Lavdose CT er standardutredning av skjelett ved myelomatose (Wolf et al., 2014). Lavdose CT gir en stråledose på ca. 4,1 mSv, og krever ingen kontrast. Man bør gjøre lavdose CT ved oppstart av hver behandling, hvis det ikke er tatt de siste 6 månedene.
MR fremstiller skjelettets bløtvev på en bedre måte enn CT, og vil gi bedre informasjon om intraspinale forhold og spørsmål om truende tverrsnittskade. MR har høy sensitivitet for myelomer, men kan ikke brukes til vurdering av beindestruksjon og frakturfare. MR gir ingen strålebelastning. Kartlegging før strålebehandling bør gjøres ved MR da det ofte er snakk om bløtdelsforandringer. MR-lesjoner er et av kriteriene som kan definere behandlingskrevende myelomatose. MR skal gjøres ved utredning og oppfølgning av solitært plasmacytom utgående fra skjelettet, og for å sette diagnosen ulmende myelomatose. MR trengs ikke hvis pasienten har behandlingstrengende myelomatose ved andre kriterier.
Skjelettscintigrafi brukes ikke.
FDG-PET-CT brukes i følgende situasjoner:
- Obligat ved oppfølging av non-sekretorisk myelomatose
- Obligat ved utredning og oppfølging av ekstramedullært solitært plasmacytom
- Kan brukes som prognostisk undersøkelse etter HMAS, før eventuelt vedlikehold, og oppfølging årlig av pasienter med positiv PET fra denne undersøkelsen.