Kreft i blærehalskjertelen (prostatakreft) er i dag den vanligste kreftformen blant menn i Norge. I perioden 2015−2021 ble om lag 5 000 (2021: 5228) nye tilfeller av prostatakreft diagnostisert hvert år, noe som utgjør ca. 27 % av alle krefttilfeller hos menn (Larsen, 2020). Median alder ved diagnose er 69 år, og med utgangspunkt i dagens kreftforekomst (2015-2019), vil omtrent hver åttende mann bli diagnostisert med prostatakreft før fylte 75 år i Norge (livstidsrisiko ved fravær av konkurrerende dødsårsaker).
I 2020 døde 954 personer av prostatakreft i Norge (ca. 16 % av alle kreftdødsårsaker hos menn). Livstidsrisikoen for død av prostatakreft før 75 års alder er på ca. 1 %. En har observert en nedgang i dødeligheten av prostatakreft i Norge, og i mange andre land, fra begynnelsen av 1990-årene og framover (Bray, Lortet-Tieulent, Ferlay, Forman, & Auvinen, 2010; Kvåle et al., 2017). Nedgangen i dødeligheten av prostatakreft i Norge har vært på ca. 3% per år de siste 10 årene (NORDCAN – Kreftstatistikk for de nordiske landene. Version 8.0, 2017). Som en følge av at mange flere blir diagnostisert med prostatakreft hvert år enn antallet som dør av sykdommen, har antall menn som lever med, og som trenger en eller annen form for oppfølging for sin sykdom, økt fra 30 131 (prevalens 31.12.2009) til 54 336 088 (prevalens 31.12.2019) i løpet av de siste 10 årene (Larsen, 2020).
I Norge har forekomsten (aldersstandardiserte insidensrater) av prostatakreft tredoblet seg siden 1950‑tallet. Fra rundt 1990 økte insidensratene betydelig i mange land (Bray et al., 2010), hovedsakelig som en konsekvens av en kraftig økning i bruken av prostata-spesifikt antigen (PSA) testing som et diagnostisk hjelpemiddel. De senere årene har en sett en stabilisering av insidensratene, og fra femårsperioden 2010–2014 til femårsperioden 2015–2019 har en sett en nedgang på ca. 7 %.
Det er betydelig variasjon i insidens av prostatakreft mellom etniske grupper og land i verden, med en høy forekomst i Nord-Amerika, Oseania og Vest-Europa, men betydelig lavere i Asia (Center et al., 2012; Torre et al., 2015). I tillegg til forskjeller i miljø og diagnostisk aktivitet antar en at forskjellene mellom etniske populasjoner skyldes en kombinasjon av genetiske forhold og livsstilsfaktorer. Migrasjonsstudier har vist at når populasjoner flytter fra områder med lav insidens til områder med høy insidens, øker insidensratene deres betydelig (Cook, Goldoft, Schwartz, & Weiss, 1999). Disse observasjonene blir delvis forklart med at en blir «eksponert» for helsevesen med ulik grad av årvåkenhet i forhold til prostatarelaterte symptomer og ulik grad av diagnostisk intensitet (f.eks. ulik bruk av PSA), men en tror også at endringer i livsstilsfaktorer, slik som kostholdsendringer, bidrar til forskjellene i insidensratene.
Det er ikke identifisert sikre spesifikke påvirkbare risikofaktorer for prostatakreft, og menn anbefales derfor å følge de generelle rådene for kosthold og fysisk aktivitet for å forebygge sykdommen.
EAU22 3.2.3 Summary of evidence and guidelines for epidemiology and aetiology