Forskriften § 7 lyder:
Person som har gjennomgått undersøkelse etter § 4 kan ikke tiltre før resultatet av undersøkelsen foreligger. Helsedirektoratet kan, når det er forsvarlig av hensyn til smittevernet, gi retningslinjer om i hvilke situasjoner personer likevel kan tiltre arbeidet før resultatet av undersøkelsen foreligger.
En person som etter pliktig undersøkelse finnes å være smitteførende med de antibiotikaresistente sykdomsfremkallende bakterier Helsedirektoratet har fastsatt undersøkelsesplikt for, skal av institusjonens ledelse forbys å utføre arbeid som kan medføre smittefare så lenge vedkommende er smitteførende.
Institusjonens ledelse skal oppheve forbudet så snart vedkommende ikke lenger er smitteførende og således ikke medfører fare for overføring av antibiotikaresistente bakterier til andre.
Helsedirektoratet gir nærmere retningslinjer for når en person skal regnes som ikke smitteførende.
Forskriftens utgangspunkt er at personer som har fått påvist MRSA eller som venter på prøvesvar ikke kan arbeide.
Nye erfaringer tyder på at smitterisikoen er lav i de fleste sammenhenger så lenge basale smittevernrutiner følges. Her gir Helsedirektoratet nærmere retningslinjer for når en person skal regnes som ikke smitteførende, og kan bestemme når det kan gjøres unntak fra forbud mot utførelse av arbeid.
Personer som venter på prøvesvar
Personer som venter på prøvesvar kan som hovedregel starte eller fortsette arbeid med pasientkontakt. Men i følgende situasjoner bør helsearbeidere ikke arbeide med pasientkontakt inntil prøvesvar foreligger:
- helsearbeidere som har sår, hudlidelser som gir defekt hud eller luftveissymptomer
- helsearbeidere som jobber ved nyfødtintensiv, brannskadeavdeling eller transplantasjonsavdeling.
Personer som har påvist bærerskap med MRSA
Disse personene kan som hovedregel være i arbeid med pasientkontakt, såfremt en risikovurdering (se under) tilsier lav risiko for smitteoverføring. Dette gjelder også i tilfeller der saneringsforsøk ikke lykkes.
Helsearbeidere med påvist MRSA skal ikke arbeide med pasientkontakt inntil det er:
- Gitt personlig smittevernveiledning og
- Gjennomført vurdering av smitterisiko på arbeidsplassen og
- Gjennomført rådgivning knyttet til arbeidet, dersom smitterisiko vurderes å være lav.
Institusjonens ledelse har ansvar for at det gjennomføres risikovurdering og rådgivning knyttet til den ansattes arbeid, og skal sikre at den ansatte har tilstrekkelig opplæring i og etterlever grunnleggende smittevernrutiner. Det forutsettes at personer som jobber med pasientkontakt som er bekreftet eller antatt MRSA-positive følger basale smittevernrutiner.
Ansvar for personlig smittevernveiledning er lagt til undersøkende og/eller behandlende lege etter smittevernloven § 2-1. Dette vi ofte være fastlege, men smittevernlege eller bedriftslege kan påta seg å overta dette ansvaret dersom hensiktsmessig. Ofte vil det i den forbindelse også være hensiktsmessig å vurdere sanering (se under). Det vises også til smittevernloven § 5-1 tredje ledd om smittede personers plikt til å ta imot og følge den personlige smittevernveiledningen som legen gir.
Se ev. nærmere praktisk veiledning i FHIs resistenshåndbok (fhi.no), kapittelet om MRSA-screening og tiltak for helsearbeidere i sykehus og sykehjem.
Momenter til risikovurderinger - nærmere om risiko for smitteoverføring og utbrudd
Erfaring tilsier at der helsepersonell er kolonisert med MRSA, er det lav risiko for videre smitte i de fleste kliniske situasjoner når basale smittevernrutiner følges.
Utbruddsrisiko knyttet til MRSA-positive ansatte avhenger av individuelle risikofaktorer hos den ansatte, og av arbeidssted og arbeidsoppgaver. Ved vurdering av smitte- og utbruddsrisiko kan følgende momenter være spesielt relevante:
- individuelle risikofaktorer som f.eks. sår, hudlidelser som gir defekt hud, og luftveissymptomer ansees å øke smitterisiko
- arbeidssted: nyfødtintensiv, brannskadeavdeling og transplantasjonsavdeling regnes som avdelinger med økt risiko.
- helsearbeiderens forståelse av smitterisiko og etterlevelse av basale smittevernrutiner
- om det pågår et omfattende eller ukontrollert utbrudd med MRSA på arbeidsplassen
Andre forhold kan også være relevante i risikovurderingen. Dersom det etter en samlet vurdering ikke er mulig å redusere smitterisikoen tilstrekkelig med risikoreduserende tiltak, tilrettelegging av arbeid eller omplassering, skal institusjonens ledelse ilegge arbeidsforbud inntil personen ikke lenger anses smitteførende. I en slik vurdering vil det være naturlig å vekte inn om personen har sitt primære virke i en enhet med høy risiko for utbrudd, eller om det er snakk om mer avgrenset og sporadisk arbeid.
I sykehus bør vurderingen gjøres av institusjonens ledelse i samråd med institusjonens smittevernlege og eventuelt bedriftshelsetjenesten. I sykehjem bør vurderingen gjøres av institusjonens ledelse i samråd med kommuneoverlege og eventuelt bedriftshelsetjenesten. Vurderingen bør skriftliggjøres og dokumenteres i egnet system på en måte som tar hensyn til at helseopplysninger er underlagt taushetsplikt.
Institusjonens ledelse skal oppheve beslutning om tilrettelegging, omplassering og/eller arbeidsforbud så snart risiko for smitteoverføring av MRSA til andre vurderes som lav, jf. § 7 tredje ledd.
En person som er ilagt forbud mot å utføre arbeid i medhold av § 7 kan klage vedtaket inn for statsforvalteren i tråd med § 8.
Sanering
Ansatte som tester positivt for MRSA skal som hovedregel tilbys sanering der det anses gjennomførbart. Sanering er helsehjelp og kan gjennomføres i regi av egen lege eller eventuelt i regi av bedriftshelsetjenesten eller smittevernavdeling/poliklinikk der slike tilbud finnes.
Nærmere informasjon om praktisk gjennomføring av sanering finnes i FHIs resistenshåndbok (fhi.no), kapittelet om sanering av MRSA-bærerskap.