Første ledd:

Første ledd innfører en plikt for helsepersonell til å bidra til å ivareta behovet for informasjon og nødvendig oppfølging som mindreårige barn som etterlatte kan ha, som følge av at en forelder eller et søsken dør.

Mindreårige er barn under 18 år. Barn tolkes vidt og uavhengig av formalisert omsorgssituasjon. Bestemmelsen omfatter derfor både biologiske barn, adoptivbarn, stebarn og fosterbarn. Også søsken tolkes vidt, slik at det omfatter både biologiske søsken, og andre barn som lever med pasienten som søsken i en familie. Foreldre omfatter både barnets foreldre, fosterforeldre, steforeldre og eventuelle andre, så framt de fyller foreldrerollen for ett barn.

Andre ledd:

Det følger av andre ledd at helsepersonellet sitt ansvar i etterkant av dødsfallet består i å prøve å avklare barnet sitt informasjons- eller oppfølgingsbehov og tilby informasjon og rettledning om aktuelle tiltak, tilsvarende som for barn som pårørende, jf. helsepersonelloven § 10 a.

Normalt bør helsepersonellet bidra dersom foreldre eller andre med omsorgen for barnet, ikke selv er i stand til, eller ikke ser seg i stand til å ta hånd om behovene til barnet. Videre skal erfaringer deles med foreldre eller andre med omsorgen for barnet i tilfelle der de selv søker råd om hvordan de skal ta vare på barnet, eller i tilfelle der det er klart at de vil ha nytte av råd. Hva som skal til for å dekke barnet sitt behov, må vurderes i hvert enkelt tilfelle. En del barn vil få tilstrekkelig oppfølging fra foreldrene eller andre med omsorgen for barnet, og i disse situasjonene kan det være nok å gi foreldrene eller andre med omsorgen for barnet generell informasjon om tilbudet.

Dette er et ansvar som skal bidra til å sikre at barn blir sett og ivaretatt av helsepersonell i tilknytning til dødsfallet. Det er ikke ment som et ansvar som skal strekke seg over tid. Har barnet behov for oppfølging over tid, vil det være naturlig å innhente nødvendig samtykke og sørge for at barnet blir henvist videre i hjelpeapparatet. Helsepersonellet kan likevel ta vare på barnet ved å svare på spørsmål som barnet måtte ha i forbindelse med dødsfallet, og ved å vurdere barnet sitt eventuelle behov for videre oppfølging. Avklaringene og oppfølgingen bør så langt det er mulig, gjøres i samråd med foreldre eller andre med omsorgen for barnet.

Plikten ligger først og fremst på helsepersonellet som har ansvaret for å behandle pasienten. Men når det trengs for å hjelpe til med å ta vare på barnet, skal likevel også annet helsepersonell melde fra om behovet til barnet og ved tvil prøve å finne ut om situasjonen til barnet er klarlagt. I de tilfeller der det er oppnevnt en kontaktlege, vil det være opp til helseforetaket å vurdere om plikten etter § 10 b bør ligge hos kontaktlegen. Se omtalen av dette under § 10 a.

I de tilfellene der helsepersonell i forkant av dødsfallet har hatt ansvar for å ta vare på det mindreårige barnet som pårørende etter § 10 a, vil det å ta vare på barnet også i tilknytning til dødsfallet etter § 10 b være en naturlig videreføring av dette ansvaret.

Det store flertall av dødsfall skjer på pleie- og omsorgsinstitusjon eller på sykehus. I tilfeller foreldre eller søsken dør utenfor pleie- og omsorgsinstitusjon eller sykehus, kan forelderen eller søskenet være fulgt opp poliklinisk. Det kan for eksempel gjelde for pasienter som dør som følge av rusmiddelmisbruk. I slike tilfelle vil helsepersonellet som følger opp poliklinisk, ha hatt ansvar etter § 10 a i forkant av dødsfallet. Da vil det å ta vare på barnet også i tilknytning til dødsfallet være en naturlig videreføring av dette ansvaret.

Når foreldre eller søsken dør brått og uventet utenfor pleie- og omsorgsinstitusjon eller sykehus, vil det i enkelte tilfelle i utgangspunktet ikke ligge plikt etter forslaget til § 10 b på noe spesifisert helsepersonell. Når foreldre eller søsken dør brått og uventet, oppstår vanligvis en krise for de pårørende. I slike tilfeller følger det av helse- og omsorgstjenesteloven §§ 3-1 og 3-2 at kommunen har et ansvar for å tilby nødvendige helse- og omsorgstjenester. Måten dette ansvaret blir ivaretatt på, kan variere fra kommune til kommune og variere avhengig av det enkelte tilfellet. Kommunene velger selv hvordan de ønsker å organisere dette. For enkelte kommuner er det naturlig å organisere det som en del av kriseteamet i kommunen, mens andre legger ansvaret til barnets fastlege, som en person som naturlig kan komme inn for å hjelpe en familie i krise. Når mindreårige barn mister foreldre eller søsken brått og uventet, vil dessuten vanligvis det nærmeste nettverket og/eller barnehagen eller skolen til barnet sørge for at barnet blir fulgt opp av helsepersonell. Det helsepersonellet som kommer i kontakt med barnet etter at det har vært utsatt for en slik krise har ansvar etter § 10 b. Det er viktig at alle kommuner både har planer og gode rutiner som sikrer at disse barna blir fanget opp og tatt vare på.

Tredje ledd:

Det følger av tredje ledd at «informasjonen skal gis i en form som er tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger». Det følger videre at «opplysninger om avdøde skal gis innenfor de rammer som følger av § 24». Ut fra helsepersonelloven § 24 første ledd er ikke helsepersonells taushetsplikt til hinder for at de kan gi opplysninger om en avdød person videre, dersom vektige grunner taler for dette. Når en vurderer å gi opplysninger eller ikke, skal det tas hensyn til avdødes antatte vilje (det en tror avdøde hadde ønsket), opplysningenes art og de pårørende og samfunnets interesser. Se kommentarene til § helsepersonelloven § 24.

Fjerde ledd:

Fjerde ledd gir departementet adgang til å gi forskrift med nærmere bestemmelser om innholdet i helsepersonellets plikter etter § 10 b. Slik forskrift er foreløpig ikke gitt. Bestemmelsen er imidlertid omtalt i pårørendeveilederen.