Blant norske menn som i 2016 fikk påvist prostatakreft var 48 % 70 år eller eldre (Nasjonalt kvalitetsregiser for prostatakreft, 2017). Frem til 2040 forventes en dobling av antall menn i Norge >70 år (Syse et al., 2016).
Behandling av prostatakreft hos eldre bør baseres på individuell helsetilstand og ikke på kronologisk alder.
«The International Society of Geriatric Oncology» anbefaler systematisk utredning av alle over 70 år ved hjelp av validerte screeningverktøy for å identifisere de som trenger mer omfattende geriatrisk utredning (Droz et al., 2014).
Pasienter uten komorbiditet og med godt funksjonsnivå («fit patients»), og forventet levetid > 10 år, bør tilbys standardbehandling. Det samme gjelder vanligvis de med komorbiditet og funksjonsnedsettelser som lar seg kontrollere/reversere med intervensjon («vulnerable patients»). Behandlingen bør individualiseres hos pasienter med alvorlig komorbiditet eller ikke-reversibel funksjonsnedsettelse («frail patients»).
Det er risiko for overbehandling av eldre med lokalisert prostatakreft (T1-2) og lav Gleason-score. Disse har lav risiko for symptomgivende progresjon eller prostatakreft-relatert død innen 10 år, uavhengig av om de får aktiv behandling eller ikke (Hamdy et al., 2016; Popiolek et al., 2013).
Det er risiko for underbehandling av eldre med lokalisert prostatakreft og høy Gleason-score eller lokalavanserte svulster (T3-4). Disse kan profitere på kurativt rettet lokalbehandling selv om forventet levetid er mindre enn 10 år (Widmark et al., 2009).
Nytteverdien av adjuvant endokrinterapi ved strålebehandling mot «høyrisiko» lokalisert eller lokalavansert prostatakreft må hos eldre veies opp mot potensielle skadevirkninger, spesielt i form av negativ påvirkning på hjerte/karsykdom, diabetes og bentetthet. Post-hoc analyser fra en studie som viste at adjuvant endokrinterapi ga overlevelsesgevinst tydet på at dette ikke gjaldt for dem med moderat eller alvorlig komorbiditet (D'Amico et al., 2008).
Vurdering av kurativt rettet lokalbehandling kompliseres av den pågående forskyvningen innenfor risikogrupper. Dette gjelder spesielt hos eldre med begrenset forventet levetid. Det foreligger ingen validerte systemer for inndeling i prognosegrupper som baseres på moderne diagnostikk med MR og målrettede biopsier. Svulster som tidligere ville blitt kategorisert som lokaliserte (T1-2) basert på palpasjon og ultralyd blir nå oftere kategorisert som lokalavanserte (T3-4) basert på MR. Målrettede biopsier øker sannsynligheten for å finne små områder med høy Gleason-score. Mange pasienter som i dag klassifiseres som «høy-risiko» har dermed en prognostisk profil som i realiteten svarer til lav- eller intermediær-risiko i de tradisjonelle nomogrammene.