1. Alminnelige bestemmelser

I tillegg til lovens generelle formål i § 1-1 har visse bestemmelser i loven også andre formål enn de rent alkoholpolitiske. Eksempler på dette er formålet i § 1-7b om å hindre økonomisk kriminalitet og formålet i § 1-8 tredje ledd om å hindre narkotikaomsetning og diskriminering.

Bestemmelsens første ledd angir dels lovens materielle virkeområde og dels dens stedlige virkeområde.

Materielt virkeområde
I utgangspunktet gjelder alkoholloven all innførsel til, utførsel fra og omsetning av alkohol i landet. Tax free-salget er likevel unntatt fra bevillingsplikten, jf. § 3-1a.

Stedlig virkeområde
Alkohollovens virkeområde er ”Norge”. Det vil si at loven gjelder på norsk territorium, herunder norsk territorialfarvann. Territorialfarvannet strekker seg 12 nautiske mil utenfor grunnlinjen (territorialgrensen). Alkoholloven er ikke gitt full anvendelse på Svalbard og kontinentalsokkelen.

Loven gjelder ikke omsetning av alkoholholdig drikk på fly i utenrikstrafikk eller skip utenfor norsk territorialfarvann. For nærmere avgrensning vises til alkoholloven § 5-2 og merknadene til denne.

Med hjemmel i § 1-2 andre ledd er det gitt forskrifter om alkoholordningen for Svalbard og Jan Mayen. Det er ikke gitt forskrifter om lovens anvendelse på kontinentalsokkelen.

1.3.1 Generelt om bestemmelsen

Med alkoholholdig drikk menes drikk som inneholder mer enn 2,5 volumprosent alkohol.

Tidligere baserte lovens system seg på en inndeling av alkoholholdig drikk etter alkoholtypene øl, vin og brennevin. Lovens system ble i 2005 endret til å bygge på en inndeling som baserer seg på alkoholinnholdet i drikken, målt i volumprosent. Dette betyr at alkoholholdig drikk med samme alkoholinnhold likebehandles.

I alkoholforskriften § 1-1 er det gitt definisjoner av alkoholfri drikk, alkoholsvak drikk og alkoholholdig drikk gruppe 1 – 3, uten at disse samtidig er gjort til legaldefinisjoner i loven.

Inndelingen etter alkoholstyrke har betydning for retten til produksjon, import, eksport, engrossalg, omfanget av en salgs- eller skjenkebevilling, salgs- og skjenketidene, aldersgrensebestemmelsene og omsetningsgebyrene.

1.3.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

Etter bestemmelsens første ledd omfatter loven alkoholholdig drikk som inneholder mer enn 2,5 volumprosent alkohol. Drikk med lavere alkoholinnhold faller utenfor lovens reguleringer, jf. likevel § 1-5 om aldersgrensene som får anvendelse på drikk som inneholder mer enn 0,7 volumprosent alkohol, og reklameforbudet i § 9-2 første ledd, som får anvendelse på reklame for andre varer med samme merke eller kjennetegn som drikk som inneholder mer enn 2,5 volumprosent alkohol.

Lovens inndelingssystem har medført at definisjonene av øl og vin er opphevet. Definisjonen av brennevin i andre ledd er imidlertid opprettholdt. Dette er fordi loven inneholder en rekke særregler knyttet til brennevin, spesielt i lovens kapittel 8, 9 og 10.

Med brennevin forstås alle drikker som er basert på tilvirket alkohol fremstilt ved destillasjon, gjæring med påfølgende destillasjon eller annen teknisk prosess, uavhengig av alkoholinnhold. Drikken kan være ublandet, blandet med andre produkter eller tilsatt andre produkter. Betegnelsen brennevin dekker dermed alle blandingsprodukter som inneholder tilvirket alkohol. Også sterkvin omfattes av denne definisjonen av brennevin. All alkoholholdig drikk med 22 volumprosent alkohol eller mer regnes som brennevin, uavhengig av fremstillingsmåte.

Etter tredje ledd reguleres omsetningen av denaturert sprit (rødsprit o.l.) ikke av alkoholloven. Det gjør heller ikke varer der alkohol er brukt som oppløsnings- eller konserveringsmiddel. Grensen kan være vanskelig å trekke. I praksis legges det vekt på om en vare er egnet som berusningsmiddel.

I bestemmelsens fjerde ledd trekkes det en grense ved alkohol som ikke er beregnet på å drikkes. Slik alkohol reguleres av særavgiftsforskriften kapittel 3-3. Forskriften administreres av Finansdepartementet.

Departementet er i femte ledd gitt hjemmel til å gi forskrifter om at alkoholholdige produkter som vanskelig kan betegnes som «drikk», likevel skal kunne regnes som alkoholholdig drikk i alkohollovens forstand. Slik forskrift er ikke gitt. Det presiseres imidlertid at man med denne adgangen til å utvide alkohollovens saklige virkeområde ikke har til hensikt å ramme produkter som er uegnet som berusningsmiddel, for eksempel tradisjonell konfektsjokolade og lignende.

Også produkter nevnt i en slik forskrift vil omfattes av avgrensningene i § 1-3 første ledd første punktum. Dette innebærer at produktene omfattes av alkohollovens bestemmelser om alkoholholdig drikk, i den grad de inneholder mer enn 2,5 volumprosent alkohol. Likevel slik at aldersgrensebestemmelsen i § 1-5 også vil få anvendelse på alkoholsvake produkter, som inneholder 0,7-2,5 volumprosent alkohol.

1.4.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen inneholder definisjoner av sentrale begreper i loven. Salg krever salgsbevilling, mens skjenking krever skjenkebevilling. For å drive import og engrossalg kreves registrering i henhold til særavgiftsforskriften for varer som det skal betales særavgifter for, jf. § 1-4c første ledd første punktum. For grossister som verken importerer eller produserer alkoholholdig drikk, men kun selger engros varer som ikke er avgiftspliktige, kreves registrering hos toll- og avgiftsetaten, jf. § 1-4c første ledd andre punktum. Kravene om bevilling og registrering gjelder uavhengig av om overdragelsen av alkoholholdig drikk er ledd i ordinær forretningsvirksomhet eller er et enkeltstående tilfelle, som for eksempel salg av en vinsamling. Alle grupper alkoholholdig drikk er omfattet av begrepene.

1.4.2 Overdragelse mot vederlag

Det sentrale ved salg, skjenking og engrossalg er at det skjer en overdragelse av alkoholholdig drikk, og at denne skjer mot en eller annen type vederlag. Det regnes som vederlag selv om betalingen settes lik selvkost, og også om varen overdras til underpris. Vederlagets form er ikke avgjørende. Det er salg enten betalingen skjer i form av penger, varer, arbeid, klippekort, bonger eller på andre måter. Det er også vederlag dersom det er betalt for en «pakke» der alkohol er en del av denne, for eksempel når besøk/omvisning inkluderer smaking eller utdeling av alkohol. Videre dreier det seg også om vederlag når man ikke selv betaler vederlaget for alkoholholdig drikk, men for eksempel blir påspandert av andre gjester på stedet.

Tvilsspørsmål kan bli stilt ved såkalte «spleiselag». Det er ikke i strid med loven at flere personer uten bevilling kjøper inn alkoholholdig drikk, selv om en enkelt person står for innkjøpene og senere får betaling av de andre dersom dette er avtalt på forhånd.

Det kan være problematisk å trekke grensen mellom overdragelse mot vederlag som er bevillingspliktig, og gave som ikke er bevillingspliktig. Dersom alkoholholdig drikk blir gitt som gave i en sammenheng der også mottakeren yter noe, må det vurderes konkret om overdragelsen faktisk er en gave, eller om den etter forholdene må anses som vederlag.

1.4.3 Salg og skjenking

Salg og skjenking i lovens forstand forutsetter at det skjer en overdragelse mot vederlag til forbruker. En forbruker er i denne sammenheng enhver som ikke selv, på grunnlag av bevilling eller registrering etter alkoholloven, har som næring å selge alkoholholdig drikk. Det vil si at innkjøp av alkohol til bruk ved firmafester, representasjon og andre tilstelninger, gave til kunder o.l. regnes som salg til forbruker.

Det sentrale skillet mellom salg og skjenking er at ved salg skal drikking skje utenom salgsstedet, mens ved skjenking skal drikking skje på skjenkestedet.

Det kan oppstå tvil om det som skjer er salg eller skjenking. Det regnes alltid som skjenking når bevillingshaver vet at det drikkes på eller i tilknytning til skjenkestedet, enten overdragelsen skjer med dette formål eller selger bare vet at drikking finner sted. I slike tilfeller kreves alltid skjenkebevilling.

Skjenkestedet er i denne sammenheng lokalet der alkoholen skjenkes, eventuelt andre deler av bygningen som skjenkelokalet befinner seg i, og som bevillingshaver har rådighet over, samt lokalets nærmeste tilliggelser. Hva som er lokalets nærmeste tilliggelser må vurderes konkret og avgjøres skjønnsmessig. Typisk eksempel på tilliggelser er uteareal i umiddelbar nærhet av lokalet, for eksempel anneks, terrasse og hage. Kjøperens egen husholdning er normalt utenfor skjenkestedet, selv om den befinner seg i umiddelbar tilknytning til dette, for eksempel i samme bygning.

1.4.4 Engrossalg

Engrossalg er negativt definert i loven og omfatter all overdragelse av alkoholholdig drikk mot vederlag som ikke faller inn under definisjonene av salg eller skjenking.

For å drive engrossalg må virksomheten være registrert hos toll- og avgiftsetaten, jf § 1-4c.

1.4a.1 Bakgrunnen for bestemmelsen

Bestemmelsen fastslår at salg, skjenking og tilvirkning av alkoholholdig drikk bare kan skje på grunnlag av bevilling etter alkoholloven.

Bevillingssystemet er samlet sett et av de viktigste virkemidlene i norsk alkoholpolitikk. Det regulerer tilgjengeligheten av alkohol ved å bestemme hvor og når det kan selges og skjenkes alkohol og hvem som kan drive med slik virksomhet. Systemet regulerer også sanksjonene ved brudd på bestemmelsene.

Alkoholloven gir kommunen stor frihet, men også stort ansvar når det gjelder å bestemme sin egen alkoholpolitikk. Bevilling til å selge eller skjenke alkohol til forbruker er ikke en rettighet. Dette gjelder selv om alle vilkår i loven er oppfylt. Hvorvidt bevilling bør gis, vil alltid være overlatt til kommunens skjønn.

1.4a.2 Bevillingsmyndighet og bevillingstyper

Bevilling til salg og skjenking av alkoholholdig drikk gis av kommunen, med mindre det gis statlig skjenkebevilling etter kapittel 5. Se nærmere om dette under § 1-7.

Det er tre ulike hovedtyper av bevillinger etter alkoholloven: Bevilling til detaljsalg (jf. Kapittel 3), bevilling til skjenking (jf. kapittel 4) og bevilling til tilvirkning (jf. kapittel 6). For import og engrossalg kreves registrering hos toll- og avgiftsetaten (jf. § 1-4c, særavgiftsforskriften kapittel 5 og engrosforskriften kapittel 5).

Tilvirkningsbevilling gis av Helsedirektoratet, som er delegert bevillingsmyndigheten fra departementet, jf. § 6-1. Tilvirkningsbevilling for skjenking i egen virksomhet gis av kommunen, jf § 4-2 tredje ledd.

Salgsbevillinger kan i henhold til § 3-1 første og andre ledd gjelde:

• alkoholholdig drikk med høyere alkoholinnhold enn 4,7 volumprosent (AS Vinmonopolet)
• alkoholholdig drikk som inneholder høyst 4,7 volumprosent alkohol

Skjenkebevillinger kan i henhold til § 4-2 første ledd gjelde:

• alkoholholdig drikk som inneholder høyst 4,7 volumprosent alkohol
• alkoholholdig drikk som inneholder mindre enn 22 volumprosent alkohol
• all alkoholholdig drikk

Statlige tilvirkningsbevillinger kan i henhold til § 6-1 første ledd gjelde:

• brennevin,
• drikk som ikke er brennevin
• all alkoholholdig drikk

1.4a.3 Særlig om forholdet mellom skjenke- og serveringsbevilling

Det er bare skjenkebevilling etter alkoholloven som gir adgang til å skjenke alkoholholdig drikk. Bevilling etter andre lover, som for eksempel serveringsbevilling, gir ikke adgang til å omsette alkohol. På den annen side må et skjenkested som hovedregel ha serveringsbevilling for å kunne utøve sin skjenkebevilling. Dette betyr imidlertid ikke at søker må ha serveringsbevilling for å få behandlet en søknad om skjenkebevilling, men skjenkebevillingen kan ikke utøves før det er gitt serveringsbevilling. Serveringsbevilling gis etter serveringslovens § 3.

1.4a.4 Unntak fra bevillings- og registreringsplikten

Det er gjort unntak fra bevillingsplikten i visse tilfeller, se § 3-1a om avgiftsfritt salg av alkoholholdig drikk på flyplasser.

Det er også gjort enkelte unntak fra hovedregelen om at bare registrerte importører/grossister har rett til å importere alkoholholdig drikk, se kommentarene til § 2-1.

1.4a.5 Skjematisk oversikt over prosessen ved behandlingen av kommunale bevillingssøknader

Prosessen ved søknad om kommunal bevilling vil kunne variere noe med hva slags bevilling det søkes om. I tillegg vil prosessen variere noe fordi hver søknad behandles individuelt. En typisk søknadsbehandling vil imidlertid kunne inneholde følgende elementer:

• Søknad
• Eventuelt avslag som følge av et kommunalt tak, eller
• Innhenting av uttalelser, jf. § 1-7
  • Obligatoriske uttalelser: Politiet, sosialtjenesten, evt. militære øvingsavdelinger
  • Ikke-obligatoriske uttalelser: Skatte- og avgiftsmyndighetene
• Vandelsvurdering, jf. § 1-7b
  • Hvilke personer må tilfredsstille vandelskravene?
  • Innhenting av opplysninger/uttalelser om disse
  • Har de ansvarlige forbrutt seg mot relevant lovgivning?
  • Tilfredsstilles kravet om uklanderlig vandel?
• Skjønnsmessig avgjørelse med et bredt spekter av hensyn, jf. § 1-7a
• Nærmere fastsettelse av salgs- eller skjenketider, vilkår mv. i bevillingen

1.4b.1 Generelt om bestemmelsen

§ 1-4b regulerer hvem som kan gis bevilling etter alkoholloven. Den gjelder alle bevillinger etter alkoholloven; både salgsbevillinger, kommunale og statlige skjenkebevillinger og tilvirkningsbevillinger.

1.4b.2 Den for hvis regning virksomheten drives - hvem som kan være bevillingshaver

Bevilling gis til «den for hvis regning virksomheten drives». Bevillingen skal altså gis til den juridiske enhet som har den direkte økonomiske interessen i, og ansvaret for, salget, skjenkingen eller tilvirkningen av alkohol.

Bevilling kan gis til både fysiske og juridiske personer. Regelen gjelder både kommunale og statlige bevillinger.

Med juridisk person menes et rettssubjekt som ikke er en fysisk person, men som likevel rettslig sett opptrer utad som en enhet og kan erverve rettigheter og plikter. Hva som må karakteriseres som juridiske personer avgjøres bl.a. av selskapsretten. Som eksempler på de vanligste juridiske personene kan nevnes kommune, aksjeselskap, ansvarlig selskap, selskap med delt ansvar og stiftelse.

Der virksomheten drives av et enkeltpersonforetak, skal bevillingen gis til den fysiske personen som står som innehaver av foretaket, jf. at virksomheten da vil drives for dennes regning. Dersom virksomheten drives av en juridisk person, gis bevillingen til driftsselskapet, dvs. den som har den økonomiske interessen i virksomheten. Dersom det for eksempel er en juridisk enhet som leier ut det lokalet som det selges eller skjenkes alkohol i, evt. med inventar, ansatte etc., mens en annen juridisk enhet har ansvaret for selve salget eller skjenkingen, gis bevillingen til sistnevnte. Bevillingen kan bare gis til en juridisk enhet som er gyldig stiftet.

I et konsern hvor et datterselskap ønsker å drive med alkoholomsetning, er det dette selskapet som må ha bevilling, ikke konsernet som sådan på vegne av datterselskapet. 

1.4b.3 Én eller flere bevillinger

1.4b.3.1 Salgs- og skjenkebevillinger

Hvert salgs- eller skjenkested må ha egen bevilling, jf. § 3-1 andre ledd og § 4-2 fjerde ledd. Dersom en virksomhet driver flere steder, skal det i utgangspunktet gis én bevilling til hvert salgs- eller skjenkelokale. Dette er begrunnet i kontrollhensyn. Regelen gjelder i utgangspunktet også der to eller flere salgs- eller skjenkesteder ligger i samme bygning og har samme eier. Enkelte ganger kan det imidlertid være tvil om man står overfor ett eller flere salgs- eller skjenkesteder. I praksis har spørsmålet vært særlig aktuelt i skjenkenæringen.

Der hvor ett driftselskap driver flere skjenkesteder innenfor samme bygning, må det i hvert enkelt tilfelle vurderes om det kreves én eller flere bevillinger, jf § 4-2 fjerde ledd. Hovedregelen er at hvert skjenke- og salgssted må ha egen bevilling, selv om de har samme eier og ligger i samme bygning. Unntak kan imidlertid tenkes når det dreier seg om skjenkesteder som har nær driftsmessig tilknytning til hverandre, for eksempel en baravdeling, som primært tar sikte på restaurantens gjester. Tilsvarende gjelder hotellets skjenkesteder, som primært tar sikte på dets overnattingsgjester.

Ved vurderingen av om det trengs én eller flere bevillinger, står kontrollhensynene sentralt. I den forbindelse er det relevant å legge vekt på hvorvidt virksomheten fremstår som ett eller flere skjenkesteder. Det kan også legges vekt på om skjenkestedene utad fremstår som en enhet, og om kundestrømmen naturlig beveger seg fra det ene stedet til det andre. I denne forbindelse kan det også tas hensyn til om skjenkestedene har felles målgruppe, skjenkestedenes fysiske tilknytning til hverandre osv. Uansett vil det være en forutsetning for å gi én bevilling i slike tilfeller at styrer og stedfortreder har styringsretten over skjenkingen i alle lokaler bevillingen vil omfatte, jf. § 1-7c.

Dersom skjenkestedene er selvstendige økonomiske enheter, vil det alltid kreves to skjenkebevillinger. I de tilfellene hvor et hotell eller et serveringssted har solgt eller leiet ut en del av bygget til et annet driftselskap, vil det derfor være nødvendig med to skjenkebevillinger.

AS Vinmonopolet kan drive flere utsalg innen kommunen på én kommunal bevilling. Det er imidlertid opp til kommunestyret å bestemme antallet vinmonopolutsalg i kommunen og godkjenne beliggenheten til disse, jf. § 3-3.

1.4b.3.2 Tilvirkningsbevillinger

Det gis som regel én tilvirkningsbevilling til hver virksomhet. Dette gjelder også når virksomheten har flere lagre, produksjons- eller tapperianlegg. Hvert av anleggene må i så fall godkjennes av Sosial- og helsedirektoratet.

Et selskap som driver flere virksomheter, kan likevel gis bevilling for hver virksomhet separat. Avgjørende for om det skal gis én eller flere bevillinger er om virksomhetene drives selvstendig.

1.4b.3.3 En bevillingshaver kan ha flere bevillinger

En bevillingshaver kan ha flere bevillinger. Bevillingshaver må utpeke en styrer og stedfortreder for hver salgs- eller skjenkebevilling, jf § 1-7c. Salgs- og skjenkebevilling kan ikke utøves i samme lokale, jf §§ 3-1 andre ledd og 4-1 første ledd.

Bestemmelsen inneholder en registreringsplikt for engrossalg. Siktemålet med registreringsplikten er å hindre salg av alkoholholdig drikk gjennom illegale kanaler og unndragelse av avgifter ved å føre kontroll med alle produksjons- og omsetningsledd, distribusjon, lagring mv.

1.4c.1 Nærmere om første ledd

I henhold til § 1-4c første ledd første punktum kan engrossalg av alkoholholdig drikk som det ikke er betalt særavgift for, bare skje på grunnlag av registrering som avgiftspliktig virksomhet hos avgiftsmyndighetene, dvs. hos Skatteetaten. Alkoholloven gjør her en henvisning til den plikten til registrering som følger av særavgiftsforskriften § 5-1 første ledd bokstav e for importør av alkoholholdig drikk med alkoholstyrke over 2,5 volumprosent når det ikke foreligger særskilt tillatelse eller bevilling. Retten til import og engrossalg med avgiftspliktige varer avhenger for øvrig av at de vilkår som fremgår av særavgiftsforskriften er oppfylt.

Grossister som selv verken importerer eller produserer alkoholholdig drikk (de "rene" grossistene) er et innenlandsk omsetningsledd. Disse omsetter varer som det allerede er betalt avgift for og faller derfor utenfor registreringsplikten etter særavgiftsforskriften. På bakgrunn av kontrollhensyn er også disse underlagt en registreringsplikt hos avgiftsmyndighetene (Skatteetaten). Denne registreringsplikten er hjemlet i § 1-4c første ledd andre punktum. Retten til engrossalg for rene grossister avhenger for øvrig av at vilkårene i engrosforskriften kapittel 5 er oppfylt. Engrosforskriften inneholder også henvisning til en del regler i særavgiftsforskriften som skal gjelde for rene grossister så langt de passer.

1.4c.2 Nærmere om andre ledd

Det følger av alkoholloven § 1-4c andre ledd at engrossalg bare kan skje til den som har bevilling til detaljsalg, skjenking eller tilvirkning av vedkommende drikk, eller som kan drive engrossalg etter § 1-4c. Engrossalg kan ikke skje til den som kun har bevilling til salg eller skjenking for en enkelt bestemt anledning, med mindre styrer og stedfortreder har dokumentert kunnskap om alkoholloven og bestemmelser gitt i medhold av den, eller til den som har en ambulerende bevilling.

Dette betyr at bevillinger for en enkelt bestemt anledning, jf. § 1-6 andre ledd, hvor styrer og stedfortreder har bestått kunnskapsprøven vil kunne kjøpe alkohol fra grossist. Engrossalg kan ikke skje til den som har ambulerende bevilling, jf. § 4-5. Det er selgerens plikt å forvisse seg om at kjøperen har nødvendig bevilling eller kan drive engrossalg. Dersom det skal selges engros til den som har bevilling for en enkelt bestemt anledning må selgeren se dokumentasjon på at styrer og stedfortreder har bestått kunnskapsprøven før salget kan skje.

Det kan kun selges engros til virksomhet som har bevilling til salg og skjenking som definert i § 1-4 (overdragelse til forbruker mot vederlag). Arrangementer hvor alkohol serveres uten vederlag, men som må ha skjenkebevilling etter alkoholloven § 8-9, for eksempel bryllup, vennefester og firmafester, vil ikke kunne kjøpe alkoholholdig drikk fra grossist. Grunnen til dette er at alkoholloven skiller mellom salg til forbruker og salg for bruk i næringsvirksomhet, jf. alkoholloven § 1-4. Når produktene som selges, er ment for kjøpers egen bruk og ikke for videre overdragelse i næringsvirksomhet, anses salget å skje direkte til forbruker (forbrukersalg), og salg kan bare skje fra virksomhet med salgsbevilling.

En forbruker omfatter etter alkoholloven enhver som ikke på grunnlag av bevilling eller registrering etter alkoholloven, har som næring å selge alkoholholdig drikk. Det vil si at innkjøp av alkohol til bruk ved private fester som bryllup, til firmafester og representasjon, som gave til kunder o.l. regnes som salg direkte til forbruker, selv om slik bruk av alkoholholdig drikk skulle kreve bevilling etter alkoholloven § 8-9.

Det ligger implisitt i alkohollovens system at det som er kjøpt inn fra grossist på grunnlag av salgs- eller skjenkebevilling, kun kan anvendes til omsetning som denne bevillingen gir rett til. Den alkoholholdige drikken kan for eksempel ikke brukes privat eller, hvis den er kjøpt inn i kraft av skjenkebevilling, for videresalg.

På denne bakgrunn anbefaler direktoratet at kommunene inntar i bevillingsdokumentet at bevillinger for enkelt anledning jf. § 1-6 og hvor styrer og stedfortreder har bestått kunnskapsprøven og hvor alkohol skal selges/skjenkes i næringsvirksomheter, er gitt på spesielle vilkår som gir bevillingshaver rett til å kjøpe alkohol fra grossist, jf. 1-4c andre ledd.

1.4.c.3 Nærmere om tredje ledd

Etter tredje ledd kan departementet gi forskrifter om adgang for den som driver engrossalg til å benytte alkoholholdig drikk som gave, lønn eller utbytte, samt å selge alkohol til ansatte til eget bruk. Slik forskrift er gitt i forskrift om engrossalg og tilvirkning av alkoholholdig drikk mv. (engrosforskriften) kapittel 9.

1.4.c.4 Nærmere om fjerde ledd

Det følger av fjerde ledd at alle grossister til enhver tid må utøve engrossalg i samsvar med de vilkår som er gitt i alkoholloven og i bestemmelser i medhold av loven. Departementet kan gi forskrifter om innholdet i plikten til å sikre at virksomheten utøves i henhold til dette. Slik forskrift er gitt i forskrift om engrossalg og tilvirkning av alkoholholdig drikk mv. (engrosforskriften).

1.4c.5 Nærmere om femte ledd

I femte ledd presiseres det at kontroll med utøvelsen av engrossalg tilligger avgiftsmyndighetene. Avgiftsmyndighetenes kontrolloppgaver reguleres av særavgiftsregelverket og vil i henhold til dette også omfatte kontroll med at engrossalg utøves i samsvar med alkoholloven. Selv om selve registreringsplikten for de rene grossistene følger av alkoholloven, er registrerings- og kontrollordningen for øvrig knyttet opp mot ordningen for de øvrige grossistene (importørene). Dette innebærer å føre kontroll med at driften av virksomheten er i samsvar med alkohollovens krav. Det vil si at alkohol bare kan selges til mottakere med bevilling, og at oppbevaring, forretningsdrift mv. skjer i betryggende former innenfor alkohollovens rammer.

1.5.1 Generelt om bestemmelsen

Det er forbudt å selge eller utlevere alkoholholdig drikk til personer under henholdsvis 20 og 18 år. Med ”utlevering” menes at overleveringen skjer på et annet tidspunkt enn betalingen, for eksempel ved utkjøring av varene eller ved nettsalg.

Brudd på § 1-5 kan medføre inndragning av bevilling og straffeansvar. Derimot er det ikke straffbart for personer under de nevnte aldersgrenser å kjøpe eller drikke alkoholholdig drikk.

Aldersgrensene i § 1-5 gjelder også for drikk fra og med 0,7 volumprosent til og med 2,5 volumprosent alkohol (f.eks. lettøl). Definisjonen av alkoholholdig drikk i § 1-5 er altså videre enn definisjonen i resten av alkoholloven, jf. § 1-3 første ledd.

Aldersgrensene i tredje ledd gjelder den som foretar salg, skjenking eller utlevering av alkoholholdig drikk.

1.5.2 Aldersgrenser for hvem det kan selges eller skjenkes til

Forbudet omfatter for det første salg eller skjenking til den som er under aldersgrensene.

Det er heller ikke adgang til å utlevere alkoholholdig drikk til en person som ikke oppfyller alderskravene. Dette gjelder selv om den mindreårige viser frem bestilling og fullmakt fra foreldre, foresatte eller andre, se alkoholforskriften § 2-4.

Alkohollovens aldersgrenser gjelder skjenking og salg av alkoholholdig drikk, men regulerer ikke hvem som kan oppholde seg der det selges eller skjenkes alkohol. Kommunen som bevillingsmyndighet kan sette som vilkår for bevillingen at stedet skal ha en bestemt aldersgrense. Selv om kommunen ikke har satt noe vilkår, kan stedet selv velge å fastsette aldersgrenser.

Særlig om ferdigblandede brennevinsbaserte drinker
Aldersgrensen for salg og skjenking av alkoholholdig drikk med lavere alkoholinnhold enn 22 volumprosent er 18 år. Aldersgrensen for salg og skjenking av alkoholholdig drikk med 22 volumprosent alkohol eller mer er 20 år.

Både når det gjelder ferdigblandede produkter og drinker som blandes på skjenkestedet, bestemmes aldersgrensen av alkoholinnholdet angitt på originalemballasjen.

Ferdigblandede brennevinsbaserte produkter på boks, flaske mv. som i henhold til originalemballasjen har et lavere alkoholinnhold enn 22 volumprosent, har en aldersgrense på 18 år.

Aldersgrensen for drinker blandet på skjenkestedet skal alltid avgjøres ut fra alkoholinnholdet angitt på originalemballasjen til den sterkeste komponenten i drinken. Dette betyr at dersom drinken inneholder et produkt som i henhold til originalemballasje har et alkoholinnhold på 22 volumprosent eller mer, er aldersgrensen 20 år.

1.5.3 Aldersgrenser for den som selger eller skjenker

Den som selger eller skjenker drikk med 22 volumprosent alkohol eller mer, må ha fylt 20 år. For annen alkoholholdig drikk er grensen 18 år.

Begrepet «den som selger» omfatter enhver person som er direkte involvert i salget/skjenkingen av den alkoholholdige drikken, herunder bevillingshaver når denne er en fysisk person, styrer og dennes stedfortreder samt den øvrige betjeningen på salgs- og skjenkestedet. Som en følge av dette kan som hovedregel bare betjening som tilfredsstiller aldersgrensene, forestå salg/skjenking av alkoholholdig drikk.

Det oppstilles ikke et forbud mot at bevillingshaver har ansatt personer under aldersgrensene så lenge vedkommendes befatning med varene ikke gjelder selve omsetningen.

Det er gjort unntak fra hovedregelen om aldersgrenser i tre tilfeller, hvorav to av unntakene følger av selve loven og ett av unntakene følger av alkoholforskriften:

1. Mindreårig servitør med kokk- eller servitørfagbrev kan skjenke all alkoholholdig drikk, jf. § 1-5 tredje ledd andre punktum.

2. Enhver mindreårig kan selge drikk mellom 0,7 og 2,5 volumprosent alkohol, f.eks. lettøl, dersom en person over 18 år fører daglig tilsyn med salget, jf § 1-5 tredje ledd andre punktum.

3. Mindreårige lærlinger og lærekandidater, jf. opplæringslova § 4-1, og elever i kokk- eller servitørfag i videregående skole under praktisk opplæring i bedrift kan på visse vilkår få adgang til å selge, utlevere eller skjenke alkoholholdig drikk, jf. alkoholforskriften § 2-3 andre ledd.

Vilkårene etter alkoholforskriften § 2-3, jf. unntak nr. 3 ovenfor, er at det må foreligge en reell opplæringssituasjon. Dessuten må salget, utleveringen eller skjenkingen være nødvendig for opplæringen, og skjenkingen/salget må inngå som en del av en fastlagt læreplan. Se også merknadene til forskriften § 2-3.

1.6.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen regulerer bevillingsperiodens lengde.

1.6.2 Bevillingsperioden for kommunale salgs- og skjenkebevillinger.

1.6.2.1 Fireårsregelen

Bestemmelsens første ledd gjelder bevillinger til AS Vinmonopolets utsalg, jf. § 3-1. AS Vinmonopolets bevillinger kan gis for 4 år av gangen, men med seneste utløp 30. september året etter at nytt kommunestyre tiltrer.

Bestemmelsens andre ledd gjelder bevilling til salg av alkoholholdig drikk med høyst 4,7 volumprosent alkohol og skjenking av all alkoholholdig drikk. Kommunal bevilling til disse salgs- og skjenkestedene kan gis for perioder inntil 4 år. Hovedregelen er at bevillingene opphører senest 30. september året etter at nytt kommunestyre tiltrer og at bevillingshaverne må søke om fornyet bevilling, se imidlertid punkt 1.6.2.4 om unntak fra denne hovedregelen. 

Fireårsregelen i alkoholloven § 1-6 knytter seg til prinsippet om det kommunale selvstyret i alkoholsaker. Bestemmelsen har lang tradisjon og er en videreføring fra alkoholloven av 1927. Tanken bak bestemmelsen er at et nytt kommunestyre skal ha rett og plikt til å utforme alkoholpolitikken for kommunen, og ikke skal være bundet av den alkoholpolitikken det tidligere kommunestyret førte. For at det nye kommunestyret skal få tilstrekkelig tid til å foreta en helhetlig gjennomgang av alkoholpolitikken før bevillingene må fornyes, er det fastsatt at bevillingene skal opphøre senest 30. september året etter at nytt kommunestyre tiltrer.

Bevillinger kan også gis for kortere tidsrom, jf. formuleringen "inntil 4 år" for eksempel for resten av fireårsperioden. Det kan også være aktuelt dersom kommunen ønsker å foreta hyppigere vurderinger av bevillingene, ved tvil om innehaverens personlige egnethet, jf. alkoholloven § 1-7 a, dersom det søkes om bevilling til et midlertidig lokale, ved planer om fremtidig omregulering av området, ved tvil om det er hensiktsmessig å tillate nye konsepter eller nyetableringer i et geografisk område mv.

Utgangspunktet er at alle bevillingshavere må søke om fornyet bevilling innen bevillingsperiodens utløp. Kommunen kan selv fastsette frist for innlevering av fornyelsessøknad. Denne fristen bør sees i sammenheng med kommunens frist for å behandle søknaden innen fire måneder, jf. alkoholloven § 1-11. Se også unntaket i syvende ledd, jf. punkt 1.6.4.5.

Særlig store kommuner har behov for å organisere arbeidet med fornyelsessøknadene, for eksempel ved å sette tidligere søknadsfrister. Søknader som blir levert innen disse fristene, kan behandles først. Kommunen kan derimot ikke avslå å behandle søknader som kommer etter den kommunale fristen.

Søknader om fornyelse behandles på samme måte som andre søknader om salgs- eller skjenkebevilling. Når det gjelder skjønnsutøvelsen ved fornyelse av bevillinger, vises til merknadene til § 1-7a. 

1.6.2.2 Kommunale bevillinger kan gis for en bestemt del av året og en enkelt bestemt anledning

I henhold til alkoholloven § 1-6 annet ledd annet punktum har kommunen mulighet til å gi bevilling for en bestemt del av året og for en enkelt bestemt anledning.

Bevilling for en bestemt del av året kan for eksempel avgrenses til sommersesongen eller perioden før jul. Bevillingen kan også begrenses til ikke å gjelde en bestemt del av året. Dersom et skjenkested i en periode av året drives som leirskole, leier ut grunn til speiderleir e.l., kan derfor kommunen fastslå i bevillingen at den ikke gjelder for denne perioden av året.

Kommunal bevilling for en del av året kan for eksempel kombineres med statlig bevilling for en annen del av året. Dette kan for eksempel være aktuelt for skip som en del av året brukes til skjenkested ved kai i en kommune, noe som krever kommunal bevilling, mens skipet i en annen del av året benyttes i kollektiv rutetrafikk, noe som krever statlig bevilling. Se mer om dette under §§ 1-7 og 5-2.

Kommunen kan videre gi bevilling for en enkelt bestemt anledning. Bevillingen må knytte seg til en bestemt begivenhet. Det må gis særskilt bevilling for hvert enkelt arrangement. Når det gjelder skjenking, kan bevilling gis som alminnelig bevilling, eller som bevilling til sluttet selskap. Bestemmelsen gir også adgang til å utvide en eksisterende skjenkebevilling for en enkelt bestemt anledning til å omfatte alkoholholdig drikk som ikke er omfattet av den gitte bevillingen.

De to begrepene "en enkelt bestemt anledning" i § 1-6 og "en enkelt anledning" i § 4-2 tredje ledd og § 4-5 skal forstås på samme måte. Hva som er en enkelt bestemt anledning må avgjøres i hvert enkelt tilfelle. Det sentrale er om arrangementet fremstår som et klart avgrenset arrangement. Momenter i en slik vurdering vil være tema, tidsramme mv.

I de tilfeller hvor kommunen gir bevilling for en bestemt del av året eller for en bestemt anledning følger det av begrepet "bestemt" at det må fremgå klart av bevillingen når den begynner og når den opphører.

Et annet alternativ for bevillinger til en bestemt anledning er å tildele ambulerende bevilling etter § 4-5. Det forutsetter imidlertid at det dreier seg om et sluttet selskap og at kommunestyret faktisk har opprettet slike bevillinger.

1.6.2.3 Forholdet mellom ordinær skjenkebevilling, bevilling for en bestemt del av året og bevilling for en enkelt bestemt anledning

Bevilling for en enkelt bestemt anledning er først og fremst ment for åpne arrangementer som for eksempel festivaler. Bruk av bevillingstypen innebærer en noe forenklet saksbehandling, samt at det ikke stilles krav om at styrer/stedfortreder skal ha bestått kunnskapsprøve, jf. alkoholloven § 1-7 c tredje ledd. Dersom innehaver av bevilling til salg eller skjenking for en enkelt bestemt anledning ønsker å kjøpe engros, kan dette skje dersom styrer og stedfortreder har dokumentert kunnskap om alkoholloven jf. alkoholloven § 1-4 c annet ledd annet punktum.

Det at et arrangement kvalifiserer for bruk av en bestemt bevillingstype, innebærer ikke at det automatisk skal utelukkes fra vurdering for andre bevillingstyper.

Ved faste arrangementer av en viss størrelse og varighet, kan det være en fordel at kravene til saksbehandling og styrer/stedfortreder tilsvarer det som gjelder for ordinære bevillinger. Videre kan det gi økt mulighet til å gi en reaksjon ved eventuelle brudd. Bevilling for en enkelt bestemt anledning gis til begivenheter som strekker seg over en kortere tidsperiode. Det er ikke noen klar avgrensning av når et arrangement skal anses som en enkelt bestemt anledning og når det skal anses som en virksomhet for bestemt tid på året. I vurderingen vil det ha betydning hvor lang tid arrangementet varer. Bestemmelsen har blitt fortolket slik at det ikke er naturlig å snakke om en enkelt bestemt anledning når arrangementet varer mer enn tre til seks dager.

Lovens ordlyd og forarbeider stenger ikke for at en kommune kan gi bevilling for en bestemt del av året ved søknad om skjenkebevilling, også for kortere arrangementer som festivaler og lignende. Det vil også være mulig å gi ordinær bevilling med varighet inntil 4 år. Det er opp til kommunen selv å vurdere hva slags bevilling det er aktuelt å innvilge. Det understrekes at det vil være en nedre grense for hvilke arrangementer som bør gis bevilling for en bestemt del av året.

Det er ikke anledning til å gi flere bevillinger for ett og samme areal til flere bevillingshavere for overlappende tidsrom. Hva bevillingsarealet benyttes til når den aktuelle festivalen ikke pågår, er derfor relevant for kommunens vurdering.

1.6.2.4 Unntak fra hovedregelen om fornyelse for kommunale salgs- og skjenkebevillinger (fireårsregelen)

1.6.2.4.1 Generelt om unntaksbestemmelsen

Bestemmelsens tredje ledd gir kommunen adgang til å gjøre unntak fra hovedregelen om at kommunale salgs- og skjenkebevillinger gjelder for inntil fire år av gangen.

Adgangen gjelder bevillinger til AS Vinmonopolet jf. første ledd og kommunale salgs- og skjenkebevillinger jf. andre ledd.

Kommunen kan

a) beslutte at ingen av bevillingene skal opphøre, men gjelde videre for en periode på inntil fire år uten at bevillingshaver må søke om fornyelse, eller

b) fastsette nærmere retningslinjer for hvilke bevillinger det må søkes om fornyelse for eller hvilke bevillinger som skal løpe videre se punkt 1.6.2.4.2.

Videre følger det av bestemmelsen at kommunen, som et alternativ til fornyelse, kan endre eksisterende vilkår eller fastsette nye vilkår jf. alkoholloven §§ 3-2 og 4-3.

For å kunne benytte seg av unntaket i tredje ledd må kommunen foreta en gjennomgang av alkoholpolitikken og vurdere bevillingspolitikken etter at det nye kommunestyret har tiltrådt, jf. fjerde ledd. Se punkt 1.6.2.4.4.

Kommunen skal fortsatt bruke det alkoholpolitiske virkemiddelet som bevillingsinstituttet innebærer. Unntaksadgangen er en mulighet for kommunen til å ikke gjennomføre fornyelsesprosessen i de tilfeller begrunnelsen for fornyelsesinstituttet ikke slår til.

Formålet med unntaksadgangen er ikke at kommunen skal spare ressurser, men at kommunen i stedet skal kunne bruke ressursene på en annen og mer effektiv måte, der en fornyelse etter kommunens skjønn ikke er nødvendig for å ivareta alkoholpolitiske hensyn. Dersom kommunen benytter unntaksbestemmelsen og lar bevillinger løpe videre uten ny behandling, vil kommunen for eksempel kunne kanalisere midler til en grundigere oppfølging gjennom kontroll og dialogbasert samarbeid for å sikre etterlevelse av bevillingsregelverket. Kommunen må fortsatt gjennomføre fornyelser der det er behov for det, og kan ikke la være å fornye bevillinger for å spare ressurser.

Den nye fireårsperioden opphører senest 30.september året etter nytt kommunestyre tiltrer. Når denne perioden er utløpt, må kommunen igjen foreta en ny vurdering etter denne bestemmelsen. Bevillingene kan dermed fornyes eller forlenges for fire år av gangen, et ubegrenset antall ganger.

Kommunen har kun adgang til å beslutte at slike bevillinger skal forlenges for en periode på fire år for bevillinger til AS Vinmonopolet, jf. første ledd. Kommunale salgs- og skjenkebevillinger kan også forlenges eller fornyes for en kortere periode, jf. formuleringen "inntil 4 år", men med opphør senest 30. september året etter at nytt kommunestyre tiltrer.

1.6.2.4.2 Adgang til å beslutte at alle bevillinger skal løpe videre

Det fremgår av tredje ledd første punktum at kommunen har anledning til å beslutte at ingen bevillinger skal opphøre, men gjelde videre for en ny periode på inntil fire nye år.

Dersom kommunen har besluttet at ingen bevillinger skal opphøre, og de dermed skal gjelde videre for en ny periode på inntil fire år, må det fattes enkeltvedtak om dette for hver enkelt bevilling, innen utløpet av bevillingsperioden. Se likevel unntaket i syvende ledd, jf. punkt 1.6.4.5.

1.6.2.4.2 Adgang til å beslutte at et utvalg av bevillingene må søke om fornyelse, eller at et utvalg av bevillingene skal løpe videre

Dersom kommunen på bakgrunn av den politiske gjennomgangen av alkoholpolitikken i kommunen ikke ser behov for å fornye alle de kommunale bevillingene, kan kommunen som et alternativ til å beslutte at ingen bevillinger skal opphøre, beslutte at kun et utvalg av bevillingene skal fornyes.  Dette fremgår av tredje ledd andre punktum. Dette gir kommunen mulighet til å kun fornye de bevillingene kommunen mener det er behov for å vurdere på nytt og la de øvrige bevillingene løpe videre i inntil fire år.

Utvelgelsen av hvilke bevillinger som må fornyes eller hvilke som skal løpe videre, må imidlertid være basert på objektive kriterier for å unngå usaklig forskjellbehandling eller at det legges vekt på utenforliggende hensyn ved vurdering av den enkelte bevilling. Det er derfor et krav at kommunen i slike tilfeller må fastsette retningslinjer som gir objektive kriterier for hvilke bevillinger som det må søkes om på ny, eventuelt kriterier for hvilke som kan videreføres.

Fastsetting av retningslinjer
Lovteksten inneholder ingen nærmere føringer for hvordan retningslinjene skal utformes. Det er imidlertid presisert at kommunen kan legge vekt på de samme forhold som ved behandling av ny søknad om bevilling, jf. alkoholloven § 1-7a. Kommunen skal således utforme kriteriene på den måten kommunen mener er mest hensiktsmessig for å avgrense hvilke bevillinger som må det må søke om fornyelse for og hvilke som skal løpe videre.

Retningslinjene må basere seg på objektive kriterier som ikke innebærer usaklig forskjellsbehandling eller baserer seg på utenforliggende hensyn. Det er imidlertid stort handlingsrom ved fastsettelse av retningslinjer, så lenge utvelgelsen av bevillinger gjøres etter kriterier som er alkoholpolitisk relevante, jf. de alkoholpolitiske vurderinger som kommunens nye politiske ledelse har foretatt.

Dersom kriteriene for hvem som skal måtte søke om bevilling på ny blir for snevre, vil resultatet kunne bli at alle eller et stort flertall av bevillingene likevel må gjennom en fornyelsesprosess.

Lovteksten åpner opp for to ulike typer avgrensinger – både avgrensinger som angir hvilke bevillinger som må fornyes og avgrensinger som angir hvilke som ikke må fornyes. Det kan for eksempel være retningslinjer om at bevillinger som ligger i et spesielt område i kommunen må søke om ny bevilling ved bevillingsperiodens utløp. Motsatt kan det være at alle bevillinger som ligger utenfor dette området skal løpe videre uten fornyet behandling.

Dersom det fastsettes nærmere retningslinjer for hvilke bevillinger som det må søkes om fornyelse for, må kommunen på egnet måte gi beskjed til bevillingshaverne om at de må søke på ny. Søknader om fornyelse behandles på samme måte som andre søknader om salgs- eller skjenkebevilling, jf. andre ledd.

For de bevillingene som skal gjelde videre for en ny periode på inntil fire år, må det fattes enkeltvedtak om dette for hver enkelt bevilling, innen utløpet av bevillingsperioden. Se likevel unntaket i syvende ledd, jf. punkt 1.6.4.5.

Eksempler på retningslinjer
Kriterier som kan legges til grunn for utvelgelsen kan blant annet være knyttet til:

• Type bevilling
• Kommunen kan for eksempel beslutte at alle salgsbevillinger skal løpe videre.
• Brudd på alkoholloven
  • Kommunen kan for eksempel beslutte at steder som har brutt alkoholloven, vilkår i bevillingsvedtaket, fått tildelt prikker, eller fått inndratt bevillingen i bevillingsperioden skal fornyes.
  • Eller motsatt at alle bevillinger som for eksempel ikke har blitt tildelt prikker skal løpe videre.
• Geografisk plassering
  • Kommunen kan beslutte at alle bevillinger innenfor et geografisk avgrenset området enten skal fornyes eller løpe videre.
  • Dette kan være områder i kommunen det er knyttet ulike utfordringer til, for eksempel knyttet til overholdelse av alkoholloven, trafikale og ordensmessige forhold mv.
  • Det kan videre være geografisk avgrensede områder som er nær knyttet til skoler, barnehager og boligområder, eller til aktiviteter for barn, ungdom og idrett.
• Stedets konsept
  • Kommunen for eksempel kan beslutte at alle bevillinger for nattklubber og puber skal fornyes. Eller at alle aldershjem, kantiner, gallerier, restauranter, kaféer skal løpe videre.
  • Andre retningslinjer kan være knyttet til om bevillingshaver har uteservering og matservering.
• Hvilke bevillingsrettigheter virksomhetene har
  • Kommunen kan for eksempel beslutte at alle bevillinger med adgang til å skjenke alkoholholdig drikk over 22 volumprosent alkohol skal fornyes.
• Aldersgrenser
  • Kommunen kan beslutte at bevillinger for steder som retter seg mot et ungt klientell skal fornyes.
• Innspill fra politiet om mye uro, bråk eller andre forhold på stedene eller i området
• Eierskifte/virksomhetsoverdragelse/andre endringer i eierstruktur, jf. alkoholloven § 1-10
  • Dersom kommunen som følge av et eierskifte eller andre endringer i eierstruktur nylig har behandlet og innvilget en søknad, kan dette medføre at behovet for en fornyet søknadsbehandling er redusert. Kommune kan da beslutte at bevillingen ikke skal fornyes.
• Omsatt mengde alkohol
  • Kommune kan beslutte at bevillingshavere som omsetter et lite kvantum alkohol holdig drikk skal løpe videre. Denne informasjonen får kommunen når bevillingshavere rapporterer om forventet og omsatt mengde alkohol holdig drikk.
• Andre forhold som nevnt i alkoholloven § 1-7 a

Kravet til uklanderlig vandel i § 1-7b skal til enhver tid være oppfylt. Dersom kommunen har mistanke om at bevillingshaver eller personer med vesentlig innflytelse på virksomheten ikke oppfyller kravet til vandel, må kommunen alltid foreta en fornyet vurdering av hvorvidt vandelskravet fortsatt er oppfylt. Dette må ikke skje i forbindelse med en eventuell fornyelsesprosess.

Kommunens retningslinjer, rettslig status
Fastsatte retningslinjer er å betegne som prosessledende beslutninger og ikke enkeltvedtak som kan påklages.

Vedtak om innvilgelse eller avslag på søknaden om fornyet bevilling vil være enkeltvedtak som kan påklages til statsforvalteren, jf. alkoholloven § 1-16 første ledd.

Statsforvalteren kan prøve rettsanvendelsen, om vedtaket er truffet av rette organ og om det foreligger saksbehandlingsfeil, jf. alkoholloven § 1-16 andre ledd, forvaltningsloven, samt ulovfestede forvaltningsrettslige prinsipper. Blant annet kan statsforvalteren vurdere om kommunen har tatt utenforliggende hensyn ved valg av kriterier for selekteringen, om de er vilkårlige eller sterkt urimelige eller om kommunen har foretatt usaklig forskjellsbehandling av bevillingshaverne.

Statsforvalteren kan imidlertid ikke overprøve kommunens vekting av relevante hensyn.

1.6.2.4.3 Adgang til å sette nye eller endre eksisterende vilkår

Vilkårsadgangen etter alkoholloven er i samsvar med vilkårsadgangen som følger av den alminnelige forvaltningsretten. Alkoholloven §§ 3-2 og 4-3 fastslår at det kan settes vilkår for bevillinger i samsvar med alminnelige forvaltningsrettslige regler. Muligheten for å fastsette vilkår ved innvilgelse av ny bevilling er i utgangspunktet mye videre enn ved endring av en allerede gitt bevilling som fortsatt løper, jf. forvaltningsloven § 35. Ved en fornyelse gis det en ny bevilling, og kommunen har frihet til å sette nye vilkår som ikke var satt for den forrige bevillingen.

I bestemmelsens tredje ledd fjerde punktum gis imidlertid kommunen adgang til å endre eller fastsette nye vilkår for bevillinger i samme utstrekning som ved behandling av ny bevilling. Bestemmelsen gir kommunen et alternativ til å kreve fornyelse i de tilfellene der kommunen har vurdert at den kun ønsker å sette nye eller endre eksisterende vilkår.

Etter at enkeltvedtak om at bevillingen skal løpe videre er fattet, og ny bevillingsperiode har startet, vil det ikke være mulig å sette nye vilkår utover det som følger av alminnelig forvaltningsrett.

Vilkårene kan endres for alle bevillingene eller for et utvalg av dem. Hvilke bevillinger det skal gjennomføres endring i vilkårene for og ikke fornyelse av, må vurderes på samme måte som ved vurderingen av retningslinjer for hvilke bevillinger som skal fornyes eller ikke, dvs. på bakgrunn av objektive kriterier, se punkt 1.6.2.4.2.

1.6.2.4.4 Gjennomgang av alkoholpolitikken og vurdering av bevillingspolitikken

Beslutninger om å anvende noen av unntakene i tredje ledd kan bare fattes dersom kommunen, etter at nytt kommunestyre har tiltrådt, har foretatt en gjennomgang av alkoholpolitikken i kommunen, herunder vurdert bevillingspolitikken.

Unntak fra fornyelsesprosessen kan dermed kun besluttes dersom kommunen har foretatt en vurdering av både alkoholpolitikken generelt og bevillingspolitikken spesielt. Dette er dermed to kumulative vilkår som må være oppfylt. 

Kommunen har i dag en plikt til å vurdere alkoholpolitikken i kommunen, herunder bevillingspolitikken. For å sikre at alkoholpolitikken i kommunen er politisk styrt, skal kommunene ha en alkoholpolitisk handlingsplan. Videre skal folkehelse, herunder forhold knyttet til alkoholbruk, ivaretas i kommunens planprosess. Bevillingssystemet er et alkoholpolitisk virkemiddel kommunen i dag kan bruke for å fremme folkehelsen i kommunen. Både alkoholloven og folkehelseloven legger til grunn at kommunen i løpet av kommunestyreperioden vurderer alkoholpolitikken og herunder behovet for endringer i bevillingspolitikken.

Selv om kommunen ikke nødvendigvis ender med å endre alkoholpolitikken vesentlig etter nytt kommunevalg, er det viktig at kommunen har et bevisst forhold til bevillingspolitikken i kommunen, og at det gjøres en faktisk vurdering av hvordan bevillingspolitikken bør være utformet. Dersom det skal gjøres unntak fra kravet om fornyelse av salgs- og skjenkebevillingene, må dette være et bevisst valg med basis i den alkoholpolitikken og folkehelsepolitikken kommunen ønsker å føre.

Kommunen må også vurdere om det er det er behov for å fornye kommunale bevillinger eller ikke, og hvilke bevillinger som skal fornyes eller løpe videre, og om de eventuelt skal kunne løpe videre under forutsetning av at visse vilkår endres. Det anbefales at de retningslinjene kommunene ønsker å legge til grunn for behandling av salgs- og skjenkebevillinger, tas inn i den alkoholpolitiske/rusmiddelpolitiske handlingsplanen, jf. alkoholloven § 1-7d, eventuelt i en bredere folkehelseplan.

1.6.2.5 Oppsummering

Kommunen kan på bakgrunn av det ovennevnte velge mellom fire alternativer for fornyelsesprosessen:

1. Kommunen følger hovedregelen om at alle bevillinger skal gjennomgå en fornyelsesprosess ved utløp av fireårsperioden.
2. Kommunen beslutter at alle bevillinger skal løpe videre i fire nye år.
3. Kommunen beslutter at en del av bevillingene skal løpe videre og det fastsettes retningslinjer for hvilke bevillinger det må søkes om fornyelse for.
4. Kommunen beslutter at alle eller en del av bevillingene skal løpe videre samtidig som vilkår settes eller endres for disse.

1.6.3 Statlige skjenkebevillinger

Statlige skjenkebevillinger kan etter alkoholloven kapittel 5 gis til skip i kollektiv rutetrafikk eller cruisefart, tog i kollektiv rutetrafikk, innenriksfly og befalsmesser.

Statlige skjenkebevillinger gis inntil videre. Regelen motsvares av en mer omfattende inndragningsadgang for slike bevillinger, jf. § 1-8 siste ledd, enn for kommunale bevillinger.

1.6.4. Statlige tilvirkningsbevillinger

Statlige tilvirkningsbevillinger etter alkoholloven kapittel 6 gis som oftest inntil videre. Bevillingsmyndigheten kan gi bevilling for en bestemt periode når særlige forhold tilsier det. Dette kan særlig være aktuelt der bevillingen bare skal utøves for en bestemt periode, eller dersom man ønsker å se bevillingshavers kvalifikasjoner noe an. Det må i slike tilfeller klart fremgå av bevillingen hvilken periode den gis for.

1.6.4.5 Generelt om fristforlengelse ved fornyelse av kommunale bevillinger

Dersom søknaden om ny bevilling ikke er avgjort innen bevillingsperiodens utløp, følger det av siste ledd at bevillingen fortsatt er gyldig inntil utgangen av den måneden hvor endelig vedtak om ny bevilling er truffet. Med "endelig vedtak" menes kommunestyrets, ikke klageinstansens, vedtak i saken.

Fristforlengelsen i siste ledd gjelder likevel ikke utover 3 måneder fra begynnelsen av den nye bevillingsperioden. Bevillingen kan altså maksimalt løpe t.o.m. 30. desember. Fristforlengelsen gjelder kun i de tilfellene hvor det er kommunens saksbehandling som ikke er ferdig. Dersom bevillingshaver søker etter 30. september, kan han ikke påberope seg fristforlengelsen. Dette medfører at bevillingen opphører til kommunestyret eventuelt gir ny skjenkebevilling.

At en bevilling bortfaller ved bevillingsperiodens utløp, er en følge av lovens tidsfrister. Kommunens avslag på en søknad om fornyelse gjelder en ny bevillingsperiode og står derfor i samme stilling som en søknad om en helt ny bevilling. Dette innebærer at det ikke er aktuelt å gi utsatt iverksettelse av avslaget med en slik konsekvens at salget eller skjenkingen kan fortsette inntil en klage er behandlet. Les mer om frister for fornyelsessøknad under punkt 1.6.2.1.

Forholdet mellom § 1-6 syvende ledd og § 1-10 første ledd
Den som overtar en skjenkevirksomhet, kan kun drive videre på tidligere bevilling etter § 1-10, dersom det ved overdragelsen foreligger en bevilling å drive videre på, det vil si at tidligere bevillingshaver faktisk har en gyldig bevilling. Ny bevillingshaver får ingen større bevillingsrettigheter etter § 1-10 enn det tidligere bevillingshaver har. Dersom tidligere bevillingshaver har fått inndratt sin bevilling eller ikke har søkt om fornyet bevilling når den utløper, foreligger det klart ingen bevilling som ny bevillingshaver kan drive videre på i en overgangsperiode. Se mer om overdragelse i merknadene til alkoholloven § 1-10.

Verken lovteksten eller forarbeidene nevner hvordan forholdet mellom § 1-10 første ledd og 1-6 siste ledd skal forstås, men formålet med begge bestemmelsene er å sikre mulighet for en kontinuitet i driften. Overgangsbestemmelsen på tre måneder i § 1-10 første ledd ble foreslått tatt inn i loven av Sosialkomiteens flertall i Innst.O. nr. 59 (1996-1997). I Ot.prp. nr. 86 (2003-2004) ble det uttalt at overgangsregelen «er vedtatt særlig av hensyn til at de ansatte ikke skal miste arbeidet». Det har neppe vært lovgivers intensjon å ha spesielle regler for muligheten til å drive videre på tidligere bevillingshavers bevilling ved utløpet av fireårsperioden, dvs. 30. september etter at nytt kommunestyre tiltrer.

Etter § 1-6 er en bevilling fortsatt gyldig i inntil tre måneder etter 30. september, dersom søknad om fornyelse ikke er behandlet av kommunen. En slik forlengelse av bevillingen skjer automatisk etter § 1-6, og det kreves ikke noe vedtak fra kommunen.

Dersom søknad om ny bevilling fra bevillingshaver ikke er ferdig behandlet, kan det for en periode på inntil tre måneder etter 30. september foreligge en bevilling å drive videre på.

Loven må forstås slik at denne forlengede bevillingen etter § 1-6 siste ledd må legges til grunn, når det vurderes om det er en bevilling å drive videre på etter overgangsregelen i § 1-10. Dersom søknad fra tidligere bevillingshaver om fornyet bevilling blir behandlet og avslått før ny søknad fra ny bevillingshaver er behandlet, vil det imidlertid ikke være noen bevilling å drive videre på etter § 1-10.  En ny bevillingshaver kan i medhold av § 1-10 første ledd drive videre på en tidligere eiers bevilling som er forlenget etter § 1-6 siste ledd, under forutsetning av at de øvrige kravene til å drive videre i 1-10 er oppfylt. Søknad om bevilling kan avslås, selv om det ikke er noe å utsette på utøvelsen av bevillingen i den perioden ny bevillingssøker har drevet på den gamle bevillingen.

Spesielt om utløpet av bevillingsperioden 2012-2016
Bevillingsperioden ble ved lovendring som trådte i kraft 1.1.2016 endret fra 30.juni til 30.september. Det er en rekke kommuner som har fattet bevillingsvedtak for bevillingsperioden 2012-2016 som løper til 30.juni 2016.

Kommunen kan fatte vedtak om fornyelse eller beslutte at en bevilling skal løpe videre i inntil fire år. Dersom kommunen fatter vedtak om at bevillinger skal fornyes eller løpe videre innen 30. juni 2016 kan kommunen bare beslutte at disse bevillingene skal løpe fra 30. juni 2016 til 30. juni 2020 (eller for en kortere periode). 

Dersom kommunen ønsker at bevillingsperioden 2016-2020 skal løpe ut 30.september 2020, kan kommunen i medhold av bestemmelsen syvende ledd, vente med å fatte en endelig avgjørelse i inntil tre måneder, dvs. fra 30. juni til 30. september 2016. Ferdig forberedte vedtak kan i denne perioden stilles i bero og sendes ut samlet den 30. september, enten etter vedtak i kommunestyret av samme dato, eller etter vedtak fattet på administrativt nivå etter delegasjon fra kommunestyret, se merknader til alkoholloven § 1-7 femte ledd.

1.7.1 Generelt om bestemmelsen

Lovens hovedregel er at salgs- og skjenkebevilling gis av kommunen. Dette er også den altoverveiende praktiske regelen. Bevillingsmyndigheten er i utgangspunktet tillagt kommunestyret, men kan delegeres. For mer om delegasjon, se merknadene i punkt 1.7.8.

Unntak gjelder for skjenkebevilling til enkelte tog og skip samt til fly og befalsmesser etter kapittel 5, hvor bevillingsmyndigheten tilligger departementet.

Videre regulerer § 1-7 de tilfellene hvor tog og skip skal ha kommunal bevilling. Spørsmålet om tog og skip skal ha statlig eller kommunal bevilling behandles under § 5-2.

§ 1-7 gir også en del regler om saksbehandlingen i bevillingssaker.

1.7.2 Kommunal bevilling til tog, skip og andre transportmidler

Statlig skjenkebevilling, jf. § 5-2, gis til fly, tog og skip som er kollektive transportmidler og til visse cruiseskip på turer med flere dagers varighet. Med kollektivt transportmiddel menes transportmiddel som går i rute på bestemte strekninger, til fastsatte tider, og som er åpent for allmennheten.

For skjenking på alle andre typer tog og skip, som f. eks. leievogner, rundturer, sightseeingturer, utleie for dagsturer, kreves kommunal bevilling.

Busser er ikke særlig regulert i loven, og bevilling følger derfor av hovedregelen i § 1-7 første ledd, første punktum om kommunal bevilling.

Turbusser kan bare få kommunal bevilling, og ikke statlig bevilling.

I tilfelle toget eller skipet er undergitt kommunal bevillingsmyndighet, skal bevillingen gis av den kommune toget eller skipet har som utgangspunkt for sin virksomhet, dvs. der hvor toget eller skipet starter sine turer fra.

Dersom skipet legger til kai eller til land i en annen kommune på en slik måte at det i realiteten blir et skjenkested i kommunen, må det også foreligge bevilling fra denne kommunen. Dersom det imidlertid bare seiler gjennom en annen kommunes farvann, vil det ikke trenge bevilling fra den aktuelle kommunen. Dette gjelder også i de tilfellene hvor skipet legger til kai eller til land i andre kommuner for å slippe av eller ta opp turdeltakere.

Et tog må bare ha bevilling fra den kommunen turen starter i selv om den stopper i andre kommuner underveis for å slippe av og ta opp turdeltakere. Dersom toget har stopp/opphold i flere kommuner hvor skjenkingen av alkohol gjennomføres på samme måte som om toget var et serveringssted i kommunen, og også skjenker gjester som ikke er med på reisen, må bevilling gis av den aktuelle kommunen.

Bevilling til tog, skip og andre transportmidler reiser spesielle spørsmål, særlig når virksomheten krever bevilling fra flere kommuner. Disse problemene behandles på ulike steder i rundskrivet. Se særlig om kontroll under § 1-9, og § 7-1 om betaling av bevillingsgebyr.

Det kan gis tidsbegrenset statlig bevilling til tog og skip for de deler av året toget/skipet går i kollektiv persontrafikk, og tidsbegrenset kommunal bevilling for andre deler av året når toget/skipet for eksempel har fast tilholdssted i kommunen som restaurant.

Bevillingshaver på tog og skip kan også ha kommunal og statlig bevilling samtidig dersom toget/skipet driver flere typer virksomhet i samme periode. Dette vil for eksempel være nødvendig når et tog eller skip som vanligvis er kollektivt transportmiddel med statlig bevilling, leies ut til formål som krever kommunal bevilling. Kontrollhensyn kan imidlertid tilsi at bevillingsmyndigheten i det enkelte tilfellet ikke tillater en slik kombinasjon av bevillinger.

1.7.3 Generelt om saksbehandlingen ved kommunale bevillingssøknader

Alkoholloven inneholder få særlige saksbehandlingsregler i bevillingssaker utover en plikt til å innhente visse uttalelser, se nedenfor.

I tilfeller hvor en avgjørelse i en bevillingssak etter alkoholloven er et enkeltvedtak, kommer forvaltningslovens regler om saksbehandling til anvendelse. Typiske eksempler er vedtak som innvilger eller avslår søknad om bevilling, vedtak som godkjenner eller ikke godkjenner styrer og stedfortreder, vedtak som omgjør bevillingen med fastsettelse av nye vilkår og inndragning av bevilling.

Forvaltningslovens regler for saksbehandling gjelder også for saksbehandling i kommunestyret.

Kommunen har plikt til å utrede saken så godt som mulig etter forvaltningsloven § 17. Plikten til å utrede saken gjelder så langt det er nødvendig for å avgjøre den på en forsvarlig måte, se bl.a. alkoholloven § 1-7a. Bevillingsmyndigheten har derfor ingen plikt til å utrede for eksempel nærings­politiske konsekvenser av bevillingsvedtaket. På enkelte punkter presiserer alkoholloven utredningsplikten ved å gi dels adgang og dels plikt til å innhente uttalelser, se nedenfor.

Det er videre grunn til å trekke frem forvaltningsloven § 24 om begrunnelsesplikt. Begrunnelsen er særlig viktig i forbindelse med vedtak som påklages, men også i forbindelse med eventuell domstolsprøving. I denne sammenheng kan begrunnelsen vise at vedtaket er bygget på et saklig grunnlag, og at den ikke er et utslag av myndighetsmisbruk fra bevillings­myndighetenes side. På denne måten kan begrunnelsen også være med på å avverge unødvendig kritikk og klager. Plikten til å begrunne vedtaket er videre et insitament til ryddig saksbehandling. Det presiseres at kravet til begrunnelse også gjelder for saksbehandlingen i kommunestyret. Dette vil særlig være praktisk når kommunestyrets vedtak avviker fra administrasjonens innstilling.

Når det gjelder reglene om klageadgang vises det til § 1-16.

Virkningen av brudd på saksbehandlingsreglene reguleres av alminnelige forvaltnings­rettslige regler, se forøvrig kommentarene til § 1-16.

1.7.4 Innhenting av uttalelser

I alkoholloven § 1-7 andre ledd gis kommunen dels adgang og dels plikt til å innhente uttalelser fra ulike instanser i bevillingssaker. Uttalelsene er aktuelle både i vurderingen av om vandelskravet er oppfylt etter §§ 1-7b og 1-7c, og i vurderingen av om bevilling bør gis, jf. alkoholloven § 1-7a. Plikten til å innhente uttalelser gjelder ikke i saker om ambulerende skjenkebevilling etter § 4-5. Kommunen skal på bakgrunn av uttalelsene foreta en selvstendig vurdering av bevillingsspørsmålet.

Før kommunen fatter vedtak må den innhente uttalelser fra sosialtjenesten, politiet og eventuelt militære øvingsavdelinger.

Sosialtjenesten skal uttale seg om bevillingssøknaden ut fra et sosialt og helsemessig perspektiv. Kommunen må selv avgjøre om det er administrasjonen eller folkevalgte som skal ha myndighet til å uttale seg i saken.

Politiet skal for det første uttale seg om politimessige forhold ved salgs- eller skjenkestedet. Som eksempel på politimessige forhold kan nevnes ordens- og trafikkmessige forhold eller om stedet ligger i et kriminelt belastet område. Politiet skal dessuten vurdere de ansvarliges vandel, jf §§ 1-7b og 1-7c. Politiet kan da legge vekt på opplysninger de har om de ansvarlige i strafferegisteret, dvs. domfellelser, bøter, påtaleunnlatelser osv. Det kan også legges vekt på opplysninger som ikke fremgår av strafferegisteret, som for eksempel om vedkommende har vært under etterforskning eller har vært mistenkt i saker som ikke er endelig henlagt eller avgjort. Politiets uttalelse skal også omfatte brudd på skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen i de tilfellene politiet sitter med slike opplysninger, jf. § 1-7b. Forøvrig kan politiet uttale seg om alle forhold som kan antas å være relevante for saken, og kan ta hensyn til forhold som ikke skal tas med i en politiattest, jf. strafferegistreringsloven § 7. For øvrig vises det til merknadene til § 1-7a. Er politiet i tvil om et lovbrudd skal føre til at de ikke anbefaler søknaden, kan de overlate vurderingen til bevillingsmyndigheten ved å beskrive overtredelsen, vedlegge utskrift av en eventuell dom etc.

Militære myndigheter skal uttale seg i bevillingssaker i kommuner hvor det er militær øvingsplass. Begrunnelsen er at salg og skjenking av alkoholholdig drikk kan ha uheldige virkninger for den militære virksomheten.

Kommunen kan innhente uttalelser fra skatte- og avgiftsmyndighetene. Disse vil kunne uttale seg om forhold til skatte-, avgifts- og regnskapslovgivning som politiet ikke sitter med opplysninger om. I motsetning til de instanser som er nevnt ovenfor, er det ikke obligatorisk å innhente uttalelse fra disse organene, men i de fleste tilfeller vil det likevel være nødvendig for å kunne ta stilling til om vandelskravet i § 1-7b er oppfylt.

Skatte- og avgiftsmyndighetene skal kun uttale seg om søkerens forhold til skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen. Uttalelsen kan omfatte både nåværende og tidligere overtredelser og restanser. Det er først og fremst overtredelser i næringsvirksomhet som er relevant. I denne forbindelse bør skatte- og avgiftsmyndighetene, i den grad det er mulig, også opplyse om personene har vært involvert i selskaper som tidligere for eksempel er slått konkurs pga. manglende betaling av skatter og avgifter. Også overtredelser i privatøkonomien bør meddeles, slik at kommunen kan vurdere om disse forholdene har sammenheng med utøvelsen av næringsvirksomhet.

Kommunen kan innhente uttalelser både fra skatte- og avgiftsmyndighetene i egen og andre kommuner dersom dette er nødvendig. Dersom søker driver virksomhet utenlands, må det kunne kreves attester som gir samme opplysninger med samme etterprøvbarhet som de norske attestene.

Aktuelle etater for uttalelser om skatte- og avgiftsmessige forhold er fylkesskattekontoret, ligningskontoret, skattefogden og skatteoppkreverkontoret (kommunekasse/kemner). De ulike kontorene gir opplysninger om ulike skatte- og avgiftsmessige forhold. I mange fylker er uttalelsene koordinert, slik at én instans avgir en samlet uttalelse på vegne av alle kontorene.

Det er viktig å merke seg at en skatteattest som søkeren innhenter selv, ikke gir noen fullstendig oversikt over bevillingssøkers skatte- og avgiftsmessige situasjon, men kun gir en oversikt over visse typer restanser på et gitt tidspunkt (utstedelsestidspunktet).

En slik skatteattest opplyser ikke om:

• Skatte- eller avgiftskrav som er oppstått/beregnet, men ikke forfalt på utstedelsestidspunktet.
• Skatte- eller avgiftskrav som er oppstått/forfalt etter utstedelsestidspunktet. For eksempel forfaller forskuddstrekk, arbeidsgiveravgift og merverdiavgift annenhver måned.
• Forhold tilknyttet andre virksomheter bevillingssøker er eller har vært involvert i.
• Historikk for bevillingssøkers skatte- og avgiftssituasjon.
• Skatte- eller avgiftsrestanser andre steder i landet når attesten er utstedt av skatteoppkreveren i kommunen.

Se for øvrig merknadene til § 1-7b om vandelskravet.

På oppfordring fra bevillingsmyndighetene er de aktuelle etatene pliktige til å gi opplysninger som er relevante for saken uten hinder av den taushetsplikten de er pålagt i annen lovgivning, jf. § 1-15. Den som søker om bevilling, har rett til å gjøre seg kjent med uttalelsene i saken, jf. forvaltningsloven § 18. Politiet har også plikt til å sende bevillingssøkerne gjenpart av sine uttalelser uoppfordret.

Uttalelsene i en bevillingssak er ikke et enkeltvedtak og kan ikke påklages.

Det understrekes at selv om kommunen har innhentet uttalelser, er det kommunen som på grunnlag av en selvstendig og skjønnsmessig vurdering avgjør bevillingssøknaden.

1.7.5 Pålegg om dokumentasjon

Bevillingsmyndigheten kan etter tredje ledd pålegge søker å fremskaffe nødvendig dokumentasjon. Bevillingsmyndigheten må likevel kontrollere om opplysningene er korrekte og må innhente de opplysningene søkeren ikke kan fremskaffe selv.

Som eksempel på dokumentasjon kan nevnes utskrift fra Regnskapsregisteret som viser at årsoppgjør og revisjonsberetning er levert, firmaattest som viser hvem som har de vesentlige økonomiske interessene i virksomheten, samt bekreftelse fra skatte- og avgiftsmyndighetene om at det ikke foreligger forfalte utestående krav på skatter og avgifter.

§ 1-7 tredje ledd gir en uttrykkelig hjemmel for bevillingsmyndigheten til å forlange at bevillingssøker legger frem finansieringsplan, driftsbudsjett og likviditetsbudsjett før søknaden avgjøres. Innhenting av slike opplysninger vil medføre en ekstra byrde for bevillingssøkerne. Bevillingsmyndighetene skal derfor kun be om slike opplysninger etter å ha vurdert det som nødvendig i det aktuelle tilfellet. For eksempel kan dette være aktuelt i vurderingen av hvorvidt virksomheten vil bli drevet for bevillingssøkerens egen regning, jf. § 1-4b. Hvis det etter en vurdering av den ordinære søknaden og øvrig dokumentasjon fortsatt er uklart hvem som for eksempel er den egentlige eier, kan finansieringsplan, drifts- og likviditetsbudsjetter gi nyttig tilleggsinformasjon.

En finansieringsplan skal vise at man har tilstrekkelig kapital i oppstartsfasen til at virksomheten vil være levedyktig, samt hvor denne kapitalen kommer fra. Finansieringsplanen vil også kunne gi informasjon om hvilke personer som skal vandelsvurderes.

Driftsbudsjett (eller resultatbudsjett) viser en samlet oversikt over inntekter og variable (f.eks. materialer) og faste utgifter (f.eks. leie, lønn) i en viss periode.

Likviditetsbudsjett viser hvor mye likvide midler man må ha hver måned for å betale løpende regninger, hvor midlene kommer fra og hva utgiftene går til.

1.7.6 Melding om gitte bevillinger

Meldinger om gitte bevillinger skal ifølge fjerde ledd sendes politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene. Dette er nødvendig for at politiet skal kunne gjennomføre sine kontrolloppgaver og danner grunnlaget for den plikten politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene har til på eget initiativ å informere om bevillingshaveres brudd på vandelskravene, jf. meldeplikten i § 1-15.

Alle salgs- og skjenkebevillinger, unntatt ambulerende bevillinger og bevillinger for en enkelt anledning, skal også registreres i Bevillingsregisteret, jf. alkoholforskriften § 13-3.

1.7.7 Saksbehandlingen ved fornyelse og endringer av bevillingen

Fornyelse av bevillingen ved utløpet av bevillingsperioden skjer ikke automatisk. Bevillingshaver må søke på ny, og bevillingsmyndigheten må foreta en ny vurdering av om bevilling skal gis.

Flytting og driftsendring (jf. §§ 3-1 andre ledd og 4-2 fjerde ledd), overdragelse og konkurs (jf. § 1-10) innebærer at salgs- eller skjenkebevillingen faller bort.

Ved søknad om fornyelse av bevilling har bevillingsmyndighetene i alle disse tilfellene det samme ansvar for å utrede saken og den samme adgang og plikt til å innhente uttalelser som beskrevet ovenfor. For de tilfeller bevillingsmyndigheten ikke rekker å behandle søknaden om fornyelse før den gamle bevillingen utløper, vises det til § 1-6 siste ledd.

Søknad om permanent utvidelse av salgs- eller skjenkelokalet fører ikke til at bevillingen faller bort. Kommunen står helt fritt til å avgjøre hvorvidt utvidelsen er ønskelig eller ikke ut fra de hensynene som er nevnt ovenfor og på grunnlag av de uttalelsene som må innhentes etter § 1-7.

Se også merknadene til § 1-7a.

1.7.8 Delegasjon

I utgangspunktet er bevillingsmyndigheten lagt til kommunestyret. Bevillingsmyndigheten kan imidlertid delegeres, for eksempel til administrasjonen, i henhold til delegasjons­reglene i kommuneloven.

I § 1-7 femte ledd er det presisert at kommunen også kan delegere bevillingsmyndigheten til en interkommunal sammenslutning. Med «sammenslutning» menes alle typer selskaper, dvs. aksjeselskaper, foreninger, selskap opprettet med hjemmel i kommuneloven § 27, stiftelser, selskaper regulert i lov om interkommunale selskaper etc. Kommunen kan også delegere bevillingsmyndigheten til en annen kommune. Delegasjon kan være ressursbesparende for kommunen.

Delegasjonsadgangen omfatter vedtakskompetansen i bevillingssaker og kompetanse knyttet til behandlingen av slike saker, men omfatter ikke adgang til å delegere plikten til å utarbeide alkoholpolitisk handlingsplan eller andre plikter etter alkoholloven. Den myndighet et inter­kommunalt organ får, vil være begrenset av de alkoholpolitiske retningslinjene som hver kommune skal ha, jf. § 1-7d.

Dersom bevillingsmyndigheten delegeres til en annen kommune eller en interkommunal sammenslutning, vil forvaltningsloven og offentlighetsloven få anvendelse på vanlig måte.

Er bevillingsmyndigheten delegert ut av kommunen, vil klageinstansen være statsforvalteren i det fylket vertskommunen ligger, jf. § 1-7 siste ledd siste punktum.

1.7a.1 Generelt om bestemmelsen

Alkoholloven oppstiller visse vilkår som må være oppfylt for at bevilling skal kunne gis. Når disse vilkårene er oppfylt, er det opp til kommunen, på fritt skjønn, å bestemme om bevilling skal gis. Kommunens skjønn kan ikke overprøves av statsforvalteren. Se for øvrig merknadene til § 1-16.

Det er vide rammer for hvilke hensyn som kan tillegges vekt ved avgjørelsen av bevillingssøknader. I § 1-7a er et utvalg av de vanligste momentene nevnt.

Oppregningen er ikke uttømmende. Øvrige aktuelle hensyn vil i hovedsak knytte seg til generelle samfunnsinteresser, lokale alkoholpolitiske vurderinger, vurderinger av det enkelte skjenkested og den enkelte bevillingssøker. Generelt kan det sies at alle hensyn som fremmer alkohollovens formål er relevante. Det kan også til en viss grad legges vekt på andre hensyn enn de som direkte fremmer lovens formål. Det er alltid et krav at avgjørelsen treffes på saklig grunnlag.

Kommunen kan også legge vekt på færre hensyn, dvs. å anvende et snevrere skjønnstema enn loven angir. § 1-7a er m.a.o. ikke en oppregning av hensyn kommunen plikter å vektlegge. Det pekes også på at flere av hensynene som nevnes, kan slå begge veier – dvs. at de kan gi begrunnelse både for avslag og godkjennelse av bevillingssøknader – avhengig av hvilke prioriteringer kommunen gjør i alkoholpolitikken.

Alkoholloven åpner for store variasjoner mellom kommunene. Den enkelte kommune kan velge ikke å gi salgs- eller skjenkebevillinger i det hele tatt, mens andre ønsker å føre en liberal politikk. Dette innebærer ingen usaklig forskjellsbehandling.

Det må skilles mellom den adgangen bevillingsmyndigheten har til å legge vekt på ulike hensyn ved avgjørelsen av bevillingssøknaden, og den noe snevrere adgangen den har til å knytte vilkår til vedtaket etter §§ 3-2 og 4-3. Det vises til de nevnte bestemmelsene.

For tillatelse til tilvirkning for skjenking i egen virksomhet etter § 4-2 tredje ledd knytter det seg særskilte vilkår, jf. merknadene til § 1-7a andre ledd i punkt 1.7a.7 nedenfor.

1.7a.2 Eksempler på relevante hensyn

Det må trekkes vide rammer for hvilke hensyn kommunen kan tillegge vekt. Her omtales de hensynene loven nevner, og det gis også eksempler på andre relevante hensyn. Fremstillingen er imidlertid ikke uttømmende. I det følgende er de ulike forholdene kommunen kan ta i betraktning forsøkt gruppert under grunnleggende hensyn som er relevante etter alkoholloven. Av den grunn er lovens rekkefølge noe fraveket.

Hensynet til å begrense tilgjengeligheten av alkohol faller åpenbart innenfor lovens ramme. Kommunen kan derfor legge vekt på det antallet salgs- eller skjenkesteder som eksisterer fra før i kommunen. Videre kan det legges vekt på et ønske om å ha alkoholfrie soner eller områder i kommunen. Det er heller ingenting i veien for at kommunestyremedlemmer stemmer i mot alle bevillingssøknader. Kommunen kan også sette et tak på antallet bevillinger, se kommentarene til tredje ledd nedenfor. Det er dessuten adgang til å bestemme at salg av drikk med høyst 4,7 volumprosent alkohol skal monopoliseres, dvs. at bevilling kun deles ut til én eller flere spesialforretninger.

Ønsket om å begrense tilgjengeligheten av alkohol spesielt for ungdom kan føre til at kommunen avslår en søknad om skjenkebevilling ut fra plasseringen i nærheten av skole, ungdomsklubb eller idrettsarena. 

På den annen side kan også hensynet til en rimelig tilgjengelighet for publikum tillegges vekt. Kommunen kan for eksempel avslå søknad om skjenkebevilling til steder som baserer seg på spesielle adgangskriterier, slik som lukkede klubber.

Kommunen kan legge vekt på trafikale hensyn. For eksempel vil skjenkestedets plassering i forhold til trafikkert vei, fortau etc. være relevante hensyn.

Hensynet til offentlig ro og orden i vid forstand er relevant. Det kan derfor legges vekt på om strøket generelt eller skjenkestedet spesielt tiltrekker seg støy, ordensmessige problemer eller kriminalitet. Kommunen kan også avslå søknaden for eksempel med den begrunnelse at skjenkestedet ligger i et boligstrøk, uten at det pekes på særskilte ordensproblemer knyttet til dette spesielle stedet.

Hensynet til kontroll fører til at kommunen kan legge vekt på salgs- eller skjenkestedets størrelse og innredning. Søknad om skjenkebevilling til et selvbetjeningssted eller til et sted som er for uoversiktlig innredet eller for vagt avgrenset (utendørsservering) kan nektes med den begrunnelse at det vil bli vanskelig å føre tilstrekkelig kontroll med skjenkingen. Det kan også legges vekt på hvorvidt stedet har tilfredsstillende kontroll med at det ikke slippes inn åpenbart påvirkede eller mindreårige gjester, eller at mindreårige ikke får servert alkohol. Se for øvrig merknadene til forsvarlighetskravet i alkoholloven § 4-7.

Bevillingsmyndigheten kan legge vekt på hvorvidt man kan forvente at bevillingen vil bli utøvet i samsvar med loven. Etter første ledd andre punktum kan det legges vekt på om bevillingssøker, eventuelt person med innflytelse over driften, er egnet til å forestå salg eller skjenking. Det kan videre legges vekt på bevillingssøkers ansiennitet, kunnskaper om alkoholloven og utdannelse. Bevillingsmyndighetene kan med hjemmel i denne bestemmelsen vektlegge et bredt spekter av forhold som ikke omfattes av vandelskravet i § 1-7b. Det kan for eksempel legges vekt på at den ansvarlige, jf. § 1-7b, har et kriminelt rulleblad av en slik art at han må anses uegnet som bevillingshaver, selv om overtredelsene gjelder lovgivning som ikke har direkte sammenheng med alkohollovens formål. Det kan legges vekt på at søker har alvorlige psykiske problemer, rusproblemer eller vedkommendes evne til å håndtere forretninger forøvrig.

Det kan legges vekt på myndighetenes erfaring med et skjenkested, for eksempel ved ny søknad etter overdragelse.

Dersom det tidligere har foregått narkotikaomsetning eller diskriminering av grunner som nevnt i straffeloven § 349a på skjenkestedet, kan dette vektlegges selv om salget ikke har ført til inndragning etter § 1-8, jf. § 1-8 tredje ledd og merknadene til denne.

Næringspolitiske hensyn kan være relevante i vurderingen. Siden en bevillingshaver kan ha flere bevillinger, kan det oppstå situasjoner hvor en bevillingshaver i realiteten kan få monopol i en kommune. Dersom kommunen ønsker å motvirke slik monopolisering, kan dette hensynet vektlegges i avgjørelsen. Hensynet til en spesiell gruppe personer som er kulturelt og økonomisk viktig for kommunen, for eksempel studenter eller visse innvandrergrupper, kan tillegges vekt ved tildeling av bevilling. Det kan også legges vekt på om salgs- eller skjenkestedet har lærlingeordning.

Høyesterett fastslo i dom referert i Rt. 1996 side 78 at en kommune har adgang til å legge vekt på ønsket om å skape et levende sentrum og å øke trivselen der.

Videre vil en kommune kunne avslå en søknad om bevilling dersom avslaget er begrunnet i at stedets konsept vil bidra til forhold man på grunn av et eller flere lovmessige hensyn ønsker å unngå. Dersom det legges til grunn at det å ha et etablissement med et bestemt konsept i kommunen/området vil kunne være næringspolitisk uheldig, vil en kommune kunne avslå søknader fordi man av næringspolitiske grunner ikke ønsker å ha slike steder i kommunen/området.

Kommunen kan legge vekt på ønsket om å stimulere utviklingen i visse deler av kommunen.

Også salgs- eller skjenkestedets karakter kan kommunen legge vekt på. Det kan for eksempel legges vekt på om man ønsker salg av drikk med høyst 4,7 volumprosent alkohol kun i dagligvarebutikker med et bredt vareutvalg eller i spesialbutikker. Videre kan det legges vekt på om skjenkestedet skal være et spisested, dansested, rent skjenkested, overnattingssted osv. Eksempelvis vil en spillearkade i et lokale kunne være et moment mot å gi skjenkebevilling i dette lokalet, jf. lovens formål § 1-1. Det er videre adgang til å legge vekt på at et begrenset antall bevillinger skal fordeles på ulike driftskonsepter.

Bevillingsmyndigheten kan til en viss grad vektlegge miljøhensyn. For eksempel kan bevillingssøknader fra charterbåter avslås dersom kloakken ikke tømmes på en forsvarlig måte.

Andre lokale hensyn kan begrunne at søknaden avslås eller innvilges. Plassering i nærheten av offentlig strand, kirke, barnehage og andre offentlige bygninger kan begrunne et avslag.

Det vil ikke være et utenforliggende hensyn å begrunne avgjørelsen i en bevillingssak med et partipolitisk vedtak dersom dette er saklig og alkoholpolitisk motivert. Politiske partier kan i vurderingen av enkeltsaker følge de retningslinjer og politiske vedtak som er nedfelt i det partiprogrammet de er valgt inn på.

Kommunen har full adgang til å endre alkoholpolitisk praksis. Det vil ikke innebære usaklig forskjellsbehandling om kommunen avslår en bevillingssøknad etter å ha godkjent andre lignende søknader, så lenge avslaget er motivert i en generell endring av praksis. Kommunestyret kan for eksempel i bevillingsperioden vedta at det ikke lenger er ønskelig med flere bevillinger generelt, bevillinger i en del av kommunen eller for eksempel i tilknytning til idrettsanlegg.

1.7a. 3 Særlig om bevilling til nettsalg

Alkoholloven åpner for at det kan gis bevilling til nettsalg av øl, jf § 3-1 andre ledd. Salgsformen gir utfordringer når det gjelder kontroll med utlevering av varene. Dette er forhold som bevillingsmyndigheten må ta hensyn til ved behandlingen av en søknad om slik bevilling. Det vises spesielt til alkoholforskriften kapittel 2 og 3, som gjelder salg og utlevering av alkoholholdig drikk, særlig bevillingshavers og styrers ansvar for at salget foregår i samsvar med lov og forskrifter.

1.7a.4 Særlig om fornyelse av bevilling

Fornyelse av bevillingen etter bevillingsperiodens utløp står rettslig i samme stilling som ny søknad. Bevillingshaver har ikke rettskrav på å få fornyet bevilling. Hvert kommunestyre står fritt til å innvilge eller avslå søknader om fornyelse av bevilling ut fra en konkret vurdering av hensynene i § 1-7a, eller ønsket om å føre en generelt strengere eller mer liberal bevillings­praksis.

Det er ikke et krav at det må foreligge misbruk eller andre inndragningsgrunner for at kommunen skal kunne nekte fornyelse av bevillingen. Ved behandling av søknad om fornyelse av bevilling kan det altså legges vekt på forhold ved skjenkestedet eller de ansvarlige, jf. § 1-7b, selv om forholdene ikke var graverende nok til å føre til inndragning. Søknad kan for eksempel avslås fordi det fra skjenkestedets side har foregått diskriminering av bestemte grupper på grunn av for eksempel nasjonalitet, hudfarge, funksjonshemninger, religiøst syn eller seksuell legning.

De samme hensynene vil m.a.o. være relevante både ved første gangs søknad og ved søknad om fornyelse av bevilling. Men ved fornyelse vil man i tillegg ha erfaringer med hvordan bevillingen er blitt utøvd og kan ta hensyn til dette. Man kan videre legge vekt på bevillingshavers ansiennitet, nedlagt kapital og bestående arbeidsplasser. Det kan således legges vekt på hensynet til stabile vilkår for næringsdrivende.

1.7a.5 Eksempler på utenforliggende hensyn

Loven trekker ikke opp nærmere grenser for hvilke hensyn som må anses for utenforliggende. Man må derfor falle tilbake på alminnelige forvaltningsprinsipper som setter grenser for kommunens skjønnsfrihet. Kommunen må i henhold til den forvaltningsrettslige myndighetsmisbrukslære ikke ta utenforliggende hensyn (dvs. ikke gå utenfor rammene av de lovlige hensynene), avgjørelsen må ikke være vilkårlig eller sterkt urimelig, og det må ikke foreligge usaklig forskjellsbehandling. Det skal svært mye til før det kan sies at det er tatt utenforliggende hensyn.

Resultatet av at det legges vekt på utenforliggende hensyn er at vedtaket kan kjennes ugyldig.

Dersom myndighetene som uttaler seg i forbindelse med saksbehandlingen, har lagt vekt på utenforliggende hensyn i sine uttalelser, plikter bevillingsmyndigheten å se bort fra disse under behandling av saken.

Det er ikke mulig å gi noen uttømmende beskrivelse av hensyn som vil være utenforliggende. Enkelte eksempler på hensyn som det ikke er adgang til å vektlegge i avgjørelsen av bevillingssøknader, skal likevel nevnes:

Nektelse av bevilling skal ikke kunne benyttes som virkemiddel i en arbeidskamp. Det er derfor et utenforliggende hensyn å legge vekt på at salgs- eller skjenkestedet for eksempel har nektet å inngå tariffavtale og driver virksomheten ved hjelp av streikebrytere.

Det er videre klart at kommunen ikke kan legge vekt på bevillingssøkers politiske sympatier generelt eller hans alkoholpolitiske syn spesielt, så lenge det ikke er grunn til å tro at vedkommende vil utøve bevillingen i strid med alkoholloven. Det er heller ikke adgang til å legge vekt på forhold som hudfarge, religiøs overbevisning, seksuell legning, medlemskap i organisasjoner etc.

1.7a.6 Kommunale retningslinjer for skjønnet

Kommunen har adgang til å trekke opp retningslinjer for sin behandling av bevillingssøknader, dvs. interne direktiver som angir hvilke hensyn og avveininger forvaltningsskjønnet skal bygge på. Retningslinjene kan standardisere skjønnet og innebærer en operasjonalisering av de relevante hensynene i form av objektive kriterier, slik at det ikke blir nødvendig å foreta et helt fritt skjønn i hver enkelt sak.

Som eksempel på retningslinjer kan nevnes at kommunen skiller mellom ulike typer serveringssteder, slik som spisested, dansested, overnattingssted, ungdomssted e.l. Hvorvidt bevilling skal gis, hva slags alkoholholdig drikk bevillingen skal gi rett til å skjenke og hvilke skjenketider som skal gjelde blir avhengig av hva slags type serveringssted det søkes bevilling for.

Dersom kommunen bruker retningslinjer ved vurdering av bevillingsspørsmål, er det viktig å passe på at retningslinjene blir anvendt på en forsvarlig måte i enkeltsaker. Det er opp til bevillingsmyndigheten å fastslå om den enkelte søker faktisk fyller de lokalt fastsatte kravene for å få bevilling.

Selv om det er utarbeidet retningslinjer, innebærer ikke det at kommunen må følge disse slavisk i hver enkelt sak. Men for å unngå påstand om usaklig forskjellsbehandling, stilles det strenge krav til begrunnelsen dersom disse fravikes i enkeltsaker.

Det anbefales at retningslinjene blir inntatt i en helhetlig rusmiddelpolitisk handlingsplan.

1.7a.7 Særskilte vilkår for tillatelse til tilvirkning, jf. § 1-7a andre ledd

Ved behandling av søknader om utvidelse av en bevilling til å omfatte innførsel for salg i egen virksomhet, jf. alkoholloven §§ 3-1 tredje ledd, eller til å omfatte innførsel og/eller tilvirkning for skjenking i egen virksomhet, jf. 4-2 tredje ledd, skal kommunen på vanlig måte vurdere de alkoholpolitiske sidene etter § 1-7a første ledd.

En skjenkebevilling kan etter § 4-2 tredje ledd utvides til også å omfatte tilvirkning for skjenking i egen virksomhet. Ordningen åpner ikke for at enhver som ønsker det, kan få utvidet sin skjenkebevilling til også å omfatte tilvirkning. Hovedregelen for virksomheter som driver tilvirkning av alkoholholdig drikk er fortsatt den statlige tilvirkningsbevillingen, jf. kapittel 6. Dette gjelder selv om bevillingshaver også driver et skjenkested.

En utvidelse av bevilling etter § 4-2 tredje ledd kan bare gis dersom tilvirkningen inngår som en del av stedets helhetlige tilbud og karakter og dersom tilvirkningen skal skje ved skjenkestedet, jf. § 1-7a andre ledd.

1.7a.7.1 Vilkår om skjenkestedets helhetlige karakter og serveringstilbud

Hvorvidt kravet om at tilvirkningen og skjenkingen må utgjøre en del av stedets ”helhetlige karakter og serveringstilbud” er oppfylt, må vurderes i den enkelte sak. Ved vurderingen av om vilkåret er oppfylt, kan bevillingsmyndigheten for eksempel legge vekt på hensynet til lokale tradisjoner. Dette vil bl.a. kunne fremme lokal kultur og turisme. Det stilles ikke krav om at råvarene til tilvirkningen av drikk er egenprodusert, for eksempel at produksjon av sider må foregå med egen dyrket frukt, men dette vil også være et moment ved vurderingen av helheten i tilbudet.

Det kan videre legges vekt på om det er en historisk og kulturell sammenheng mellom tilvirkning, anvendelse og serveringsstedets øvrige tilbud. Videre vil det være viktig å vurdere om stedet serverer både mat og drikke. Det kan også legges vekt på om tilbudet omfatter mer enn servering, for eksempel kulturelle aktiviteter, gjestenes mulighet til deltakelse i innhøsting og produksjon mv. Lokal tilvirkning av alkoholholdig drikk vil, sammen med mat, produksjon og servering, serveringsstedets karakter, omgivelsene for øvrig og muligheten til å være tilstede under produksjonen kunne være et sentralt element i en totalopplevelse. Denne opplistingen av vurderingsmomenter er ikke uttømmende. Det vil ikke være tilstrekkelig i seg selv at produksjonen og skjenkingen av den alkoholholdige drikken kan skje på samme sted. Ordningen er ikke ment å omfatte barer/restauranter hvor bevillingshaver ønsker å starte produksjon av alkoholholdig drikk, og dermed tilby eget ”brygg” som en kuriositet, uten at dette inngår i et bredere og mer sammensatt serveringstilbud.

1.7a.7.2 Tilvirkningen skal skje ved skjenkestedet

Utvidelsen skal knyttes til det samme lokalet som skjenkebevillingen. Tilvirkning etter den foreslåtte ordningen kan derfor bare skje i tilvirkningslokaler som ligger i samme lokaler som, eller i naturlig forbindelse med, skjenkestedet. Det typiske eksempel på slik naturlig forbindelse er kjeller eller eget bryggerhus på en gård. Av hensyn til at det skal være mulig å kontrollere tilvirkning og skjenking under ett, og å kontrollere at alt det som tilvirkes skjenkes i samsvar med tillatelsen, må det være nærhet mellom tilvirkningssted og skjenkested. Det er ikke tilstrekkelig at serveringssted og tilvirkningssted ligger i samme tettsted, grend eller bygd. Heller ikke kan flere serveringssteder gå sammen om felles tilvirkningssted.

Vilkåret om at tilvirkningen skal skje ved skjenkestedet må ses i sammenheng med vilkåret om at tilvirkning og skjenking skal inngå i en helhetlig totalopplevelse. Jo større fysisk avstand det er mellom tilvirkning og skjenking, desto mindre vil tilvirkning og skjenking ha preg av å være en del av det samme helhetlige tilbudet.

Det vises for øvrig til merknadene til § 4-2 tredje ledd, i pkt 4.2.7.

1.7a.8 Tillatelse til innførsel, jf. § 3-1 tredje ledd

Det er ikke vedtatt tilsvarende begrensninger som de som er vedtatt for ordningen for tilvirkningstillatelse, se punkt 1.7a.7 ovenfor, for å kunne få utvidet bevilling til å omfatte innførsel. Dette innebærer ikke at innehavere av salgs- eller skjenkebevilling automatisk vil få rett til å få utvidet sin bevilling til også å omfatte innførsel til egen virksomhet. Det presiseres videre at selv om det ikke stilles krav til at innførselen skal skje som ledd i virksomhetens helhetlige karakter og tilbud, vil bevillingsmyndigheten stå fritt til å la dette, og andre skjønnstema som etter alkoholloven er lovlige hensyn, gå inn i grunnlaget for vurderingen når søknaden behandles.

Alkohollovens alminnelige prinsipper om kommunenes skjønnsutøvelse gjelder også ved vurdering av søknad om tilvirknings- eller innførselstillegg til skjenkebevillingen. Bevillings­myndigheten står m.a.o. like fritt når den behandler søknader om utvidet bevilling til å omfatte tilvirkning eller innførsel, som de står når de behandler søknader om ordinær skjenkebevilling.

1.7a.9 Særlig om «tak» på antallet bevillinger

Det følger av § 1-7a tredje ledd at kommunen har adgang til å fastsette et maksimalt antall bevillinger til salg og skjenking, et såkalt tak.

Det er opp til kommunestyret å bestemme om man ønsker et tak og hvor høyt dette evt. skal settes. Et ”tak” på antall bevillinger er ikke bindende for en kommune, men en retningslinje kommunestyret når som helst kan endre. Det skiller seg i så måte ikke fra andre retningslinjer kommunen fastsetter for sin alkoholpolitikk.

I tillegg til et generelt ”tak” kan kommunen også sette ulike ”tak” på antall bevillinger til forskjellige driftskonsepter. Det kan således bestemmes at man for eksempel ønsker et visst antall restauranter og et annet antall puber med skjenkebevilling. Det kan også fastsettes særskilte ”tak” for skjenkebevillinger, for eksempel når det gjelder skjenkebevillinger til båter. Videre står den enkelte kommune fritt til å ha en bevillingspolitikk, som, grunnet alkoholpolitiske hensyn, innskrenker adgangen til å få utvidet salgs- eller skjenkebevilling til også å omfatte innførsel eller tilvirkning etter §§ 3-1 tredje ledd og 4-2 tredje ledd. Eksempelvis vil det kunne vedtas et eget tak for antall skjenkebevillinger med tilvirknings- eller innførselstillegg eller besluttes at søknader som ikke kan knyttes til konkrete planer om tilvirkning eller innførsel, ikke vil bli innvilget. Av alkoholpolitiske grunner vil en kommune også kunne vedta at det ikke skal gis utvidede bevillinger i kommunen i det hele tatt.

”Tak” på antall bevillinger kan føre til at søkere får avslag på bevillingssøknaden på tross av at denne ikke skiller seg særlig fra tidligere innvilgede søknader. Særlig er dette aktuelt når det bare gjenstår én bevilling før taket er nådd og flere søkere konkurrerer om den ene bevillingen. Dersom kommunen vil holde fast på begrensningen i antallet, må den foreta et valg mellom søkerne. Kommunen trenger ikke i slike situasjoner å innvilge alle søknader ut fra prinsippet om likebehandling, men det bør fremgå av vedtaket hvilke hensyn det er bygget på og hvorfor den ene er foretrukket. I de fleste tilfellene kan valget mellom konkurrentene forankres i de hensynene som er nevnt ovenfor, som for eksempel beliggenhet osv. Men det blir også godtatt at kommunen velger mellom to svært like søkere på grunnlag av små forskjeller, så lenge valget skjer på et saklig grunnlag. Det er ikke adgang til å la valget bero på tilfeldigheter, som for eksempel loddtrekning.

1.7b.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen oppstiller krav om at bevillingshaver og personer som har vesentlig innflytelse på virksomheten, må ha utvist uklanderlig vandel i forhold til alkohollovgivningen, bestemmelser i annen lovgivning som har sammenheng med alkohollovens formål, samt skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen. Formålet med vandelskravet er å hindre ulike former for kriminalitet, særlig økonomisk kriminalitet, samt å skape rettferdige konkurranseforhold.

Vandelskravene i § 1-7b gjelder kommunale salgs- og skjenkebevillinger, samt statlige bevillinger etter § 5-2. I § 1-7b sjette ledd er det gjort unntak fra vandelskravene for bevillinger til AS Vinmonopolet, for adgangen til å drive import og engrossalg etter § 1-4c samt for bevilling etter § 5-3. For statlig bevilling til tilvirkning av alkoholholdig drikk gjelder det mer omfattende vandelskravet etter § 6-2 nr. 1. Vandelsbestemmelsene for importører og grossister er regulert i særavgiftsforskriften § 5-3 (3) og engrosforskriften § 5-1.

Vandelskravet skiller seg fra de hensyn bevillingsmyndigheten kan legge vekt på etter § 1-7a, ved at bevillingsmyndigheten plikter å ta hensyn til vandelskravet. Dersom de ansvarlige etter § 1-7b ikke tilfredsstiller vandelskravet, er det utelukket å gi bevilling. Hvis de ansvarlige derimot tilfredsstiller vandelskravet har søkeren likevel ikke automatisk rett til bevilling. Hvorvidt bevilling skal gis i disse tilfellene beror på en skjønnsmessig avgjørelse, jf. §§ 1-7 og 1-7a.

I forbindelse med vandelskravet er det innført en opplysnings- og meldeplikt for politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene, jf. § 1-15. Den skal sikre at bevillingsmyndigheten får opplysninger som er nødvendig for å vurdere om vandelskravet er oppfylt, både ved behandling av søknad om bevilling og når virksomheten er i drift. Kommunen skal foreta en helhetsvurdering av om vandelskravet er oppfylt på bakgrunn av alle de opplysninger som kommer inn fra de ulike etatene.

Bevillingsmyndighetene plikter ikke å innhente uttalelser fra skatte-, avgifts- og regnskapsmyndighetene ved behandling av enhver bevillingssøknad. Hvorvidt bevillingsmyndigheten skal innhente uttalelser må vurderes i hvert enkelt tilfelle, se punkt 1.7.4 under merknadene til § 1-7. Kommunale bevillingsmyndigheter har imidlertid plikt til å innhente uttalelse fra politiet og sosialtjenesten, jf. § 1-7 andre ledd.

Vandelsvurderingen bør foregå i fire etapper:

1. Bevillingsmyndigheten må avgjøre hvilke personer som må tilfredsstille vandelskravene.
2. Det må vurderes i hvilken grad det skal innhentes opplysninger om disse personene. Se punkt 1.7.4 under merknadene til § 1-7.
3. Det må tas stilling til om de ansvarlige har brutt relevant lovgivning.
4. Hvis det svares ja på det tredje punktet, blir vurderingstemaet om den aktuelle overtredelsen er av slik art og omfang at personen ikke kan sies å tilfredsstille kravet om uklanderlig vandel. Bare dersom bevillingsmyndigheten kommer til at personen tilfredsstiller vandelskravet, vil det være aktuelt å gi bevilling.

Det understrekes at bevillingshaver til enhver tid skal oppfylle vilkårene for å inneha en bevilling. Bevillingsmyndigheten kan derfor når som helst i løpet av bevillingsperioden foreta ny vandelsvurdering av bevillingshaver og personer som har vesentlig innflytelse på virksomheten.

1.7b.2 Hvilke personer det stilles krav til

Bevillingshaver må alltid oppfylle vandelskravene, jf. § 1-7b første ledd. Dette gjelder uansett om bevillingshaver er en fysisk eller juridisk person. Når bevillingshaver er en fysisk person, skal vedkommendes personlige forhold til den aktuelle lovgivningen sjekkes. Når bevillingshaver er en juridisk person, skal også personene bak selskapet sjekkes.

Også person som eier en vesentlig del av virksomheten, person som eier en vesentlig del av selskap som driver virksomheten, person som oppebærer en vesentlig del av virksomhetens avkastning og person som i kraft av sin stilling som leder har vesentlig innflytelse på virksomheten må oppfylle vandelskravet, da disse alltid anses for å ha vesentlig innflytelse på virksomheten, jf. § 1-7b andre ledd. Denne positive oppregning over personer som alltid anses for å falle innenfor personkretsen etter § 1-7b, er inntatt for å lette anvendelsen av bestemmelsen.

For øvrig skal alle personer som har ”vesentlig innflytelse på virksomheten”, vandelsvurderes, jf. første ledd. Hvorvidt personen har ”vesentlig innflytelse på virksomheten” må avgjøres etter en helhetsvurdering. Det er de reelle forhold som er av betydning, og ikke de formelle. Det er bevillingsmyndigheten som må sannsynliggjøre at vesentlig innflytelse foreligger.

Fordelen med at personkretsen i § 1-7b første ledd er skjønnsmessig utformet, er at kommunen har hjemmel til å vandelsvurdere de personene som faktisk står bak virksomheten. Således forhindrer man at noen bevisst kan organisere virksomheten sin på en slik måte at enkeltpersoner faller utenfor en konkret avgrenset personkrets. Regelen gir mulighet til å hindre stråmannsvirksomhet, indirekte eierskap og fiktive overdragelser.      

Regelen innebærer at styremedlemmer i en aktuell sak kan vandelsvurderes – ikke fordi han eller hun i kraft av å være styremedlem i seg selv kan anses å ha vesentlig innflytelse på virksomheten, men fordi styrevervet i kombinasjon med annen tilknytning til virksomheten innebærer at vedkommende har «vesentlig innflytelse» på virksomheten. Videre kan en person som ikke har vesentlige eierandeler likevel vandelsvurderes på grunn av sitt forhold til virksomheten for øvrig.

Ved vurderingen av hvem som har økonomisk interesse i selskapet, er det de underliggende forhold som er avgjørende, ikke hvordan selskapets eierstruktur og ledelse fremstår i det ytre. Formuleringen i § 1-7b er hentet fra dekningsloven § 1-5 nr. 2. Ved tolkningen av § 1-7b vil det derfor i noen grad kunne ses hen til praksis knyttet til dekningsloven.

Nedenfor er eksemplene i loven nærmere omtalt, jf. § 1-7b andre ledd.

1.7b.2.1 Eierskap

Fysisk eller juridisk person som eier en vesentlig del av virksomheten eller driftsselskapet som driver virksomheten, må tilfredsstille vandelskravene. Hva som er en vesentlig eierinteresse må avgjøres i hvert enkelt tilfelle. Det er ikke gitt en klart definert grense for eierskap, da denne ville være lett å omgå. Som et utgangspunkt vil en eierandel på en tredjedel være retningsgivende for vurderingen, men strukturen i virksomheten kan tilsi at også en eierandel på mindre enn en tredjedel i seg selv utgjør en «vesentlig del». Et eksempel på dette kan være der fire personer eier en fjerdedel av virksomheten hver. Kommunen må foreta en konkret helhetsvurdering, der det avgjørende ikke bare vil være hvor stor eierandel den aktuelle personen sitter med, men også hvordan de øvrige eierandeler er fordelt. Videre vil en mindre eierandel sammen med annen tilknytning til virksomheten kunne føre til at det skal vurderes om en person har «vesentlig innflytelse på virksomheten».

I ansvarlige selskaper (ANS) vil det normalt være aktuelt å undersøke alle deltakerne i selskapet.

Det er ikke bare direkte eierskap som er avgjørende, men også eierskap via andre. For eksempel vil en person som eier en vesentlig del av selskap A, som igjen eier en vesentlig del av selskap B, kunne regnes for å ha en vesentlig eierinteresse i selskap B uten å eie noen del i B direkte.

Eieren av bygningen hvor salgs- eller skjenkelokalet ligger, må i utgangspunktet ikke oppfylle vandelskravene dersom vedkommende ikke er knyttet til driften på en slik måte at personen kan sies å ha vesentlig innflytelse på virksomheten.

1.7b.2.2 Avkastning

Den som oppebærer en vesentlig del av virksomhetens avkastning må tilfredsstille vandelskravene. Dette gjelder uavhengig av om bevillingshaver er en fysisk eller juridisk person.

Begrepet avkastning er ikke begrenset til økonomisk utbytte, men omfatter også en rekke andre fordeler, eksempelvis rett til billig bolig, lån eller lignende. Begrepet omfatter, i tillegg til fordeler som kan gjøres gjeldende i forbindelse med driften av virksomheten, også fordeler som er gjort gjeldende i forbindelse med etableringen av virksomheten.

Bestemmelsen omfatter bl.a. tilfeller hvor en person har skutt inn kapital i en virksomhet uten å få stilling som medeier, men med rett til en del av overskuddet. Hva som menes med en «vesentlig del» av avkastningen beror på en konkret vurdering. Med «oppebærer» menes at vedkommende har rett til avkastningen, uansett hvilket grunnlag denne retten bygger på. Det er ikke avgjørende om avkastningen faktisk er eller blir utdelt eller mottatt. Lønnsmottakere eller personer som mottar penger i form av husleie, renter og avdrag på lån etc., omfattes ikke av begrepet, med mindre utbetalingene er så høye at det reelt er en utdeling av virksomhetens avkastning. Som eksempel på det siste kan nevnes at et selskap eier et skjenkelokale og leier det ut til et driftsselskap til en pris langt over markedsleie.

1.7b.2.3 Vesentlig innflytelse

For å ivareta hensynet bak vandelskravet stilles det også krav til personer som har vesentlig innflytelse på virksomheten i kraft av å ha stilling som leder.

Også i tilfeller hvor virksomheten er personlig eid kan andre være i en slik stilling som beskrevet ovenfor. I enkelte tilfeller kan det pga. nær samhørighet mellom eieren og andre personer være grunnlag for å anta at disse har vesentlig innflytelse på eieren. Denne innflytelsen kan bygge på familiebånd, vennskap eller forretningsforhold. Som eksempel på det siste kan nevnes enkelte typer personlige kredittavtaler som i realiteten gir kreditor stor innflytelse på debitor. I så fall gjelder vandelskravene tilsvarende for disse.

1.7b.2.4 Nærståendes innflytelse på virksomheten

I tredje ledd er det en regel om at bevillingsmyndigheten i vurderingen av om en person har vesentlig innflytelse på virksomheten skal kunne legge vekt på at vedkommende har nærstående forhold til andre personer i virksomheten. Dette er for å kunne avdekke den reelle innflytelse personen har over virksomheten. Det innebærer at det skal mindre til for at en person anses for å ha vesentlig innflytelse på virksomheten dersom også dennes nærstående er involvert i virksomheten.

Det er gitt en uttømmende opplisting i bestemmelsen av hvilke personer som anses for nærstående i lovens forstand.

Det presiseres at bestemmelsen ikke innebærer krav om vandelsvurdering av den nærstående. Vandelsvurdering av personer som er nærstående til personer med vesentlig innflytelse på virksomheten, skal kun skje dersom også denne personen (den nærstående), etter en egen vurdering, anses å ha vesentlig innflytelse på virksomheten.

1.7b.3 Kravet om uklanderlig vandel

Vandelskravet omfatter forholdet til alkohollovgivningen, annen lovgivning som har sammenheng med alkohollovens formål, samt skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen.

Beviskravet for kommunen er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Kommunen må altså kunne sannsynliggjøre de forhold den legger vekt på i vurderingen.

Som eksempel på brudd på lovgivning som har sammenheng med alkohollovens formål, nevnes vegtrafikklovens bestemmelser om promillekjøring, tollovens regler om smugling av brennevin og brudd på politivedtektenes bestemmelser om ro og orden.

Det stilles videre krav om uklanderlig vandel i forhold til skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen. Som eksempel på slik lovgivning kan nevnes ligningslovens krav om innlevering av selvangivelse, merverdiavgiftslovens krav om at det skal sendes oppgaver over omsetning, betalt merverdiavgift, registrering av firmaet i merverdiavgiftsmanntallet osv, skattebetalingslovens krav om arbeidsgivers forskuddstrekk, regnskapslovens krav om at det føres regnskap og utarbeides årsoppgjør o.l. Kravene gjelder også i forhold til utenlandsk lovgivning.

Det er bevillingsmyndigheten som må vurdere hvorvidt de aktuelle personene oppfyller vandelskravene. Det omfatter både tidligere overtredelser og at bevillingshaver på søknadstidspunktet ikke har betalt alle skyldige og forfalte skatter eller avgifter. Det kreves ikke at noen er straffet for overtredelsen. Det kreves heller ikke at det foreligger endelig avgjørelse fra alle forvaltningsorganer, for eksempel at klagesak er avgjort eller dom avsagt. I verserende saker kan bevillingsmyndigheten på selvstendig grunnlag vurdere om søkeren har overtrådt den aktuelle bestemmelsen. Men bevillingsmyndighetene kan, dersom de finner det hensiktsmessig, avvente utfallet av en verserende sak før søknaden avgjøres endelig. Bevillingsmyndigheten har en selvstendig plikt til å vurdere alle sider av saken. Dette innebærer også at det er adgang til å ta hensyn til avgjørelser som ikke er rettskraftige. Bevillingsmyndigheten kan også komme til at vandelskravet ikke er oppfylt selv om det foreligger frifinnende dom i straffesak mot søker.

Dersom bevillingsmyndigheten avdekker brudd på den nevnte lovgivningen, innebærer ikke dette at søknaden automatisk skal avslås. Det inngår i bevillingsmyndighetens frie forvaltningsskjønn å vurdere hvor stor vekt det skal legges på det faktiske regelbrudd i hvert enkelt tilfelle. Vandelskravet må ved denne vurderingen ses i sammenheng med alkohollovens formål og med formålet bak § 1-7b, som er å bekjempe økonomisk kriminalitet. Regelbruddene bør tillegges vekt dersom det virker til oppfyllelse av disse formålene.

Hvilken vekt det skal legges på ulike regelbrudd vil avhenge av hvor grove de er og hvor lang tid som er gått siden forholdet ble avsluttet. Jo eldre et lovbrudd er, desto alvorligere bør det være for at det skal tillegges vekt. Ved vurderingen av bevillingshavers og andre personers vandel etter første ledd, kan det uansett ikke tas hensyn til forhold som er eldre enn 10 år, jf. fjerde ledd. Fristen regnes fra den dag handlingen eller unnlatelsen som var et brudd på den nevnte lovgivningen, opphørte.

Ved overtredelser av skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen kan det være grunn til å skille mellom tilfeller der de personene kravet retter seg mot subjektivt kan klandres for lovbrudd og tilfeller hvor for eksempel manglende betaling skyldes manglende betalingsevne. Det bør derfor ses hen til om betalingsvanskene er forbigående eller om de er av bagatellmessig art.

I enkelte tilfeller kan også søkerens private økonomiske forhold ha relevans for vandelsvurderingen. Det kan særlig være aktuelt å legge vekt på slike forhold når søkeren driver et enkeltpersonforetak med uklare skiller mellom virksomhetens og privatpersonens økonomi, og når personen har vist manglende betalingsvilje i sin personlige økonomi. Bevillingsmyndigheten må i disse tilfellene vurdere om de personlige forholdene er en indikasjon på hvordan disse personene vil utøve sin næringsvirksomhet.

1.7b.4 Dokumentasjon av vandelskravet

Bevillingsmyndigheten kan kreve at søker redegjør for hvem det er aktuelt å vandelsvurdere når søknad kommer inn. Det kan også kreves at dette bekreftes i den grad det er mulig, for eksempel med utskrift fra Brønnøysundregistrene.

Politiet, skatte- og avgiftsmyndighetene har opplysnings- og meldeplikt til bevillingsmyndighetene, jf. § 1-15. Opplysnings- og meldeplikten er aktuell både i forbindelse med bevillingsmyndighetens behandling av bevillingssøknader og den etterfølgende kontrollvirksomheten.

Kommunen må selv, overfor den enkelte etat, angi hvilke fysiske og juridiske personer det ønskes opplysninger om. Meldeplikten kommer til anvendelse når salgs- eller skjenkestedet er i drift og innebærer at politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene har plikt til, av eget tiltak, å informere bevillingsmyndigheten om forhold som kan ha betydning for bevillingsspørsmålet. Se merknadene til § 1-15.

I henhold til § 1-7 tredje ledd har bevillingsmyndigheten hjemmel til å pålegge søkeren å dokumentere de opplysningene som er nødvendig for å kunne ta stilling til om vandelskravet er oppfylt, herunder å legge frem finansieringsplan, driftsbudsjett og likviditetsbudsjett for virksomheten. Se merknadene til § 1-7.

Som et virkemiddel i den kontinuerlige kontrollen av om vandelskravet er oppfylt når virksomheten er i drift, kan bevillingsmyndigheten kreve å få tilgang til salgs- og skjenkestedets lokaler og regnskaper, herunder kreve å få nødvendige opplysninger om regnskap og drift, jf. § 1-9 tredje ledd. Se merknadene til § 1-9.

Det er ikke gitt nærmere forskrifter om innholdet i og dokumentasjonen av vandelskravene, jf. femte ledd.

1.7c.1 Generelt om bestemmelsen

Det skal oppnevnes en styrer og en stedfortreder for hver bevilling. Bare personer som har det daglige ansvaret for salget eller skjenkingen kan oppnevnes som styrer. Styreren må være over 20 år og ha uklanderlig vandel.

Det sentrale i bevillingssystemet er å sikre at salg og skjenking av alkoholholdig drikk skjer i henhold til alkohollovens bestemmelser. Det er derfor viktig at en bestemt utpekt person har ansvaret og kan holdes ansvarlig for salget eller skjenkingen av bevillingsmyndigheten ved kontroll.

1.7c.2 Styrerens ansvar

Styreren har ansvaret for den faktiske utøvelsen av bevillingen og skal sørge for at virksomheten er slik organisert at det ikke skjer brudd på alkohollovgivningen i forbindelse med skjenkingen eller salget. Dette innebærer at styreren har ansvaret for at de ansatte har nødvendig kunnskap om regelverket, og at de overholder dette, for eksempel at det ikke skjenkes til åpenbart påvirkede personer eller mindreårige.

Systemet med styrer fratar ikke bevillingshaveren ansvar når det gjelder reglene for inndragning, straff og erstatningsansvar.

Styrer kan også ilegges straffe- eller erstatningsansvar etter alkoholloven. Styrer er ansvarlig for at alkoholloven og andre lovbestemmelser med tilsvarende formål følges og plikter å sette seg utover eventuelle lovstridige direktiver fra bevillingshaver eller ledelsen. Styreren fritas m.a.o. ikke uten videre for ansvar selv om han eller hun handler på ordre fra overordnede.

Det vises forøvrig til alkoholforskriften, særlig § 2-2.

1.7c.3 Plikt til å utpeke styrer og stedfortreder. Krav til styrer og stedfortreder

Første ledd stiller krav om at én person skal godkjennes som styrer og én som stedfortreder for hver bevilling. Kravet gjelder i utgangspunktet også ved søknad om bevilling for en bestemt anledning og ambulerende skjenkebevilling. Dersom kravet om stedfortreder er urimelig tyngende, kan kommunen gjøre unntak fra kravet, for eksempel hvis virksomheten er svært liten.

Andre ledd krever at styrer eller stedfortreder må være ansatt i virksomheten eller arbeide der i kraft av sin eierstilling. Dersom styrer eller stedfortreder ikke er medeier e.l., kreves m.a.o. et formelt ansettelsesforhold. Selvstendige oppdragstakere kan ikke oppnevnes som styrer eller stedfortreder.

Det er den som har det daglige ansvaret for salget eller skjenkingen som skal utpekes som styrer. Med det menes at vedkommende har en overordnet stilling i forhold til øvrige ansatte som driver med salg eller skjenking av alkohol, og kan instruere disse i hvordan salg og skjenking av alkohol skal utføres. Eksempel på en slik person er butikksjef eller hovmester. Det er den reelle og ikke den formelle myndigheten (f.eks. tittel) som er avgjørende. Dersom det er flere som har det daglige ansvaret og den nødvendige instruksjonsretten, skal en av dem oppnevnes som styrer. Bevillingsmyndigheten kan imidlertid godkjenne flere stedfortredere for en bevilling dersom dette anses hensiktsmessig.

Kravet om at det skal godkjennes en styrer og en stedfortreder for hver bevilling skal sikre at en bestemt person har ansvaret og kan holdes ansvarlig for salget eller skjenkingen ved kontroll.

Hensynet til forsvarlig kontroll tilsier også at en person som hovedregel bare kan være styrer og/eller stedfortreder på ett sted. I og med at en stedfortreder til enhver tid må kunne fungere i styrers sted, blir konsekvensen at en person heller ikke bør være styrer et sted og stedfortreder et annet. Hovedregelen er med andre ord at ingen skal inneha flere verv som styrer og/eller stedfortreder samtidig.

Unntak fra denne regelen kan likevel tenkes. I tilfeller hvor hovedregelen vil føre til klart urimelige resultater, og en annen løsning helt klart bedre vil ivareta hensynene bak reglene, åpnes det likevel for at kommunen kan tillate at to personer som er styrere for hver sin bevilling, er stedfortreder for hverandre. Kommunene må foreta en vurdering i hvert enkelt tilfelle ut fra de aktuelle kontrollhensynene mv.

Ovennevnte skal praktiseres som et snevert unntak, som først og fremst bør brukes i de tilfellene hvor det ikke finnes andre aktuelle kandidater til å være styrer og stedfortreder, og alternativet derfor er å unnta stedene for kravet om stedfortreder.

Dispensasjon kan ikke gis dersom dette er uforenelig med de hensyn som ligger bak kravet om at det for en bevilling både skal oppnevnes en styrer og en stedfortreder, herunder hensynet til forsvarlig kontroll med utøvelsen av skjenkebevillingen.

Når det gjelder skip, kan bevillingsmyndigheten velge å godkjenne personer i rederiets landbaserte virksomhet som styrer og stedfortreder for en bevilling som omfatter flere skip, så lenge disse oppfyller alkohollovens vilkår. Det samme gjelder for tog og fly som har flere tog/fly som trafikkerer samme rute.

Styreren/stedfortrederen skal godkjennes av bevillingsmyndigheten. Bevilling skal nektes dersom styrer/stedfortreder ikke tilfredsstiller vandelskravene.

Den som i styrerens fravær overtar pliktene og instruksjonsmyndigheten til styreren, skal utnevnes til stedfortreder.

Det stilles ikke krav om at styreren eller stedfortrederen skal være fysisk til stede på salgs- eller skjenkestedet til enhver tid. Disse har likevel ansvaret for at utøvelsen av bevillingen er forsvarlig også når de ikke er til stede. I og med at styreren skal ha det daglige ansvaret for salget eller skjenkingen, må det som hovedregel kunne kreves at styreren arbeider fulltid ved stedet. Kravet til stillingsbrøk må imidlertid vurderes ut fra virksomhetens type og omfang.  

Styreren og stedfortrederen skal være kontrollmyndighetens kontaktpersoner og sørge for at det pekes ut personer kontrollmyndigheten kan forholde seg til ved en kontroll i deres fravær.

Andre ledd siste punktum regulerer skifte av styrer. Skifte av styrer krever ikke ny bevilling, men den nye styreren må godkjennes av bevillingsmyndigheten. Bevillingshaveren må straks søke kommunen om godkjenning av ny styrer selv om den nye styreren kun er midlertidig oppnevnt. Blir den oppnevnte styreren ikke godkjent, må bevillingshaver straks søke på nytt om godkjenning av styrer. Dersom virksomheten ikke innen rimelig tid erstatter styreren, kan bevillingen inndras. Det er et absolutt krav for å inneha en salgs- eller skjenkebevilling at stedet har en godkjent styrer.

Styrer og stedfortreder må være over 20 år, jf. tredje ledd. Styrer og stedfortreder må kunne dokumentere kunnskaper om alkoholloven og dens forskrifter, med mindre det søkes om bevilling for en enkelt anledning eller ambulerende skjenkebevilling.

Se også alkoholforskriften kapittel 5.

Styrer og stedfortreder må også oppfylle lovens vandelskrav, jf. fjerde ledd. De må ha utvist uklanderlig vandel i forhold til alkohollovgivningen og bestemmelser i annen lovgivning som har sammenheng med alkohollovens formål. Ved vandelsvurderingen kan det ikke tas hensyn til forhold som er eldre enn 10 år, jf. femte ledd. Overfor styrer og stedfortreder stilles det ikke krav i forhold til skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen.

1.7c.4 Saksbehandling ved godkjenning av styrer og stedfortreder

Ved en slik godkjennelsessak vil det i stor grad være opp til bevillingsmyndigheten hvem man ønsker å innhente uttalelser fra. Bevillingsmyndigheten har også her den samme adgang, men ikke samme plikt, til å innhente uttalelser som beskrevet under merknadene til § 1-7 og § 1-7b. Som regel vil det alltid være grunn til minimum å innhente uttalelser fra politiet.

1.7.c.5 Legitimering av styrer og stedfortreder

Sjette ledd gir bevillingsmyndigheten, i praksis kommunens kontrollører, hjemmel til å forlange at styrer og stedfortreder legitimerer seg. På denne måten blir det praktisk mulig å kontrollere om den godkjente styrer eller stedfortreder faktisk er til stede.

Alkoholloven setter rammene for hvordan alkoholpolitikken skal forvaltes. Innenfor disse rammene er kommunene tillagt et betydelig ansvar og en stor frihet til å utforme sin egen lokale alkoholpolitikk. Den kommunale frihet er større på dette området enn på de fleste andre områder. En konsekvens av dette er at den norske alkoholpolitikken i stor grad er avhengig av hvilken politikk kommunene fører.

Kommunen har etter § 1-7d en plikt til å utarbeide en alkoholpolitisk handlingsplan. Loven gir ingen direkte anvisninger om hva planen skal inneholde, men den bør angi de alkoholpolitiske hovedmålene og de delmål kommunen legger til grunn for sin alkoholpolitikk, samt de virkemidlene som vil tas i bruk for å nå disse målene. For eksempel kan virkemidler som tak på antall salgs- og skjenkesteder, åpningstider og kontrolltiltak nedfelles i planen. Planen bør konkretisere hvilke tiltak kommunen vil satse på for å nå den landsomfattende målsetningen om å redusere alkoholforbruket.

Planen bør behandles i hver kommunestyreperiode. Det er ikke utarbeidet nærmere forskrifter til bestemmelsen.

Det anbefales at kommunens alkoholpolitiske handlingsplan utarbeides som del av en helhetlig rusmiddelpolitisk handlingsplan.

Bestemmelsen viderefører § 1-7a annet ledd første punktum for utvidet skjenkebevilling. Bestemmelsen viser til § 4-2 tredje ledd. En bevilling etter § 4-2 tredje ledd kan bare utvides dersom kravene i § 1-7e er oppfylt. Innholdet i kravene om tilvirkning ved skjenkestedet og om helhetlig karakter og serveringstilbud er nærmere beskrevet i merknadene til § 4-2 tredje ledd, punkt 4.2.4.

Bestemmelsen viser til §§ 3-1b og 3-1c.

Første ledd inneholder krav om at tilvirkningen må skje ved salgsstedet, og at tilvirkningen og salget må utgjøre en del av stedets helhetlige karakter og salgstilbud.

Bestemmelsens annet ledd regulerer bevilling for salg av alkoholholdig drikk gruppe 2 etter § 3-1b og bevilling etter § 3-1c. Bevilling etter § 3-1b og § 3-1c for alkoholholdig drikk i gruppe 2 kan bare gis dersom kravene i § 1-7f første og annet ledd er oppfylt.

Det følger av første punktum i annet ledd at det kan bare gis bevilling hvor maksimalt salgsvolum er 15 000 liter per år per produsent. Denne begrensningen omfatter kun hvor mange liter som kan selges direkte fra produksjonsstedet, og ikke antall liter som kan produseres.

Slik bevilling kan bare gis dersom samtlige av vilkårene i § 1-7f annet ledd, første og annet alternativ, er oppfylt. Vilkårene gjelder kun for alkoholholdig drikk gruppe 2.

Kravene er kumulative og innebærer:

• Det kan bare gis bevilling for salg av alkoholholdig drikk gruppe 2 etter § 3-1b første ledd annet punktum og annet ledd for produkter som er omfattet av produktlisten i kommentaren til HS-systemet for posisjon 22.06 i Tolltariffen. Disse produktene kan ikke være brennevin, eller en blanding av alkoholholdige drikker som ikke er omfattet av produktlisten i kommentaren til posisjon 22.06 i Tolltariffen.
• Produktene må bestå av minst en tredjedel egenproduserte innsatsvarer som gir produktet sin karakter.

Se nærmere beskrivelse av kravene i første og andre ledd om tilvirkning ved salgsstedet og om helhetlig karakter og salgstilbud i merknadene til § 3-1b, punkt 3.1b.2.2.1 og 3.1b.2.2.2.

1.7g.1 Salg og skjenking i samme lokale

Det følger av bestemmelsen at salgsbevilling ikke kan utøves sammen med skjenkebevilling i samme lokale, med mindre vilkårene i § 3-1c er oppfylt.  Se mer om unntaket i pkt. 1.7g.2 og i merknadene til § 3-1c. Innføringen av unntaket er nærmere omhandlet i Prop. 88L (2019-2020).

Lovens hovedregel innebærer imidlertid at det ikke kan gis  skjenkebevilling til lokaler hvor det allerede foreligger en salgsbevilling, og omvendt. Begrunnelsen er hensynet til god kontroll med at bevillingshaver overholder de ulike kravene som er knyttet til henholdsvis salgs- og skjenkebevillinger, se Ot.prp. nr. 7 (1996–97) kapittel 3.2. Se også merknadene til § 4-1 første ledd.

1.7g.1.1 "Samme lokale"

Med begrepet "samme lokale" menes her samme areal, slik at arealet for salg og skjenking ikke kan overlappe. Loven stiller ikke konkrete krav for hva som skal til for at to eller flere arealer ikke er å anse som del av "samme lokale", verken i form av krav til fysiske skiller eller areal mellom områdene. Kommunen må foreta en konkret vurdering i hver enkelt sak. Kommunen må vurdere om muligheten til å foreta en tilfredsstillende kontroll er tilstrekkelig ivaretatt.

Momenter i denne vurderingen kan være arealenes fysiske tilknytning til hverandre, herunder om det er separate innganger og hvordan lokalene fysisk er adskilt, om det er snakk om én og samme virksomhet, om ansatte jobber i tilknytning til både salgs- og skjenkestedet, om det føres felles regnskap o.l. Den konkrete vurderingen er det opp til kommunen å foreta.

I prinsippet kan det gis skjenkebevilling og salgsbevilling for ulike arealer selv om disse ligger i samme bygning eller rom. Det kan for eksempel gis salgsbevilling i en del av en messesal og skjenkebevilling for en annen del. Det vil imidlertid være innenfor det kommunale skjønnet å beslutte om dette er ønskelig og forsvarlig ut fra et kontrollhensyn.

Ved en salgsbevilling er det ikke anledning til konsum på stedet. Kunden skal etter kjøpstransaksjonen ta drikken med seg ut av lokalet og konsumere denne et annet sted. Ved en skjenkebevilling er det motsatt – drikken skal konsumeres på stedet, og det er ikke anledning til å ta med drikken ut av lokalet. Videre gjelder ulike rammer for salgstider og skjenketider.

Dette betyr at det ikke kan gis skjenkebevilling til lokaler hvor det allerede foreligger en salgsbevilling, og omvendt.  Dette gjelder selv om salget og skjenkingen ikke er ment å foregå på samme tid. Bestemmelsen er ikke til hinder for at en og samme bevillingshaver har både salgs- og skjenkebevilling så lenge virksomhetene foregår adskilt.

Bevillingsmyndigheten har ansvaret for å føre kontroll med at lovens krav og bevillingens vilkår overholdes. Det skal blant annet føres kontroll med at det ikke serveres og drikkes alkohol på steder med salgsbevilling, og at det ikke tas med alkohol som er skjenket på et sted med skjenkebevilling ut av det området som bevillingen gjelder for. Ved en skjenkebevilling har bevillingshaver ansvar også når drikken konsumeres, slik er det ikke ved en salgsbevilling.

Dette innebærer at det er ulike krav til bevillingshavere som innehar henholdsvis salgsbevilling og skjenkebevilling. Bevillingsmyndighetens kontroll er derfor knyttet til delvis ulike krav for de to bevillingstypene. Et beslektet forhold er at det betales ulikt bevillingsgebyr for henholdsvis en liter skjenket og en liter solgt alkoholholdig drikk. Dette skyldes at kontrollarbeidet er mer ressurskrevende ved skjenkesteder enn ved salgssteder.

1.7g.2 Unntak for salg og skjenking i samme lokale ved egenprodusert alkohol

Unntaket det vises til i § 3-1c er et begrenset unntak fra hovedregelen og innebærer at det kan gis kommunal salgsbevilling for egenprodusert alkoholholdig drikk gruppe 1 for samme lokale som det er gitt skjenkebevilling dersom

1. bevillingshaver har rett til tilvirkning,
2. bevillingen skal utøves ved bevillingshavers tilvirkningssted, og
3. bevillingen skal gjelde for et mindre lokale hvor det ikke er praktisk gjennomførbart med separate lokaler for salg og skjenking

Innholdet i kravene til samlokalisert salg og skjenking fremgår av § 3-1c og er nærmere omhandlet i merknadene til bestemmelsen, se  punkt 3.1c.1. Se også bestemmelsens forarbeider i Prop. 88L (2019-2020).

1.8.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen regulerer bevillingsmyndighetens adgang til å inndra kommunale salgs- eller skjenkebevillinger og statlige skjenkebevillinger for alkoholholdig drikk i bevillingsperioden. Når bevillingen er inndratt, tapes retten til å utøve skjenking eller salg av alkoholholdig drikk for den perioden inndragningen gjelder. Inndragningsperioden kan vare ut resten av bevillingsperioden eller for kortere tid, avhengig av hva som er grunnlaget for inndragningsvedtaket.

Inndragning av bevilling kan skje når vilkårene for å ha bevilling ikke lenger er oppfylt, for eksempel at kravet til uklanderlig vandel i § 1-7b ikke er oppfylt.

I tilfeller der innehaver av kommunal salgs- eller skjenkebevilling ikke har oppfylt sine plikter etter alkoholloven, bestemmelser gitt i medhold av alkoholloven, bestemmelser i lov eller i medhold av lov som har sammenheng med alkohollovens formål, eller plikter som følger av vilkår i bevillingsvedtaket, gjelder bestemmelser om prikktildeling, jf. alkoholforskriften kapittel 10, se egne merknader til dette kapittelet. Prikktildelingssystemet omfatter også gjentatt narkotikaomsetning og gjentatt diskriminering på skjenkesteder, jf. alkoholloven § 1-8 andre ledd. Prikktildelingssystemet er hjemlet i alkoholloven § 1-8 tredje ledd.

Adgangen til å inndra en kommunal bevilling er i utgangspunktet lagt til kommunestyret. Dersom det i kommunen er foretatt en generell delegasjon av myndighet i bevillingssaker til formannskap, byråd eller faste utvalg i henhold til kommuneloven, vil dette i utgangspunktet også omfatte inndragningsadgangen. Inndragningsadgangen kan også delegeres til administrasjonen i kommunen eller en interkommunal sammenslutning, jf. § 1-7 femte ledd, men dette forutsetter et særskilt delegasjonsvedtak.

Inndragning er et enkeltvedtak, som kan påklages etter reglene i forvaltningsloven. For kommunale bevillinger er statsforvalteren rette klageinstans, jf. § 1-16 og merknadene til denne.

Inndragning av bevilling anses ikke som straff etter Grunnloven § 96 eller Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 6 (se Prop. 58 L (2014-2015)).Dette innebærer blant annet at beviskravet i inndragningssaker er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Inndragning av bevillingen må skilles fra inndragning av alkoholholdig drikk, jf. § 10-3. Denne bestemmelsen tilhører alkohollovens kapittel om straff, og denne form for inndragning kan bare utøves av påtalemyndigheten.

1.8.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

1.8.2.1. Kravet til uklanderlig vandel i § 1-7b er ikke lenger oppfylt

Kravet til uklanderlig vandel i § 1-7b skal til enhver tid være oppfylt. Bevillingsmyndigheten skal ikke bare vurdere kravet til vandel på søknadstidspunktet, men har også ansvaret for å føre kontroll med at vandelskravet er oppfylt når virksomheten er i drift. Dette innebærer at brudd på vandelskravet som blir avdekket i bevillingsperioden, enten bruddet refererer seg til denne perioden eller tidligere perioder, i utgangspunktet skal føre til inndragning av bevillingen.

Kravet til uklanderlig vandel omfatter bevillingshaver og personer som har vesentlig innflytelse på virksomheten, altså den samme personkretsen som skal vandelsvurderes på søknadstidspunktet.

Det kan vise seg i driftsperioden at det er andre personer enn de som ble oppgitt i søknaden som har vesentlig innflytelse på virksomheten, og dermed skal vandelsvurderes. Dersom søkeren har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger i forbindelse med kravene for å få bevilling, kan bevillingen inndras. Momenter i vurderingen av om bevillingen bør inndras i slike tilfeller vil bl.a. være hvilke opplysninger det gjelder, hvor store avvik det dreier seg om og om bevillingshaver kan klandres for ikke å ha gitt korrekte eller fullstendige opplysninger på søknadstidspunktet.

Alkoholloven forutsetter uklanderlig vandel i forhold til alkohollovgivningen, bestemmelser i annen lovgivning som har sammenheng med alkohollovens formål, samt skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen. Forhold som kan tilsi at bevillingshaver ikke har uklanderlig vandel i forhold til skatte-, avgifts- og regnskapsreglene, kan være manglende innsending av selvangivelse, mangelfull regnskapsføring og oppgaver vedrørende merverdiavgift og skattetrekk som ikke er sendt til skattekontor (tidligere fylkesskattekontor)/skatteoppkrever.

I vurderingen av om kravet til vandel er oppfylt, kan bevillingsmyndigheten ta hensyn både til forhold som ikke har vært kjent for bevillingsmyndighetene tidligere, og forhold som har vært kjent, men som ikke alene har vært tilstrekkelig til avslag eller inndragning. Det kan under ingen omstendighet legges vekt på forhold som er eldre enn ti år, jf. § 1-7b fjerde ledd.

For nærmere omtale av vandelskravet vises til gjennomgangen under § 1-7b.

Meldeplikten i alkoholloven § 1-15 andre ledd er et viktig virkemiddel i kontrollen av at vandelskravet til enhver tid er oppfylt. Denne pålegger politiet, skatte- og avgiftsmyndighetene, av eget tiltak og uten hinder av taushetsplikt, å informere bevillingsmyndigheten om forhold som antas å ha vesentlig betydning for bevillingsspørsmålet. Se merknadene til alkoholloven § 1-15.

1.8.2.2 Gjentatt narkotikaomsetning på skjenkested

Det fremgår av § 1-8 andre ledd at bevillingen kan inndras dersom det skjer gjentatt omsetning av narkotika på skjenkestedet. Bruk eller besittelse av narkotika rammes ikke av bestemmelsen.

Bestemmelsen gir grunnlag for inndragning selv om bevillingshaver ikke kjente til omsetningen av narkotika. Det vises til at bevillingshaver plikter å holde seg orientert om forholdene ved skjenkestedet og skal sørge for at omsetning av narkotika ikke finner sted.

Gjentatt narkotikaomsetning på skjenkesteder er omfattet av prikktildelingssystemet. Se merknadene til alkoholforskriften § 10-3.

1.8.2.3 Gjentatt ulovlig diskriminering ved skjenkested, jf. straffeloven § 186

Det fremgår av § 1-8 andre ledd at bevillingen kan inndras dersom det skjer gjentatt diskriminering på skjenkestedet. I tråd med straffeloven § 186 rammer forbudet diskriminering på grunn av personens, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, religion og livssyn, homofile orientering eller nedsatte funksjonsevne, såfremt nektelsen ikke skyldes manglende fysisk tilrettelegging.

Det er ikke et vilkår for inndragning at bevillingshaver har hatt faktisk kjennskap til diskrimineringen eller på annen måte kan klandres for forholdet. Begrunnelsen for dette er at bevillingshaveren er ansvarlig for utøvelsen av bevillingen, herunder å holde seg orientert om virksomheten på skjenkestedet.

Begrepet "ved skjenkestedet” omfatter diskriminering knyttet til virksomheten og dens tilbud til publikum. Geografisk omfatter begrepet selve skjenkelokalet, men også området utenfor skjenkestedet. For eksempel er inngangsparti, bakdører mv. omfattet. Bevillingshaver hefter ikke for diskriminering som skjer uten tilknytning til skjenkestedet.

Dersom ansatte på skjenkestedet diskriminerer med hensyn til adgang til stedet, til å få servering, plassering i lokalet, servicenivå eller lignende, vil dette omfattes av bestemmelsen. Bestemmelsen rammer både ytringer, handlinger og unnlatelser. Diskriminering fra stedets gjester omfattes ikke av bestemmelsen.

Det er et vilkår for inndragning at det dreier seg om ”gjentatt diskriminering”. Med ”gjentatt” menes at det har skjedd flere tilfeller av diskriminering. Lovbestemmelsen vil i praksis rette seg mot tilfeller der det over noe tid har skjedd flere tilfeller av diskriminering ved skjenkestedet. Med gjentakelse menes imidlertid ikke at bevillingsmyndigheten må ha reagert mot skjenkestedet tidligere, og at det således foreligger et nytt brudd på bestemmelsen.

Gjentatt diskriminering på skjenkesteder er omfattet av prikktildelingssystemet. Se merknadene til alkoholforskriften § 10-3.

1.8.2.4 Salgs- eller skjenkebevillingen er ikke benyttet i løpet av det siste året

Ifølge alkoholloven § 1-8 fjerde ledd kan en salgs- eller skjenkebevilling inndras dersom den ikke er benyttet i løpet av det siste året. Inndragning kan først skje når det er gått ett år fra det tidspunktet salget eller skjenkingen opphørte.

Bevillingen faller ikke bort automatisk. Hvis kommunen ønsker å inndra bevillingen, må det fattes vedtak om dette.

Inndragningsadgangen ved driftsstans som skyldes forhold utenfor bevillingshavers kontroll, er nærmere regulert i alkoholforskriften kapittel 10.

1.8.2.5 Statlige bevillinger

De statlige skjenkebevillingene kan bli vurdert og eventuelt inndratt når staten måtte ønske det, jf. alkoholloven § 1-8 siste ledd, både som følge av regelbrudd som nevnt ovenfor eller av rent alkoholpolitiske grunner. Bakgrunnen for dette er at de statlige bevillingene gis inntil videre, uten å være begrenset av en bevillingsperiode. Statlige skjenkebevillinger er ikke omfattet av prikktildelingssystemet som følger av alkoholforskriften kapittel 10.

1.8.3 Inndragning ved eierskifte

Ved eierskifte oppstår spørsmålet om forhold som gjelder den gamle eieren vil kunne føre til inndragning for den nye. Dersom den nye eieren var vesentlig andelseier i det gamle selskapet eller på annen måte kan knyttes til forrige bevillingshaver, vil dette kunne legges til grunn for vurdering av inndragningsadgangen.  En bevillingshaver kan for eksempel ikke fri seg fra tidligere overtredelser ved endring av selskapsform eller endringer i eierkonstellasjonene. De eksisterende heftelsene vil følge med, men kommunen kan i sin vurdering velge å legge vekt på at det nå er nye personer inne i bildet. Det avgjørende er det underliggende forhold og om det faktisk er kontinuitet i driften. Det vises til gjennomgangen av bestemmelsen i § 1-10 om eierskifte.

1.8.4 Saksbehandlingen i inndragningssaker

Inndragning av bevilling er et enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b. Et inndragningsvedtak blir da underlagt de krav som forvaltningsloven stiller til behandlingsmåten ved enkeltvedtak. For inndragning etter prikktildelingssystemet, jf. § 1-8 tredje ledd, gjelder egne saksbehandlingsregler, se alkoholforskriften §§ 10-5 og 10-6.

1.8.4.1 Før vedtak treffes

I henhold til forvaltningsloven § 16 skal bevillingshaver varsles om at bevillingsmyndigheten vurderer å inndra bevillingen. Forhåndsvarslet skal gjøre greie for hva saken gjelder og ellers inneholde det som anses påkrevd for at parten på forsvarlig måte kan vareta sine interesser. Bevillingshaver må gis en rimelig tid til å uttale seg i sakens anledning.

Av forvaltningsloven § 17 følger det at forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak fattes. Dette omfatter bl.a. å sørge for at uttalelser fra bevillingshaver vurderes, og at kontrollmyndigheten foretar de undersøkelser som saken krever.

I forvaltningsloven §§ 18 og 19 er det regler om hva en part kan kreve innsyn i. Dette gjelder først og fremst alle sakens dokumenter. Bevillingshaver har i en viss utstrekning rett til å gjøre seg kjent med faktiske opplysninger i interne dokumenter, jf. forvaltningsloven § 18 tredje ledd.

1.8.4.2 Krav til vedtaket

Inndragningsvedtaket skal begrunnes, jf. forvaltningsloven § 25. Begrunnelsen må fremgå av underretningen om vedtaket som sendes til bevillingshaver. Begrunnelsen skal inneholde følgende:

• Hvilket rettslig grunnlag som anføres, dvs. hjemmel for inndragning og hvilke regler som er brutt.
• Redegjørelse for det faktiske grunnlaget for inndragningen.
• De hovedhensyn som har vært avgjørende for inndragningen. Hvis det er gitt kommunale retningslinjer for skjønnsutøvelsen i inndragningssaker, må det henvises til disse.

I følge forvaltningsloven § 27 skal bevillingshaver underrettes skriftlig om begrunnelsen for vedtaket, klageadgang, klagefrist, klageinstans, fremgangsmåte ved klage, samt om retten, etter § 18 jf. § 19, til å se sakens dokumenter. Det skal også underrettes om adgangen til å anmode om utsatt iverksettelse av vedtaket, jf. forvaltningsloven § 42. En utsatt iverksettelse innebærer at inndragningsvedtaket ikke iverksettes før klagen er avgjort.

1.8a.1 Salg eller skjenking uten bevilling

Bestemmelsens første ledd gir politiet adgang til å stenge et sted som driver salg eller skjenking uten å inneha nødvendig bevilling. Dette kan være aktuelt når stedet aldri har hatt bevilling, bevillingen er inndratt i henhold alkoholloven § 1-8 eller bevillingen er bortfalt i henhold til § 1-10.

1.8a.2 Salgs- eller skjenkested med bevilling

Bestemmelsens andre ledd regulerer politiets adgang til å stenge et salgs- eller skjenkested som har bevilling. Politiet kan stenge stedet når det er nødvendig for å hindre forstyrrelse av offentlig ro og orden, ivareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet eller for å avverge eller stanse lovbrudd. For slik akutt stengning er det er en forutsetning at det foreligger en alvorlig situasjon som ikke kan avhjelpes uten at salgs- eller skjenkestedet stenges, og at politiet ikke kan vente på et eventuelt vedtak om inndragning.

Stengning på grunn av lovbrudd kan bare foretas dersom det dreier seg om lovbrudd knyttet til selve salgs- eller skjenkevirksomheten, for eksempel vold mot gjester, skadeverk på inventaret eller narkotikaomsetning. Brudd på arbeidsmiljøloven eller straffelovens bestemmelser om økonomisk kriminalitet kan også i alvorlige tilfeller føre til stengning. Formålet med bestemmelsen er å gi politiet hjemmel til å gripe inn i unntakstilfeller. Det legges til grunn at terskelen for politiets inngripen skal være den samme som etter som politiloven § 7.

Stengning etter andre ledd kan ikke skje for lengre tid enn det som er nødvendig for å gjenopprette en lovlig situasjon, og uansett ikke for et lengre tidsrom enn to dager. Politiets stengningsadgang etter dette leddet er en akutt reaksjon. Dette i motsetning til inndragning av bevilling, som først skjer etter en grundig saksbehandling hos bevillingsmyndigheten, og som kan føre til inndragning ut bevillingsperioden.

1.9.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen gir regler om kommunalt og statlig ansvar for å føre kontroll med alkoholomsetningen på salgs- og skjenkestedene.

1.9.2 Nærmere om bestemmelsens innhold

1.9.2.1 Kommunalt kontrollansvar

Det er kommunens ansvar å kontrollere utøvelsen av kommunale salgs- og skjenkebevillinger, herunder ambulerende bevillinger og bevillinger gitt for en enkelt bestemt anledning, samt statlige bevillinger etter § 5-3 første ledd, det vil si Forsvarets befalsmesser. Kommunenes kontrollansvar omfatter ikke de befalsmessene som av hensyn til rikets sikkerhet er sikkerhetsgradert, jf § 5-3 andre ledd. Det tilligger ikke kommunen å kontrollere AS Vinmonopolets utsalg selv om disse har kommunal bevilling.

Kommunen skal kontrollere de salgs- og skjenkebevillinger som er gitt. Kontroll med ulovlig skjenking der bevilling mangler, såkalt bevillingsløs skjenking, er derimot en oppgave for politiet, jf. § 1-8a.

1.9.2.2 Statlig kontrollansvar

Departementet skal føre kontroll med utøvelsen av de statlige bevillinger etter § 5-2 og § 5-3 andre ledd. § 5-2 gjelder bevilling til å skjenke alkoholholdig drikk ombord i skip og tog som er kollektive transportmidler, om bord i cruiseskip på turer av flere dagers varighet og ombord i innenriksfly. Departementet skal også føre kontroll med statlig bevilling etter § 5-3 andre ledd til Forsvarets befalsmesser som er knyttet til anlegg som er sikkerhetsgraderte.

Departementets kontrollmyndighet er delegert til statsforvalteren når det gjelder kontroll av skip og til Helsedirektoratet for tog og fly i innenriksfart.

For de statlige tilvirkningsbevillingene er bevillingsmyndigheten, herunder kontroll- og inndragningsadgang, delegert til Helsedirektoratet, jf. alkoholloven kapittel 6.

Kontroll med utøvelsen av engrossalg tilligger toll- og avgiftsetaten, jf § 1-4c
femte ledd.

1.9.2.3 Omfanget av kontrollmyndigheten

§ 1-9 tredje ledd gir bevillingsmyndighetene tilgang til salgs- og skjenkestedenes lokaler. Det gjelder ikke bare til de lokalene hvor salgs- og skjenkevirksomheten utøves, men også lager, bakrom og tilstøtende lokaler som bevillingshaver disponerer. Bestemmelsen er ment å bidra til at bevillingsmyndigheten ved behov kan utføre effektiv stedlig kontroll.

I henhold til § 1-9 tredje ledd kan bevillingsmyndigheten også når som helst kreve å få tilgang til salgs- og skjenkestedenes regnskaper, herunder tilknyttede dokumenter som kunde- og leverandørlister og inngående og utgående fakturaer. Bevillingsmyndigheten kan også kreve å få nødvendige opplysninger om regnskap og drift fra bevillingshaver. Dette skal bidra til en mer effektiv kontroll med at bevillingshaver oppfyller kravet til uklanderlig vandel. Bevillingshaver har ikke plikt til å oppbevare hele regnskapet på salgs- eller skjenkestedet. Bevillingsmyndigheten skal imidlertid ha tilgang til det som er på stedet og sikres en rask tilgang til regnskap mv. dersom dette for eksempel er hos egen regnskapsfører.

Videre må bevillingshaver vederlagsfritt utlevere nødvendige vareprøver etter anmodning fra bevillingsmyndigheten. Bestemmelsen skal sikre at bevillingsmyndigheten kan få kontrollert at den alkoholholdige drikken som selges eller skjenkes, er lovlig vare. Indikasjoner på ulovlig vare kan være at drikken inneholder stoffer som ikke skal være der. Bevillingsmyndighetene må selv foreta en konkret vurdering av hvor mye av en bestemt vare det er nødvendig å utlevere.   

Bestemmelsen i § 1-9 tredje ledd forutsettes å bli brukt unntaksvis, og kun når bevillingsmyndighetene har behov for det.

§ 1-9 fjerde og femte ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om kontroll med salg og skjenking, utøvelsen av kontroll og internkontroll for å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av alkoholloven overholdes. Slike forskrifter er gitt i alkoholforskriften kapittel 8 og 9.

1.10.1 Generelt om bestemmelsen

Bestemmelsen regulerer ulike endringssituasjoner som kan inntreffe etter at bevillingen er tildelt, nærmere bestemt når virksomheten overdras, når bevillingshaver går konkurs eller ved bevillingshavers død.

Bestemmelsen gjelder for innehavere av salgs- og skjenkebevilling samt statlig og kommunal tilvirkningsbevilling.

Bevillinger kan ikke overdras. De kan derfor ikke selges, arves eller på annen måte overføres til andre. Ved slik endring bortfaller bevillingen. Dette innebærer at en ny eier av virksomheten må søke bevilling for å kunne fortsette virksomheten etter eierskiftet.

1.10.2 Overdragelse

En bevilling kan ikke overdras til nye eiere. Retten til å selge eller skjenke alkoholholdig drikk kan altså ikke overdras. Ved overdragelse av virksomheten faller bevillingen bort.

Ved virksomhetsoverdragelse må ny eier søke om ny bevilling. Bakgrunnen for denne søknadsplikten er at kommunen skal ha mulighet til å foreta en ny alkoholpolitisk vurdering av bevillingsspørsmålet samt en vurdering av bevillingssøker og andre sentrale personer i virksomheten.

1.10.2.1 Hva er "overdragelse"?

En virksomhet kan i realiteten overdras på to måter: For det første kan hele bedriften selges eller leies ut under ett. For det andre kan det tenkes at endringene i et selskaps struktur og eiersammensetning er så vesentlig at endringen medfører bortfall av bevilling. Det er imidlertid viktig å vurdere enhver endring for seg og vurdere om det er naturlig å se på situasjonen som en overdragelse.

At bevillingen bortfaller er en følge av at den ikke er et rettsgode som kan overdras, men en tillatelse som forutsetter kontroll fra myndighetene.

Bevillingen faller alltid bort dersom en virksomhet i sin helhet overdras til nye eiere. Tilsvarende gjelder dersom en vesentlig andel i virksomheten overføres til andre ved at disse trer inn i virksomheten. Hva som er en vesentlig andel må vurderes på samme måte som ved endringer i den interne eierstrukturen i et selskap, se nedenfor.

Skifte av selskapsform er å regne som en overdragelse. Det gjelder selv om det er de samme personer som står bak virksomheten etter endringene.

Også endringer i eiersammensetningen i et selskap kan medføre at bevillingen bortfaller. Det gjelder dersom alle, eller en dominerende andel av, aksjene eller andelene i selskapet overdras. Endringer i sammensetning kan skje på flere måter. I et aksjeselskap vil overdragelse av eierandeler, aksjeemisjon og fusjon være eksempler på endringer. I ansvarlige selskaper kan også eierandeler overdras og nye eiere kan tre inn i sameiet. Denne opplistingen er ikke uttømmende.

I henhold til aksjelovens regler vil en eierinteresse på 1/3 kunne blokkere generalforsamlingsvedtak og dermed påvirke selskapets karakter i stor grad. Også overdragelse av aksjer/selskapsandeler til en aksjonær som før overdragelsen hadde en aksjepost på mindre enn 1/3 og som følgelig ikke ble ansett som en sentral person, krever ny bevilling dersom resultatet av overdragelsen gir vedkommende vesentlig innflytelse på utøvelsen av bevillingen. Når en aktør passerer grensen på 1/3 av aksjene, må virksomheten anses overdratt iht. alkohollovens regler. Ny bevilling kreves som hovedregel ikke ved en aksjeoverdragelse som resulterer i at fra før sentrale personer, for eksempel aksjonærer som før overdragelsen hadde minst 1/3 av aksjene, ytterligere styrker sin stilling i selskapet.

Som det fremgår under merknadene til § 1-7b er en eierandel på 1/3 kun et utgangspunkt for vurderingen av hva som regnes som ”vesentlig innflytelse”. Strukturen i virksomheten kan tilsi at også en eierandel på mindre enn en 1/3 gir «vesentlig innflytelse». Også overdragelse av aksjer/selskapsandeler på mindre enn en 1/3 vil i slike tilfeller være å anse som en overdragelse. Eierandelen må ses i sammenheng med eventuell annen innflytelse vedkommende har på bedriften.

Et selskap er ofte eid helt eller delvis av andre juridiske personer. Endringer i eierforholdet i disse bakenforliggende selskaper kan også medføre bortfall av bevillingen. Man kan for eksempel tenke seg at selskap B eier 50 % i et restaurantselskap A. I selskap B eies 1/3 av aksjene av person C mens resten er spredd på mange hender. C har i en slik situasjon full kontroll over restaurantdriften. Dersom han selger sin andel i selskap B, er i realiteten kontrollen med restauranten overdratt. I så fall bortfaller bevillingen. Tilsvarende kan gjelde i flere ledd bakover. Det er altså det underliggende forhold som er avgjørende.

Der det har skjedd en formell overdragelse vil dette falle inn under § 1-10. Også reelle forhold kan medføre at det har skjedd en overdragelse. Se i den forbindelse merknadene til § 1-7b.

Dersom en virksomhet overdras, kan alkoholholdig drikk som inngår i varebeholdningen, overdras sammen med virksomheten. Dette gjelder selv om det dreier seg om en skjenkebevilling. Dette er nærmere regulert i alkoholforskriften kapittel 11.

1.10.2.2 Drift i overgangsperioden

Ny eier kan drive på tidligere eiers bevilling i en overgangsperiode på tre måneder i påvente av at førstnevntes bevillingssøknad kan avgjøres av bevillingsmyndigheten. En lang overgangsperiode ville lett gjøre det vanskelig for kommunen å avslå en søknad. Overgangsregelen er vedtatt særlig av hensyn til at de ansatte ikke skal miste arbeidet, og tre måneder har på denne bakgrunn blitt ansett som rimelig. Retten til å skjenke på tidligere eiers bevilling følger direkte av loven og er ikke avhengig av kommunalt vedtak.

I tilfeller hvor søknaden ikke er endelig avgjort innen tre måneder, har kommunen en skjønnsmessig adgang til å tillate at overgangsperioden utvides fra tre til inntil fire måneder. Slik utvidelse vil være aktuelt å vurdere når saksbehandlingstiden ikke skyldes forhold på søkers side, som for eksempel sen innsending av søknad, mangelfull søknad eller manglende medvirkning til sakens opplysning.

Det understrekes at fristen på 3, evt. 4 måneder, i § 1-10 ikke har sammenheng med kommunens saksbehandlingstid. Kravene til saksbehandlingstid utledes av den alminnelige forvaltningsrett og må vurderes i det enkelte tilfelle.

Det er en forutsetning for drift i overgangsperioden at ny eier, i tillegg til å gi underretning til bevillingsmyndigheten, skal søke om ny bevilling uten ugrunnet opphold, og senest innen 30 dager etter overdragelsen. I praksis bør søknaden om ny bevilling sendes inn så tidlig at den også kan fungere som underretning, men bestemmelsen åpner for at det av praktiske årsaker kan være nødvendig med noe lenger tid til å forberede søknadspapirene.

Hva som skal regnes som overdragelsestidspunktet må avgjøres på bakgrunn av kontraktsrettens regler og prinsipper. Ved tvil om overdragelsestidspunktet vil et moment i vurderingen være tidspunktet for når ny eier overtar disponeringsretten til stedet.

Det er bare den som erverver virksomheten fra bevillingshaver som kan drive videre i inntil tre måneder i kraft av bestemmelsen. En videre overdragelse gir ikke rett til drift for den nye erververen. Det samme gjelder for konkurs- eller dødsbo.

Søknad om ny bevilling fra den nye eieren av virksomheten skal behandles på lik linje med andre bevillingssøknader. Den nye bevillingshaveren har ikke krav på å få tildelt bevilling selv om vedkommende har drevet på den gamle bevillingen i opptil tre/fire måneder. Dette gjelder selv om bevillingen er utøvet på en måte som det ikke er noe å utsette på.

Ifølge § 1-10 første ledd driver ny eier på ”tidligere eiers bevilling”. Videre sies det klart i bestemmelsen at bevillinger ikke kan overdras. Dette peker på at den nye eiers rett til å drive på den tidligere bevillingen er en rettighet som er avledet fra den gamle eieren, og ikke en selvstendig rettighet.

1.10.2.3 Overdragelse av varebeholdning

Når en salgs- eller skjenkevirksomhet overdras, vil det som regel være alkoholholdig drikk i varebeholdningen. Ifølge første ledd siste punktum kan alkoholholdig drikk som inngår i varebeholdningen, overdras sammen med virksomheten. Det er gitt nærmere regler om dette i alkoholforskriften kapittel 11.

1.10.3 Bevillingshavers død

Bevillingen faller bort ved bevillingshavers død. Dersom bevillingshaver er en fysisk person eller et enkeltpersonforetak, bortfaller bevillingen dersom vedkommende dør; en bevilling kan ikke arves.

Dødsboet kan fortsette virksomheten på den gamle bevillingen i tre måneder etter dødsfallet. Det er en forutsetning for fortsatt drift at bevillingsmyndigheten blir varslet om dette.

I overgangsperioden kan dødsboet også overdra varebeholdningen av alkoholholdig drikk. Overdragelsen må skje til en virksomhet som har bevilling etter alkoholloven eller til en grossist.

1.10.4 Konkurs

Bevillingen faller bort ved konkurs. Skjæringstidspunktet er konkursåpning. Konkursboet har ikke rett til å fortsette driften.

Frem til endelig avslutning av bobehandlingen kan konkursboet selge alkoholholdig drikk i varebeholdningen til en bevillingshaver etter alkoholloven. En eventuell ny eier av virksomheten kan ikke overta alkoholholdig drikk som inngår i varelageret, før denne har fått bevilling.

1.10.5 Spesielt om panthaver i konkurssituasjonen

Ved konkurs blir ofte varelager overlatt til panthavere. Disse kan så søke dekning for sine krav i dette varelageret.

Med tillatelse fra departementet (delegert til Helsedirektoratet) kan panthaver selge varelageret til bevillingshavere etter alkoholloven. Ordningen innebærer at panthavere som får tilbakeført pantsatt alkoholholdig drikk, har mulighet til å selge varene, samtidig som det kan føres kontroll med at det skjer i betryggende former.

Panthavers realisering av alkoholholdig drikk er nærmere regulert i alkoholforskriften kapittel 12.

I bestemmelsens første ledd første punktum fastslås at saksbehandlingsfristen for tillatelser etter alkoholloven er fire måneder. Fristen begynner å løpe når all nødvendig dokumentasjon har kommet inn til ansvarlig myndighet. Ved komplekse saker kan fristen forlenges en gang, jf. tjenesteloven § 1-11 første ledd. Saksbehandlingsfristen er en maksimumsfrist (med en viss mulighet for forlengelse) og søknader skal uansett «forberedes og avgjøres uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11a.

Første ledd annet punktum fastslår at en oversittelse av saksbehandlingsfristen ikke medfører at tillatelsen skal anses innvilget, slik hovedregelen ellers er etter tjenesteloven § 11 annet ledd.

Bestemmelsen er opphevet.

Bestemmelsen er opphevet.

Etter første ledd kan departementet gi forskrifter om plikt for bevillingshaver og den som driver engrossalg til å avgi opplysninger til statistiske formål. Slik forskrift er gitt i alkoholforskriften kapittel 7.

Regelen i § 1-14 andre ledd sier at det skal føres et register med opplysninger om bevillingshavere etter alkoholloven og over de som har rett til å drive engrossalg. Forskrifter om føring og bruk av registeret samt opplysningsplikt til registeret er gitt i alkoholforskriften kapittel 13 og engrosforskriften kapittel 8.

1.15.1 Generelt om bestemmelsen

Opplysnings- og meldeplikten har nær sammenheng med vandelskravet i §§ 1-7b og 1-7c. Det er først og fremst ved hjelp av disse pliktene at bevillingsmyndigheten kan kontrollere om vandelskravet er oppfylt i forbindelse med søknadsbehandlingen, ved søknad om fornyelse av salgs- eller skjenkebevilling eller ved kontroll i bevillingsperioden.

Opplysnings- og meldeplikten gjelder for kommunale og statlige skjenkebevillinger og kommunale salgsbevillinger. Bestemmelsen gjelder ikke tilvirkningsbevillinger og rett til engrossalg. For tilvirkningsbevillinger gjelder i stedet § 6-5. Se merknadene til bestemmelsen i kapittel 6.

Opplysningene som er omhandlet i § 1-15 er i utgangspunktet underlagt taushetsplikt. Taushetsplikten oppheves i medhold av bestemmelsen, slik at politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene skal kunne gi tilstrekkelige uttalelser i bevillingssaker. Se i den forbindelse § 1-7 andre ledd. Det understrekes at taushetsplikten bare oppheves overfor bevillingsmyndigheten.

Bakgrunnen for opplysnings- og meldeplikten er bl.a. ønsket om økt innsats mot økonomisk kriminalitet. Dette forutsetter et samspill mellom de involverte myndigheter. For å oppnå formålet med opplysnings- og meldeplikten, må kommunen sørge for at politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene får beskjed om hvilke personer og virksomheter det ønskes opplysninger om, og dessuten må disse etatene holdes orientert om endringer i eier- og ansvarsforholdene i virksomheten. 

Bevillingsmyndigheten må behandle og oppbevare alle innkomne opplysninger i bevillingssaker på forsvarlig måte, i tråd med gjeldende lover og forskrifter, jf. personopplysningsloven, forvaltningsloven og offentlighetsloven. Det vises særlig til ligningsloven § 3-13 nr. 4 om taushetsplikt for dem som har mottatt opplysninger fra Skatteetaten hvis disse ikke er omfattet av taushets­pliktbestemmelser i annen lov.

1.15.2 Opplysningsplikt

Opplysningsplikten i første ledd innebærer at politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene har rett og plikt til å gi bevillingsmyndigheten opplysninger som er nødvendige for behandlingen av salgs- og skjenkesaker. På oppfordring fra bevillingsmyndigheten skal opplysningene gis uten hinder av den taushetsplikt etatene er pålagt i forvaltningsloven eller særlover.

Det kan for det første være aktuelt å få opplysninger ved behandling av en bevillingssøknad. Opplysningsplikten gjelder både for vandelsvurdering etter § 1-7b og etter § 1-7c. I tillegg kan det være behov for opplysninger for å kontrollere og supplere de opplysningene som søker har gitt i bevillingssøknaden.

Etter at bevilling er gitt, vil det være behov for å få opplysninger i forbindelse med vandelskontroll, endringer i bevillingen, vurdering av inndragning av bevilling og øvrig kontroll med bevillingen.

Etatenes opplysningsplikt utløses først ved en henvendelse fra bevillingsmyndighetene. Det er bevillingsmyndigheten som skal klargjøre hvem det skal opplyses om. Det er opp til bevillingsmyndigheten å vurdere hvilken vekt opplysningene skal tillegges og om bevilling skal gis, jf. §§ 1-7a og 1-7b.

Bestemmelsen gir videre bevillingsmyndigheten hjemmel til å innhente taushetsbelagte opplysninger fra Folkeregisteret, ved saker som gjelder salgs- og skjenkebevilling. Forutsetningen er at opplysningene er nødvendige for saksbehandlingen.

Hjemmelen innebærer en adgang for bevillingsmyndigheten til å innhente opplysningene. Den må samtidig forstås som en plikt for Folkeregisteret til å gi opplysningene når de er nødvendige i behandlingen av salgs- og skjenkesaker.

Hvilke taushetsbelagte opplysninger som er nødvendige for saksbehandlingen vil kunne variere fra sak til sak. Lovhjemmelen for behandlingen av saken vil være veiledende for hvilke opplysninger som er nødvendige.

Eksempelvis kan det være nødvendig å få kontaktopplysninger for et dødsbo dersom bevillingshaver dør og virksomheten fortsetter, jf. alkoholloven § 1-10 annet ledd.

Videre vil opplysninger om søkerens foreldre, ektefelle/registrert partner og barn være relevant ved søknad om ny bevilling etter overdragelse av virksomhet, jf. alkoholloven § 1-10 første ledd. I henhold til krav til vandel etter alkoholloven § 1-7b kan det videre være nødvendig å innhente opplysninger om bevillingshaverens nære slektninger og ektefelle. For slike spørsmål vil også opplysninger om utenlandsk identifikasjonsnummer kunne være nødvendig, slik at bevillingsmyndigheten kan innhente vandelsattest fra relevante land.

Saker etter alkoholloven er ulike i sammensetning og i hvilke problemstillinger som oppstår. Det er derfor ikke hensiktsmessig å lage en fullstendig liste over hvilke type opplysninger som er nødvendige for å behandle saker etter alkoholloven. Eksemplene som er nevnt over må derfor ikke tolkes uttømmende. Hvilke opplysninger som er nødvendige må ses i sammenheng med sakens karakter og sammensetning, i tillegg til aktuell lovhjemmel for behandling av saken.

Helsedirektoratet understreker at opplysningene som innhentes fra Folkeregisteret må innhentes, behandles og lagres i henhold til reglene om behandling av personopplysninger. Videre gjelder forvaltningslovens regler om taushetsplikt for bevillingsmyndigheten og de opplysningene som den innhenter.

1.15.3 Meldeplikt

Andre ledd pålegger politiet, skatte- og avgiftsmyndighetene av eget tiltak å gi bevillingsmyndigheten melding om forhold som «kan antas å ha vesentlig betydning for bevillingsspørsmålet».

Meldeplikten er et viktig virkemiddel i bevillingsmyndighetens kontinuerlige kontroll av at de vilkårene som var til stede da bevilling ble gitt, herunder at personkretsen som er omfattet av vandelskravet, oppfyller kravene til vandel, også etter at bevilling er tildelt. Dersom vilkårene ikke er oppfylt, kan bevillingsmyndigheten inndra bevillingen. Opplysninger om forhold som ikke er alvorlige nok til å starte en inndragningssak, vil uansett kunne føre til økt oppmerksomhet fra bevillingsmyndighetens side, jf. §§ 3-9 og 4-7. 

For at meldeplikten skal fungere etter sitt formål, skal bevillingsmyndigheten sende melding til politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene om alle gitte bevillinger, jf. § 1-7 fjerde ledd. Bevillingsmyndigheten bør samtidig opplyse om hvem som har sentrale roller i virksomheten.

1.15.4 Politiet

1.15.4.1 Opplysninger som omfattes av politiets opplysnings- og meldeplikt

Politiets opplysnings- og meldeplikt omfatter alle brudd på alkoholloven og bestemmelser som har sammenheng med alkohollovens formål. Med lovens formål menes både den generelle formålsbestemmelsen i § 1-1 og de spesielle formålene med de enkelte bestemmelsene. Dette kan for eksempel være overtredelse av tolloven (smugling av alkoholholdig drikk), vegtrafikkloven § 22 (promille-/ruspåvirket kjøring), brudd på lokale politivedtekter, serveringsloven, skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen og narkotikaomsetning som har foregått på et bevillingssted.

Det skal dessuten alltid meldes fra dersom opplysningene i strafferegisteret tyder på at den aktuelle juridiske eller fysiske personen generelt sett ikke er egnet til å ha salgs- eller skjenkebevilling, se merknadene til § 1-7a første ledd andre punktum.

Kommunen bør rette forespørsler om opplysninger til det politidistriktet der salgs- eller skjenkestedet ligger. Det forutsettes at dette politidistriktet, dersom det er nødvendig, også innhenter opplysninger om personer som bor i andre distrikt.

1.15.4.2 Dokumentasjon av opplysningene

De opplysningene som gis, bør dokumenteres gjennom opplysninger om for eksempel domfellelser, bøter, påtaleunnlatelser, politirapporter, anmeldelser, opplysning om at vedkommende har vært eller er under etterforskning eller opplysning om at vedkommende har vært eller er mistenkt i saker som er henlagt eller ikke endelig avgjort.

1.15.5 Skatte- og avgiftsmyndighetene

1.15.5.1 Hvem er skatte- og avgiftsmyndighetene?

Med skatte- og avgiftsmyndighetene menes her Skatteetaten, herunder Skattedirektoratet, skattekontor  og skatteoppkreveren (også kalt kommunekasserer eller kemner). De ulike skatte- og avgiftsetatene gir opplysninger om forskjellige skatte- og avgiftsmessige forhold. Det er derfor viktig at uttalelse innhentes fra alle disse etatene for å få et helhetlig bilde av bevillingssøkerens økonomiske vandel. I mange fylker er uttalelsene koordinert, slik at én instans avgir en samlet uttalelse på vegne av alle kontorene.

Opplysnings- og meldeplikten retter seg mot de organer i skatte- og avgiftsforvaltningen som behandler en sak der det kommer frem opplysninger som har betydning for bevillingssaken. Det anbefales at bevillingsmyndigheten retter forespørsel om opplysninger til organets kontor der de aktuelle personene bor, der virksomheten har sitt hovedsete og der salgs- eller skjenkestedet ligger. Det går frem av eksemplifiseringen i punkt 1.15.5.2.1 hvilke etater som har de forskjellige opplysningene.

1.15.5.2 Opplysninger som omfattes av skatte- og avgiftsmyndighetens opplysnings- og meldeplikt

Opplysnings- og meldeplikten omfatter i prinsippet alle deler av skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen. Det mest aktuelle vil være skatteloven, skattebetalingsloven, ligningsloven, merverdiavgiftsloven, investeringsavgiftsloven og folketrygdloven (arbeidsgiveravgift).

Lovbruddene kan være materielle, for eksempel at omsetning holdes utenfor regnskapet, eller at regnskapet inneholder uriktige eller ufullstendige opplysninger. De kan også bestå i grove formelle overtredelser, for eksempel ved at vesentlig regnskapsmateriale mangler, slik at det er grunn til mistanke om at tallene i regnskapet ikke representerer et korrekt skatte- og avgiftsmessig resultat.

I punkt 1.15.5.2.1 er det utarbeidet en oversikt over eksempler på forhold som det er særlig aktuelt å gi melding til bevillingsmyndigheten om. Skatte- og avgiftsmyndighetene skal også opplyse om andre forhold enn de som er tatt med i oversikten, forutsatt at disse ligger innenfor det som det er lovlig å legge vekt på ved vurderingen av vandel og i vurderingen av om bevilling skal gis, jf. §§ 1-7a og 1-7b.

Opplysningsplikten inntrer før overtredelsen har fått en slik kvalifisert form som angitt i eksemplene i punkt 1.15.5.2.1 nedenfor. Opplysningsplikten gjelder virksomheter som det søkes bevilling for, samt aktive og inaktive virksomheter som personen som skal oppfylle vandelskravet i § 1-7b, har eller har hatt vesentlig innflytelse på. Plikten gjelder uavhengig av om det er påvist subjektiv skyld. Plikten omfatter ikke enkeltstående bagatellmessige overtredelser som ligger langt tilbake i tid.

Bevillingsmyndigheten må vurdere hvilken vekt opplysningene skal tillegges og hvorvidt bevilling skal gis, jf. §§ 1–7 a og 1–7b. Ved vurderingen av personers vandel kan det ikke tas hensyn til forhold som er eldre enn 10 år, jf. § 1-7b fjerde ledd. Generelt anbefales det at man konsentrerer seg om og legger størst vekt på forhold som ikke er eldre enn ca. fem år.

Dersom skatte- og avgiftsmyndighetene avdekker brudd på skatte- og avgiftslovgivningen som kan antas å ha vesentlig betydning for bevillingsspørsmålet, skal bevillingsmyndigheten gis melding om dette.  

Meldeplikten er begrenset til å gjelde opplysninger som skatte- og avgiftsmyndighetene avdekker gjennom sin virksomhet, og som de antar har betydning for bevillingsspørsmålet. For eksempel vil meldeplikten kunne bli utløst som følge av opplysninger som skatte- og avgiftsmyndighetene får gjennom bokettersyn, arbeidsgiverkontroll eller at det registreres at bevillingshaver eller andre som vandelskravet omfatter, er i ferd med å opparbeide seg flere skatte- og avgiftsrestanser.

Vanligvis vil det foreligge et vedtak hos skatte- og avgiftsmyndighetene før opplysningene oversendes bevillingsmyndighetene, men opplysnings- og meldeplikten gjelder uavhengig av hvor langt saksbehandlingen er kommet hos disse etatene.

1.15.5.2.1 Forhold som det er særlig aktuelt å gi melding til bevillingsmyndigheten om

PERSONER:

Eksemplene omfatter personkretsen som følger av § 1-7b.

Skatteetaten

• Skattemelding eller årsoppgjør er ikke levert innen utleggsdato i ligningsåret
• Skattemelding eller årsoppgjør er ikke levert for ett eller flere tidligere år
• Det er i skattemelding eller årsoppgjør levert uriktige eller mangelfulle opplysninger som har medført eller vil medføre at tilleggsskatt ilegges

Skatteetaten/Skatteoppkrever

• Person er skyldig skatt som er forfalt

VIRKSOMHETER:

Dette omfatter virksomheter som det søkes om bevilling for. En virksomhet kan være organisert som et enkeltpersonsforetak (personlig næringsvirksomhet), et aksjeselskap, et ansvarlig selskap mv.

Skatte- og avgiftsmyndighetene skal opplyse om forhold knyttet til virksomheter som personene, som omfattes av vandelskravet, har og har hatt vesentlig innflytelse i og har vært involvert i. Dette kan f. eks være selskaper som har blitt slått konkurs pga. manglende betaling av skatter og avgifter, jf. Ot.prp. Ot.prp.nr.7 (1996–1997) .

Skatteetaten

• Virksomheten har ikke levert skattemelding eller årsoppgjør er ikke levert innen utleggsdato i ligningsåret
• Virksomheten har ikke levert skattemelding eller årsoppgjør er ikke levert for ett eller flere tidligere år
• Virksomheten har i skattemelding eller årsoppgjør levert uriktige eller mangelfulle opplysninger som har medført eller vil medføre at tilleggsskatt ilegges
• Revisor har ikke undertegnet næringsoppgaven i revisjonspliktige virksomheter
• Virksomheten er anmeldt for å ha unnlatt å etterkomme opplysningsplikten etter ligningsloven kapittel 4 og 6
• Virksomheten er anmeldt for brudd på regnskapslovgivningen eller unnlatelse av å etterkomme pålegg om å følge denne, f. eks. brudd på bokføringsforskriftens bestemmelser om plikt for serveringssteder til å føre personalliste.

Skatteetaten/Skatteoppkrever

• Virksomheten har skatte- og avgiftsrestanser som er forfalt
• Virksomheten har ikke sendt inn oppgaver for arbeidsgiveravgift
• Virksomheten har ikke sendt inn oppgaver over skattetrekk
• Virksomheten har hatt personer i arbeid i lokalet som ikke er innmeldt som ansatt til arbeidsgiverregisteret, eller det avdekkes lønnsutbetalinger som ikke er bokført
• Virksomheten har unnlatt å trekke skatt av utbetalinger/godtgjørelser, eller det avdekkes delvis svarte lønnsutbetalinger til ansatte registrert i arbeidsgiverregisteret
• Virksomheten er anmeldt for brudd på regnskapslovgivningen eller unnlatelse av å etterkomme pålegg om å følge denne

Skatteetaten

• Virksomhet som er registreringspliktig har ikke registrert seg i merverdiavgiftsmanntallet etter at registreringsplikten inntrådte (gjelder virksomhet som søker bevilling)
• Virksomhet har ikke sendt inn omsetningsoppgave for merverdiavgift
• Virksomheten har i omsetningsoppgave eller annen oppgave til avgiftsmyndighetene, forsettlig eller grovt uaktsomt, gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger
• Virksomheten er anmeldt for å ha unnlatt å etterkomme opplysningsplikten etter merverdiavgiftsloven § 46 og ligningsloven kapittel 4 og 6
• Virksomheten er anmeldt for brudd på regnskapslovgivningen eller unnlatelse av å etterkomme pålegg om å følge denne

Skatteetaten

• Virksomheten har ikke betalt forfalt merverdi- og investeringsavgift

Alle instanser

• Virksomhetens formelle og reelle eierforhold er ikke samsvarende. Opplysningene bør begrunnes.

1.15.6 Vurdering av opplysningene

Alle instansene som avgir uttalelse til bevillingsmyndigheten etter opplysnings- eller meldeplikten i § 1-15, bør så langt det er mulig gi en vurdering av hvor alvorlig de anser forholdet for å være. Se også § 1-7.

1.16.1 Generelt om bestemmelsen

§ 1-16 gir adgang til å påklage de fleste kommunale vedtak i bevillingssaker inn for statsforvalteren. Statsforvalteren kan prøve om vedtakene er gyldige.

Klagefristen er tre uker, jf. forvaltningsloven § 29. Klagefristen skal fremgå av underretningen om bevillingsvedtaket, jf. forvaltningsloven § 27 tredje ledd.

Avgjørelser om salgs- og skjenkebevillinger er iht. alkoholloven overlatt til kommunenes frie skjønn. Statsforvalterens kompetanse i klagesaker etter alkoholloven er tilsvarende begrenset. Statsforvalteren kan ikke overprøve kommunenes frie skjønn. Statsforvalteren kan kun prøve om vedtaket er innholdsmessig lovlig, er truffet av rett organ og er blitt til på lovlig måte. Formuleringen er hentet fra kommuneloven og gir statsforvalteren kompetanse til å prøve de samme sider av vedtaket som ved lovlighetskontrollen etter kommuneloven § 59. Det innebærer bl.a. at det kan prøves om vedtaket er et utslag av myndighetsmisbruk fra kommunens side. Statsforvalterens overprøvingsadgang svarer til domstolenes alminnelige adgang til å overprøve forvaltningsvedtak.

Dersom statsforvalteren finner at vedtaket er lovlig, og er blitt til på lovlig måte, kan ikke kommunens skjønn overprøves. At statsforvalteren er uenig i skjønnsutøvelsen eller mener at vedtaket er uhensiktsmessig, gir ikke grunnlag for å kjenne vedtaket ugyldig. Den enkelte kommune har stor frihet til å fastlegge sin egen bevillingspolitikk. Dette innebærer at det kan være store forskjeller i bevillingspraksis mellom kommuner – uten at det er i strid med alkoholloven.

I de senere år har det funnet sted en liberalisering av alkoholpolitikken i mange kommuner.

I kommunenes frihet til å utforme sin egen alkoholpolitikk ligger også friheten til å utforme en restriktiv politikk. Ingen søker har krav på salgs- eller skjenkebevilling, og kommunen kan alltid avslå en søknad. Et avslag som er alkoholpolitisk begrunnet, kan bare helt unntaksvis oppheves på grunnlag av tilblivelsesmangler. Et avslag som er begrunnet med bestemte kommunale retningslinjer eller mål for alkoholpolitikken, et ønske om å begrense antallet salgs- eller skjenkesteder av en bestemt type, eller med alkohollovens formålsbestemmelse eller lignende er i utgangspunktet en saklig og tilstrekkelig begrunnelse for et avslag.

Dersom et bestemt hensyn i utgangspunktet er saklig, er det kommunen selv som avgjør hvor tungt det skal veie. Et vedtak kan med andre ord ikke oppheves eller omgjøres fordi statsforvalteren mener andre og viktigere hensyn taler for et annet resultat.

Der hvor statsforvalteren finner at et vedtak etter alkoholloven ikke er innholdsmessig lovlig, ikke er truffet av riktig organ eller ikke er blitt til på lovlig måte, bør vedtaket oppheves og sendes tilbake til kommunen for helt eller delvis ny behandling. Bare helt unntaksvis bør statsforvalteren fatte nytt vedtak, da dette vil stride mot kommunenes selvstyre i alkoholspørsmål. At saken som hovedregel bør sendes tilbake til kommunen er en naturlig konsekvens av den store skjønnsfrihet som er lagt til kommunene etter alkoholloven. Kommunens nye behandling må rette opp de saksbehandlingsfeil som førte til opphevelse. På den annen side er det ikke gitt at kommunens nye behandling vil føre til at vedtak fattes i tråd med klagers ønske.

Hvis klager får medhold hos klageinstansen, har dette bare betydning for resten av den inneværende bevillingsperioden.

Alkohollovens regler om klagerett utfylles på flere punkter av alminnelige forvaltningsrettslige regler. I fremstillingen av alkohollovens regler nedenfor vil en del av de alminnelige reglene berøres.

Statlige bevillingsvedtak kan påklages etter reglene i forvaltningsloven.

1.16.2 Avgjørelser som kan påklages

Det er kommunens enkeltvedtak etter § 1-8 og kapittel 3, 4 og 7 som kan påklages til statsforvalteren:

• vedtak om tildeling og avslag på søknad om bevilling, herunder søknader om utvidelser (salgs- og skjenketider, salgs- og skjenkeareal, grupper alkoholholdig drikk, tilvirkning for skjenking i egen virksomhet eller innførsel for salg/skjenking i egen virksomhet)
• vedtak om inndragning
• vedtak om fastsettelse av gebyr

Det er bare avgjørelser som er enkeltvedtak etter forvaltningslovens regler, som kan påklages. I denne begrensningen ligger det bl.a. at uttalelser som innhentes i forbindelse med saksbehandlingen i kommunen, ikke kan påklages. Kommunale forskrifter og retningslinjer kan heller ikke påklages.

1.16.3 Hvem som har klageadgang

Enkeltvedtak kan påklages av en part eller annen med rettslig klageinteresse, jf. forvaltningsloven § 28 første ledd. For å ha ”rettslig klageinteresse” må man ha en viss tilknytning til saken. Klageretten har samme omfang som søksmålsretten. Begrepet ”rettslig klageinteresse” skal stort sett tolkes på samme måte som begrepet ”rettslig interesse” i sivilprosessen.

1.16.4 Statsforvalterens kompetanse i klagesaker

Statsforvalterens kompetanse til å kontrollere lovligheten i medhold av § 1-16 er begrenset til å prøve om vedtaket er innholdsmessig lovlig, er truffet av rett organ, og om det er blitt til på lovlig måte. Med en begrenset klageadgang må klageinstansen skille mellom hva som er skjønn om rettsanvendelsen, som kan overprøves, og hva som er det frie skjønnet. Innenfor denne rammen kan statsforvalteren prøve:

1.16.4.1 Innholdsmessig lovlighet

Statsforvalteren kan for det første prøve om et vedtak er innholdsmessig lovlig. I kravet om at vedtaket må være innholdsmessig lovlig ligger både et krav om at det ikke skal stride mot lov, og at det skal bygge på en riktig lovtolkning og ikke være et utslag av myndighetsmisbruk.

Lovstridige vedtak
Dette innebærer for det første at det kan prøves om kommunens vedtak ligger innenfor lovens rammer. Som eksempel kan nevnes situasjoner hvor kommunen har fastsatt ulovlige vilkår for en skjenkebevilling eller har gitt dispensasjon fra § 1-10 slik at virksomheten eller dødsboet kan fortsette i lengre tid enn tre, evt. fire, måneder. Dette vil være vedtak kommunen ikke har hjemmel til å fatte.

Lovtolkning
For det andre kan statsforvalteren prøve om vedtaket bygger på en riktig lovtolkning. Feilaktig lovforståelse kan føre til at skjønnet blir uriktig, for eksempel dersom bevillingsmyndigheten tolker skjønnsmessige begreper i alkoholloven på en uriktig måte. Som eksempel kan nevnes at kommunen anlegger en for snever forståelse av begrepene «en enkelt bestemt anledning» og «en enkelt anledning» i hhv. §§ 1-6, 4-2 og 4-5. Dette vil kunne medføre at søknader avslås som følge av mangelfull eller manglende skjønnsutøvelse, noe som kan få følger for vedtakets gyldighet.

Myndighetsmisbruk
Det er ikke noen skarp grense mellom tilfeller hvor kommunen har fattet et vedtak i strid med loven etter en uriktig lovforståelse og tilfeller som innebærer misbruk av skjønnsmyndigheten. De tilfellene hvor kommunen tar utenforliggende hensyn, fatter vilkårlige eller sterkt urimelige vedtak eller forskjellsbehandler på en usaklig måte, benevnes tradisjonelt som myndighetsmisbruk.

Statsforvalteren kan prøve om vedtaket er sterkt urimelig eller innebærer usaklig forskjellsbehandling. Det ligger i alkohollovens system at det skal svært mye til før en forskjellsbehandling faktisk er usaklig. Det er full adgang for den enkelte kommune til å begrense antall bevillinger, både ut fra alkoholpolitiske hensyn og flere andre hensyn. Dette gjelder selv om det fører til at enkelte steder får avslag på tross av at de ikke skiller seg nevneverdig fra steder som får innvilget bevilling. I kommuner hvor det er vedtatt et "tak" på antall bevillinger, blir dette svært tydelig. Her vil bevillingssøkerne konkurrere om et knapt gode. Det kan i slike tilfeller være nødvendig at kommunen velger mellom konkurrentene på grunnlag av svært små forskjeller, uten at dette i seg selv er usaklig forskjellsbehandling. I disse tilfellene bør det gå frem av vedtaket hvorfor man valgte det ene stedet fremfor det andre.

Også der hvor det ikke er satt "tak" på antall bevillinger, kan kommunen avslå en søknad med den begrunnelse at man ikke ønsker flere salgs- eller skjenkesteder – av en bestemt type eller helt generelt. Videre vil friheten til å utøve politisk skjønn i seg selv gi stort rom for forskjellsbehandling mellom ulike skjenke- og salgssteder. Kommunen kan legge vekt på en rekke, tildels motstridende, hensyn som avhengig av forskjellige prioriteringer kan slå ulike veier. Det innebærer derfor ikke i seg selv usaklig forskjellsbehandling om et hensyn medfører at bevillingssøknaden avslås i ett tilfelle, mens en annen søknad godkjennes av samme grunn. Statsforvalteren kan ikke kjenne vedtaket ugyldig bare fordi han finner det uheldig eller uhensiktsmessig.

Alkoholloven åpner for store variasjoner mellom kommunene. Den enkelte kommune kan velge å ikke gi salgs- eller skjenkebevillinger, mens andre kommuner kan ønske å føre en liberal politikk. Dette innebærer ingen usaklig forskjellsbehandling.

Hvis bevillingsmyndigheten fatter vedtak vilkårlig eller bygger avgjørelsen på utenforliggende hensyn, vil det kunne medføre ugyldighet. For eksempel kan ikke kommunen velge mellom bevillingssøknader ved hjelp av loddtrekning eller andre tilfeldige metoder.

Det skal svært mye til for at klageinstansen eller domstolen skal kunne fastslå at en eller flere kommunestyrerepresentanter i et gitt tilfelle virkelig har tatt utenforliggende hensyn, dvs. andre hensyn enn de som etter en liberal og rommelig oppfatning kan anses hjemlet i loven som saklige.

Kommunen har en vid skjønnsfrihet etter alkoholloven. I § 1-7a er et utvalg av de vanligste momentene nevnt. Oppregningen er imidlertid ikke uttømmende. Det innebærer dels at kommunen kan legge vekt på andre hensyn og dels at den ikke trenger å vurdere alle hensynene som er nevnt i § 1-7a. Generelt kan det sies at alle hensyn som fremmer alkohollovens formål, er relevante, men også andre hensyn enn de som direkte fremmer lovformålet, kan vektlegges. Saklige hensyn er lovlige, og det skal svært mye til før det kan sies at det er tatt utenforliggende hensyn. Alkoholloven gir heller ingen anvisning på hvordan ulike hensyn skal veies mot hverandre. Dersom et bestemt hensyn i utgangspunktet er saklig, er det kommunen selv som avgjør hvor tungt det skal veie. Et vedtak kan med andre ord ikke oppheves eller omgjøres fordi statsforvalteren mener andre og viktigere hensyn taler for et annet resultat. Dersom statsforvalteren først kommer til at kommunen var berettiget til å legge vekt på de hensyn man bygget avgjørelsen på, kan han altså ikke overprøve den vekt kommunen har tillagt disse hensyn i forhold til andre relevante hensyn. Den skjønnsmessige avveiningen av de ulike relevante hensynene hører inn under kommunens frie skjønn. Forøvrig vises det til merknadene til § 1-7a.

Følger av at et vedtak ikke er innholdsmessig lovlig
Dersom et vedtak er lovstridig, vil det være ugyldig. Det kan imidlertid tenkes at bare deler av vedtaket rammes av en ugyldighetsgrunn. For eksempel kan vilkåret være ugyldig fordi det ble tatt utenforliggende hensyn ved fastsettelsen av vilkåret. Som hovedregel vil bare ugyldigheten rekke så langt ugyldighetsgrunnen tilsier. Unntak kan imidlertid tenkes der de forskjellige delene i vedtaket er knyttet sammen på en slik måte at hvis én del faller bort, svikter forutsetningene for hele vedtaket.

I de tilfellene vedtaket innebærer myndighetsmisbruk eller bygger på uriktig lovtolkning, må statsforvalteren vurdere hvorvidt manglene kan ha fått innvirkning på vedtaket. Dersom det er foretatt loddtrekning for å avgjøre bevillingssøknaden, for eksempel når flere søkere konkurrerer om den siste gjenværende bevillingen før ”taket” er nådd, vil det alltid være sannsynlig at feilen har virket inn på vedtakets innhold. På den annen side vil ikke det faktum at kommunen har lagt vekt på utenforliggende hensyn eller uriktig lovforståelse nødvendigvis få følger for avgjørelsens innhold. Hvis feilen er uvesentlig, eller det ikke er sannsynlig at kommunen har lagt nevneverdig vekt på de uriktige opplysningene, bør ikke dette få følger for vedtakets gyldighet.

Såfremt vedtakets innhold ville ha blitt det samme med riktig lovforståelse eller lovlige hensyn, er det ingen grunn til å kjenne vedtaket ugyldig. Det samme gjelder der vedtaket er truffet av kommunestyret, formannskapet eller andre kollegiale organer og for eksempel utenforliggende hensyn bare har motivert et mindretall uten at det fikk betydning for resultatet.

1.16.4.2 Truffet av rett organ

Statsforvalteren kan videre prøve om vedtaket er truffet av rett organ, dvs. om organet som fattet vedtaket, hadde kompetanse i medhold av loven eller lovlig delegasjon.

1.16.4.3 Tilblivelsesmangler

Statsforvalteren kan også prøve om vedtaket er blitt til på lovlig måte. Dette kravet refererer seg for det første til om saksbehandlingsreglene i alkoholloven og forvaltningsloven samt ulovfestede prinsipper er fulgt under behandlingen av saken. Videre stilles det krav til at de faktiske premissene avgjørelsen bygger på, er korrekte.

Feil i saksbehandlingen
En avgjørelse kan lide av saksbehandlingsfeil dersom kommunen i sin behandling av saken ikke har fulgt de generelle (forvaltningsloven) og spesielle (alkoholloven) reglene som er gitt for forvaltningens saksbehandling.

Hensikten med å ha regler for saksbehandlingen er å sikre at det blir fattet riktige avgjørelser. Dersom feil i saksbehandlingen ikke kan ha hatt innflytelse på resultatet, er det derfor ingen grunn til å kjenne vedtaket ugyldig.

Hvis vedtaket er truffet av inhabil person eller saken ikke er blitt tilstrekkelig opplyst, vil dette lett få betydning for vedtakets innhold.

Har feilen hatt innvirkning på vedtakets innhold, blir likevel ikke følgen automatisk at vedtaket skal kjennes ugyldig. Det følger av forvaltningsloven § 41 at visse vedtak er gyldige på tross av sine feil. I en del tilfeller vil det være en rimelig løsning at vedtaket ikke kjennes ugyldig, særlig dersom ugyldighet ville skade den private part.

Statsforvalteren må vurdere om det er sannsynlig at saksbehandlingsfeilen kan ha hatt innflytelse på resultatet.

Hvorvidt vedtaket skal kjennes ugyldig eller ikke, vil også bero på feilens og vedtakets art. Generelt vil det være større grunn til å kjenne vedtak ugyldige dersom feilen er grov eller vedtaket er inngripende (for eksempel inndragning av bevilling).

Faktiske skjønnsmangler
Det stilles krav om holdbarheten i de faktiske premisser bevillingsmyndigheten bygger sin skjønnsmessige avgjørelse på. Vedtaket skal bygge på et korrekt og fullstendig faktum.

Hvis de faktiske premissene for skjønnet svikter, vil vedtaket kunne kjennes ugyldig. Avslås for eksempel en søknad om fornyet bevilling med den begrunnelse at det har foregått narkotikaomsetning på stedet, er vedtaket ugyldig dersom dette ikke medfører riktighet. Det samme gjelder for eksempel inndragning av skjenkebevilling med den uriktige begrunnelse at det er skjenket til mindreårige.

Ofte er det feil i saksbehandlingen som forårsaker sviktende faktisk grunnlag for skjønnet. Som eksempel kan nevnes at bevillingsmyndigheten ikke sørger for at saken blir tilstrekkelig opplyst. Statsforvalteren kan i slike tilfeller velge om man vil bygge på den ene eller begge disse ugyldighetsgrunnene.

Vedtak som er gyldige på tross av tilblivelsesmangler
Såfremt et bevillingsvedtak som er til gunst for en part, lider av tilblivelsesfeil uten at dette kan bebreides parten - han er i god tro og har innrettet seg etter avgjørelsen - taler oftest de beste grunnene for å anse vedtaket som gyldig på tross av feilen. Hvis parten derimot er skyld i tilblivelsesfeilen, for eksempel ved forsettlig eller grovt uaktsomt å ha gitt bevillingsmyndigheten uriktige opplysninger, og avgjørelsen derfor er fattet på sviktende grunnlag, kan dette tale for ugyldighet. Som eksempel kan nevnes tilfellet hvor parten i forbindelse med en bevillingssøknad har gitt uriktige opplysninger om eierforholdene og derved har skjult at personer som ikke tilfredsstiller vandelskravene, står bak virksomheten.

Hvis vedtaket i en konkurransesituasjon er til gunst for noen og til skade for andre, blir vurderingen noe annerledes. Som eksempel på en slik situasjon kan nevnes at vedtaket som tildeler den siste bevillingen i kommunen før ”taket” er nådd, lider av tilblivelsesfeil. Hensynet til at den ene parten har innrettet seg taler for å la den som har fått bevillingen beholde den dersom ingen av partene kan bebreides for feilen. På den annen side kreves det ikke så graverende forhold fra den begunstigedes side før avgjørelsen kan kjennes ugyldig.

Generelt er det også adgang til å legge vekt på tidsmomentet ved vurderingen av om et vedtak skal kjennes ugyldig. Jo lengre tid som er gått siden vedtaket ble fattet, desto grovere tilblivelsesfeil må til for at vedtaket skal kjennes ugyldig.

1.16.5 Saksbehandling og saksomkostninger i klagesaker

Saksbehandlingen i klagesaker til statsforvalteren følger de alminnelige reglene for saksbehandling i forvaltningsloven kapittel VI. Klagen sendes bevillingsmyndigheten som forbereder klagesaken før den oversendes statsforvalteren. Det er imidlertid ikke nødvendig med en fullstendig ny behandling i kommunestyret. Dersom klagen avvises i klageinstansen, kan ikke avvisningsvedtaket påklages. Kommunen og statsforvalteren må vurdere om klagen skal gis oppsettende virkning, jf. forvaltningsloven § 42.

Fordelingen av saksomkostninger reguleres av forvaltningsloven § 36. Dersom vedtaket endres, skal parten gjøres oppmerksom på retten til å kreve omkostningene dekket, jf. fjerde ledd.