§ 33. Opplysningsplikt til barnevernet


Lovtekst

Den som yter helsehjelp, skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenesten.

Helsepersonell skal uten hinder av taushetsplikt etter § 21 melde fra til barneverntjenesten uten ugrunnet opphold

  • a) når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt,
  • b) når det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling, eller at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring,
  • c) når et barn viser alvorlige atferdsvansker i form av alvorlig eller gjentatt kriminalitet, misbruk av rusmidler eller en annen form for utpreget normløs atferd,
  • d) når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel.

Helsepersonell plikter også å gi opplysninger etter pålegg i samsvar med barnevernloven § 6-4.

I helseinstitusjoner skal det utpekes en person som skal ha ansvaret for videreformidling av opplysninger etter annet og tredje ledd. Denne personen skal uten ugrunnet opphold gi melder tilbakemelding på om melding etter annet ledd er videreformidlet. Dersom meldingen ikke er videreformidlet, skal det begrunnes. Melder har fortsatt et ansvar for å melde, dersom melder mener at vilkårene etter annet ledd er oppfylt. Personen som har ansvaret for videreformidling av opplysningene skal også påse at barneverntjenestens tilbakemeldinger etter barnevernloven § 6-7 a, uten ugrunnet opphold videreformidles til melder.

Kilde: lovdata.no

Kommentar

Bestemmelsen regulerer helsepersonells oppmerksomhetsplikt i første ledd. I andre ledd reguleres helsepersonellets opplysningsplikt til barnevernet ved alvorlig omsorgssvikt og alvorlige atferdsvansker. I tredje ledd reguleres opplysningsplikten ved pålegg fra barneverntjenesten eller andre barnevernmyndigheter. I helseinstitusjoner skal det utpekes en person som skal ha ansvaret for å videreformidle opplysninger til barnevernet.I fjerde ledd fremgår denne personens ansvar og oppgaver.

Barnevernet er gitt et særlig ansvar for å sikre at barn som lever under forhold som kan skade deres helse- og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg. For å kunne ivareta denne oppgaven, er de avhengig av at andre som er bekymret for barnets omsorgs- eller livssituasjon, melder fra om det. Formålet med opplysningsplikten er å sikre at barn som trenger det, får nødvendig oppfølging, omsorg og beskyttelse fra barneverntjenesten.

Det er viktig at helsepersonell ivaretar taushetsplikten. Opplysningsplikten overfor barnevernet går likevel foran taushetsplikten, fordi opplysningene kan være nødvendige for å hjelpe utsatte barn og unge.

Endringer i bestemmelser om opplysningsplikt til barnevernet

Helsepersonelloven § 33 og øvrige bestemmelser om opplysningsplikt til barnevernet ble endret ved lov 20. april 2018 nr. 5. Endringene trådte i kraft 1. juli 2018 (se informasjonsbrev fra Helse- og omsorgsdepartementet om lovendringene). Formålet med endringene var først og fremst å klargjøre og forenkle bestemmelsene slik at de blir lettere å forstå og anvende, ikke å endre innholdet i opplysningsplikten. I tillegg er alle bestemmelsene i de forskjellige lovene så langt som mulig harmoniserte og gjort mest mulig like. I bestemmelsene er det innført et tydeligere skille mellom opplysningsplikt av eget tiltak og opplysningsplikt etter pålegg fra organer som er ansvarlige for å gjennomføre barnevernloven. I tillegg er det i helsepersonelloven § 33 innført tilføyelser som klargjør ansvaret og oppgavene for personen i helseinstitusjoner som skal ha ansvar for å videreformidle opplysninger.

Terskelen for når helsepersonell får plikt til å melde fra til barneverntjenesten av eget tiltak er ikke endret. Helsepersonellet har fortsatt denne plikten når det er grunn til å tro at det foreligger alvorlig omsorgssvikt eller når et barn har vist alvorlige atferdsvansker. Det er tydeliggjort at meldeplikten er et selvstendig og personlig ansvar for helsepersonell.

Plikten i helsepersonelloven var før lovendringen knyttet opp mot bestemmelser i barnevernloven som åpner for å iverksette tiltak i tilfeller der barnet er eller kan bli utsatt for alvorlig omsorgssvikt eller barnet har vist alvorlige atferdsvansker. Etter endringene er plikten i stedet knyttet opp mot beskrivelser av situasjoner som omfattes av disse bestemmelsene i barnevernloven.

brev av 21.juni 2018 orienterer Helse- og omsorgsdepartementet om endringene.

Hvem er barn?

Barn defineres i denne bestemmelsen på samme måte som i barnevernloven § 1-3. Dette vil si barn og ungdom under 18 år. Bestemmelsen gjelder ikke ufødte barn. Helsepersonell vil imidlertid kunne ha opplysningsplikt ved tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige etter helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3.

Første ledd

Første ledd viderefører helsepersonells særskilte oppmerksomhetsplikt om forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenesten. Plikten gjelder både der barn er pasienter og der foreldre er det.

Andre ledd: Opplysningsplikt av eget tiltak

Andre ledd regulerer helsepersonellets meldeplikt til den kommunale barneverntjenesten. Dette er et selvstendig og personlig ansvar som hvert enkelt helsepersonell har. Det innebærer at vurderingen av om melding skal sendes til barneverntjenesten verken kan overlates til andre tjenester eller til andre ansatte i den enkelte tjenesten.

Der flere har den samme kunnskapen, fritas ikke den enkelte for plikten. Med andre ord har hvert enkelt helsepersonell en opplysningsplikt også der andre helsepersonell har samme kunnskap.Det vil kunneføre til reaksjoner fra tilsynet for helsepersonell med kunnskap som unnlot å melde. Se sak 11/35, sak 11/36 og sak 11/37 fra Statens helsepersonellnemd.

Selv om meldeplikten er et individuelt og selvstendig ansvar er det også er et myndighetsansvar. Det innebærer at både staten, fylkeskommunene og kommunene har ansvar for å sikre at både ansatte og andre som utfører oppgaver på deres vegne har tilstrekkelig kunnskap om meldeplikten, hva den innebærer og at de er trygge på praktiseringen av den.

Det er også et ledelsesansvar i den enkelte tjeneste. Dette innebærer at ledelsen holder seg løpende orientert og har nødvendig oversikt. Ledelsen skal også sikre at hver enkelt medarbeider har tilstrekkelig kompetanse om regelverk og om ansvaret for å melde fra til barneverntjenesten, og sørge for at nødvendige interne rutiner er på plass. Ledelsen i den enkelte tjeneste har videre plikt til å legge til rette for en kultur der den enkelte ansatte kan formidle sin bekymring til barneverntjenesten, også når det er faglig uenighet. Se Helse- og omsorgsdepartementets brev av 21. juni 2018 hvor det understrekes at ledelsen må sørge for at helsepersonell har god nok kunnskap om opplysningsplikten, og at rutinene for å melde er godt kjent.

Opplysningsplikten retter seg mot helsepersonell, som er definert i helsepersonelloven § 3 . Plikten til å gi opplysninger gjelder uavhengig av om yrkesutøveren arbeider i det offentlige eller i det private. For privatpraktiserende yrkesutøvere er det imidlertid en forutsetning at vedkommende utfører oppgaver som profesjonsutøver. For eksempel gjelder opplysningsplikten for leger som driver pasientbehandling, men ikke for leger som arbeider med administrative oppgaver i et privat legemiddelfirma.

Dersom vilkårene for meldeplikt er vurdert som oppfylt skal helsepersonellet «melde fra til barneverntjenesten» i den kommunen barnet oppholder seg i (eller antas å oppholde seg i). Dette innebærer at plikten kun kan oppfylles ved melding til den kommunale barneverntjenesten. Når vilkårene for meldeplikt er oppfylt, finnes det med andre ord ingen andre handlingsalternativer, og opplysningsplikten faller ikke bort selv om helsepersonellet selv forsøker å avhjelpe situasjonen.

Bestemmelsen presiserer at melding skal sendes «uten ugrunnet opphold». Som et utgangspunkt skal meldingen sendes barneverntjenesten straks etter at den bekymringen som er grunnlaget for å sende meldingen har oppstått. Helsepersonellet skal ikke foreta ytterligere undersøkelser for å bekrefte eller avkrefte innholdet i sin bekymring når opplysningsplikten foreligger. Det er barneverntjenesten som har ansvaret for å gjennomføre de undersøkelser som er nødvendige for å avklare barnets omsorgssituasjon og behov for barneverntiltak.

Det kan imidlertid tenkes tilfeller der det er hensiktsmessig og samtidig fullt ut forsvarlig å ikke sende meldingen straks bekymringen oppstår. Det siktes særlig til tilfeller der det av hensyn til barnet er grunn til å planlegge meldingstidspunktet. Vilkåret «uten ugrunnet opphold» er ment å tolkes strengt. Den praktiske hovedregelen er at meldingen skal sendes til barneverntjenesten umiddelbart. Bestemmelsen åpner bare for mer kortvarige utsettelser av hensyn til barnet.

Det er en forutsetning for oppfyllelse av meldeplikten at den som sender meldingen gir seg til kjenne, slik at barneverntjenesten kan vurdere innholdet i bekymringsmeldingen og behovet for å innhente ytterligere opplysninger. Plikten kan dermed ikke oppfylles ved å sende melding til barneverntjenesten anonymt. Meldingen må også inneholde nødvendige opplysninger om barnets identitet og hva bekymringen går ut på.

Bestemmelsen stiller imidlertid ingen krav til hvordan bekymringsmeldingen skal være utformet. Dette innebærer at meldingen i utgangspunktet kan formidles både muntlig og skriftlig, og at barneverntjenestens plikt til å vurdere innholdet i meldingen gjelder uavhengig av hvordan meldingen er utformet. Av hensyn til notoritet og dokumentasjon bør muntlige bekymringsmeldinger likevel som hovedregel dokumenteres og sendes til barneverntjenesten skriftlig i etterkant.

Meldingen bør inneholde personopplysninger om barnet og foreldrene. Navn på melder, virksomhetens navn og opplysninger om telefonnummer og hvem barneverntjenesten kan henvende seg til for å innhente ytterligere opplysning må fremgå. Helsetjenesten bør beskrive sin bekymring for barnet mest mulig konkret. De bør gi en beskrivelse av de observasjoner og utredning som er gjort, hvor lenge de har hatt barnet i behandling og hvilke forhold ved barnet og/ eller foreldrene som gir grunn til bekymring. Det bør også vises til samtaler med barnet, familien eller andre som har ført til bekymringen. I tillegg bør meldingen inneholde informasjon om hva helsetjenesten selv har foretatt seg for å hjelpe barnet.

Helsepersonell har plikt til å nedtegne i pasientjournalen om det er gitt opplysninger til barneverntjenesten og hvilke opplysninger som er gitt, jf. pasientjournalforskriften § 7 b)

Ved tvil om barnets situasjon er så alvorlig at den utløser en plikt til å melde fra til barneverntjenesten, kan det være nyttig å legge fram saken anonymt og diskutere den med andre fagpersoner. Det kan også være aktuelt å legge frem saken anonymt og diskutere problemstillinger, med, eller få konkrete råd fra, barneverntjenesten. Taushetsplikten er altså ikke til hinder for å drøfte saken anonymt med barneverntjenesten eller annet helsepersonell, jf. helsepersonelloven § 23 nr. 3 .

Det er den enkeltes faglige vurdering og de opplysningene vedkommende har om barnet og barnets situasjon som er utgangspunktet for vurderingen av om vilkårene for å melde fra til barneverntjenesten er oppfylt. Deretter er det barneverntjenesten som skal gjennomføre de undersøkelsene som er nødvendig for å avklare barnets situasjon og behov nærmere. Dersom det senere viser seg at barnets situasjon er mindre alvorlig enn antatt, eller at mistanken som førte til bekymringsmelding blir avkreftet, har helsepersonellet ikke brutt den lovbestemte taushetsplikten, men gjort sin lovpålagte plikt. Den som etter en faglig vurdering har vurdert vilkårene for meldeplikt som oppfylt, og sendt melding til barneverntjenesten ut fra denne vurderingen, har derfor ikke brutt taushetsplikten. Dersom helsepersonellet hadde unnlatt å melde hadde helsepersonellet i stedet brutt opplysningsplikten.

Meldeplikten omfatter tilfeller der et barn kan være utsatt for mishandling eller andre former for alvorlig omsorgssvikt, samt tilfeller der barnets egen atferd gir grunn til alvorlig bekymring. De materielle vilkårene for meldeplikt er nærmere regulert i bokstav a til d.Situasjonsbeskrivelsen i de ulike delene av bestemmelsen kan være delvis overlappende, slik at flere deler av bestemmelsen kan være oppfylt samtidig.

Bokstav a)

Det fremgår av bokstav a at meldeplikten gjelder når det er «grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt».

Kravet «grunn til å tro» innebærer at det ikke kreves sikker viten om at situasjonen er så alvorlig som beskrevet, men at det samtidig må foreligge mer enn en vag og udefinerbar mistanke. Kravet er oppfylt dersom det foreligger en bekymring eller mistanke som er begrunnet i konkrete forhold knyttet til det enkelte barnets situasjon. Dette innebærer at det ikke er et krav om sannsynlighetsovervekt eller sikker viten for å utløse meldeplikten. Det må gjøres en konkret vurdering av barnets situasjon. Utgangspunktet for vurderingen vil være en kombinasjon av helsepersonellets egne faglige vurderinger og observasjoner, samt tilgjengelige opplysninger og dokumentasjon om barnets situasjon.

Det er "alvorlig omsorgssvikt" som omfattes av meldeplikten. Situasjoner med mishandling og alvorlige mangler ved den daglige omsorgen vil være alvorlig omsorgssvikt, og er tatt inn i bestemmelsen for å utfylle innholdet i begrepet.

Hva som omfattes av begrepet "alvorlig omsorgssvikt", og som dermed utløser en plikt til å melde fra til barneverntjenesten vil alltid avhenge av forholdene rundt det enkelte barnet. I en del tilfeller vil det være klart at barnet befinner seg i en situasjon som utløser plikt til å melde fra til barneverntjenesten. I andre tilfeller vil dette være vanskeligere å vurdere. Det er ikke lett å trekke absolutte grenser mellom akseptabel og uakseptabel omsorg. Alvorlighetsgraden og antallet forsømmelser barnet utsettes for, må vurderes. Det er også av betydning om forsømmelsene er sporadiske eller vedvarende.

Begrepet «mishandling» innebærer alvorlig fysisk eller psykisk krenkelse som kan ha vart over tid. Alvorlig omsorgssvikt innebærer en betydelig sviktende ivaretakelse av barnets grunnleggende behov for stimulering, oppfølging og beskyttelse.

Emosjonell omsorgssvikt omfattes også. Det innebærer at det foreligger alvorlige mangler ved den personlige kontakt og trygghet som barnet trenger etter sin alder og utvikling.

Det fremgår av forarbeidene at det ikke er mulig eller hensiktsmessig fullt ut å definere i lovteksten hva som kan sies å utgjøre «annen alvorlig omsorgssvikt». Det er imidlertid lagt til grunn at begrepet "annen alvorlig omsorgssvikt" blant annet omfatter seksuelle overgrep, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og menneskehandel.

Det er presisert i bestemmelsen at meldeplikten gjelder i situasjoner der barn «blir eller vil bli» utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Dette innebærer en tydelig presisering av at meldeplikten ikke bare omfatter tilfeller der et barn er utsatt for alvorlig omsorgssvikt på vurderingstidspunktet, men også tilfeller der barnet kan havne i en slik situasjon. Presiseringen er primært ment å omfatte tilfeller der det er grunn til å tro at et barn kan bli utsatt for alvorlig omsorgssvikt i nær fremtid. Bestemmelsen gjelder i tilfeller der det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet. Typiske eksempler på aktuelle tilfeller er ved bekymring eller mistanke om at et barn kan bli utsatt for kjønnslemlestelse eller tvangsgifte. Se mer om kjønnslemlestelse i veileder IS-1746 Forebygging av kjønnslemlestelse - tilbud om samtale og frivillig underlivsundersøkelse.

Bestemmelsen inneholder ingen henvisning til at meldeplikten er knyttet til forholdene i «hjemmet». Dette tydeliggjør at meldeplikten ikke er knyttet til et bestemt sted, men til barnets situasjon og behov for beskyttelse og ivaretakelse. Meldeplikten omfatter også tilfeller der barnet utsettes for alvorlig omsorgssvikt fra andre primære omsorgspersoner, herunder fra fosterforeldre. Meldeplikten omfatter også tilfeller der barnet ikke beskyttes mot ulike former for mishandling eller overgrep fra andre.

Bokstav b)

Det fremgår av bokstav b, at meldeplikten også gjelder når det er «grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling, eller at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring». Bestemmelsen omfatter også barn med spesielle psykiske utfordringer.

Begrepet «alvorlig omsorgssvikt» i bokstav a omfatter også tilfeller der et barn lider av en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og foreldrene ikke sørger for at barnet kommer til nødvendig undersøkelse eller behandling. Det samme gjelder der foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonsnedsatt eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring.

Situasjoner der det er et udekket behov for medisinsk undersøkelse, behandling eller opplæring, skiller seg likevel såpass fra andre former for alvorlig omsorgssvikt at det er presisert at meldeplikten også omfatter slike tilfeller. Det understrekes samtidig at det er det offentlige som har det overordnede ansvaret for at barn med funksjonsnedsettelser og spesielt hjelpetrengende barn får dekket sine særlige behov. Bestemmelsen er knyttet til de tilfellene der foreldrene ikke i tilstrekkelig grad følger opp barnets behov.

Bokstav b vil også kunne omfatte tilfeller der foreldrene ikke sørger for at barn eller ungdom med alvorlig selvskading eller spiseforstyrrelsesproblematikk kommer til undersøkelse og behandling.

Meldeplikt på bakgrunn av slik manglende oppfølgning fra foreldrenes side har sammenheng med at barnevernloven §§ 4-10 og 4-11 åpner for å gripe inn i foreldrenes bestemmelsesrett i tilfeller der foreldrene ikke makter eller evner å ivareta barnets behov for nødvendig medisinsk undersøkelse og behandling, samt visse former for opplæring. Bestemmelsene innebærer at fylkesnemnda kan fatte vedtak om at barnet skal motta undersøkelse, behandling eller opplæring, samtidig som foreldrene beholder omsorgen og foreldreansvaret for barnet.

Bokstav c)

Det fremgår av bokstav c at meldeplikten gjelder når et barn viser «alvorlige atferdsvansker i form av alvorlig eller gjentatt kriminalitet, misbruk av rusmidler eller en annen form for utpreget normløs atferd».

Bestemmelsen er utformet slik at den omfatter de formene for atferdsvansker som kan gi grunnlag for plassering i atferdsinstitusjon etter barnevernloven § 4-24. Dette innebærer at begrepet «atferdsvansker» i denne sammenhengen skal forstås snevrere enn slik begrepet atferdsvansker benyttes i enkelte andre sammenhenger. Selv om det ikke er fastsatt noen nedre aldersgrense for å anvende barnevernloven § 4-24, er den i praksis forbeholdt ungdom med visse former for alvorlige atferdsvansker. Dette innebærer at også plikten til å melde fra til barneverntjenesten grunnet barnets egen atferd på tilsvarende måte er begrenset til ungdom med slike atferdsvansker. For eksempel er atferd hos barn i barnehagen ikke omfattet av denne delen av bestemmelsen, uavhengig av om barnet utviser en atferd som fremstår som svært alvorlig og som gir grunn til stor bekymring for barnets situasjon. Videre omfatter meldeplikten etter bokstav c heller ikke mer innadvendte utfordringer som selvskading og spiseforstyrrelser. Slike former for atferd må i stedet vurderes med utgangspunkt i om atferden kan gi grunn til å tro at barnet er utsatt for fysisk eller psykisk mishandling, seksuelle overgrep, eller andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. bokstav a og b.

Bestemmelsen stiller ikke krav om at atferdsvanskene må ha vært vedvarende for at plikten til å melde skal være oppfylt. Helsepersonell som observerer barnet eller ungdommen vil ofte verken ha mulighet til eller forutsetninger for å kunne observere atferden over tid. Atferden kan likevel være så alvorlig og objektivt bekymringsfull at behovet for å involvere barnverntjenesten er like stort som i tilfeller der atferden er blitt observert over tid. Tidsdimensjonen kan likevel ha betydning i vurderingen av om barnets atferd vurderes som så vidt alvorlig at vilkårene for å melde fra til barneverntjenesten er oppfylt.

Kriteriet «alvorlig kriminalitet» omfatter blant annet en rekke volds- og sedelighetsforbrytelser av alvorlig karakter, mens «gjentatt kriminalitet» blant annet omfatter serier av tyverier og hærverk.

Heller ikke i forbindelse med bruk av rusmidler stilles krav om at misbruket av rusmidler må ha vært vedvarende. Kriteriet «misbruk av rusmidler» omfatter likevel ikke enhver form for rusmiddelbruk, men må ses i lys av at institusjonsplassering forutsetter at misbruket har vært relativt omfattende både i omfang og i tid. Dette må likevel til en viss grad vurderes i lys av barnets alder. Bestemmelsen omfatter både misbruk av legale og illegale rusmidler, som alkohol, legemidler og narkotika. Meldeplikten etter bokstav c er begrenset til alvorlige atferdsvansker. Hvorvidt rusmisbruket utløser meldeplikten vil særlig avhenge av barnets alder og hvilken form for rusmiddelmisbruk som er blitt observert.

Kriteriet «utpreget normløs atferd» omfatter blant annet prostitusjon, men kan også omfatte mer sammensatte livsutfordringer som for eksempel kan gi seg utslag i en kombinasjon av kriminalitet, rus, ugyldig skolefravær, og ungdom i drift. Grunnvilkåret om at barnet må ha vist alvorlige atferdsvansker gjelder også ved anvendelse av dette kriteriet.

Bokstav d)

Det fremgår av bokstav d at meldeplikten gjelder når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel. Menneskehandel er en form for alvorlig omsorgssvikt, og vil også omfattes av bokstav a. 

Tredje ledd: Opplysningsplikt etter pålegg

Tredje ledd lovfester opplysningsplikten ved pålegg fra barneverntjenesten eller andre barnevernmyndigheter. I bestemmelsen er det en henvisning til barnevernloven § 6-4 som regulerer innholdet i plikten nærmere. Den har en opplisting av saker etter barnevernloven der barneverntjenesten eller andre barnevernmyndigheter kan gi pålegg om at helsepersonell skal gi taushetsbelagte opplysninger.

De organer som er ansvarlig for gjennomføringen av barnevernloven kan gi pålegg til helsepersonell om å gi taushetsbelagte opplysninger etter nærmere bestemte vilkår. Dette fremgår av barnevernloven § 6-4 andre ledd.

Adgangen til å gi pålegg om innhenting av opplysninger omfatter de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av barnevernloven og innebærer at også statlige barnevernmyndigheter som fylkesmannen og fylkesnemnda i gitte tilfeller kan gi pålegg om å gi opplysninger. Adgangen til å gi pålegg gjelder også ved rettslig prøving av fylkesnemndas vedtak, jf. barnevernloven § 6-4 fjerde ledd. Det innebærer at domstolene både kan pålegge helsepersonell å gi opplysninger og at de kan motta taushetsbelagte opplysninger uavhengig av om disse tidligere er blitt fremlagt for fylkesnemnda eller ikke.

Barnevernloven § 6-4 andre ledd presiserer nærmere i hvilke tilfeller barnevernet har anledning til å innhente opplysninger ved pålegg. Det fremgår at barnevernet kan gi pålegg om innhenting av opplysninger der dette er nødvendig i forbindelse med vurdering, forberedelse og behandling av nærmere spesifiserte saker i barnevernloven. Nødvendighetskravet omfatter både hvilke tilfeller opplysninger kan innhentes ved pålegg, og hvilke opplysninger pålegget omfatter.

Helsepersonellet kan også få opplysningsplikt ved pålegg fra barnevernet i saker der det er adgang for barnevernet å pålegge hjelpetiltak for barn og familier. Hjelpetiltaket må i disse tilfellene være nødvendig for å unngå at barnet havner i en så alvorlig situasjon at det kan bli aktuelt å treffe vedtak om å overta omsorgen for barnet, se barnevernloven § 6-4 tredje ledd.

Når helsepersonell får pålegg om å gi opplysninger til barnevernet skal det opplyses i pålegget hvilken eller hvilke bestemmelser i barnevernloven som er bakgrunnen for pålegget. I den grad det er mulig bør det også konkretiseres hvilke opplysninger som skal gis.

Ved innhenting av opplysninger er det det organet i barnevernet som gir pålegget som vurderer om vilkårene for å gi pålegget er oppfylt og som definerer hvilke opplysninger det er nødvendig og relevant å innhente. Det kan ikke kreves utlevert en fullstendig pasientjournal fordi den som gir pålegget ikke på forhånd kan vurdere om alle opplysninger i journalen er av betydning for saken. Både den som pålegger og den som blir pålagt å gi opplysninger har et ansvar for å unngå at taushetsbelagt informasjon blir videreformidlet i et større omfang enn nødvendig.

Adgangen til å gi pålegg er begrenset til opplysninger den som skal gi opplysninger sitter inne med.Helsepersonellet som pålegges å gi opplysninger kan derfor ikke pålegges å innhente nye opplysninger på vegne av barnevernet.

Helsepersonell som mottar et pålegg har rett til å klage over pålegget. Det organet som gir pålegget skal gjøre oppmerksom på klageadgangen, jf.forvaltningsloven § 14. Dersom barneverntjenesten finner det påtrengende nødvendig for å gjennomføre sine oppgaver etter barnevernloven, kan opplysningene likevel kreves gitt før klagesaken er avgjort.

Opplysninger skal så langt som mulig innhentes i samarbeid med den saken gjelder, eller slik at vedkommende har kjennskap til innhentingen. Barnevernet skal som hovedregel informere sakens parter om at pålegg gis og hva dette omfatter. (jf. barnevernloven § 6-4 femte ledd)

I enkelte saker vil det imidlertid ikke være mulig å informere partene i saken i forbindelse med at pålegg gis. Dette vil særlig være tilfellet i saker som på det tidspunktet pålegget gis fremstår som alvorlige, og der det å informere partene kan hindre barnevernet i å ivareta barnets behov for beskyttelse og omsorg. Dette unntaket er særlig relevant i saker der det er mistanke om at et barn er utsatt for mishandling eller andre former for alvorlige overgrep. I slike tilfeller kan det være nødvendig både å innhente opplysninger og å sikre at barnet er beskyttet og tilstrekkelig ivaretatt før foreldrene blir informert.

Se også Helsepersonells vitneplikt for domstolene og fylkesnemnda

Fjerde ledd: Oppgaver for personen i helseinstitusjoner som skal ha ansvar for å videreformidle opplysninger

Fjerde ledd inneholder en særregel om at det i helseinstitusjoner skal utpekes en person som skal ha ansvaret for videreformidling av opplysninger. Denne personen skal uten ugrunnet opphold gi melder tilbakemelding på om meldingen er videreformidlet. Dersom meldingen ikke er videreformidlet skal dette begrunnes.

Det er presisert at melder fortsatt har et ansvar for å melde dersom melder mener at vilkårene etter andre ledd er oppfylt.

Barneverntjenesten skal gi den som har sendt melding til barneverntjenesten tilbakemelding. Det er regulert i barnevernloven § 6-7a. Den som har sendt melding skal få en bekreftelse på at meldingen er mottatt og det skal opplyses om hvorvidt det er åpnet undersøkelsessak etter barnevernloven § 4-3. En ny tilbakemelding om at undersøkelsen er gjennomført skal sendes innen tre uker etter at undersøkelsen er gjennomført. Den nye tilbakemeldingen skal inneholde opplysninger om hvorvidt saken er henlagt, eller om barneverntjenesten følger opp saken videre.

Personen som har ansvaret for videreformidling av opplysningene til barnevernmyndighetene skal også påse at barneverntjenestens tilbakemelding etter barnevernloven § 6-7 a uten ugrunnet opphold videreformidles til melder/den som har plikt til å melde fra til barneverntjenesten av eget tiltak. På denne måten sikres at melder gjøres kjent med barneverntjenestens oppfølging av meldingen.

Avvergingsplikten

Helsepersonell vil også kunne ha plikt til å avverge et straffbart forhold, jf. straffeloven § 196. Avvergingsplikten omfatter blant annet ulike former for vold og overgrep mot barn.

Plikten inntrer når man holder det for sikkert eller mest sannsynlig at den aktuelle straffbare handlingen vil bli eller er begått. Den primære avvergingshandlingen er anmeldelse til politiet, men avverging kan også skje på annen måte, for eksempel ved å melde fra til barneverntjenesten.