Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere
Bestemmelsen gjør unntak fra taushetsplikten ved helsepersonells bruk av opplysninger til læringsarbeid og kvalitetssikring knyttet til helsehjelpen helsepersonellet selv har ytt.
Bestemmelsen må ses i sammenheng med helsepersonelloven §§ 26 og 29 b, som åpner for at en på systemnivå kan samle inn opplysninger til bruk i læringsarbeid og kvalitetssikring, og da særlig tilgang til opplysninger «oppover» i egen virksomhet, og «på tvers» av virksomheter. § 29 c åpner for tilgang til opplysninger «nedover» i systemet, til helsepersonell som tidligere har gitt helsehjelp til pasienten, når formålet er å bruke opplysningene til kvalitetssikring og læringsarbeid.
Tilgjengeliggjøring vil gi supplerende rettsgrunnlag for behandling av opplysningene i samsvar med personvernforordningen artikkel 6 nr. 3 og unntak fra forbudet mot behandling av særlige kategorier av personopplysninger i artikkel 9 nr. 1
Første punktum slår fast at taushetsbelagte opplysninger etter særskilt anmodning kan gis til annet helsepersonell som tidligere har gitt helsehjelp til pasienten i et konkret behandlingsforløp, dersom dette er begrunnet i lærings- eller kvalitetssikringshensyn. Det at en i andre sammenhenger har ytt helsehjelp til pasienten, vil ikke åpne for utlevering av opplysninger knyttet til behandlingsforløp som en selv ikke har deltatt i.
Det er ikke et vilkår for utlevering at det er innhentet et eksplisitt samtykke fra pasienten, men dersom det er grunn til å tro at pasienten ville motsette seg det ved forespørsel, skal opplysningene ikke gis ut. Pasientens antatte samtykke vil være sentralt, og ved tvil bør pasienten spørres. Hensynene bak dette er blant annet at opplysningene gis til personell som har vært med før innleggelse i sykehus, eller personell som har vært med på den innledende undersøkelsen eller behandlingen av pasienten på sykehuset. Dette helsepersonellet er allerede kjent med pasienten og pasientens sykehistorie ved at det tidligere er gitt helsehjelp til pasienten. De tilleggsopplysningene som det vil være aktuelt å innhente, vil som hovedregel bare være opplysninger som skal avkrefte eller bekrefte om de helsefaglige undersøkelsene, vurderingene og behandlingstiltakene som ble gjort, var korrekte.
Lovregelen vil blant annet gi hjemmel for utlevering av opplysninger om faktisk diagnose. Dette er opplysninger som i mange sammenhenger vil være relevante ut fra lærings- og kvalitetssikringshensyn. Det kan her for eksempel dreie seg om differensialdiagnoser som det er viktig at helsepersonellet har kunnskap om, og som kan være avgjørende ved fremtidig ytelse av helsehjelp. Dersom det for eksempel er snakk om helt nye opplysninger som kommer fram etter en behandlingsperiode, for eksempel dersom det viser seg at pasienten i tillegg til det som i utgangspunktet var årsak til innleggelsen, også har en tilleggsdiagnose, vil dette i mange tilfelle være opplysninger som ikke kan utleveres.
Den som ønsker å få utlevert opplysninger, bør i utgangspunktet komme med en særskilt anmodning om dette. Anmodningen kan fremsettes muntlig eller skriftlig, og en må gjøre rede for den tilknytningen helsepersonellet tidligere har hatt til pasienten, eller den tidligere ytelsen av helsehjelp. Forespørselen må også inneholde tilstrekkelig med opplysninger til at den som får forespørselen, kan identifisere den aktuelle pasienten som forespørselen gjelder, og ta stilling til om vedkommende har tatt del i behandlingsforløpet. Forespørselen må også forklare hvilke opplysninger en ønsker utlevert. Forespørselen må videre inneholde nok opplysninger til at den som tar imot den, kan ta stilling til om vilkårene for utlevering er oppfylt.
Også utlevering av opplysningene kan skje muntlig eller skriftlig. I mange tilfelle vil det bare være ønskelig med en tilbakemelding på om de helsefaglige undersøkelsene, vurderingene og behandlingstiltakene som ble utført, var korrekte. I slike tilfelle vil muntlig forespørsel og tilbakemelding både være hensiktsmessig og spare tid og arbeid. I andre tilfeller kan det være behov for en noe mer detaljert eller omfattende orientering om undersøkelser, vurderinger, behandlingstiltakene eller effekten av behandlingstiltakene. Her kan det i mange tilfelle være mest hensiktsmessig med skriftlig forespørsel og/eller tilbakemelding.
Helsepersonell som får en muntlig forespørsel om å utlevere helseopplysninger, må som nevnt forsikre seg om at den som spør etter opplysninger, virkelig har vært involvert i tidligere ytelse av helsehjelp til pasienten. I mange tilfelle vil dette gå klart fram av omstendighetene, fordi vedkommende er kjent med opplysninger som bare involvert helsepersonell kunne ha vært kjent med. Dersom en likevel er i tvil, vil en i mange tilfelle kunne avkrefte slik tvil ved å ringe tilbake, for på den måten å få bekreftet rett identitet. I de tilfellene der en fremdeles er i tvil om den personen som tar kontakt, virkelig er den han eller hun utgir seg for å være, bør utlevering av opplysninger enten avslås eller skje skriftlig og ikke muntlig.
I andre punktum fremgår det at vurderingen av anmodningen kan skje automatisert, det vil si uten at en fysisk person i hvert enkelt tilfelle må ta stilling til anmodningen. Det er den databehandlingsansvarlige som bestemmer på hvilken måte det skal gis tilgang til opplysningene ut fra en vurdering av hvordan personvern og informasjonssikkerheten best kan ivaretas. Opplysningene kan dermed gjøres tilgjengelig enten ved at de utleveres, eller ved at helsepersonellet gis tilgang til å søke opp de aktuelle opplysningene i systemet, jf. pasientjournalloven § 19. Helsepersonell kan bare gis de opplysninger som er nødvendige og relevante for formålet.
Den databehandlingsansvarlige må kunne bestemme hvilke prosesser som skal følges, innenfor rammene av reglene om taushetsplikt og informasjonssikkerhet, inkludert pasientens rett til vern mot spredning av taushetsbelagte opplysninger. Dette forutsetter imidlertid at virksomheten som skal gi ut opplysningene, har tilstrekkelig tilgangsstyring og kontroll, dvs. tekniske og organisatoriske løsninger som strukturerte journaler, som ivaretar krav til informasjonssikkerhet og pasientens personvern.
I tredje punktum presiseres det at det skal ikke gis ut flere opplysninger enn det som er nødvendig og relevant for formålet. Hvilke opplysninger som kan gis ut, må vurderes konkret i forhold forespørselen om å få utlevert opplysninger. Ved denne vurderingen må det blant annet legges vekt på hvor lang tid det har gått siden helsepersonellet som ber om opplysninger, medvirket i helsehjelpen til pasienten. Desto lenger tid som har gått, jo mindre er trolig læringspotensialet. Det vil også være naturlig å vurdere relevansen mellom de opplysningene det spørres om, og den tidligere kontakten med pasienten. Dersom helsepersonellet kommer til at vilkårene ikke er oppfylt, vil det ikke være adgang til å utlevere opplysninger.
I fjerde punktum presiseres det at det skal dokumenteres i journalen hvem som har fått utlevert opplysninger og hvilke opplysninger som er utlevert. Slik dokumentasjon vil gjøre at det i ettertid er mulig å finne fram til hvem som har fått utlevert opplysninger, hvilke opplysninger som konkret ble utlevert, og å etterprøve om det var adgang til å utlevere denne typen opplysninger til det aktuelle helsepersonellet. I de tilfellene hvor helsepersonellet kommer til at det ikke er adgang til å utlevere opplysninger, vil det ikke være nødvendig å dokumentere dette i journalen til pasienten.
Helsepersonellet som mottar opplysningene må på vanlig måte vurdere i hvilken grad det er relevant og nødvendig å dokumentere opplysningene i pasientjournalen, jf. helsepersonellova § 40. I de tilfellene der opplysningene for eksempel viser at helsepersonellet vurderte feil eller skulle ha gjort andre behandlingsvalg, må dette ofte regnes som opplysninger som det er nødvendig å dokumentere.
Når det gjelder spørsmål om eventuell dokumentasjonsplikt for det helsepersonellet som mottar opplysningene etter § 29 c, vil ikke helsepersonellova § 40 gi hjemmel for mottakeren av opplysningene til å behandle opplysninger om pasienten og helsehjelpen. Dette tilsier at opplysningene ikke kan lagres i personidentifiserbar form, og at mottatte opplysninger i personidentifiserbar form må slettes fortløpende. Formålet med å få utlevert opplysninger er læring og kvalitetssikring, og etter at kunnskapen er mottatt, vil opplysningene ikke lenger være relevante for formålet, jf. pasientjournalloven § 6. Mottatte opplysninger skal heller ikke kunne danne grunnlag for et register der det inngår opplysninger om flere pasienter vedkommende helsepersonell tidligere har ytt helsehjelp til.
Det helsepersonell som etter forespørsel får utlevert taushetsbelagte opplysninger, vil også være pålagt taushetsplikt knyttet til disse opplysningene, jf. særlig helsepersonelloven kapittel 5.