Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

11.5. Molekylærpatologi og anbefalt molekylærpatologisk diagnostikk

Det er ikke mulig å gå detaljert inn på genetiske endringer i alle typer hjernesvulster i dette handlingsprogrammet. Her vil bare de genetiske avvik som per i dag har praktisk klinisk betydning bli omtalt (68).

Tap av kromosomarmene 1p og 19q (LOH 1p/19q)

Det har lenge vært kjent at LOH (loss of heterozygosity) på kromosomarmene 1p og 19q er assosiert med bedre overlevelse og bedre respons på kjemoterapi og strålebehandling for pasienter med anaplastiske diffust infiltrerende gliomer (69-72). Det har derfor vært vanlig å teste alle oligodendrogliomer og svulster med morfologi som oligoastrocytom (både WHO grad II og III) for LOH 1p/19q. Flere metoder er i bruk: fluorescens in situ hybridisering (FISH), PCR-basert analyse for tap av heterozygositet (LOH) og MLPA (multiplex ligation-dependent probe amplification)-analyse. Kombinert LOH for 1p og 19q (kodelesjon) sammen med mutasjoner i IDH finnes per definisjon i alle oligodendrogliomer hos voksne. Etter CNS-WHO 2016 skal også diffuse gliomer som morfologisk fremstår som diffust infiltrerende astrocytomer nå klassifiseres som oligodendrogliomer dersom det foreligger samtidig kodelesjon for 1p/19q og mutasjon i IDH.

ATRX

Mutasjoner/tap av genet alfa-thalassemia/mental retardation syndrome X-linked (ATRX) er ofte til stede sammen med mutasjoner i TP53 i IDH-muterte diffust infiltrerende astrocytomer grad II, III og IV. Det er i flere studier sett at mutasjoner i ATRX nærmest alltid utelukker samtidig kodelesjon av 1p/19q. Men det er kontrovers rundt i hvilken grad immunhistokjemisk under­søkelse korrelerer med mutasjoner i ATRX. Imidlertid indikerer tap av kjernefarge i tumorceller i de fleste tilfeller en ATRX-mutasjon. Mutasjon i ATRX oppfattes derfor som en viktig markør for astrocytomer og benyttes i diagnostikk av gliomer. Tap av kjernefarge for ATRX ved immun­histokjemisk analyse støtter diagnosen astrocytom, mens bevart kjernefarge ikke er konklusiv og videre molekylærgenetiske undersøkelser er nødvendig. Da det finnes noen beskrevne tilfeller med kombinasjon av 1p19q kodelesjon og tap av ATRX-kjernefarge, bør i det minste kasus med tap av ATRX men klassisk histologisk bilde av oligodendrogliom også testes for 1p/19q kodelesjon. ATRX-mutasjoner finnes også i diffust midtlinjegliom H3 K27M–mutert og H3.3 G34R-muterte glioblastomer, som ikke har IDH-mutasjon. Tumores med ATRX-tap uten IDH-mutasjon bør derfor testes for H3-mutasjoner.

IDH1 og IDH2

Mutasjoner i isocitrat dehydrogenase 1 (IDH1) eller 2 (IDH2) finnes i majoriteten av diffuse grad II og anaplastiske grad III astrocytomer, og definisjonsmessig i alle oligodendrogliomer hos voksne (65;73;74). Mutasjoner i IDH1 er langt hyppigere enn i IDH2. I følge CNS-WHO 2016 anbefales sekvensering av IDH1 kodon 132 og IDH2 kodon 172 ved alle diffust infiltrerende gliomer grad II og III dersom tumor er negativ for IDH1-R132H mutasjon ved immunhistokjemisk farging. MLPA er en annen teknikk for utvidet molekylærgenetisk analyse som dekker opp mot 98 % av alle IDH-mutasjoner. Ved negativ MLPA bør IDH-sekvensering utføres.

Ved glioblastom hos pasienter eldre enn 54 år, uten tidligere kjent diffust gliom og der tumor ikke ligger i midtlinjen (eller der H3 K27M-mutasjon er ekskludert), er det tilstrekkelig med negativ immunhistokjemisk undersøkelse for IDH1 (R132H) for å stille diagnosen glioblastom IDH wt. Hos yngre pasienter med glioblastom, og særlig hos pasienter med tidligere kjent diffust gliom og der tumor viser tap av ATRX, bør utvidet molekylærgenetisk analyse for IDH-status utføres.

MGMT

O6-Metylguanin-DNA metyltransferase (MGMT) er et reparasjonsprotein som fjerner promutagene alkylgrupper fra O6-posisjonen på guanin i DNA-molekylet. På denne måten beskyttes cellene mot alkylerende cytostatika. Metylering av MGMT-promotor kan føre til tap av MGMT-ekspresjon. MGMT-promotormetylering finnes i 45–75 % av glioblastomene (75), og ser ut til å være assosiert med lenger overlevelse hos pasienter som blir behandlet med temozolomid (76;77). Det er vist at eldre pasienter med MGMT-metylerte svulster kan ha relativt god effekt av monoterapi med temozolomid alene, uten strålebehandling (78;79). Det er også vist at MGMT-promotormetylering er en positiv prediktiv biomarkør for behandling med alkylerende kjemoterapi hos pasienter med IDH-wt høygradig diffust gliom (grad III og IV)(80). Undersøkelse for MGMT-promotormetylering anbefales derfor utført hos alle pasienter med glioblastomer og IDH-wt anaplastiske astrocytomer. Flere metoder er her aktuelle; PCR, MS-MLPA og pyrosekvensering (81).

Sist faglig oppdatert: 31. desember 2020