Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere

7.2. Strålebehandling

Det finnes flere forskjellige strålebehandlingsteknikker som beskrives nedenfor. Målet med all strålebehandling er å gi høyest mulig/adekvat dose til tumor samtidig som normalvevet spares så godt det lar seg gjøre. Samtidig vet man for enkelte svulsttyper at det å øke dosene utover et visst nivå ikke gir bedret overlevelse (33). Fordi strålebehandling kan påvirke sårtilheling, bør den tidligst starte 2–3 uker etter operasjon (eventuelt noe tidligere hvis pasienten bare er biopsert). Forutsatt tilfredsstillende allmenntilstand kan strålebehandling som regel gis poliklinisk.

Det vises ellers til stråleappendix i de diagnosespesifikke handlingsprogrammene:

  • Stråleappendix: Diffuse høygradige gliomer
  • Stråleappendix: Diffuse lavgradige gliomer
  • Stråleappendix: Hypofyseadenomer
  • Stråleappendix: Meningeomer

Fraksjonert konvensjonell strålebehandling

Fraksjonert konvensjonell strålebehandling er den mest brukte type strålebehandling. Behandlingen gis fraksjonert, det vil si delt opp i mange mindre enkeltdoser (en fraksjon hver dag mandag til fredag). Behandlingen strekker seg som regel over 2–7 uker. Ekstern strålebehandling planlegges CT-basert; som 3D-konformal behandling, som IMRT (intensity modulated radiation therapy)/VMAT (volumetric modulated arc therapy)-behandling eller som stereotaktisk behandling (i henhold til ICRU 62 utgitt av International Commision on Radiation Units and Measurements (34)).

Stereotaktisk strålebehandling med en eller få høye doser

Stereotaktisk strålebehandling er tradisjonelt sett en form for strålebehandling hvor den totale stråledosen gis enten som en behandling (såkalt «strålekirurgi»/stereotactic radiosurgery, SRS) eller som noen få behandlinger. Forutsetningen er at svulsten er meget velavgrenset, slik at stråledosen i hovedsak kan begrenses til selve svulsten. Mens man ved Haukeland sykehus i Bergen gir SRS med gammakniv/strålekniv, gis det ved flere kreftavdelinger lineærakseleratorbasert SRS.

Interstitiell strålebehandling (brachyterapi)

Denne behandlingen baserer seg på implantasjon av radioaktive kilder, noe som muliggjør leveringen av veldig høye doser til tumor / tumorseng. Denne type behandling er i praksis ikke i bruk ved primære hjernesvulster.

Partikkelterapi

Hos mange barn med intrakranielle svulster og hos noen utvalgte tilfeller hos yngre voksne kan partikkelterapi (proton- eller karbonionterapi) være indisert (35;36). Partikkelterapi er en ved utvalgte indikasjoner mer skånsom form for strålebehandling som sparer normalvev i større grad. Dette gjør behandlingsformen spesielt tiltrekkende hos barn med mange tiårs forventet overlevelse. Partikkelterapi er per i dag ikke tilgjengelig i Norge, men det er vedtatt at det skal bygges to sentra (i Oslo og i Bergen) og disse er planlagt å stå ferdig i 2023 (36). Pasienter hvor slik behandling er indisert, må foreløpig henvises til utlandet via protonbroen som er opprettet. Slik henvisning skjer via onkolog ved stråleenheten ved nærmeste universitetssykehus.

Bivirkninger under og etter strålebehandling

Bivirkninger av strålebehandling er avhengig av bestrålt område (lokalisasjon og volum) samt fraksjons- og totaldose. Generelt skilles det mellom akutte strålereaksjoner og seneffekter etter strålebehandling.

De mest vanlige akutte strålereaksjoner er håravfall (ikke alltid forbigående, avhengig av dose), hudrødme og svie i stråleområdet og eventuelt sekretorisk otitt. Det er heller ikke uvanlig at man kan få et strålereaktivt ødem som kan gi trykksymptomer som hodepine, kvalme (behandles med antiemetika ved behov), oppkast og forverring av nevrologiske utfall. Dette behandles med steroider og er oftest forbigående. Trøtthet og økt søvnbehov, som oftest et stykke ut i behandlingsperioden, er heller ikke uvanlig. Benmargspåvirkning er mer sjelden og sees nesten utelukkende når strålebehandlingen gis sammen med kjemoterapi og/eller i de få tilfeller hvor hele sentralnervesystemet strålebehandles og man sekundært får mye benmarg i strålefeltet. De akutte bivirkninger er oftest forbigående.

Seneffekter inntreffer flere år etter strålebehandling og kan følgelig sees hos langtids­over­levere. Graden av seneffekter varierer fra mild til alvorlig og kan arte seg på ulike måter, deriblant kognitiv svikt, sosiale problemer, økt trettbarhet, manglende tiltaksevne, hypofysesvikt, nevrogent hørselstap og sekundære svulster. Strålenekrose, leukoencefalopati og vaskulære forandringer er blant de patogenetiske mekanismene.

Sist faglig oppdatert: 31. desember 2020