Bestemmelsen er endret fra 1. juli 2026 med enkelte språklige endringer og flytting av innhold, men viderefører gjeldende rett. 

Bestemmelsen fastslår at taushetsplikten ikke gjelder overfor den personen som opplysningene gjelder. Videre fastslår den at helsepersonell kan gi opplysningene videre til tredjemann dersom personen som opplysningene gjelder, samtykker til dette.

Helsepersonells rett til å gi opplysninger videre til tredjemann ved samtykke korresponderer med pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6 andre ledd om rett til å samtykke.

Første ledd

Første ledd første punktum fastslår at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger gjøres kjent for den opplysningene direkte gjelder, eller for andre i den utstrekning det foreligger samtykke fra den opplysningene gjelder.

Samtykket skal være gitt av en person med beslutningskompetanse, og det skal være frivillig og informert. Et gyldig samtykke gir helsepersonell rett til å gi opplysninger videre så langt samtykket gjelder. Helsepersonell kan likevel nekte eller avstå fra å gi opplysninger videre uten nærmere begrunnelse for det.

Om pasienten har beslutningskompetanse og dermed adgang til å gi et gyldig samtykke til at taushetsbelagte opplysninger deles, avhenger av en konkret vurdering av om pasienten er i stand til å forstå hva denne beslutningen gjelder og konsekvensene av beslutningen jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 andre ledd.

At et samtykke er informert, innebærer at den opplysningene gjelder har fått tilstrekkelig informasjon til å forstå rekkevidden av samtykket. Dette innebærer informasjon om hvilke opplysninger det er aktuelt å videreformidle, til hvem opplysningene skal gis, hva som er formålet med videreformidlingen og eventuelle konsekvenser av denne. Kravene til informasjon må også ses i sammenheng med de generelle kravene til informasjon og innsyn som er gitt i pasientjournalloven § 18. Loven gjelder for behandling av helseopplysninger som er nødvendig for å yte, administrere eller kvalitetssikre helsehjelp til enkeltpersoner, og skal bidra til å sikre pasienters og brukeres personvern, pasientsikkerhet og informasjon og medvirkning.

Det gjelder ingen særlige formkrav til at samtykket skal være gyldig, utover at samtykket må være frivillig og informert. Det kan etter omstendighetene legges til grunn et stilltiende samtykke i enkelte situasjoner. Kravene til samtykke etter helsepersonelloven § 22 legger til grunn kravet som gjelder for helsehjelp, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-2: "Samtykke kan gis uttrykkelig eller stilltiende. Stilltiende samtykke anses å foreligge dersom det ut fra pasientens handlemåte og omstendighetene for øvrig er sannsynlig at hun eller han godtar helsehjelpen". 

Også indirekte og underforstått samtykke vil kunne være tilstrekkelig i konkrete situasjoner, som for eksempel hvor pasienten kommer til konsultasjon sammen med sin ektefelle eller annen nær pårørende og pasienten med sin adferd må anses å samtykke til at informasjon utveksles med ektefelle/pårørende til stede.

I en tilsynssak hvor et av forholdene gjaldt en fjernsynskanal som filmet en pasient som var bevisstløs uten at samtykke forelå, men som senere gav sin tilslutning til bruk av anonymisert billedmateriale, uttalte Statens helsetilsyn at taushetsplikten ble brutt i det filmopptaket ble tatt og at et etterfølgende samtykke til publisering av filmopptak ikke kunne reparere et brudd på taushetsplikten. Statens helsetilsyn uttalte videre at et hypotetisk samtykke i utgangspunktet ikke er tilstrekkelig som hjemmel i denne type saker. (Statens helsetilsyns brev jnr. 2008/919, se Del III – andre forhold).

Kravet til samtykke i helsepersonelloven § 22 åpner for at man i visse situasjoner også kan legge til grunn et presumert samtykke. Hvis det åpenbart er i pasientens interesse, men vedkommende av en eller annen grunn ikke er i stand til å gi samtykke, kan slikt samtykke presumeres (forutsettes). Med "åpenbart" menes utvilsomt. Det må vurderes ut fra opplysningenes art og vedkommendes formodede (antatte) vilje. Den mest aktuelle situasjonen er hvor en pasient er bevisstløs og hvor opplysningene er nødvendige for en adekvat medisinsk behandling av vedkommende. Det kan også være opplysninger som er nødvendige av hensyn til etterforskning av en alvorlig forbrytelse begått mot pasienten.

Et samtykke etter helsepersonelloven § 22 vil ikke nødvendigvis oppfylle kravene til gyldig samtykke etter pasientjournalloven § 20 og personvernforordningen artikkel 4 nr. 11. Det at kravene til samtykke er ulikt formulert i ulike lovbestemmelser, begrunnes i at bestemmelsene har ulike funksjoner. Et samtykke etter § 22 som ikke oppfyller kravene etter personvernforordningen, vil ikke gi behandlingsgrunnlag for tilgjengeliggjøringen eller for mottakerens forskning eller annen bruk av opplysningene. Tilgjengeliggjøringen må da ha et annet behandlingsgrunnlag, for eksempel artikkel 6 nr. 1 bokstav d og artikkel 9 nr. 2 bokstav c. I mange situasjoner vil den som mottar opplysningene ikke ha behov for et behandlingsgrunnlag etter personvernforordningen, da de har egne rettslige grunnlag for behandling av opplysninger til egne formål. Dette gjelder for eksempel for NAV, barnevernstjenesten og politi. Personopplysninger som er gjort tilgjengelig basert på et samtykke etter helsepersonelloven § 22, kan heller ikke benyttes til forskning mv. uten at annet behandlingsgrunnlag, for eksempel artikkel 6 nr. 1 bokstav e og artikkel 9 nr. 2 bokstav j, med dispensasjon fra taushetsplikten eller annet supplerende rettsgrunnlag. 

Andre ledd

Andre ledd første setning viser til reglene i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4  om representasjon på vegne av pasienter under 16 år. Foreldre eller andre som har foreldreansvar har rett til å samtykke til at opplysninger videreformidles på vegne av barn under 16 år. Dette utgangspunktet modifiseres på flere punkter. Barn over 12 år skal ha økende grad av selvbestemmelse i helsespørsmål og det skal legges økende vekt på hva barnet mener ut fra alder og modenhet. Slik sett kan det oppfattes som en "delt beslutningskompetanse" mellom foreldre og barn mellom 12 og 16 år. Er pasienten et barn mellom 12 og 16 år, skal informasjonen ikke gis til foreldrene eller andre som har foreldreansvaret når pasienten av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette eller det foreligger tungtveiende hensyn, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 andre og tredje ledd. Dette får naturlig nok også betydning for foreldre eller andre som har foreldreansvarets rett til å samtykke på barnets vegne til at samme informasjon videreformidles til andre.

Andre ledd andre setning gir nærmeste pårørende rett til å samtykke i at opplysninger videreformidles på vegne av personer over 16 år som mangler beslutningskompetanse i spørsmålet om videreformidling av opplysninger, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 andre ledd. Det vil gjelde for pasienter hvor det er overveiende sannsynlig at pasienten ikke er i stand til å forstå hva beslutningen gjelder og konsekvensene av beslutningen. For hvem som kan være nærmeste pårørende vises det til pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav b.

Det er grunn til å merke seg at mens helsepersonelloven § 22 andre ledd andre setning gir pasientens pårørende myndighet til å samtykke til at opplysninger gis videre på vegne av voksne pasienter som mangler beslutningskompetanse, er det etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 behandlende helsepersonell som kan samtykke til helsehjelp på vegne av den samme pasientgruppen.

Nærmeste pårørende kan ikke gi samtykke til fotografering eller filmopptak og etterfølgende publisering på vegne av en myndig person som mangler samtykkekompetanse. Samtykket må oppfylle kravene i GDPR artikkel 7, se mer i veileder om bilder, film- og lydopptak i helse- og omsorgstjenesten punkt 3.

Tredje ledd

Tredje ledd begrenser forsikringsselskapers adgang til å få utlevert opplysninger på grunnlag av samtykke. Opplysninger forsikringstakeren/pasienten selv nektes innsyn i etter pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 andre ledd kan heller ikke utleveres til et forsikringsselskap. Dette gjelder opplysninger som det anses påtrengende nødvendig å nekte pasienten innsyn i for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade på pasienten selv, eller hvor innsyn er klart utilrådelig av hensyn til personer som står pasienten nær. Dette innebærer en viss begrensning i forsikringsselskapers tilgang til informasjon, men vil trolig gjelde i ganske få tilfeller. I avveiningen mellom selskapenes behov for informasjon og behovet for å beskytte liv og helse, må sistnevnte hensyn veie tyngst.