Kommuner og helseforetak kan vurdere betalingsevne på bakgrunn av opplysninger om inntekt, gjeld og utgifter. Personer uten lovlig opphold vil som regel ikke ha inntekter som kan kontrolleres opp mot offentlige registre, sammenlignet med personer som er bosatt i Norge og som har inntekter fra arbeid eller trygd. Tjenesteyteren vil i disse tilfellene kun ha opplysninger fra pasienten å bygge sin vurdering på.
Det kan ikke kreves forhåndsbetaling ved øyeblikkelig hjelp, «helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente» og i forbindelse med fødsel mv, når slik helsehjelp gis til personer som ikke har fulle rettigheter til helsehjelp etter forskriften § 2. Se også kommentarene til forskriften §§ 3 og 5 i rundskrivets kapittel 3. Pasienten vil i slike tilfeller ha rett til den aktuelle helsehjelpen og det vil derfor ikke være adgang til å nekte vedkommende helsehjelp på grunnlag av manglende betalingsevne. I disse situasjonene bør heller ikke spørsmålet om pasientens mulighet til å betale reises før helsehjelpen er gitt. Pasientens betalingsevne og mulighetene for inndrivelse av betaling, bør vurderes i etterkant.
Før planlagt spesialisthelsetjeneste ytes, kan helseinstitusjonen eller tjenesteyteren kreve dokumentasjon på at pasienten kan dekke behandlings- og forpleiningsutgiftene, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 5-3 første ledd annet punktum (lovdata.no).
For krav på betaling for helsehjelp som er gitt til personer som ikke har bosted i riket, som ikke er medlem av folketrygden eller er konvensjonspasient, vil vanlige regler for innkreving av pengekrav komme til anvendelse. Dersom vedkommende ikke betaler, må dette tapsskrives hos den enkelte tjenesteyter.