9. Informasjon og pasientmedvirkning når det haster
Rutinene bør vektlegge beskrivelser av følgende:
- hvordan den fødende involveres når det haster med forløsning (krav til informasjon og medvirkning)
- beslutningsprosess om fødselshjelp hvis det ikke foreligger samtykke
- hvordan ivareta og informere partner eller andre pårørende under og etter forløsninger som haster
Rutiner for håndtering av akutte situasjoner kommer i tillegg til fødeinstitusjonenes generell tiltak og rutiner som sikrer at pasientens rett til informasjon, medvirkning og selvbestemmelse blir ivaretatt.
Gjennom svangerskapet har kvinnen fått informasjon om sine valgmuligheter og fått mulighet til å påvirke valg av fødested og til å fremme andre ønsker om fødselen, se anbefaling om informasjon i Nasjonal faglig retningslinje om svangerskapsomsorgen. Kvinnen har også fått informasjon om at uforutsette situasjoner kan oppstå som gjør at fødselsforløpet blir annerledes enn opprinnelig forutsatt. Når det oppstår situasjoner der fødselshjelpen haster, er det spesielt viktig å ivareta og respektere pasientens opplevelse både underveis og etter fødselen. I nødrettslignende situasjoner kan det være nødvendig å utføre inngrep uten samtykke.
Helsedirektoratets rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven gir utdypende omtale av retten til medvirkning og informasjon og kravet om informert samtykke.
Fødeinstitusjoner skal ha rutiner for hvem som informerer de fødende, hvilken informasjon som gis og at det journalføres i henhold til pasientjournalforskriften § 7 a (lovdata.no).
Nødvendig informasjon og medvirkning når det haster
Loven stiller krav om nødvendig informasjon om helsetilstanden og innholdet i helsehjelpen når valg av behandlingsmåte treffes, herunder valg av smertelindring, igangsettelse av fødsel og forløsningsmetode. I tilfeller hvor det blir aktuelt med inngrep, for eksempel keisersnitt, er hovedregelen at kvinnen, og eventuelt partner, får informasjon om hvorfor inngrepet er besluttet, hva inngrepet innebærer, risiko og andre forhold som kan ha betydning for mor og barn.
Når det haster med fødselshjelp, begrenser situasjonen hvilken informasjon det er mulig og hensiktsmessig å gi den fødende. I slike situasjoner er det derfor ofte ikke praktisk mulig å innhente et fullt ut informert samtykke og informasjonen kan bli begrenset.
I utgangspunktet har pasienter rett til å medvirke i beslutninger om helsehjelp. Den endelige beslutningen om hvilken helsehjelp som gis tas av den som har ansvar for den aktuelle helsehjelpen. Ved vurderingen tillegges pasientens ønsker vekt, men likevel slik at hensynet til faglig forsvarlighet er avgjørende. Dersom det er snakk om keisersnitt tar ansvarlig gynekolog den endelige beslutningen.
Særlig om situasjoner hvor kvinnen motsetter seg inngrepet
Mot slutten av en graviditet eller under forløsningen kan det være at hensynet til barnets liv og helse tilsier at det må foretas inngrep, men at kvinnen motsetter seg denne helsehjelpen. Fosteret og kvinnen har da motstridende interesser. I utgangspunktet forutsetter loven at kvinnen samtykker til inngrepet, jf. pasientrettighetsloven § 4-1. Helsepersonellet kan likevel ha rett og plikt til å utføre inngrepet uten kvinnens samtykke, dersom dette fremstår som tilstrekkelig nødvendig av hensyn til det ufødte barnets liv og helse.
Det er en forutsetning at det foreligger en betydelig interesseovervekt til fordel for det ufødte barnet i forhold til konsekvensene av inngrepet for kvinnens helse og integritet. Momenter som kan være aktuelle i vurderingen er hvor klar den medisinske indikasjonen for fosterets tilstand er. Det er ikke tilstrekkelig at det foreligger en viss risiko for det ufødte barnets liv eller helse ved vaginal forløsning. Det kreves en overveiende sannsynlighet for at det ufødte barnet dør eller får varige skader. Dette avveies mot den belastning kvinnen utsettes for ved inngrepet. Risikoen for den fødendes helse ses opp mot risikoen for det ufødte barnet. Videre kan det legges vekt på kvinnens allmenntilstand og faren for komplikasjoner ved inngrepet. Det er avgjørende at helsepersonellet foretar en forsvarlig undersøkelse og vurdering av alle aspekter ved saken, både de medisinske og juridiske, sett hen til den tiden som står til rådighet og spørsmålets alvorlige karakter. Det er viktig at helsepersonell journalfører hvilke vurderinger som er lagt til grunn.
Involvering av pårørende
Involvering av, informasjon til og medvirkning fra en partner eller andre pårørende styres i utgangspunktet av kvinnens ønsker og samtykke. Hvis kvinnen samtykker til det eller forholdene tilsier det, har nærmeste pårørende rett til informasjon og medvirkning i henhold til Pasient- og brukerrettighetsloven § 3-3 (lovdata.no). Når barnet er født har begge foreldrene, dvs. også juridisk far eller medmor, rett til informasjon om barnet og til å samtykke til helsehjelp til barnet.
Pasienters rett til medvirkning og informasjon følger av pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-1 og 3-2. Hvilken informasjon som kan eller skal gis til pasientens nærmeste pårørende reguleres av § 3-3. Krav om at informasjon skal være tilpasset pasienten følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5. Bestemmelsene i lovens kapittel om rett til medvirkning og informasjon er nærmere utdypet og forklart i Helsedirektoratets rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven.
Helsetjenestens og helsepersonells plikt til å gi informasjon følger av spesialisthelsetjenesteloven § 3-11 (lovdata.no) og av helsepersonelloven § 10. Hva informasjonsplikten innebærer er nærmere utdypet og forklart i Helsedirektoratets rundskriv til helsepersonelloven.
Informasjon er en nødvendig forutsetning for både å kunne utøve medvirkningsretten og for å kunne gi gyldig samtykke til helsehjelp. Hovedregelen om samtykke til helsehjelp følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1. Bestemmelsen er nærmere utdypet og forklart i Helsedirektoratets rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven.
Helsepersonell har etter helsepersonelloven § 7 plikt til å yte øyeblikkelig hjelp. Denne plikten kan komme i motstrid med kravet om informert samtykke etter pasient- og brukerrettighetsloven. Innholdet i plikten er nærmere utdypet og forklart i Helsedirektoratets rundskriv til helsepersonelloven.
I Stortingsmelding nr. 12 (2008-2009) (regjeringen.no) En gledelig begivenhet er forholdet mellom kravet om samtykke og plikten til å yte øyeblikkelig hjelp for å redde det ufødte barnet utdypet slik [side 20]:
«I forbindelse med svangerskap ivaretas det ufødte barnets interesser normalt av kvinnen. Det er derfor sjeldent behov for å ta stilling til hvilken selvstendig rett til helsehjelp det ufødte barnet har. I en fødselssituasjon har fosteret kommet så langt i sin utvikling og evne til å overleve utenfor mors liv, at departementet legger til grunn at det ufødte barnet i denne sammenheng kan tolkes slik at det også regnes som pasient. Helsepersonell har derfor en selvstendig rett og plikt til å hjelpe det ufødte barnet, jf. helsepersonelloven § 7.
Et keisersnitt er et inngrep som må regnes som helsehjelp til det ufødte barnet og den fødende på samme tid. Keisersnittet kan fremstå som påtrengende nødvendig for at barnet skal overleve eller unngå alvorlige skader, selv om det ikke er påtrengende nødvendig av hensyn til mors helse. Dersom kvinnen ikke samtykker til inngrepet, oppstår det en konflikt mellom helsepersonellets plikt til å utføre inngrepet av hensyn til det ufødte barnet, og helsepersonellets manglende rett til å foreta keisersnitt uten kvinnens samtykke.
I tråd med lov om svangerskapsavbrudd § 10 er det i norsk rett allment akseptert at hvis kvinnens liv er i fare har hun forrang foran fosterets liv. Tilsvarende må også gjelde ved fødsel.
Dersom vilkårene for nødrett er oppfylt, vil helsepersonellet imidlertid ha rett til å foreta keisersnittet. Nødretten gjør kravet om samtykke etter pasientrettighetsloven § 4-1 overflødig. I en nødrettssituasjon vil ikke samtykkekravet være til hinder for helsepersonellets plikt til å redde barnet etter helsepersonelloven § 7 første ledd. I slike tilfeller vil derfor helsepersonellet også ha en tilsvarende plikt til å foreta keisersnitt.»
Spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 (lovdata.no) om plikt til forsvarlighet: Helsetjenester som tilbys eller ytes i henhold til denne loven skal være forsvarlige. Spesialisthelsetjenesten skal tilrettelegge sine tjenester slik at personell som utfører tjenestene, blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter, og slik at den enkelte pasient eller bruker gis et helhetlig og koordinert tjenestetilbud.
Plikten helsetjenesten har til forsvarlig virksomhet må sees i sammenheng med den plikt helsepersonell har til faglig forsvarlig yrkesutøvelse.
Jordmødre og leger har i henhold til helsepersonelloven et selvstendig ansvar for faglig forsvarlig yrkesutøvelse. Arbeidet skal utføres i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra deres kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig, jf. helsepersonelloven § 4.
Bestemmelsen er nærmere forklart og utdypet i Helsedirektoratets rundskriv til helsepersonelloven.
Forholdet mellom retten til medvirkning og kravet til faglig forsvarlighet er omtalt i rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1.
Sist faglig oppdatert: 04. oktober 2022