Diagnostikk og utredning
LABORATORIEPRØVER
Det bør ved utredning av lungekreft tas et utvalg laboratorieprøver for vurdering av metastaserende sykdom og/eller paraneoplastiske syndromer.
Tumormarkører anbefales ikke som ledd av utredning, men kan være nyttige i oppfølgning og kontroll av pasienter med lungekreft.
Hos pasienter med cancer origo incerta, eller der biopsi ikke er tilgjengelig, kan tumormarkører være til hjelp også i utredning.
HISTOPATOLOGISK DIAGNOSTIKK
Det anbefales å bevare så mye vev som mulig for molekylær testing. For subklassifisering av ikke-småcellete karsinomer, anbefales minimalt med immunhistokjemiske markører (TTF-1 og napsin A som adenokarsinommarkører, og p40 og CK5/6 som plateepitelkarsinommarkør).
Hvis subtypebestemmelse ikke er mulig kan terminologien NSCC-NOS brukes, men spesifikk diagnose skal tilstrebes.
AIS (adenokarsinom in situ), MIA (minimalt invasivt adenokarsinom), adenoskvamøst karsinom og storcellet karsinom diagnostiseres ikke i små biopsier eller cytologiske prøver.
Alle ikke-småcellete karsinomer skal testes for PD-L1-uttrykk. Andel tumorceller med PD-L1-uttrykk skal angis med minimum følgende kategorier: <1 %, 1-49 %, 50-74 % og 75-100 %.
Alle ikke-småcellete karsinomer ikke-plateepitelkarsinom bør undersøkes for mutasjoner i EGFR, BRAF, KRAS, MET og HER2 genene, for translokasjoner av ALK, ROS1, NTRK og RET genene, samt for fusjonstranskript mellom MET ekson 13 og ekson 15
Nestegenerasjonssekvensering er å foretrekke for molekylære analyser.
Kurativ behandling av ikke-småcellet lungekreft
KURATIV BEHANDLING NSCLC
Stadium I: Kirurgi alene. Stadium Ib og EGFR-mutasjon: adjuvant EGFR-hemmer. Ved inoperabilitet: kurativ stråleterapi.
Stadium II: Neoadjuvant kjemoimmunterapi før kirurgi, ev. kirurgi og adjuvant kjemoterapi, etterfulgt av adjuvant immunterapi ved PD-L1 > 50 % eller adjvuant EGFR-hemmer ved sensitiviserende EGFR-mutasjon. Ved inoperabilitet: Kurativ stråleterapi kombinert med kjemoterapi, etterfulgt av immunterapi ved PD-L1 ≥ 1 % og EGFR-negativitet.
Stadium III: Dersom operabel sykdom: neoadjuvant kjemoimmunterapi før kirurgi, ev. kirurgi og adjuvant kjemoterapi, etterfulgt av adjuvant immunterapi ved PD-L1 > 50 % % eller adjvuant EGFR-hemmer ved sensitiviserende EGFR-mutasjon. Ved inoperabilitet: Kurativ stråleterapi kombinert med kjemoterapi, etterfulgt av immunterapi ved PD-L1 ≥ 1 % og EGFR-negativitet.
Ved R1/R2: Postoperativ stråleterapi kan vurderes etter adjuvant kjemoterapi.
KIRURGI NSCLC
Lobektomi foretrekkes framfor sublobar reseksjon.
En bloc-reseksjon tilstrebes ved innvekst i nabostrukturer.
Det bør gjøres systematisk disseksjon av, eventuelt sampling fra, alle tilgjengelige lymfeknutestasjoner.
Ved peroperativt påvist N2-sykdom forsøkes komplett ipsilateral lymfeknutedisseksjon.
Ved ufri reseksjonsrand bør reoperasjon vurderes.
POSTOPERATIV STRÅLETERAPI
Postoperativ stråleterapi anbefales ikke verken ved pN0/pN1 eller pN2, ei heller ved infiltrasjon i pleura viscerale (PL1)
Postoperativ stråleterapi kan vurderes ved mikroskopisk irradikalitet (R1), i så fall gis2 Gy x 30 = 60 Gy.
Postoperativ stråleterapi kan vurderes ved makroskopisk irradikalitet (R2), i så fall gis 2 Gy x 30-35 = 60-70 Gy, eventuelt konkomitant med kjemoterapi som ved primær kjemoradiasjon.
NEOADJUVANT KJEMOTERAPI
Operable pasienter i stadium II og III, som har tumor som uttrykker PD-L1 ≥ 1 %, og er EGFR- og ALK-negative, vurderes for neoadjuvant behandling.
Det gis 3 kurer nivolumab og platinumdublett med 3 ukers mellomrom.
Det skal tas ny CT 2-3 uker etter siste kur, og pasienten vurderes på nytt regionalt MDT-møte.
Operasjon gjøres innen 6 uker etter siste infusjon.
ADJUVANT MEDIKAMENTELL BEHANDLING
Opererte pasienter i stadium II og III som ikke har fått neoadjuvant kjemoimmunterapi gis fire kurer cisplatin + pemetreksed (ikke-plateepitelkarsinom) eller cisplatin + vinorelbin (plateepitelkarsinom, eller dersom pemetreksed ikke kan gis). Cisplatin kan ev. erstattes med karboplatin.
Start innen åtte uker fra operasjonstidspunkt.
Aktuelt hos pasienter ≤70 år i god allmenntilstand (ECOG 0-1).
”Biologisk unge” >70 år bør vurderes for adjuvant kjemoterapi, karboplatin kan da være et alternativ til cisplatin.
I tillegg til kjemoterapi tilbys atezolizumab i 1 år ved PD-L1-uttrykk ≥ 50%, men ikke ved EGFR-mutasjon eller ALK-translokasjon.
Radikalopererte pasienter i stadium Ib til III med påvist EGFR-mutasjon (delesjon i ekson 19 eller L858R) bør vurderes for adjuvant behandling i inntil 3 år med osimertinib. Kjemoterapi før oppstart EGFR-TKI vurderes gitt til disse etter vanlige rutiner.
ADJUVANT KJEMOTERAPI ETTER STEREOTAKSI FOR STADIUM I/II
Rutinemessig adjuvant behandling er ikke aktuelt etter stereotaktisk stråleterapi.
KJEMORADIOIMMUNOTERAPI VED STADIUM III
Konkomitant kjemoradioterapi anbefales: 2 Gy x 30-33 med to platinumbaserte cellegiftkurer med tre ukers intervall under strålebehandling.
Durvalumab gis ved EGFR-/ALK-negativ sykdom som ikke har progrediert etter kjemoradioterapi, og med PD-L1-uttrykk i ≥ 1 % av tumorcellene: 10 mg/kg hver 2. uke eller 1500 mg hver 4. uke i inntil 12 måneder.
PANCOAST-SVULSTER
Pancoast-svulster bør vurderes for neoadjuvant kjemoimmunterapi etterfulgt av kirurgi.
Alternativt vurderes konkomitant strålebehandling (2 Gy x 25) med to kurer platinumbasert kjemoterapi med 3 ukers mellomrom. Operasjonsvurdering etter ca 44 Gy.
Dersom fortsatt inoperabel kontinueres radioterapi til 60-66 Gy, etterfulgt av durvalumab ved PD-L1 ≥ 1 %.
KONTROLLER ETTER KURATIV BEHANDLING
En måned etter avsluttet kurativ behandling:
- Klinisk kontroll, ev. telefonisk kontakt (inkl vurdering av patologi-svar)
For pasienter som har fått neoadjuvant kjemoimmunterapi eller kurativ stråleterapi:
- Klinisk undersøkelse, lab og CT toraks inkl binyrer med kontrast 3 mndr etter behandling, deretter hvert halvår til ca 2 år etter avsluttet kurativ behandling.
For andre som har fått kurativ behandling:
- Klinisk undersøkelse, lab og CT toraks inkl binyrer med kontrast 6, 12, 18 og 24 måneder etter avsluttet kurativ behandling:
3., 4. og 5. år:
- Sykehistorie og klinisk undersøkelse.
- CT toraks lavdose uten intravenøs kontrast.
Kontroller utover 5 år kan vurderes hos utvalgte pasienter.
Kontrollene bør gjennomføres i spesialisthelsetjenesten. Pasientene skal informeres om mulige symptomer og oppfordres til å ta kontakt ved nye symptomer eller forverring.
Blodprøver inkludert tumormarkører, PET/CT eller fluorescensbronkoskopi har ingen dokumentert rolle i oppfølgingen.
Potensielt kurerte lungekreftpasienter som fortsatt røyker, oppfordres til røykeslutt.
Ikke-kurativ behandling av ikke-småcellet lungekreft
PALLIATIV STRÅLETERAPI MOT TORAKS
Pasienter med symptomer fra sentrale luftveier gis hypofraksjonert 8,5 Gy x 2
Pasienter i god allmenntilstand (ECOG 0-1) kan vurderes for 3 Gy x 10-13.
HJERNEBESTRÅLING
Etter kirurgi av solitær metastase bør stereotaksi av tumorkavitet tilbys fremfor helhjernebestrålig.
Ved 1-4 hjernemetastaser bør stereotaktisk teknikk benyttes.
Pasienter med hjernemetastaser som ikke er aktuelle for kirurgi eller stereotaksi, men som starter med (kjemo-)immunterapi eller målrettet medisin med kjent intracerebral effekt kan primært følges med MR caput uten stråleterapi.
Ved >4 hjernemetastaser og god allmentilstand kan helhjernebestråling vurderes (3 Gy x10 eller 4 Gy x5).
Pasienter i dårlig allmenntilstand (ECOG 2-4) har neppe nytte av helhjernebestråling og bør tilbys steroider.
FØRSTELINJEBEHANDLING AV PASIENTER MED IKKE-PLATEEPITELKARSINOM UTEN EGFR-, ALK-, ROS1-, NTRK-, RET- eller BRAF-MUTASJONER
Kombinasjonsbehandling med fire kurer pembrolizumab (200 mg flat dose), pemetreksed (500 mg/m2) og karboplatin (AUC 5) hver 3. uke etterfulgt av pembrolizumab (200 mg) og pemetreksed (500 mg/m2) inntil progresjon eller inntil to år.
Pembrolizumab alene (200 mg iv hver 3. uke/400 mg hver 6. uke), cemiplimab (350 mg iv hver 3. uke) eller atezolizumab (1200 mg iv hver 3. uke eller 1680 mg iv hver 4. uke) kan vurderes hos pasienter med høyt PD-L1-uttrykk, ved kontraindikasjoner mot kjemoterapi eller bekymring for at pasienten vil utvikle alvorlige bivirkninger av kjemoterapi.
FØRSTELINJEBEHANDLING AV PASIENTER MED PLATEEPITELKARSINOM
Kombinasjonsbehandling med fire kurer pembrolizumab (200 mg iv flat dose), paklitaksel (175-200 mg/m2) og karboplatin (AUC 5-6) hver 3. uke etterfulgt av pembrolizumab (200 mg iv hver 3. uke eller 400 mg iv hver 6. uke) inntil progresjon eller inntil to år.
Pembrolizumab alene (200 mg iv hver 3. uke/400 mg hver 6. uke), cemiplimab (350 mg iv hver 3. uke) eller atezolizumab (1200 mg iv hver 3. uke eller 1680 mg iv hver 4. uke) kan vurderes hos pasienter med høyt PD-L1-uttrykk, ved kontraindikasjoner mot kjemoterapi eller bekymring for at pasienten vil utvikle alvorlige bivirkninger av kjemoterapi.
PÅVIST AKTIVERENDE EGFR-MUTASJON
Osimertinib bør gis i første linje inntil progresjon.
Osimertinib anbefales ved progresjon hos EGFR-positive som ikke har fått osimertinib i førstelinje og som har påvist T790M-mutasjon.
Ved progresjon etter osimertinib kan kombinasjonen karboplatin/pemetreksed vurderes.
Inklusjon i kliniske studier kan være et alternativ.
PÅVIST ALK-POSITIVITET
TKI-behandling med alektinib (600 mg x 2), alternativt brigatinib (90 mg x1 i en uke, deretter 180 mg x1) dersom lavere pris, bør gis i førstelinje inntil progresjon. Lorlatinib kan også være et alternativ i førstelinje.
Dersom krizotinib er gitt i førstelinje, kan TKI-behandling med ceritinib (450 mg x 1 med mat) eller brigatinib (90 mg x1 i en uke, deretter 180 mg x1) gis.
Ved progresjon på alektinib eller brigatinib bør videre ALK-rettet behandling med lorlatinib (100 mg x1) vurderes.
Ved progresjon uten videre tilgjengelig ALK-rettet behandling bør pasienter vurderes for
behandling med kombinasjonen karboplatin/pemetreksed.
Inklusjon i kliniske studier kan være aktuelt.
PÅVIST BRAF-POSITIVITET
TKI-behandling med dabrafenib (150 mg x 2) kombinert med trametinib (2 mg x1) bør gis i førstelinje inntil progresjon.
Ved progresjon uten videre tilgjengelig BRAF-rettet behandling bør pasienter vurderes for behandling med immunterapi med eller uten kjemoterapi, basert på PD-L1-uttrykk.
Inklusjon i kliniske studier kan være aktuelt.
PÅVIST ROS1-POSITIVITET
TKI-behandling med entrektinib (600 mg x 1) bør gis i førstelinje inntil progresjon.
Krizotinib (250 mg x2) inntil progresjon er et alternativ ved intoleranse for entrektinib.
Inklusjon i kliniske studier kan være aktuelt.
PÅVIST NTRK-POSITIVITET
TKI-behandling med entrektinib (600 mg x 1) bør gis i inntil progresjon.
Inklusjon i kliniske studier kan være aktuelt.
PÅVIST RET-POSITIVITET
TKI-behandling med pralsetinib (400 mg x 1) bør gis i førstelinje inntil progresjon.
Ved progresjon uten videre tilgjengelig RET-rettet behandling bør pasienter vurderes for behandling med immunterapi med eller uten kjemoterapi, basert på PD-L1-uttrykk.
Inklusjon i kliniske studier kan være aktuelt.
BEHANDLING VED PROGRESJON
Pasienter som har respondert på førstelinje monoimmunterapi/immunkjemoterapi kan rebehandles dersom initial respons og progresjon >3 mndr etter behandlingsstopp.
Pasienter som har fått kombinasjonsbehandling immunterapi + kjemoterapi i førstelinje kan vurderes for docetaksel, men ikke om paklitaksel er gitt.
Pasienter som har fått monoterapi immunterapi i førstelinje kan vurderes for platinumdublett i andrelinje, og ev. docetaksel i tredjelinje, men ikke om paklitaksel er gitt.
Pasienter som progredierer etter førstelinjes kjemoterapi bør vurderes for immunterapi.
Inklusjon i kliniske studier kan være aktuelt.
Pasienter i dårlig allmenntilstand (ECOG 2-3) bør vurderes for palliativ strålebehandling ved symptomer og tilbys symptomatisk, ikke tumorrettet, medikamentell behandling.
SPESIFIKT VEDRØRERENDE IMMUNTERAPI
Spesiell årvåkenhet angående bivirkninger ved immunterapi er nødvendig. Fastlege og andre samarbeidspartnere må være informert.
Immunterapi anbefales ikke gitt utover 24 måneder.
Kortere behandling enn 24 måneder kan vurderes hos pasienter med komplett respons og/eller bivirkninger.
Steroidbruk skal minimeres, men utelukker ikke immunterapi.
Autoimmune sykdommer, organtransplantasjon eller kroniske infeksjoner er ingen absolutt kontraindikasjon mot immunterapi, men krever spesiell omtanke.
ANGIOGENESEHEMMERE
Angiogenesehemmere anbefales ikke ved ikke-småcellet lungekreft.
BEINRESORPSJONSHEMMERE
Behandling med zoledronsyre reduserer skjelettrelaterte hendelser og kan vurderes hos pasienter med ikke-småcellet lungekreft og utbredte skjelettmetastaser.
Pasientene bør få daglig tilskudd av kalsium og D-vitamin og bør vurderes av tannlege før oppstart grunnet risiko for osteonekrose i kjeven.
BRONKOSKOPISK INTERVENSJON
Pasienter med inoperabel malign sentral luftveisobstruksjon bør evalueres med tanke på endoskopisk intervensjon.
CT toraks og bronkoskopi bør alltid inngå i evalueringen av pasientene med tanke på anatomiske forhold som lengde og type av lesjon, mottakerforhold i distale luftveier, og intakt pulmonalsirkulasjon.
Tumorrettet behandling via bronkoskop har umiddelbar symptomatisk effekt, hvilket er viktig hos pasienter med relativt kort forventet levetid.
KONTROLLOPPLEGG ETTER IKKE-KURATIV BEHANDLING
Pasienter med inkurabel lungekreft bør ha et aktivt og individuelt tilpasset kontrollopplegg.
Etter førstelinjebehandling anbefales individuelt tilpasset relativt tett kontrollopplegg.
Kurativ behandling av lokalisert småcellet lungekreft (SCLC T1-4N0-3M0) – begrenset sykdom
KIRURGISK BEHANDLING AV SCLC
Pasienter med stadium I svulster (T1-2N0) bør, på grunnlag av grundig utredning, vurderes for kirurgisk reseksjon.
Startutredning er som regel CT toraks inkl. øvre abdomen. Kirurgi forutsetter videre negativ MR caput og PET/CT. Ved mistanke om positive glandler i toraks må dette utelukkes med EBUS/EUS/mediastinoskopi.
Postoperativt gis adjuvant 4 kurer kjemoterapi.
Ved stor risiko for perioperative komplikasjoner er kombinert kjemoradioterapi, ev. stereotaksi, et alternativ til kirurgi.
Hvis det peroperativt er påvist mediastinal patologi eller det ikke er utført systematisk lymfeknutedisseksjon, kan det gis postoperativ torakal strålebehandling som ved LS-SCLC. Denne bør starte innen 21-28 dager fra kjemoterapistart.
KJEMOTERAPI VED LS-SCLC
Pasienter med LS-SCLC tilbys fire kurer cisplatin/etoposid.
Karboplatin kan erstatte cisplatin ved alvorlige bivirkninger av cisplatin, redusert nyrefunksjon, redusert hørsel/tinnitus, redusert allmenntilstand (ECOG 2-3), høy alder (> 75 år) eller ved signifikant komorbiditet.
STRÅLETERAPI VED LS-SCLC
Konkomitant torakal stråleterapi (TRT) skal i utgangspunktet tilbys alle pasienter med LS-SCLC (unntak: reseserte stadium I-pasienter der mediastinum er verifisert negativ).
Det anbefales oppstart av TRT 21-28 dager etter første cellegiftkur.
Hyperfraksjonert stråleterapi med 1,5 Gy x 2 x 20 etterstrebes. Alternativt gis 1,5 Gy x 2 x15, 2,8 Gy x 15 eller 3 Gy x 10.
Målvolum begrenses til PET CT positive lesjoner, men ut fra størrelsen på lesjoner på doseplan CT tatt etter første cytostatika-kur. Dog skal tidligere affiserte glandelstasjoner inkluderes.
PROFYLAKTISK HJERNEBESTRÅLING, LS-SCLC
Profylaktisk helhjernebestråling kan være en mulighet for yngre LS-SCLC-pasienter uten vaskulær sykdom som ikke har progrediert etter kjemoradioterapi.
PCI skal ikke kombineres med kjemoterapi, men startes etter at kjemoterapi er avsluttet. Aktuell fraksjonering vil være 2,5 Gy x 10 (totalt 25 Gy).
Oppfølgning med MR caput kan være et godt alternativ.
ELDRE PASIENTER MED LS-SCLC
Eldre pasienter i god allmenntilstand, eller der redusert allmenntilstand relateres til tumorbyrde, bør motta optimal multimodal terapi.
Hos eldre pasienter med reelt svekket allmenntilstand kan man vurdere å redusere kjemoterapidosene og/eller gi TRT etter cytostatika.
RESIDIV, LS-SCLC
Pasienter i god allmenntilstand bør vurderes for 2. linjebehandling.
Ved sent residiv (>3 mnd) reintroduseres tidligere gitt cellegiftbehandling pluss immunterapi.
Ved tidlig residiv vil ACO kunne være aktuelt. Oral topotekan er likeverdig i effekt med ACO, men har noe mer hematologisk toksisitet og anbefales dersom ACO ikke er aktuelt.
Enkeltstoffbehandling med irinotekan, docetaksel, ifosfamid, temozolomid eller oral etoposid er også vist å kunne ha noe effekt.
Torakal strålebehandling er effektivt ved plagsomme tumorrelaterte symptomer fra toraks.
Ikke-kurativ behandling av metastatisk småcellet lungekreft (SCLC T1-4N0-3M1) - utbredt sykdom
KJEMOIMMUNTERAPI ES-SCLC
Førstelinje behandling er fire kurer karboplatin-etoposid sammen med atezolizumab, etterfulgt av atezolizumab hver 3. uke.
Selv ved ECOG 3 bør kjemoterapi vurderes hvis redusert allmenntilstand er klart relatert til pasientens lungekreft, men nytteverdien er sannsyligvis begrenset ved PS >1. Immunterapi kan ev. legges til om allmenntilstanden bedres.
Inklusjon i kliniske studier kan være aktuelt.
STRÅLETERAPI ES-SCLC
Rutinemessig torakal stråleterapi anbefales ikke ved ES-SCLC, men kan vurderes hos utvalgte pasienter med lav ekstratorakal sykdomsbyrde, ev. ved dårlig respons på systemisk behandling.
Torakal strålebehandling er aktuelt ved plagsomme tumorrelaterte symptomer.
Inklusjon i kliniske studier kan være aktuelt.
HJERNEBESTRÅLING ES-SCLC
ES-SCLC-pasienter bør tilbys MR-basert kontroll-opplegg (MR caput hver 3. måned i 1 år), alternativt profylaktisk hjernebestråling (i så fall 2,5 Gy x 10).
Ved primære hjernemetastaser hos kjemonaive pasienter bør kjemoterapi være førstevalg, strålebehandling sekundært.
Ved symptomgivende hjernemetastaser med begrenset respons på steroider og kjemoterapi bør helhjernebestråling tilbys.
ELDRE PASIENTER MED ES-SCLC
Eldre pasienter i god allmenntilstand bør motta standard kjemoimmunterapi
Der redusert allmenntilstand relateres til tumorbyrde, bør standard cytostatikabehandling gis, ev. med reduserte doser.
Eldre pasienter med reelt svekket allmenntilstand kan tilbys doseredusert cytostatika, ev monoterapi med oralt etoposid.
Palliativ strålebehandling kan også være et godt alternativ.
RESIDIV, ES-SCLC
Pasienter i god allmenntilstand bør vurderes for 2. linjebehandling.
Ved sent residiv (> 3 mndr etter avsluttet primærbehandling) anbefales det å reintrodusere tidligere cystostatikabehandling.
Ved tidlig residiv vil ACO (ev. karboplatin-irinotekan eller oralt topotekan) være aktuelt.
Torakal strålebehandling er effektivt ved plagsomme tumorrelaterte symptomer fra toraks.
Nevroendokrine lungesvulster (karsinoid og storcellet nevroendokrint karsinom)
KARSINOIDER
Karsinoider utredes og stadiesettes som lungesvulster for øvrig.
Ved typiske karsinoider stadium I og II og atypiske karsinoider anbefales somatostatinreseptor-basert bildediagnostikk.
Karsinoider i stadium I-III anbefales operert som vanlig primær lungekreft. En kan gjøre sublobær reseksjon ved små perifere typiske karsinoider, men komplett lymfeknutedisseksjon/sampling må gjennomføres.
Stereotaksi kan være et alternativ hos pasienter i stadium I/II som ikke ønsker kirurgi, eller er medisinsk inoperable.
Ved radikaloperert typisk karsinoid i stadium I, II og III og atypisk karsinoid stadium I anses pasienten ferdig behandlet etter radikal kirurgi.
Ved ufri reseksjonsrand eller peroperativt påvist N2-sykdom og atypisk histologi kan strålebehandling som ved NSCLC vurderes. Adjuvant kjemoterapi er ikke indisert.
Ved inoperabel karsinoid kan kjemoradiasjon (stadium III) eller medikamentell behandling vurderes.
Kontroller bør tilpasses individuelt, og pasienten bør følges i minimum 10 år etter operasjon.
STORCELLET NEVROENDOKRINT KARSINOM
Operable pasienter bør tilbys kirurgi.
Adjuvant kjemoterapi med 4 kurer cisplatin/etoposid bør vurderes, også for pasienter med sykdom i stadium I.
Strålebehandlingens rolle er ikke avklart, men kan vurderes ved lokalavansert inoperabel sykdom.
LCNEC og kombinerte SCLC/LCNEC behandles med kjemoterapi som ved SCLC og strålebehandles som ved NSCLC.
Malignt pleuralt mesoteliom (C45)
UTREDNING AV MESOTELIOM
Malignt pleuralt mesoteliom mistenkes ved pleuraeffusjon, pleural fortykkelse og samtidig brystsmerter.
CT toraks med kontrast er basis for diagnostikk og staging.
For videre cyto-/histologisk diagnostikk gjøres aspirering for cytologi, og pleural biopsering (helst torakoskopisk).
Histologisk bekreftelse av diagnosen må etterstrebes. Siden negativ cytologi/pleural biopsi ikke utelukker mesoteliom bør videre utredning gjøres.
Ved vurdering for kurativ behandling skal PET/CT utføres. I en ikke-kurativ situasjon er det ikke indikasjon for PET/CT, med mindre dette er ønskelig før biopsi, for mer sannsynlig å få representativ prøve.
KIRURGI AV MESOTELIOM
Kirurgi er kun aktuelt ved god allmenntilstand (ECOG 0-1), mindre enn 50 % sarkomatoid histologi og T1-3N0.
Neoadjuvant og evt adjuvant platinum/pemetreksed-kombinasjonskjemoterapi bør tilbys pasienter som vurderes for radikal kirurgi.
I Skandinavia henvises disse pasientene til Onkologisk avd, Rigshospitalet, København for endelig utredning og kirurgi. Henvisning bør sendes ved oppstart neoadjuvant kjemoterapi.
Stråleterapi skal ikke gjøres rutinemessig etter pleurektomi/dekortikasjon. Ved sikker gjenværende tumorrest, markert med klips, bør stråling vurderes med dosering 2 Gy x 25.
PALLIATIV STRÅLEBEHANDLING MESOTELIOM
Palliativ strålebehandling bør tilbys ved smertefulle lokale områder i toraks eller for å hindre obstruktive symptomer.
Ved langsom progresjon der en forventer et langt sykdomsforløp (epiteloid histologi) kan det vurderes gitt 4 Gy x 5 eller 3 Gy x 10-13, evt normofraksjonert stråleterapi til 40-50 Gy.
Ved kort forventet levetid anbefales hypofraksjonert behandling 8 Gy x 1.
PROFYLAKTISK STRÅLEBEHANDLING MOT STIKKANALER
Profylaktisk strålebehandling mot stikkanaler anbefales ikke som rutinebehandling.
MEDIKAMENTELL BEHANDLING AV MESOTELIOM
Pasienter i rimelig god allmenntilstand (ECOG 0-2) bør behandles med førstelinjes kombinasjonskjemoterapi 4-6 kurer cisplatin/karboplatin og pemetreksed ev. med tillegg av bevacizumab inntil progresjon eller uønsket toksistet.
Monoterapi med pemetreksed kan også velges ved kontraindikasjon for platinum eller om det oppstår behandlingsrelaterte plager som tilsier seponering av cisplatin/karboplatin.
Oppstart av kjemoterapi bør ikke forsinkes, og vurderes oppstartet før debut av symptomer. Det er bedre effekt og lengre overlevelse ved tidlig oppstart.
Nivolumab monoterapi anses som et godt alternativ dersom residivbehandling er aktuelt. Ev. kan man forsøke monoterapi med vinorelbin eller gemcitabin.
Inklusjon i kliniske studier kan være aktuelt.
PLEURODESE VED MESOTELIOM
Pleurodese bør vurderes ved plagsom gjentatt pleuravæske. Oppløst talkum anbefales benyttet.
Både torakoskopisk og vanlig pleuradreninstallasjon kan benyttes.
Thymus-svulster (C37)
UTREDNING AV THYMOM
CT med intravenøs kontrast er førstevalg ved utredning av oppfylninger i nivå med thymus.
MR toraks og PET/CT kan vurderes for å avklare spesifikke problemstillinger.
TNM8-klassifikasjonssystemet anbefales også for thymomer.
Dersom man etter radiologisk diagnostikk og tverrfaglig diskusjon konkluderer med operabilitet, er invasiv preoperativ histopatologisk diagnostikk ikke nødvendig.
Histologisk undersøkelse av preoperativ nålebiopsi, evt cytologi, supplert med immunhistokjemi er vanligvis tilstrekkelig for diagnose, inkludert subtype.
KIRURGI AV THYMOM
Som hovedregel skal alle thymomer fjernes kirurgisk.
Oftest er primær kirurgi å foretrekke, men ved stadium III og IV kan man vurdere preoperativ kjemoterapi, og ev. stråleterapi, dersom det er usikkert om tumor kan fjernes radikalt.
ADJUVANT BEHANDLING AV THYMOM
Postoperativ strålebehandling bør vurderes ved thymuskarsinomer, og ved ikke-radikalt opererte thymomer.
Ved R0-R1 gis 2 Gy x 25, mens ved R2 gis 2 Gy x 30 med konkomitant kjemoterapi.
Neoadjuvant kjemoradioterapi kan vurderes ved primært inoperable svulster.
Postoperativ kjemoterapi kan vurderes ved tymuskarsinomer i stadium III.
OPPFØLGNING ETTER BEHANDLING FOR THYMOM
De første 2 år anbefales halvårlig CT-undersøkelse med kontrast, deretter årlig i minimum totalt fem år for thymuskarsinomer og i minimum 10 år for thymomer.
Komplikasjoner ved lungekreft og øyeblikkelig hjelp-situasjoner
VENA CAVA SUPERIOR-SYNDROM
Initialt skal pasienten opp i sittende stilling og administreres O2 etter behov.
Høydose deksametason (4 mg x 4, 8 mg x 2) eller metylprednisolon (16 mg x 4) startes umiddelbart. Protonpumpehemmer som ulcusprofylakse startes samtidig.
Pasienten bør stadiesettes mtp. mulighet for potensielt kurativ behandling for SCLC.
Ved bekreftet eller mistenkt SCLC gis primær kjemoterapi og ev. immunterapi dersom pasienten er kjemo-naiv.
Ved kjemoresistent SCLC, ukjent histologi eller bekreftet NSCLC-histologi og betydelige klinisk plager skal pasienten vurderes for øyeblikkelig hjelp stenting av vena cava etterfulgt av strålebehandling.
Ved lite symptomer tross betydelige radiologifunn kan strålebehandling gjøres direkte uten forutgående stenting.
KOMPRESJON AV SENTRALE LUFTVEIER
Høydose deksametason (4 mg x 4, 8 mg x 2) eller metylprednisolon (16 mg x 4) startes umiddelbart. Protonpumpehemmer som ulcusprofylakse startes samtidig.
Ved kjent NSCLC eller uavklart histologi bør det vurderes intervensjonsbronkoskopi med laserbehandling og/eller stenting, deretter strålebehandling.
Ved kjent SCLC gis primært kjemoterapi og ev. immunterapi dersom pasienten er kjemo-naiv. Det kan gis strålebehandling om kjemoterapi er kontraindisert.
Ved residiv i tidligere bestrålt område vurderes intervensjonsbronkoskopi med stenting og/eller laserbehandling.
MALIGN MEDULLAKOMPRESJON
Høydose deksametason (4 mg x 4, 8 mg x 2) eller metylprednisolon (16 mg x 4) startes umiddelbart. Protonpumpehemmer som ulcusprofylakse startes samtidig.
Henvisning øhj. til multidisplinært team (onkolog, nevrokirurg, ortoped).
Ved steroideffekt eller om pasienten er medisinsk eller teknisk inoperabel, velges strålebehandling som primærbehandling.
Fraksjonering bør velges utfra forventet levetid:
<6 mndr: 8 Gy x 1
6-12 mndr: 4 Gy x 5
>12 mndr: 3 Gy x 10
Ved forverring under pågående strålebehandling, bør man vurdere om nevrokirurg/ortoped skal konsulteres på nytt med tanke på kirurgisk dekompresjon eller om iverksatt behandling skal avbrytes.
HYPERKALSEMI
Rehydrering med 2000 ml NaCl/døgn.
Bisfosfonat i form av zoledronat 4 mg eller pamidronat 90 mg.
Ved manglende respons kan en ny dose bisfosfonat gis etter 7-10 dager.