Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

6. Om retningslinjen

Nasjonal faglig retningslinje for helsetjenestetilbud til personer med kjønnsinkongruens er et resultat av et oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet (HOD). Oppdraget var å «Utarbeide normerende dokument/faglige anbefalinger om behandling av kjønnsdysfori og kjønnsinkongruens jf. tiltak 27» i «Regjeringens handlingsplan mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk (2017–2020)» (1). Retningslinjen er også et resultat av et uttrykt ønske i fag-, bruker- og interessemiljøer, om en stadfesting av helsetjenestetilbudet til personer som opplever kjønnsinkongruens.

Bakgrunn

Oppdraget med denne nasjonale faglige retningslinjen har en sjelden og spesiell bakgrunn, ulikt andre normerende publikasjoner fra Helsedirektoratet. Det er ikke vanlig at oppdrag om å utarbeide faglige retningslinjer knyttes til etablerte diskrimineringsgrunnlag og en global og nasjonal bekymring for helsetjenestetilbudet til en pasientgruppe. Retningslinjen må leses og forstås med bakgrunn i dette.

Den offentlige debatten om helsehjelp for transpersoner eller personer med transseksualisme, heretter omtalt som personer med kjønnsinkongruens, har allmenn interesse.

Helsedirektoratet har over flere år mottatt henvendelser fra enkeltpersoner, interesse- og pasientorganisasjoner, fagpersoner og offentlige institusjoner med bekymringer og ønsker om forbedring og kvalitetssikring av helsetjenestetilbudene til personer med kjønnsinkongruens. Likestillings- og diskrimineringsombudet har også vært opptatt av at det bør innføres en nasjonal faglig retningslinje med anbefalinger for helsetjenestetilbudet. De viser til FNs internasjonale konvensjon som fastsetter retten til helse som en grunnleggende menneskerettighet som skal utøves uten forskjellsbehandling. De viser også at staten må sikre at helsetjenestetilbudet respekterer mangfoldet av kjønnsidentiteter og legger til rette for en kompetent, ikke-diskriminerende helsetjeneste og støtte.

En offentlig ekspertgruppe om helsetjenestetilbudet til personer med kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori ble satt i 2013. Gruppen skrev utredningen: «Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn» (regjeringen.no, PDF) (2). En av anbefalingene var å utarbeide en nasjonal faglig retningslinje. Helsedirektoratet støttet denne anbefalingen. Ekspertgruppen utredet også vilkår for endring av juridisk kjønn, som resulterte i Lov om endring av juridisk kjønn (lovdata.no).

Ekspertgruppen uttrykker behov for:

  • en desentralisering og differensiering av helsetjenestetilbudet
  • kompetanseløft på alle nivåer i helsetjenesten
  • undervisning om kjønnsinkongruens i helse- og sosialfagutdanningene
  • gjennomføring av forskningsprosjekter som kan bidra til bedre kunnskapsgrunnlag

Samtidig påpeker ekspertgruppen at det er utfordringer med innføring av nye koder og plassering av tilstanden kjønnsinkongruens i ny versjon av International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems (ICD).

Målet er et differensiert, desentralisert og helhetlig helsetjenestetilbud til personer med kjønnsinkongruens. Nye tilbud er under etablering, det er en utviklingspreget prosess som nødvendigvis vil ta tid å få på plass i alle regioner. Det vil kreve ressurser og tid for å opprette et konkret helsetjenestetilbud, skaffe nødvendig kompetanse, utvikle faglige nasjonale retningslinjer om kliniske problemstillinger det er faglig uenighet om, samt etablere forskningsprosjekter. Inntil tilbudene er etablert i alle regioner, vil derfor en del av det desentraliserte helsetjenestetilbud som anbefales i retningslinjen fortsatt være knyttet til den nasjonale behandlingstjenesten.

Historisk perspektiv

Medisinsk behandling av personer med kjønnsinkongruens ble innledet i Norge på slutten av 1950-tallet med et sparsomt dokumentert erfarings- eller kunnskapsgrunnlag. Internasjonalt var det lite forskning. Et offentlig utvalg nedsatt i 1955 skulle kartlegge transvestisme og behandlingsmuligheter for tre pasienter som helsemyndighetene antok kunne ha nytte av kirurgi (4). Behandling med hormoner, kirurgi og psykoterapi ble vurdert sammen med juridiske problemstillinger som oppsto.

Før 1975 var det få fagfellevurderte publiserte artikler om endokrinologisk behandling av tilstanden som i dag betegnes som kjønnsinkongruens. Siden er det publisert mange studier i vitenskapelige tidsskrift om ulike aspekter ved kjønnsinkongruens, blant annet The Endocrine Society. Dette er en internasjonal faglig sammenslutning, som utarbeider kliniske retningslinjer med anbefalinger for hormonbehandling  (5). Denne retningslinjen følges av fagmiljøer i mange land og presiserer behovet for et tverrfaglig samarbeid ved utredning av pasientene.

Standard of Care ble utarbeidet i 1979 av The World Professional Association for Transgender Health (WPATH). Siste versjon «Volume 7», er oversatt til norsk: «Standarder for behandling og helseomsorg for transseksuelle, transpersoner og personer som ikke er kjønnsnormative» (6). Standarden oppdateres jevnlig og er et internasjonalt referansedokument for kjønnsbekreftende behandling. Nasjonalt og internasjonalt ligger den til grunn for helsehjelp, og den støttes av interesse- og brukerorganisasjoner. Standarden legger opp til nasjonale tilpasninger og bygger på tilgjengelig kunnskapsgrunnlag. Den er blant annet lagt til grunn for Socialstyrelsens retningslinjer i Sverige (7;8).

Generelt er forskningen og tilnærming til pasientgruppen preget av hvordan kjønn forstås og forventningene til kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk praktiseres i ulike samfunn og kulturer. Behandling av personer med kjønnsinkongruens ble introdusert i en tid hvor to-kjønnsmodellen var rådende (4). Den binære forståelsen eller to-kjønnsmodellen var underliggende i den tidligere versjonen av ICD-10: «Sterkt ønske om å leve og bli akseptert som tilhørende det annet kjønn.» Dette er endret. WHO har oppdatert temaet kjønnsinkongruens og plassert det i et nytt kapittel 17 «Conditions related to sexual health» (9).

Endringene får konsekvenser for tilnærmingen til forskningen og kunnskapsbasert praksis. Kjønnsinkongruens regnes ikke lenger som en psykisk forstyrrelse. Personer som opplever kjønnsinkongruens inkluderer både ikke-binære, ikke-kjønnsnormative (bryter med samfunnets forventninger til kjønnsidentitet og -uttrykk) og de som definerer seg som enten mann eller kvinne/gutt eller jente (binære).

Kunnskap om kjønn er basert på flere tradisjoner. Én av dem er basert på medisin og sexologi. Ulike uttrykk for kjønn og seksualitet ble kategorisert i  boken «Psychopathia Sexualis» ved slutten av 1800-tallet (10). I 1905 ble den heteroseksuelle seksualiteten en norm for sunn seksualitet (11). I 1910 ble kjønn og seksualitet beskrevet med flere dimensjoner, som kroppslige uttrykk, seksuell orientering og psykologiske egenskaper (12).

På engelsk skilles det vanligvis mellom «sex» som biologisk kjønn og «gender» som sosialt kjønn. Biologisk kjønn forstås gjerne som summen av en persons medfødte primære og sekundære kjønnskarakteristika. Begrepet «gender» ble introdusert på 1950-tallet som en betegnelse på sosialt og psykologisk uttrykk for kjønn; kjønnsroller beskriver sosiale roller og kjønnsidentitet beskriver subjektive opplevelser (13). I medisinsk tradisjon har ordet «sex» vært mer sentralt enn ordet «gender». En person som identifiserer seg som transseksuell oppfattes å ha en kjønnsidentitet som ikke samsvarer med det kjønn vedkommende er tilskrevet ved fødsel basert på ytre genitalier. Det er beskrevet tidligere med uttrykk som «å være født i feil kropp» eller å være en kvinne/mann «fanget i» en manns/kvinnes kropp.

Fra 1990-tallet har kjønnsforskere, sosiologer, litteraturvitere, psykologer, filosofer, leger og jurister og ikke minst personer med kjønnsinkongruens bidratt til å definere et mer mangfoldig kjønnsperspektiv innen ulike fagområder. Transseksualisme/ kjønnsinkongruens ble lenge forstått som en patologisk tilstand og forståelsen kan fortsatt være preget av det. Kjønn og kjønnsmangfold er et kunnskapsområde som er i utvikling. I dag defineres kjønnsinkongruens som en del av mangfoldet i en normalbefolkning. Det er en menneskerett hvordan en person ønsker å definere seg selv. Det er også bakgrunnen for at WHO har endret betegnelsen til kjønnsinkongruens, og diagnosen er ikke lenger knyttet til en psykiatrisk diagnose.

Rettslige rammer

Helsedirektoratets anbefalinger i retningslinjen gis innenfor det gjeldende regelverket på området (helsedirektoratet.no). De menneskerettslige reglene som legger føringer for retningslinjearbeidet følger dels av Grunnloven, menneskerettighetsloven og de aktuelle menneskerettskonvensjonene. I Likestillings- og diskrimineringsloven er det forbudt å diskriminere noen på grunn av blant annet kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Loven gjelder for alle samfunnsområder.

Nasjonale helserettslover som er aktuelle for personer med kjønnsinkongruens, er særlig pasient- og brukerrettighetsloven, helse- og omsorgstjenesteloven, helsepersonelloven og spesialisthelsetjenesteloven. Personer med kjønnsinkongruens har de samme rettighetene og skal prioriteres etter de samme kriteriene som andre: Helsehjelpen skal være tilgjengelig, av god kvalitet, og pasientforløpene skal være helhetlige.

Retningslinjens anbefalinger må forstås på bakgrunn av de helserettslige grunnprinsippene om blant annet:

  • forsvarlig tjenesteyting
  • prioritering
  • brukermedvirkning og samtykke
  • taushetsplikt og vern av personsensitive opplysninger
  • informasjon tilpasset mottakerens forutsetninger som f.eks. alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn

Prioriteringskriterier

Prioriteringskriteriene ligger til grunn for all helsehjelp, også for helsehjelp til personer med kjønnsinkongruens. De tre kriteriene er (14):

Nyttekriteriet: Prioritet øker i tråd med den forventede nytten av tiltaket. Den forventede nytten vurderes ut fra om kunnskapsbasert praksis tilsier at helsehjelpen kan øke pasientens livslengde og/eller livskvalitet gjennom å gi økt sannsynlighet for:

  • Overlevelse eller redusert funksjonstap
  • Fysisk eller psykisk funksjonsforbedring
  • Reduksjon av smerter, fysisk eller psykisk ubehag

Ressurskriteriet: Prioritet øker desto mindre ressurser det legger beslag på.

Alvorlighetskriteriet: Prioritet øker i tråd med alvorligheten av tilstanden. Alvorlighet vurderes ut fra:

  • Risiko for død eller funksjonstap
  • Graden av fysisk og psykisk funksjonstap
  • Smerter, fysisk eller psykisk ubehag

Retningslinjens omfang og avgrensning  

Retningslinjen beskriver overordnet organisering, oppgave- og funksjonsfordeling av et desentralisert, differensiert og helhetlig helsetjenestetilbud. Retningslinjen viser til ansvaret til den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten.

Retningslinjen omfatter i liten grad detaljerte anbefalinger om den kliniske tilnærmingen i forbindelse med utredning, behandling og oppfølging av medisinske og/eller kirurgiske intervensjoner eller tiltak. Retningslinjen gir ikke anbefalinger om hvordan, for eksempel hvilke teknikker, dosering, metoder og prosedyrer, som kan anvendes. I en faglig retningslinje med kliniske spørsmål  vil det være nødvendig med andre metodiske tilnærminger og krav til kunnskapsgrunnlag for anbefalingene. 

Det er tatt en rekke politiske initiativ de siste årene for å sikre denne gruppen helsehjelp – herunder arbeidet med denne nasjonalfaglige retningslinjen. Utredning, behandling og oppfølging av pasienter med behov for kjønnsbekreftende helsehjelp er et satsningsområde hvor helsemyndighetene forventer handling (15). Retningslinjen viser til de regionale helseforetakenes (RHF) oppdrag fra HOD om å «etablere et helhetlig behandlingstilbud for personer med kjønnsinkongruens. Helsedirektoratets foreslåtte anbefalinger (sendt på høring 27. november 2019) skal legges til grunn ved etableringen, sammen med internasjonal fagkunnskap og erfaringer fra andre lands tjenester på området. Når endelig retningslinje er publisert er det RHF-enes ansvar å sikre et helsetjenestetilbud som er i tråd med retningslinjen (16).»

Målgrupper for retningslinjen  

Retningslinjens målgruppe er ledere og helsepersonell i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, spesialisthelsetjenesten og andre som tilbyr tjenester til personer med kjønnsinkongruens. Retningslinjen gjelder også private tilbydere. Andre målgrupper kan for eksempel være:

  • likeperson-, bruker- og interesseorganisasjoner
  • utdanningsinstitusjoner
  • barnevern
  • frisklivssentraler
  • barnehager og skoler

Pasientmålgruppe er personer med kjønnsinkongruens, deres familier og pårørende.

Arbeidsprosess

Arbeidet har vært prosjektorganisert med en styringsgruppe og en prosjektgruppe i Helsedirektoratet. Prosjektgruppen har hatt redaksjonelt ansvar for innholdet. Utkast har blitt presentert for en ekstern referansegruppe. Referansegruppen har hatt bred representasjon fra helsetjenesten og likeperson-, bruker- og interesseorganisasjoner.

I utarbeidelsen av retningslinjen har Helsedirektoratet lyttet til brukere av helsetjenestene og til fagpersoner. Helsedirektoratet arrangerte i 2017 et rådslag for å få innsikt i utfordringer og problemstillinger. I 2019 gjennomførte direktoratet to heldagsmøter med referansegruppen. De ga innspill til prosessen og bidro til god dialog. Utkast til retningslinje har vært sendt på høring hos organisasjoner og instanser, samt vært tilgjengelig på Helsedirektoratets nettsted under høringsperioden. Direktoratet har fått mange innspill, alle er vurdert og flere er innarbeidet i denne versjonen.

Kunnskapsgrunnlag

Nasjonal faglig retningslinje for helsehjelp til personer med kjønnsinkongruens gir anbefalinger om:

  • pasientrettigheter
  • prinsipper for utredning
  • behandling
  • oppfølging
  • organisering av tjenestetilbudene
  • kompetanse hos helsepersonell
  • forskning og utvikling av kunnskapsgrunnlaget
  • endringer i kodeverket ICD

Retningslinjen omtaler generelle overordnede rettigheter og prinsipper.  På flere av områdene finnes det per juni 2020 ikke et tradisjonelt kunnskapsgrunnlag basert på randomiserte, kontrollerte studier og systematiske oversikter vurdert med Grading of Recommendations Assessment, Development and Evaluation (GRADE) (17;18).

Denne retningslinjen har hovedvekt på brukermedvirkning og tverrfaglighet, og er utarbeidet på grunnlag av tilgjengelig dokumentasjon og erfaring fra praksis. Viktige grunnlagsmateriale har også vært utredningen «Rett til rett kjønn - helse til alle kjønn» 2015, «Behandlingstilbud til personer med kjønnsinkongruens/kjønnsdysfori; rapport fra arbeidsgruppen» 2018, innspill i forbindelse med Rådslag i Helsedirektoratet 2017 og møter med referansegruppen i januar og juni 2019 (2;19).

Overordnet tilnærming og prinsipper beskrevet i denne retningslinjen er i samsvar med  andre retningslinjer, standarder og veiledere:

  • The World Professional Association for Transgender Health: Standarder for behandling og helseomsorg for transseksuelle, transpersoner og personer som ikke er kjønnsnormative  (6).
  • Socialstyrelsen: God vård av barn och ungdomar med könsdysfori. Stockholm, Sverige (8).
  • Socialstyrelsen: God vård av vuxna med könsdysfori. Stockholm, Sverige (7).
  • Sundhedsstyrelsen: Sundhedsfaglig hjælp ved kønnsidentitetsdforhold. København, Danmark (20).
  • Endocrine Society Clinical Practice Guideline: Endocrine Treatment of Gender-Dysphoric/Gender-Incongruent Persons (5).
  • The Royal Children’s Hospital, Melbourne, Australia: Australian Standards of Care and Treatment Guidelines For trans and gender diverse children and adolescents (21).
  • WHO: Sexual health, human rights and the law, Geneve, Sveits (22).

Forekomst

Forekomst av kjønnsinkongruens er usikker. I 2018 hadde 0,06 % av den svenske befolkningen en diagnosekode i denne kategorien og Socialstyrelsen regner med at  forekomsten øker fremover (23). Etter en utredningsfase var det 70 – 80 prosent som beholdt diagnosen i den svenske kartleggingen Sverige.

En systematisk oversikt over studier basert på helseregister og selvrapporterte data fra befolkningsundersøkelser, har vurdert forekomst av ulike former for kjønnsinkongruens (24). I oversikten fant man at personer som identifiserer seg som kjønnsinkongruente er en betydelig og økende andel av befolkningen. Andelen med en diagnose er mellom 17 og 33 pr 100 000. I selvrapporterte data varierte det fra 0,3 - 0,5 prosent hos voksne og fra 1,2 - 2,7 prosent hos barn. 

Publiserte data fra Sverige har vist at en relativt høy andel personer med kjønnsinkongruens har behov for psykisk helsehjelp. En gjennomgang av data fra pasienter med kodene F64.0, F64.9 og F64.8 (transseksualisme) viser at forekomsten av psykiatriske diagnoser er større i disse gruppene enn blant personer som ikke har kjønnsinkongruens (23). Dette gjelder samtlige psykiatriske diagnoser, selvskading og selvmordsforsøk sammenliknet med befolkningen  for øvrig. Dødelighet som resultat av selvmord er også høyere. Det konkluderes med at det er vanskelig å konkludere i hvilken grad diagnosen kjønnsinkongruens alene kan bidra til selvmord, ettersom psykiatriske diagnoser også er en del av bildet.

Behandlingssteder opplever økende pågang. Det er ikke dokumentert om dette er på grunn av økende forekomst, om det oppleves enklere «å komme ut» og få helsehjelp, eller om det er på grunn av mer tilgjengelig helsehjelp. Det antydes en dobling av pasienter som oppsøker helsehjelp hvert femte eller sjette år (6). I den voksne befolkningen er det et usikkert estimat. Blant barn og unge er antallet noe høyere. Flere opplever en usikker kjønnsidentitet i barne- og ungdomsårene. En gruppe unge pasienter med kjønnsinkongruens som særlig er rapportert økende de siste fem årene i enkelte europeiske land, er barn og unge i alderen 3–17 år som er registrert som kvinne ved fødselen (23;25).

Medlemmer av styrings-, prosjekt- og referansegruppe

Referansegruppe

Habilitet til deltagerne har ikke vært vurdert.

  • Aleksander Sørli, nestleder, Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI)
  • Anders Cameron, seniorrådgiver, Barneombudet
  • Anne Wæhre, overlege, pediater, leder NBTS – barn, Helse Sør-Øst RHF v/Oslo universitetssykehus (OUS)
  • Are Dahl Michaelsen, psykologspesialist, NBTS – voksen, Helse Sør-Øst v/Oslo universitetssykehus (OUS)
  • Ask Aleksi Berglund, politisk nestleder, Skeiv ungdom
  • Asle Offerdal, psykologspesialist, Privat praksis, Oslo
  • Avi Ring, forsker nevrofysiologi og biofysikk, Gender Identity Challenge - Scandinavia GENID
  • Benjamin Solvang, styreleder, Harry Benjamin ressurssenter (HBRS)
  • Dag Holte, psykologspesialist, Stavanger, privat praksis med driftsavtale
  • Elin Corneliussen, styremedlem, Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI)
  • Elisabeth Swensen, fastlege, kommuneoverlege Seljord, Den norske legeforening v/Norsk forening for allmennmedisin (NFA)
  • Erling Bjordal, medlem i referansegruppen til NBTS, Universitetssykehuset i Nord Norge, HF
  • Esben Esther Pirelli Benestad, professor i sexologi, Universitet i Agder (UIA), Grimstad
  • Eva Henriksen, representant, Norges Handikapforbunds Ungdom
  • Finn Christian Lindeløf, leder, Forbundet for transpersoner i Norge (FTPN)
  • Haakon Aars, psykiater, samfunnsmedisiner og klinisk sexolog (NACS),  Institutt For Klinisk Sexologi og Terapi AS
  • Halfdan Vier Simensen, plastikk kirurg, generell kirurg, Aviva Helse AS, Oslo   
  • Helle Holst Langseth, seniorrådgiver, Likestilling og diskrimineringsombudet
  • Hilde Johanne Bjørndalen, fagenhetsleder barneendokrinologi og diabetes, Helse Sør-Øst v/Oslo universitetssykehus (OUS)
  • Ingun Wik, avdelingsleder, helsesykepleier, sexolog, Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS), Oslo kommune
  • Irmeli Rehell Øistad, fagsjef, Regionalt fagråd, Psykisk helsevern, Helse Sør- Øst (HSØ)
  • Janecke Thesen, allmennmedisiner, samfunnsmedisiner, Den norske legeforening v/Norsk forening for allmennmedisin (NFA)
  • Karin Svens, ph.d. Toxikologi, Gender Identity Challenge - Scandinavia GENID
  • Kim Tønseth, klinikksjef, leder NBTS – voksen, Helse Sør-Øst RHF v/Oslo universitetssykehus (OUS)
  • Kjell Vidar Husnes, plastikk kirurg, Helse Sør-Øst RHF v/Oslo universitetssykehus (OUS)
  • Knut Skolleborg, plastikk kirurg, Den norske legeforening v/Norsk Plastikkirurgisk Forening
  • Lene Kjelkenes Bjørnsen, sykepleier, plastikkirurgisk avdeling, Norsk sykepleierforbund (NSF)
  • Luca Dalen Espseth, rådgiver på kjønnsmangfold, Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (FRI)
  • Maret Krannich, fastlege, kommuneoverlege, Askvoll kommune, Sogn og Fjordane
  • Mari Bjørkman, fastlege, Rosenhoff Legegruppe, Oslo, Den norske legeforening v/Faggruppe for lesbisk- homofil-, bifil- og transhelse
  • Mari Ymjør Hagen, psykologspesialist, Helse-Midt RHF v/ St Olav - BUP Poliklinikk Saupstad
  • Marit Rønstad, adjunkt, Gender Identity Challenge - Scandinavia GENID
  • Marius Oliver Rønning, sentralstyremedlem og medlem av minoritetsutvalget, Mental Helse Ungdom
  • Mathilde Decaen, daglig leder, Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI)
  • Mikael Bjerkeli, seniorrådgiver, Harry Benjamin ressurssenter (HBRS)
  • Ragnar Nesvåg, spesialrådgiver, lege, Den norske legeforening, Medisinsk fagavdeling
  • Robin Leander Wullum, nestleder, Skeiv ungdom
  • Ronny K Solvang Aaserud, psykologspesialist, Vestre Viken DPS, Bærum
  • Rose Solomonsen, psykologspesialist, Helse Nord RHF v/Salten DPS, Nordlandssykehuset HF
  • Silje-Håvard Bolstad, psykologspesialist, Psykologforeningen v/Psykologfaglig nettverk for seksualitets- og kjønnsmangfold
  • Siri Gunn Simonsen, styremedlem Stiftelsen Stensveen, Stensveen ressurssenter
  • Sofie Brune, styremedlem, Forbundet for transpersoner i Norge (FTPN)
  • Sonja Nilsen, leder for, Foreldre- og familieforeningen v/Harry Benjamin ressurssenter, (HBRS)
  • Thomas M. Tønseth, fastlege, sexolog, Brynsenglegene, Oslo
  • Thomas Schreiner, endokrinolog, NBTS-voksen, Helse Sør-Øst RHF v/Oslo universitetssykehus (OUS)
  • Tone Bjørnson Aanderaa, helsesykepleier, Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS), Oslo, Norsk sykepleierforbund (NSF) v/Landsgruppen av helsesykepleiere
  • Tone Maria Hansen, daglig leder, Harry Benjamin ressurssenter (HBRS)
  • Trond F. Aarre, avdelingssjef, psykiater, Helse Vest RHF v/Nordfjord psykiatrisenter, Helse Førde HF
  • Trude Slettvold Lien, nestleder, psykiatrisk sykepleier, sexolog, Norsk forening for klinisk sexologi (NFKS)

Styringsgruppe

  • Leder, divisjonsdirektør Geir Stene Larsen, Divisjon Kvalitet og forløp til 20.8.2019
  • Leder, divisjonsdirektør Johan Georg Røstad Torgersen fra 20.8.2019
  • Avdelingsdirektør Torunn Janbu, Avdeling for spesialisthelsetjeneste
  • Avdelingsdirektør Ellen Margrethe Carlsen. Avdeling barne- og ungdomshelse
  • Avdelingsdirektør Helga Katharina Haug, Avdeling kommunale helse- og omsorgstjenester
  • Avdelingsdirektør Morten Græsli, Avdeling retningslinje og fagutvikling

Prosjektgruppe

  • Prosjektleder, seniorrådgiver Brit Roland
  • Seniorrådgiver Arild Johan Myrberg
  • Seniorrådgiver Toril Kolås fra 30.2.2019
  • Seniorrådgiver Cecilie Aasen til 30.3.2019
  • Seniorrådgiver Karin Stubberud Stey til 30.5.2019
  • Fagsjef Svein Lie til 1.9.2019

Referanser

  1. Barne- og likestillingsdepartementet. Regjeringens handlingsplan mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk 2017–2020. Oslo: Barne- og likestillingsdepartementet; 2016.
  2. Helsedirektoratet. Rett til rett kjønn - helse til alle kjønn : utredning av vilkår for endring av juridisk kjønn og organisering av helsetjenester for personer som opplever kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori. Oslo: Helsedirektoratet; 2015. IS-0496. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/d3a092a312624f8e88e63120bf886e1a/rapport_juridisk_kjonn_100415.pdf
  3. Lov om endring av juridisk kjønn. LOV-2002-06-07-19. Sist endret i: LOV-2016-06-17-46. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2016-06-17-46
  4. Sandal S. "En særlig trang til å ville forandre sitt kjønn" Kjønnsskiftebehandling i Norge 1952-1982. Bergen: Universitetet i Bergen; 2017.
  5. Hembree WC, Cohen-Kettenis PT, Gooren L, Hannema SE, Meyer WJ, Murad MH, et al. Endocrine Treatment of Gender-Dysphoric/Gender-Incongruent Persons: An Endocrine Society* Clinical Practice Guideline. J Clin Endocrinol Metab 2017;102(11):3869-903.
  6. Coleman E, Bockting W, Botzer M, Cohen-Kettenis P, DeCuypere G, Feldman J, et al. Standarder for behandling og helseomsorg for transseksuelle, transpersoner og personer som ikke er kjønnsnormative. 7. utg. World Professional Association for Transgender Health; 2011. Tilgjengelig fra: https://www.wpath.org/media/cms/Documents/SOC%20v7/SOC%20V7_Norwegian.pdf
  7. Socialstyrelsen. God vård av vuxna med könsdysfori : nationellt kunskapsstöd. Stockholm: Socialstyrelsen; 2015. Tilgjengelig fra: https://www.socialstyrelsen.se/globalassets/sharepoint-dokument/artikelkatalog/kunskapsstod/2015-4-7.pdf
  8. Socialstyrelsen. God vård av barn och ungdomar med könsdysfori : nationellt kunskapsstöd. Stockholm: Socialstyrelsen; 2015. Tilgjengelig fra: https://www.socialstyrelsen.se/globalassets/sharepoint-dokument/artikelkatalog/kunskapsstod/2015-4-6.pdf
  9. Direktoratet for e-helse. Kodeverket ICD 10 (og 11) [nettressurs]. Oslo: Direktoratet for e-helse [oppdatert 26. mars 2020; lest 5. juni 2020]. Tilgjengelig fra: https://ehelse.no/kodeverk
  10. von Krafft-Ebing R. Psychopathia Sexualis. [s.l.]: Elsevier Science; 2013.
  11. Freud S. Three Essays on the Theory of Sexuality. London: Verso Books; 2016.
  12. Hirschfeld M. Die Transvestiten. Berlin, Tyskland: Pulvermacher; 1910-1912.
  13. Money J, Hampson JG, Hampson JL. An examination of some basic sexual concepts: the evidence of human hermaphroditism. Bull Johns Hopkins Hosp 1955;97(4):301-19.
  14. Helse- og omsorgsdepartementet. Verdier i pasientens helsetjeneste. Melding om prioritering. Meld. St. 34 (2015 - 2016). 2016.
  15. Helse- og omsorgsdepartementet. Representantforslag fra stortingsrepresentantene Sheida Sangtarash, Freddy André Øvstegård, Solveig Skaugvoll Foss og Solfrid Lerbrekk om å sikre alternative behandlingstilbud for transpersoner. 2019. Dokument 8:167 S (2018–2019).
  16. Helse- og omsorgsdepartementet. Oppdragsdokument til de regionale helseforetakene 2020. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2019.
  17. Helsedirektoratet. Utvikling av kunnskapsbaserte retningslinjer, nasjonal veileder. Oslo: Helsedirektoratet; 2012. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/utvikling-av-kunnskapsbaserte-retningslinjer
  18. Guyatt GH, Oxman AD, Vist GE, Kunz R, Falck-Ytter Y, Alonso-Coello P, et al. GRADE: an emerging consensus on rating quality of evidence and strength of recommendations. BMJ 2008;336(7650):924-6.
  19. OUS Stab fag, pasientsikkerhet og samhandling. Behandlingstilbud til personer med kjønnsinkongruens/kjønnsdysfori: rapport fra arbeidsgruppen. Oslo: Oslo Universitetssykehus; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.helse-sorost.no/seksjon/nyheter/Documents/Kj%C3%B8nnsdysfori%20Rapport%20utkast%20til%20h%C3%B8ring%200503%202018.pdf
  20. Sundhedsstyrelsen. Sundhedsfaglig hjælp ved kønsidentitetsforhold. København: Sundhedsstyrelsen; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.sst.dk/-/media/Udgivelser/2018/K%C3%B8nsidentitetsforhold/Vejledning-om-sundhedsfaglig-hj%C3%A6lp-ved-k%C3%B8nsidentitetsforhold.ashx?la=da&hash=3B9ACDB8D28D200B2E09F9111AD04C0E35487D9F
  21. Telfer MM, Tollit MA, Pace CC, Pang KC. Australian Standards of Care and Treatment Guidelines For trans and gender diverse children and adolescents. Melbourne, Australia: The Royal Children’s Hospital; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.rch.org.au/uploadedFiles/Main/Content/adolescent-medicine/australian-standards-of-care-and-treatment-guidelines-for-trans-and-gender-diverse-children-and-adolescents.pdf
  22. World Health Organization. Sexual health, human rights and the law. Geneva, Switzerland: World Health Organization; 2015. Tilgjengelig fra: https://apps.who.int/iris/bitstream/handle/10665/175556/9789241564984_eng.pdf;jsessionid=15C7AEAC5F35C8261236427AE09BD3E8?sequence=1
  23. Socialstyrelsen. Utvecklingen av diagnosen könsdysfori. Förekomst, samtidiga psykiatriska diagnoser och dödlighet i suicid. Stockholm: Socialstyrelsen; 2020. Tilgjengelig fra: https://www.socialstyrelsen.se/globalassets/sharepoint-dokument/artikelkatalog/ovrigt/2020-2-6600.pdf
  24. Zhang Q, Goodman M, Adams N, Corneil T, Hashemi L, Kreukels B, et al. Epidemiological considerations in transgender health: A systematic review with focus on higher quality data. Int J Transgender Health 2020;21(2):125-37.
  25. Kaltiala R, Bergman H, Carmichael P, de Graaf NM, Egebjerg Rischel K, Frisén L, et al. Time trends in referrals to child and adolescent gender identity services: a study in four Nordic countries and in the UK. Nord J Psychiatry 2020;74(1):40-4.

Siste faglige endring: 23. juni 2020