§ 6. Ressursbruk


Lovtekst

Helsepersonell skal sørge for at helsehjelpen ikke påfører pasient, helseinstitusjon, trygden eller andre unødvendig tidstap eller utgift.


Kilde: lovdata.no

Kommentar

Bestemmelsen pålegger helsepersonell å unngå unødig ressursbruk og gjelder i alle deler av tjenesten.

Formålet er effektiv utnyttelse av offentlige og private ressurser. Hverken pasienter, helsetjenesten eller trygdesystemet skal bruke unødige ressurser. "Andre" kan være andre offentlige instanser eller private, for eksempel forsikringsselskaper. Helsepersonellnemnda fattet i 2017 vedtak om at en fysioterapeut fikk tilbakekalt sin autorisasjon fordi vedkommende urettmessig hadde fått utbetalt kroner 76 000,- for mye i refusjonskrav fra Helfo (se sak 2016/10954).

Plikten til hensiktsmessig ressursbruk gjelder ved organisering av virksomheten, herunder prioritering av pasienter, og ved ytelse av helsehjelp.

Plikten til å unngå unødig ressursbruk, omfatter ikke bare penger, men også tid. Det innebærer at helsepersonells arbeidstid skal brukes effektivt, og at pasienten ikke må påføres unødig venting eller utsettes for tidsspille som følge av mer intensiv eller langvarige behandling enn nødvendig. Se for eksempel sak 06/141 fra Statens helsepersonellnemd, hvor pasientene fikk intensiv og til dels langvarig behandling uten at behandleren i samråd med dem hadde vurdert effekten av behandlingen opp mot de plager og symptomer pasientene oppsøkte behandleren for.

Hva som er unødvendig ressursbruk er gjenstand for en viss grad av skjønn, men hensynet til å begrense ressursbruken må vike for kravet til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp der det måtte oppstå konflikt mellom disse to hensynene.

Der det er faglig uenighet eller tvil om diagnostisering på grunn av usikre symptomer, vil derfor hensynet til faglig forsvarlighet vanligvis måtte gå foran hensynet til å redusere helsetjenestens ressursbruk i vurderingen av om det skal iverksettes ytterligere utredninger og undersøkelser. Dersom uriktig diagnose blir satt på grunnlag av utilstrekkelig utredning og dette utløser trygdeutgifter, har Statens helsepersonellnemnd (HPN) vurdert dette som brudd på § 6. HPN har også vurdert at rekvirering av prøver med manglende relevans kan være brudd på § 6, se sak 06/59.

Behandling som iverksettes etter en forsvarlig utredning og som er medisinsk indisert, kan i utgangspunktet ikke anses å være unødvendig ressursbruk.Helsepersonellet må imidlertid ta plikten etter § 6 i betraktning, dersom valg av behandlingsmetode i konkrete tilfeller står mellom likeverdige behandlingsmetoder som krever ulik ressursbruk. Det understrekes at ressursbruk ikke vil være det eneste momentet helsepersonellet skal ta hensyn til i valget mellom behandlingsmetoder; et annet moment vil være pasienten egne ønsker, jf. pasientens rett til medvirkning etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1. En lege fikk advarsel blant annet fordi han benyttet seg av utenlandske laboratorier og påførte pasientene unødvendige utgifter ved at de betalte for dyre utenlandske laboratorietester som det, etter tilsynsmyndighetenes vurdering, ikke var medisinsk grunnlag for (se sak 15/287).

Når behandlingen er iverksatt, forutsettes det at helsepersonell vurderer effekt opp mot ressursbruk. Dette kan være aktuelt i relasjon til legemiddelrekvirering, fysikalske behandlinger, sykemeldinger osv. HPN og Statens helsetilsyn har ved flere anledninger fattet vedtak om brudd på helsepersonelloven § 6 fordi helsepersonell har påført trygden unødvendige utgifter til legemidler som ikke har vist ønsket effekt, fordi behandlinger har blitt gitt ut over det som har vært medisinsk nødvendig ( se for eksempel sak 05/14) og fordi behandlinger har måttet gjentas på grunn av dårlig kvalitet på tidligere behandlinger.