7. Politiets varslingsplikt og begjæring om tvungen legeundersøkelse, tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern
Politiet har plikt til å varsle helsetjenesten om personer som antas å være alvorlig psykisk syke, hjelpetrengende og som selv ikke søker behandling, jf. psykisk helsevernloven § 3-6 første ledd. På denne måten skal politiet bidra til at vedkommende kommer i kontakt med helsetjenesten og blir undersøkt av lege.
Dette kan gjøres ved:
- varsel om bekymring til helsetjenesten
- begjæring om tvungen legeundersøkelse (kapittel 7.2)
- begjæring om tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern (kapittel 7.3)
Varsel til helsetjenesten
Varsel benyttes når politiet er bekymret for om en person har et udekket behov for helsehjelp, men uten at det foreligger akutt fare for vedkommende eller andre.
Det bør omtales i lokale samarbeidsavtaler hvor bekymringen skal fremsettes. Slikt varsel bør fremsettes skriftlig når tiden tillater det.
Begjæringer om tvungen legeundersøkelse, tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern – generelle vilkår, jf. psykisk helsevernforskriften § 7
Politiet kan fremme begjæring om tvungen legeundersøkelse, tvungen observasjon (TO) eller tvungent psykisk helsevern (TPH) når dette vurderes som nødvendig, og:
- den antatt syke allerede er i politiets varetekt, eller
- det dreier seg om å avverge vesentlig fare for vedkommendes eller andres liv og helse, eller
- når politiets bistand er nødvendig for å få vedkommende under tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernforskriften § 7 første ledd bokstav d
Den som fremsetter begjæringen må ha kjennskap til saken og pasientens situasjon, jf. psykisk helsevernforskriften § 7 annet ledd.
Dersom vilkårene nevnt i kapittel 7.1 er oppfylt, kan politiet begjære tvungen legeundersøkelse.
Politiets begjæring om tvungen legeundersøkelse formidles muntlig eller skriftlig til kommunelegen, eller den som har fått delegert denne myndigheten, jf. psykisk helsevernloven § 3-1. Politiet kan samtidig begjære tvungen observasjon/tvungent psykisk helsevern (kapittel 7.3).
Dersom kommunelegen ikke finner grunnlag for vedtak om tvungen legeundersøkelse, bør begrunnelsen nedtegnes i et saksbehandlingssystem, se for øvrig Helsedirektoratets fortolkning av 19.9.2018 (PDF).
Vedtak om tvungen legeundersøkelse vil være grunnlag for at helsetjenesten, om nødvendig med politiets bistand, kan oppsøke den antatt syke og bringe vedkommende til legeundersøkelsen.
Politiet har ikke klagerettigheter knyttet til kommunelegens beslutning om ikke å treffe vedtak om tvungen legeundersøkelse, se Helsedirektoratets kommentar til psykisk helsevernforskriften § 7.
Det vil særlig være aktuelt for politiet å fremme slik begjæring dersom den antatt syke vurderes å utgjøre en risiko for andre. Politiet kan for eksempel selv komme over personer som antas å utgjøre en risiko i det offentlige rom. Politiet kan også få informasjon om slike personer i forbindelse med bistandsoppdrag. Forhold som tilsier voldsrisiko kan også fremkomme i forbindelse med etterforskning av straffesaker.
Formkrav og innhold
Etter psykisk helsevernforskriften § 7 skal begjæringen om TO/TPH være skriftlig og oppgi:
- hvilket politidistrikt og hvilken tjenesteperson som fremsetter begjæringen
- den antatt sykes navn, adresse og fødselsdato
- dato for begjæringen
- adressat (psykisk helseverninstitusjonen)
Begjæringen skal begrunnes, og det bør beskrives hva som er årsaken til politiets bekymring.
Da pasienten som hovedregel vil ha rett til innsyn i pasientjournal, må politiet i begjæringen beskrive behov for at konkret informasjon eventuelt unntas pasientens rett til innsyn i pasientjournalen. Det er strenge vilkår for å begrense pasientens innsynsrett, og vil kun være aktuelt dersom det er påtrengende nødvendig for å hindre fare for liv og alvorlig helseskade for pasienten, eller klart utilrådelig av hensyn til personer som står vedkommende nær, jf. pasient og brukerrettighetsloven § 5-1. Det er helsepersonell som tar endelig stilling til spørsmålet om begrenset innsynsrett.
Hvordan begjæringen fremsettes
Før etablering av TO/TPH må pasienten undersøkes av en lege som er uavhengig av den institusjonen i psykisk helsevern hvor tvungent vern eventuelt skal etableres (se kapittel 3.1.).
Begjæring om TO/TPH sendes med pasienten til den uavhengige legen (typisk fastlegen/legevakten). Dersom denne legen henviser til TO/TPH, skal begjæringen følge med pasienten til psykisk helseverninstitusjonen.
Begjæringen skal mottas av psykisk helseverninstitusjonen senest samtidig med pasienten, jf. psykisk helsevernforskriften § 7 siste ledd.
Den uavhengige legen skal informere politiet (begjærende instans) om utfallet av legeundersøkelsen. Der pasienten henvises til TO/TPH, må legen påse at politiets begjæring følger med pasienten til psykisk helseverninstitusjonen, eller på annet vis gjøres kjent for psykisk helsevern.
I tilfeller hvor psykisk helsevern er kjent med at politiet har begjært TO/TPH, men ikke har mottatt den skriftlige begjæringen, må de etterspørre denne fra politiet.
Informasjon fra politiet til helsepersonell
Politiet vil ofte ha relevante opplysninger om pasientens tilstand, livssituasjon og eventuell voldshistorikk. Hvis helsepersonell ikke ber om disse opplysningene og skriver dem ned, kan helsetjenesten gå glipp av viktig informasjon. Både politi og helsepersonell bør derfor i innleggelsessituasjonen sørge for at alle relevante opplysninger gjøres kjent for vurderende helsepersonell. Dette gjelder både for den uavhengige legen og for faglig ansvarlig i psykisk helsevern.
Nødvendig og relevant informasjon som mottas fra politiet, inntas i pasientjournalen i forbindelse med undersøkelsen som gjøres av den uavhengige legen. Dette gjelder både skriftlig og muntlig informasjon. Der pasienten henvises videre til tvungent psykisk helsevern, er det viktig at både begjæringen og informasjonen som fulgte begjæringen videreformidles til faglig ansvarlig i det psykiske helsevernet.
Uavhengig av om politiet fremsetter en begjæring om TO/TPH, må den uavhengige legen sikre at nødvendige opplysninger fra politiet videreformidles til faglig ansvarlig i det psykiske helsevernet.
Informasjon til politiet
Den som treffer vedtak etter psykisk helsevernloven plikter å sørge for at politiet, som begjærende instans, får nødvendig informasjon om sine rettigheter, jf. psykisk helsevernforskriften § 6.
Politiet skal, uavhengig av pasientens samtykke, derfor gis informasjon om:
- vedtaket (vedtak om TO/TPH eller vedtak om ikke å etablere TO/TPH)
- begrunnelsen for vedtaket
- klageadgang, klagefrist og klageinstans
- fremgangsmåte ved klage
Informasjonen skal gis så snart som mulig, og skal som hovedregel gis skriftlig. I praksis vil det gis kopi av vedtaksskjema.
Politiet bør i tillegg varsles om vedtaket så snart som mulig per telefon.
Politiets klagerett
Politiet har ikke klagerett dersom den uavhengige legen (typisk legevaktslege/fastlege) vurderer at vilkårene for TO/TPH ikke er oppfylt, og pasienten ikke henvises til tvungent vern.
I tilfeller der pasienten henvises videre til psykisk helsevern, har politiet klagerett til kontrollkommisjonen dersom faglig ansvarlig ved psykisk helseverninstitusjonen treffer vedtak om ikke å etablere TO/TPH, jf. psykisk helsevernloven § 3-3 a fjerde ledd
Politiet har også klagerett ved vedtak om opphør av TO/TPH, jf. psykisk helsevernloven § 3-7. Politiet kan da be om utsatt iverksettelse i påvente av kontrollkommisjonens klagebehandling. Se Helsedirektoratets kommentar til phvl. § 3-7 fjerde ledd.
Politiet må gis reell mulighet til å klage og eventuelt be om utsatt iverksetting av vedtaket. Dette krever at institusjonen gir politiet varsel om vedtaket i tilstrekkelig tid før det iverksettes.
Klage fremsettes skriftlig til institusjonen som har truffet vedtaket. Eventuell anmodning om utsatt iverksetting sendes til institusjonen og kontrollkommisjonen samtidig med klagen.
Kontrollkommisjonens leder kan beslutte utsatt iverksetting.
Se for øvrig flytskjema om etablering av tvungent psykisk helsevern med vekt på politiets rolle og prosessuelle rettigheter (PDF).


Rundskrivet er utarbeidet i samarbeid mellom Helsedirektoratet og Politidirektoratet.
Sist faglig oppdatert: 03. juli 2023