Hensikten med immunfenotyping ved leukemi og lymfom er å identifisere de(n) neoplastiske celletype(r). Mengde, linjetilhørighet og modningsnivå skal bestemmes, i tillegg til eventuelle unormale fenotyper som kan brukes til vurdering av minimal residual sykdom (MRD).
Det er essensielt at det gis kortfattede kliniske opplysninger med klar problemstilling slik at laboratoriet kan avgjøre hva som skal gjøres. Oppgi/rekvirer også leukocyttallet.
Prøvebehandling/transport
Immunfenotyping krever levende celler; prøven må derfor alltid oppbevares ved romtemperatur; mellom 16–22 °C (unngå temperaturer under 4 °C og over 30 °C). Kortest mulig transporttid direkte til laboratoriet er viktig. Presis og korrekt merking av alle glass, rekvisisjon og forsendelsespapirer er viktig. Gi eventuelt laboratoriet beskjed om at prøve er sendt.
Prøvemateriale
Vanligvis blod og/eller beinmargsmateriale. Ved akutt leukemi er beinmargsaspirat å foretrekke, men ved betydelig andel blaster i blod (ca >10 %) kan dette anvendes. Finnålsaspirat, spinalvæske, ascites ved mistanke om infiltrasjon i aktuelt organ.
Perifert blod: Antikoagulans; EDTA, (citrat går også), 3 mL vanligvis nok. Bør analyseres innen 2 døgn.
Beinmargsaspirat: Antikoagulans; heparin (5000 IE/mL uten konserveringsmiddel) tilsatt sprøyten før aspirasjon (min 500 IE/mL aspirat) eller citrat. Bør analyseres raskest mulig, helst innen 1 døgn. (Spesielt AML celler forringes betydelig i løpet av første døgn).
Prøvevolum: 1–3 mL (avhengig av leukocyttall og problemstilling).
Spinalvæske: Antikoagulans unødvendig, volum er avhengig av celletall (minst 1 mL). Celledød skjer meget raskt (>90 % etter 1 time). Spinalvæsken bør tilsettes stabiliserende transportmedium ved prøvetaking (for spesialmedium; kontakt laboratorium).
Ascites: BAL og finnålsaspirat: Antikoagulans; som for spinalvæske.
Biopsier: Antikoagulans unødvendig. Tilsettes 1 mL isoton saltvann.
Problemstillinger for immunfenotyping
Meningsfylte resultater fra immunfenotyping forutsetter en klar problemstilling. Et utstryk bør normalt alltid være vurdert før immunfenotyping, med mindre indikasjonen er sterk. Immunfenotyping er indisert ved (Bene et al., 2011; Davis et al., 2007):
Klar indikasjon:
- Utredning av akutt leukemi
- Mistanke om CNS-affeksjon ved akutt leukemi
- Utredning av kronisk lymfoproliferativ lidelse
- Utredning av lymfom
- Mistanke om paroksysmal nokturnal hemoglobinuri (perifert blod)
- MRD ved ALL.
Immunfenotyping kan være nyttig:
Diagnosen vil i disse tilfellene ofte baseres på andre kriterier enn immunfenotyping, og undersøkelsen bør da utgå når den ikke er diagnostisk nødvendig. Behandlende lege bør vurdere i hvert enkelt tilfelle om immunfenotyping er indisert.
- Mistanke om blastkrise ved KML; diagnosen blastkrise stilles uten immunfenotyping, men etter at diagnosen eventuelt er stilt kan det utføres immunfenotyping for å avgjøre om det er en myeloid eller lymfatisk blastkrise.
- Kvantitering av CD34+ celler i perifert blod ved diagnose av myelofibrose og myelodysplasi dersom man mener dette er avgjørende for den prognostiske vurderingen. Ellers har immunfenotyping ingen plass ved kontroll av myelofibrose og myelodysplasi.
- Myelomatose; kun ved tvil om diagnosen
- Mistanke om Richters transformasjon, ellers har immunfenotyping ingen plass ved kontroll av KLL
- Diagnose av KMML
- Diagnose av KML (ikke nødvendig ved typiske funn ellers)
- MDS
- MRD ved AML etter 2. konsolideringskur og før allogen stamcelletransplantasjon
Resultater
Linjetilhørighet kan en sjelden gang være vanskelig å bestemme da det ikke finnes helt spesifikke markører. Det henvises til gjeldende WHO klassifikasjon for kriterier for tilkjenning av linjetilhørighet og også for modning. Det er viktig å vite at andel «blaster» ved immunfenotyping ikke nødvendigvis vil være identisk med blaster observert ved mikroskopi.
Mengden av en populasjon angis som prosent av viable leukocytter eller som andel av alle viable kjerneholdige celler. Vær oppmerksom på at grad av blodtilblanding vil influere resultatet av immunfenotyping sammenliknet med utstryk (med mindre man bruker materiale fra samme uttrekk til begge undersøkelsene).
Populasjoners immunfenotypiske normalitet vurderes ut fra om de har aberrant ekspresjon av linjemarkører de normalt ikke skal ha (f.eks. CD7 på myeloide celler), eller om de har for lite/for mye av en markør (f.eks. for mye CD10 på B precursor celler), eller om de uttrykker markører som normalt ikke skal være til stede samtidig (f.eks. CD10++ og CD20 på B celler).
Rapport:
Den immunfenotypiske rapport bør blant annet inneholde (Bene et al., 2011; Davis et al., 2007):
- Hva som er analysert
- Celletetthet og kvaliteten (viabilitet) av materialet
- Hvilke populasjoner som er vurdert og % andelen av abnormale
- Med hvilke markører og intensiteten av disse:
- Positiv, negativ og delvis positiv i forhold til en intern negativ populasjon
- Sterkt, normalt, svakt, heterogent i forhold til normalpopulasjonen
- Antigen som kan bli nyttige til eventuell MRD nevnes
- De viktigste funnene oppsummeres og en eventuell konklusjon gis
- WHO-basert klassifikasjon skal tilstrebes. Evt. avvik fra gjeldende WHO-klassifikasjon bør bemerkes.