For at utgifter til helsehjelpen skal kunne refunderes, må tjenesteyteren som hovedregel ha autorisasjon og eventuelt spesialistgodkjenning, på samme måte som om behandlingen hadde vært utført i Norge.

Krav til offentlig autorisasjon

En autorisasjon er en bekreftelse på at noen oppfyller de formelle og faglige kravene til den aktuelle yrkestittelen.

Det fremgår av forskriftens § 6 første ledd at helsehjelpen må være gitt av helsepersonell med offentlig autorisasjon. Autorisasjonen må være gyldig i det landet der helsehjelpen er mottatt. Det kreves ikke norsk autorisasjon.

Spesialistgodkjenning og andre særlige kompetansekrav

Der spesialistgodkjenning er et krav for å få stønad til helsehjelp i Norge, må behandlingen i utlandet være utført av helsepersonell med tilsvarende spesialistgodkjenning. Spesialistgodkjenningen må være gyldig i det landet helsehjelpen er mottatt. Det kreves ikke norsk spesialistgodkjenning.

Spesialistgodkjenning for leger innen EU/EØS er regulert i yrkeskvalifikasjonsdirektivet (direktiv 2005/36/EU). Vedlegg V pkt 5.1.3 (jf. art 25) gir oversikt over harmoniserte legespesialiteter, hvilke land som har tilsluttet seg den enkelte spesialitet, og nærmere kvalifikasjonskrav.

Yrkeskvalifikasjonsdirektivet er implementert i norsk lovgivning gjennom forskrift om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land eller fra Sveits, jf. helsepersonelloven § 52. 

Når det stilles særskilte kompetansekrav til tjenesteyteren for rett til stønad etter norske regler, gjelder kompetansekravene også ved behandling i utlandet. Eksempel på dette er krav om tilleggskurs/utdannelse for visse takster for legehjelp, manuellterapi og psykomotorisk fysioterapi, samt psykologhjelp.

Forskriften åpner for å gjøre unntak fra vilkåret om tilsvarende spesialistgodkjenning eller særskilt kompetanse. Skal det gjøres unntak, må begge av følgende unntak være oppfylt:

1. Den aktuelle spesialiteten eller tilsvarende formalkompetanse eksisterer ikke i landet der helsehjelpen er mottatt.
2. Det må dokumenteres at tjenesteyteren i stedet for tilsvarende spesialistgodkjenning eller særskilt kompetanse faktisk har tilsvarende realkompetanse eller annen legespesialisering som det er nærliggende å sammenligne med den spesialiteten som kreves i Norge.

Det kan ikke gjøres unntak hvis den aktuelle spesialiseringen eksisterer i landet der helsehjelpen er mottatt.

Særlig om spesialistgodkjenning ved implantatbasert protetikk

For refusjon ved implantatbasert protetikk og implantatkirurgi er det satt særskilte kompetansekrav til tannlegen som utfører behandlingen, jf. regelverket for stønad ved tannbehandling etter folketrygdloven § 5-6. For å kunne få stønad til implantatbasert protetikk i Norge må både tannlegen som setter inn implantatene (kirurgen), og tannlegen som utfører det protetiske arbeidet, ha en nærmere angitt spesialistgodkjenning.

Kjeve-/oralkirurgi er omtalt i yrkeskvalifikasjonskravdirektivet vedlegg V. Siden dette er en harmonisert spesialitet, kan det kreves dokumentasjon for at tannlegen som har foretatt den kirurgiske innsettingen av implantater i et annet EØS-land, innehar en av de aktuelle spesialitetene.

I Norge kreves det spesialitet i oral protetikk, eller at tannlegen har nødvendig kompetanse godkjent av Helsedirektoratet, for at det skal gis refusjon for protetisk behandling, jf. § 3 i forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos tannlege og tannpleier for sykdom. Spesialitet i oral protetikk er imidlertid ikke en av spesialitetene i kvalifikasjonsdirektivet, og det er ikke alle EØS-land som har en slik spesialistgodkjenning. Det åpnes likevel for refusjon for den protetiske delen av behandlingen i land hvor spesialitet i oral protetikk ikke eksisterer. I slike tilfeller må det foretas en konkret vurdering av om tjenesteyterens kompetanse kan anses å være til nærmet lik den spesialkompetansen som kreves i Norge.

Vedlegg 2 til forskrift om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land kan gi noe veiledning ved vurdering av bekreftelse på autorisasjon og lignende fra andre EØS-land. I vedlegget listes opp blant annet navn på vitnemål og utdanningsnivå for ulike grupper av helsepersonell.

Særlig om krav til tjenesteyters autorisasjon og spesialistgodkjenning ved sykehusbehandling

Hvis helsehjelpen er mottatt i forbindelse med et sykehusopphold i et annet EØS-land, legges det til grunn at helsepersonellet som har deltatt i helsehjelpen, har nødvendig autorisasjon og oppfyller eventuelle spesialistkrav for den aktuelle helsehjelpen. Ved søknad om refusjon vil det i særlige tilfeller kunne bli etterspurt dokumentasjon på autorisasjon og spesialistgodkjenning.

Adgang til å praktisere lovlig

Helsepersonellet som gir helsehjelpen, må ha adgang til å praktisere lovlig i det landet der helsehjelpen gis, jf. forskriftens § 6 tredje ledd. I dette ligger noe mer enn at helsepersonellet har gyldig autorisasjon, jf. forskriftens § 6 første ledd. Eksempelvis må vedkommende lovlig kunne drive virksomhet som helsepersonell i landet der helsehjelpen gis.

Ingen krav til offentlig tilknytning

Folketrygdloven § 5-24 a stiller ingen krav om at behandlingen som en pasient har mottatt i utlandet, skal være gitt av en tjenesteyter tilknyttet det offentlige helsevesenet i behandlingslandet, jf. forskriftens § 6 fjerde ledd. Pasienten kan derfor få refundert utgifter til behandling mottatt hos en privat helseaktør i utlandet.