse også dekkes etter ordinære regler.
Legevakt, fastlege og sykehus
Ved undersøkelse og behandling hos fastlege eller ved legevakt, ytes det stønad fra folketrygden etter gjeldende takster og arrestanten skal som utgangspunkt betale egenandelen selv, jf. folketrygdloven § 5-4 og forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos lege.
Det er i utgangspunktet ikke adgang til å kreve forhåndsbetaling av egenandel for å gi pasienter øyeblikkelig hjelp, som det ofte vil dreie seg om for en arrestant. Eventuell skyldig egenandel må tjenesteyter forsøksvis inndrive i etterkant.
For visse typer behandling kan det ikke kreves egenandel, jf. forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos lege § 3. Dette gjelder eksempelvis kontrollundersøkelser under svangerskap, ved fødsel og ved behandling for sykdom i forbindelse med svangerskap, videre ved undersøkelse, behandling og kontroll for allmennfarlige smittsomme sykdommer og ved behandling hvor pasientens tilstand er til hinder for at legen kan innkreve egenandelen, eksempelvis ved alvorlige sinnslidelser, akutt større skader, bevisstløshet og dødsfall. I slike tilfeller ytes det stønad etter honorartakstene.
Noen ganger kan det, etter en konkret vurdering, fremstå urimelig å avkreve egenandel fra arrestanter. Dette kan eksempelvis være tilfelle dersom arrestanten ikke har et åpenlyst behov for helsehjelp og ikke selv har ønsket kontakt med helsetjenesten, men politiet likevel har vurdert at det er nødvendig med tilsyn fra helsepersonell. I slike tilfeller skal politiet vurdere å dekke arrestantens egenandel.
Ved behov for innleggelse i sykehus i spesialisthelsetjenesten betales det ikke egenandel. Ved behov for poliklinisk helsehjelp, kan det kreves egenbetaling med mindre et av unntakene i forskrift om betaling frå pasientar for poliklinisk helsehjelp i spesialisthelsetenesta § 5 kommer til anvendelse.
Tannhelsetjenester
Unge voksne mellom 19 og 28 år skal betale et vederlag tilsvarende 25 prosent av fastsatte takster for tannbehandling. Øvrige grupper som har rett til nødvendig tannhelsehjelp, vil i hovedsak få tannbehandlingen gratis.
Arrestanter som ikke har rett til tannhelsehjelp i den offentlige tannhelsetjenesten, kan eventuelt ha rett til å benytte seg av økonomiske støtteordningene for tannbehandling som finnes for øvrig, gjennom folketrygden og økonomisk sosialhjelp fra NAV (nav.no).
Arrestanter uten lovlig opphold
Arrestanter uten lovlig opphold i landet, skal betale for helsehjelp selv. Dette gjelder som utgangspunkt også for øyeblikkelig hjelp.
Utgifter til transport og vakthold
Politiet skal dekke utgifter knyttet til transport og vakthold når en arrestant tas med til fastlege, legevakt, sykehus eller annen helsetjeneste.
Dersom politiet og helsetjenesten avtaler at helsepersonell skal tilse arrestanten i arresten, dekker kommunen og det regionale helseforetaket kostnadene til transport av sitt behandlingspersonell til arresten, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 11-1 fjerde ledd, jf. § 5-1 og spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a.
Betaling for transport av helsepersonell er nærmere regulert i forskrift om transport av helsepersonell. Forskriften gir helsepersonellet rett til dekning av utgifter til transport (skyssgodtgjørelse) når pasienten på grunn av sin helsetilstand ikke kan møte fram på behandlingsstedet.
Kommunen dekker helsepersonells utgifter til transport når helsepersonell må reise til pasienter for å foreta undersøkelse eller behandling som det gis stønad til etter folketrygdloven kapittel 5. Dette vil blant annet omfatte undersøkelse og behandling av fastlege og av personell ved legevakt. Dersom kommunen stiller med transportmiddel, eksempelvis der legevakten har en egen legevaktbil, har ikke helsepersonellet rett til skyssgodtgjørelse.
